Kirken og sakramentene

Antall og hvilke sakramenter?

Til nå har vi sett på de tradisjonelle sju sakramenter. Men har nå Kirken egentlig sju sakramenter? Sier ikke protestantene at bare dåpen og nattverden er sakramenter? Hvorfor sju? Eller hvor mange?

I dag besvares disse spørsmål nokså merkverdig. Katolske teologer sier langt på vei det samme som de lutherske læreskrifter, at spørsmålet ikke er så viktig, eller at svaret avhenger av definisjonen. Lutherske teologer hevder derimot ofte det samme som offisielle katolske læreskrifter, at svaret er klart, henholdsvis kun to eller hele sju.

Det er ikke godt å si hvorfor dåpen og konfirmasjonen skal regnes som to forskjellige sakramenter, mens ordinasjonene bare er ett eneste sakrament. Men en viktig grunn til å fastholde sjutallet, er kanskje at sju er et symbolsk eller hellig tall i Bibelen66. Viktigere er det å holde fast ved de ting som inngår i sakramentene.

Tenker vi oss om, finnes det egentlig bare ett sakrament: Kristus. For ved at Guds Sønn ble menneske av kjøtt og blod, kom Gud oss - i vår nød og med vår tro - i møte på den mest håndgripelige av alle mulige måter. Derfor kalles Kristus i moderne katolsk teologi for «ursakramentet».

Tenker vi oss ennå litt om, kan vi dertil si at Kirken er det egentlige og virkelige sakrament for oss i dag. For alle de andre sakramenter er jo først og fremt midler Kirken bruker for å rekke oss Guds hjelp. Så sa da også 2. Vatikankonsil67 at «Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud»68. Teologene kaller derfor Kirken for «grunnsakramentet».

Som også nevnt ovenfor og i note 8, har Kirken derfor kunnet benytte seg av sin mulighet til utenom sakramentene å innstifte såkalte sakramentalier, d.v.s. hellige handlinger og tegn for å gi oss Guds hjelpende hånd i dagliglivet.

Sakramentene og kirketilhørighet

Dåpen er det grunnleggende sakrament. Av den grunn kan bare døpte motta andre sakramenter.

Men i tillegg bestemmer kirkelovene at katolikker normalt ikke skal motta sakramenter eller tilsvarende handlinger utenfor Den katolske kirke. Heller ikke kan ikke-katolikker normalt motta sakramenter i Den katolske kirke69.

Dette skyldes tre forhold.

For det første ser kirkesamfunnene delvis så forskjellig på sakramentene at en som hører til et annet samfunn, må antas å mangle den felles tro og sakramentforståelse som gjør sakramentmottakelse meningsfylt.

For det annet gjør historiske eller teologiske forhold i andre kirkesamfunn at Den katolske kirke ikke alltid uten videre kan ha tilstrekkelig tillit til at sakramentene der er «gyldige» i den mest omfattende betydning av ordet.

For det tredje hører sakramentene med til de mest «intime» forhold i et kirkesamfunn, og forutsetter en omfattende kirkelig enhet. Etter katolsk oppfatning bør alt annet økumenisk arbeid til slutt «krones» ved opprettelse av fullt sakramentalt fellesskap.

Økumenisk utblikk

Mange protestanter er dypt uenige i Den katolske kirkes syn på sakramentmottakelse utenfor eget kirkesamfunn. Det merket man i de lutherske biskopenes hilsningstaler til paven ved hans besøk i Norden i 1989. Det henger kanskje sammen med at protestantene tar utgangspunkt i forholdet mellom det enkelte menneske og Gud, mens selve Kirken har en mer grunnleggende betyning i katolsk tankegang. Ofte vil man på protestantisk hold hevde at slik sakramentmottakelse ikke bare er et mål for det kirkelige enhetsarbeid, men også et middel for å fremme enheten. Andre vil si at tross «ytre kirkesplittelse» så eksister alt i dypeste forstand den kirkelige enhet. De ortodokse har omtrent samme syn som vi katolikker angående sakramentmottakelse i andre kirkesamfunn, ja muligens avviser de det ennå heftigere. Fra katolsk hold har vi større åpenhet for begrenset sakramentfellesskap med de ortodokse enn med protestantene. Men det avvises ofte på ortodoks hold.

 
av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 16.03.2011 - 18:12