Den katolske kirkes katekisme

5. artikkel: De sykes salving

1499. "Ved de sykes salving og prestens forbønn er det hele Kirken som anbefaler de syke til den lidende og herliggjorte Herre for at Han skal lindre og frelse dem; ja, den oppfordrer dem til å tjene Guds folk ved frivillig å forene seg med Kristi lidelse og død".442

I. Grunnlaget for de sykes salving i frelsens økonomi

Sykdom i menneskets liv

1500. (1006) Sykdom og lidelse har alltid vært blant de alvorligste av menneskelivets prøvelser. Under sykdom erfarer mennesket seg som avmektig, begrenset og endelig. I all sykdom skimter vi døden.

1501. Sykdom kan føre til angst, til å lukke seg inne i seg selv, ja, noen ganger til håpløshet og opprør mot Gud. Men sykdom kan også gjøre en mer moden, bedre i stand til å se hva som er uvesentlig i ens liv, og til så å samle seg om det vesentlige. Ofte leder sykdom til å søke hen til Gud, til å vende tilbake til Ham.

Den syke for Guds åsyn

1502. (164, 376) I Det Gamle Testamente gjennomlever mennesket sykdommen for Guds åsyn. Det er for Guds åsyn det utøser sin klage over den,443 og det er Ham, Herren over liv og død, det bønnfaller om å bli helbredet.444 Sykdom blir en vei til omvendelse,445 og Guds tilgivelse det første skritt på veien til helbredelse.446 Israel gjør seg den erfaring at sykdom, på gåtefullt vis, er forbundet med synd og det onde, og at troskap mot Gud etter Loven gir livet tilbake: "For jeg er Herren, din lege" (Ex 15, 26). Profeten forutaner at lidelse også kan ha en mening som forløsning for andres synd.447 Endelig forkynner Esaias at Gud skal bringe Sion en tid da Han tilgir all synd og helbreder all sykdom.448

Kristus legen

1503. (549, 1421, 2288) Kristi medlidenhet med syke og Hans tallrike helbredelser av vanføre av alle slag449 er sikre tegn på at "Gud har gjestet sitt folk" (Luk 7, 16), og at Guds rike er nær. Jesus har ikke bare makt til å helbrede, men også til å tilgi synder:450 Han er kommet for å helbrede hele mennesket, både på kropp og sjel; Han er den lege de syke har behov for.451 Hans medlidenhet med alle dem som lider, får Ham til og med til å identifisere seg med dem: "Jeg var syk, og dere kom for å se til meg" (Matt 25, 36). Hans forkjærlighet for syke har i århundrenes løp til stadighet gjort kristne særlig oppmerksomme mot alle dem som lider på sjel og legeme. Det er den som er utgangspunktet for utrettelige anstrengelser for å lindre deres nød.

1504. (695, 1116) Ofte ber Jesus de syke om å tro.452 Han benytter seg av tegn når Han helbreder: spytt og håndspåleggelse,453 søle og vask.454 De syke forsøker å røre ved Ham,455 "for det gikk en kraft ut fra ham som helbredet alle" (Luk 6, 19). Slik fortsetter Kristus å "røre" ved oss i sakramentene for å helbrede oss.

1505. (440, 307) Kristus, som beveges av så mye lidelse, lar ikke bare de syke røre ved seg, men Han gjør deres elendighet til sin: "Han tok våre plager, han bar vår sykdommer" (Matt 8, 17).456 Han helbredet ikke alle syke. Hans helbredelser var tegn på Gudsrikets komme. De bar bud om en mer gjennomgripende helbredelse: Hans påskes seier over synd og død. På korset bar Kristus all ondskaps bør457 og tok bort "verdens synd" (Joh 1, 29), som sykdom bare er en følge av. Ved sin lidelse og korsdød gav Kristus lidelsen ny mening: den kan fra da av likedanne oss med Ham og gjøre oss til ett med Hans forløsende lidelse.

"Helbred de syke..."

1506. (859) Kristus ber sine disipler om å følge Ham ved å ta opp sitt eget kors.458 Ved å følge Ham får de et nytt syn på sykdom og syke. Jesus gjør dem delaktige i sitt liv i fattigdom og tjeneste. Han gir dem del i sin medlidenhets- og helbredelsestjeneste: "Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem" (Mark 6, 12-13).

1507. (430) Den oppstandne Herre gjentar denne utsendelsen ("I mitt navn (...) skal de kunne legge sine hender på syke og helbrede dem": Mark 16, 17-18) og stadfester den ved de tegn Kirken gjør ved å påkalle Hans navn.459 Disse tegnene tilkjennegir på en særlig måte at Jesus virkelig er "Gud frelser".460

1508. (798, 618) Den Hellige Ånd gir noen en særlig nådegave til å helbrede,461 slik at kraften i den oppstandnes nåde kan komme til syne. Men selv de inderligste bønner oppnår imidlertid ikke helbredelse for alle sykdommer. Slik får den hellige Paulus høre av Herren at "min nåde er nok for deg; for det er gjennom avmakt at min kraft utfolder sin fulle styrke" (2 Kor 12, 9), og at de lidelser man må gjennomgå, kan ha den mening at "det som gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken" (Kol 1, 24).

1509. (1405) "Helbred de syke!" (Matt 10, 8.) Denne oppgaven har Kirken mottatt fra Herren, og den forsøker å oppfylle den både ved å pleie de syke og ved den forbønn den ledsager dem med. Den tror på Kristi livgivende nærvær, Han som er lege for kropp og sjel. Dette nærvær gjør seg særlig gjeldende gjennom sakramentene, og på en helt spesiell måte gjennom eukaristien, det brød som gir evig liv462 og hvor St. Paulus antyder en forbindelse med den legemlige sunnhet.463

1510. (1117) Apostelkirken kjenner imidlertid til en særlig rite til hjelp for syke, slik den hellige Jakob vitner om: "Og er der en som er syk, må han kalle til seg Kirkens presbytere; de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen. Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt" (Jak 5, 14-15). Tradisjonen ser i denne riten ett av Kirkens syv sakramenter.464

Et sakrament for syke

1511. Kirken tror og bekjenner at det blant de syv sakramenter finnes ett som er særlig ment å styrke dem som prøves av sykdom: sykesalvingen:

Denne hellige salving av syke ble innstiftet av Kristus, vår Herre, som et sakrament i den nye pakt i sann og egentlig forstand, som Markus hentyder til465 og som apostelen Jakob, Herrens bror, anbefaler og gjør de troende kjent med.466

1512. I den liturgiske tradisjon, både i Øst og Vest, finner vi fra gammelt av vitnesbyrd om at det ble foretatt salving av syke med signet olje. I århundrenes løp kom det mer og mer til å bli forbeholdt dem som lå på det siste. Av den grunn fikk det navnet "den siste olje". Til tross for denne utviklingen har liturgien aldri unnlatt å be Herren om at den syke måtte få helsen tilbake, dersom det var til gagn for hans frelse.467

1513. Den apostoliske konstitusjon "Sacram unctionem infirmorum" fra november 1972, i kjølvannet av det annet Vatikankonsil,468 bestemte at man i den romerske ritus fra nå av skulle overholde følgende:

Sykesalvingens sakrament skal gis alvorlig syke ved at man salver dem på panne og hender med olje som er rettelig velsignet - olivenolje eller annen planteolje - og sier én gang: "Herren bistå deg med Den Hellige Ånds nåde ved denne hellige salving og ved sin rike barmhjertighet. Han fri deg fra dine synder, frelse deg, og gi deg lindring".469

II. Hvem mottar og hvem meddeler dette sakramentet?

I tilfelle alvorlig sykdom...

1514. De sykes salving "gjelder ikke bare dem som befinner seg i ytterste dødsfare. Passende tid for å motta den er derfor med sikkerhet allerede inntruffet når den syke begynner å komme i dødsfare på grunn av sykdom som følge av fysisk svekkelse eller alderdom".470

1515. Dersom en syk som er blitt salvet, blir frisk igjen, kan han, i tilfelle ny og alvorlig sykdom, motta sakramentet på nytt. Under samme sykeleie kan sakramentet gjentas dersom sykdommen forverres. Man bør motta sykesalvingen før en viktig operasjon. Det samme gjelder for gamle som stadig blir skrøpeligere.

"...må han kalle til seg Kirkens presbytere"

1516. Bare prester (biskoper og presbytere) kan meddele de sykes salving.471 Det er sjelesørgernes plikt å undervise de troende om hvilke goder dette sakramentet formidler. De troende bør oppmuntre syke til å budsende en prest for å motta sakramentet. De syke bør forberede seg etter beste evne på å motta det, med bistand fra sin sjelesørger og hele det kirkelige fellesskap, som oppfordres til på en særlig måte å støtte opp om de syke ved bønn og broderlig omsorg.

III. Hvordan feires dette sakramentet?

1517. (1140, 1524) Som alle sakramenter er de sykes salving en felles, liturgisk feiring,472 enten den nå finner sted sammen med familien, på sykehuset eller i kirken, for en enkelt syk eller for en hel gruppe. Det er i høy grad passende å feire det under eukaristien, minnet om Herrens påske. Dersom forholdene ligger til rette for det, kan botssakramentet gå forut for sykesalvingen, som så etterfølges av eukaristien. Eukaristien, sakramentet for Kristi påske, bør helst være det siste sakrament som mottas under den jordiske pilegrimsgang, "vandringsbrød" for "overgangen" til det evige liv.

1518. Ord og sakrament utgjør en uadskillelig enhet. Etter syndsbekjennelsen innledes feiringen med Ordets gudstjeneste. Kristi ord og apostlenes vitnesbyrd styrker den sykes og forsamlingens tro, slik at de kan be Herren om å styrkes ved Hans Ånd.

1519. Feiringen av sakramentet består i første rekke av følgende elementer: "Kirkens presbytere" (Jak 5, 14) legger i taushet hendene på de syke; de ber for de syke i Kirkens tro473 - dette er den særlige epiklese som brukes i dette sakrament; deretter foretar de salvingen med olje som om mulig er velsignet av biskopen.

Disse liturgiske handlinger viser hvilken nåde dette sakramentet formidler til de syke.

IV. Virkningene av feiringen av dette sakrament

1520. (733) En særlig gave fra Den Hellige Ånd. Den fremste nåde dette sakramentet gir, er en nåde til trøst, fred og mot til å overvinne de vanskeligheter som er forbundet med alvorlig sykdom og alderdomssvekkelse. Denne nåde er en gave fra Den Hellige Ånd som gir fornyet tillit til og tro på Gud, og som gir styrke til å motstå den ondes fristelser, særlig til motløshet og dødsangst.474 Denne bistand fra Herren ved Hans Ånds styrke har til hensikt å føre den syke til sjelefrelse, men også til frelse for legemet, om Gud vil.475 Dessuten, "er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt" (Jak 5, 15).476

1521. (1535, 1499) Forening med Kristi lidelse. Ved dette sakramentets nåde får den syke styrke og gave til å forene seg inderligere med Kristi lidelse: han blir på en måte vigslet til å bære frukt ved å likedannes med Frelserens forløsende lidelse. Lidelsen, som stammer fra den opprinnelige synd, får ny mening: den blir til deltagelse i Jesu frelsesverk.

1522. (953) En kirkelig nåde. De syke som mottar dette sakramentet, "bidrar til Guds folks beste" "ved frivillig å forene seg med Kristi lidelse og død".477 Ved å feire sakramentet går Kirken, i de helliges samfunn, i forbønn for den syke. Og den syke, på sin side, bidrar ved den nåde sakramentet gir, til Kirkens helliggjørelse og til alle menneskers vel, alle de som Kirken lider for og bærer seg selv frem til Gud Fader for, gjennom Kristus.

1523. (1020, 1294, 1020) En forberedelse til den siste reise. Om sykesalvingens sakrament meddeles alle dem som lider på grunn av alvorlig sykdom og svekkelse, er det desto større grunn til å gi det til dem som er i ferd med å forlate dette liv,478 slik at det også er blitt kalt sacramentum exeuntium.479 Sykesalvingen fullbyrder den likedannelse med Kristi død og oppstandelse som dåpen begynte i oss. Den fullfører alle de salvinger som er milepæler på kristenlivets vei: dåpssalvingen satte det nye livs segl på oss; fermingssalvingen styrket oss til det nye livs kamp. Denne siste salving bygger som en borgmur rundt vårt jordelivs siste stund, før den siste strid utkjempes og vi går inn til faderhuset.480

V. Vandringsbrødet, den kristnes siste sakrament

1524. (1392) I tillegg til sykesalvingen rekker Kirken eukaristien som vandringsbrød til dem som er i ferd med å forlate dette liv. Kommunionen ved Kristi legeme og blod i det øyeblikk man er i ferd med å gå til Faderen, får en særlig mening og betydning. Den er det evige livs sæd og oppstandelsens kraft, slik Herren har sagt: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv, og ham vil jeg oppreise på den ytterste dag" (Joh 6, 54). Eukaristien, den døde og oppstandne Kristi sakrament, blir her sakramentet for overgangen fra død til liv, fra denne verden til Faderen.481

1525. (1680, 2299) Slik dåpens, fermingens og eukaristiens sakramenter utgjør et hele som kalles "den kristne innvielses sakramenter", slik kan man si at når den kristnes liv er til ende, utgjør boten, den hellige salving og eukaristien, som vandringsbrød, "sakramentene som gjør rede til det himmelske fedreland", eller de sakramenter som fører pilegrimsgangen til veis ende.