Den hellige Alexius av Roma ( -417)

Minnedag: 17. juli

Skytshelgen for Innsbruck; for tiggere, vagabonder, pilegrimer og beltemakere; for de syke; mot jordskjelv, lyn og torden, pest og andre epidemier

Den hellige Alexius av Roma (Alexis; it: Alessio) har nok sannsynligvis levd, men neppe under det navnet og helt sikkert ikke i Roma. I følge en nesten samtidig kilde i Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia) døde det på et sykehus der rundt år 430 en navnløs mann som hadde levd av å tigge, og han delte almissene med andre fattige mennesker. Han ble bare kalt «Guds Mann». Etter hans død ble det kjent at han var sønn av en romersk patrisier, som hadde forlatt en rik brud på sin bryllupsdag og dratt for å leve i fattigdom i Syria. En fortelling om denne mannen, som ble kalt Alexis, ble skrevet på gresk. Fortellingen ble oversatt til latin, og han ble kjent under den latinske navneformen Alexius. Historien ble også utbrodert, blant annet med det tillegg at han vendte tilbake til Roma og tilbrakte sine siste 17 år der, uten å bli gjenkjent. Legenden forteller:

Den hellige Alexius kom fra en velstående romersk familie – faren var senatoren Eufremian og moren var Agloë. Faren var så rik at han hadde 3.000 unge menn i sin tjeneste, men han var en from kristen og med sine inntekter hjalp han mange tiggere, enker og foreldreløse barn. Da Alexius ble født, var foreldrene allerede gamle. De var fromme kristne og oppdro gutten i evangeliets ånd, og han var helt fra barndommen kjent for sin nestekjærlighet.

Foreldrene arrangerte et ekteskap med en rik arving som var i slekt med keiserfamilien, og for å glede dem, giftet Alexius seg med henne, selv om han var fast bestemt på å vie seg til Gud. På sin bryllupsdag rømte han fra brud og eiendom og ga bruden sin ring og kostbare belte, og resten av det han eide ga han til de fattige. Deretter dro han på pilegrimsreise til kristenhetens hellige steder og så til Edessa i Mesopotamia, hvor han levde i en knøttliten hytte ved siden av kirken Vår Frue av Edessa, en berømt valfartskirke. Han levde av det som vennlige mennesker ga ham, men selv om han var lutfattig, delte han alt med dem som var enda fattigere enn ham selv.

Etter sytten år som elendig tigger ble hans identitet avslørt. Noen skriver at han ble gjenkjent av en sakristan, mens andre skriver at Jomfru Maria åpenbarte seg for folket og sa: «Søk Guds mann». For å unngå å bli oppdaget, flyktet han og gikk om bord til et skip til Tarsus, men vinden drev skipet til Italia. En tredje versjon sier at et Madonnabilde i kirken formante ham til å reise hjem. Han dro til Roma og til sine foreldres hus, men han ga seg ikke til kjenne, og ingen gjenkjente sønnen i den utslitte religiøse svermeren. Han fikk arbeid som tjener og fikk bo under baktrappen, hvor de slo skyllene fra kjøkkenet over ham. I sytten nye år tigde han i gatene og arbeidet i kjøkkenet, hvor han ofte ble plaget av tjenerne, men han holdt ydmykt ut behandlingen.

Da sytten år var gått, feiret den hellige pave Innocent I (401-17) en gang i 417 en messe i keiserens nærvær, og da hørte han en stemme som sa: «Søk Guds mann». Han ble ledet av den samme stemmen, og han og keiseren ble ført til senator Eufremians hus. Men da de kom dit, fant de Alexius død. Hans lik lå kledd i filler under baktrappen, og i hånden holdt han et pergament som inneholdt hans livshistorie. Familien leste den og gjenkjente håndskriften, og de ble svært bestyrtet. Men den elendige Alexius ble ført som en hellig mann til graven, hvor fantastiske mirakler skjedde. En annen kilde forteller at faren lot ham begrave i en praktfull marmorsarkofag i Peterskirken.

Noen kilder skriver at han døde i år 430; andre at han levde fra 380 til 440. Andre kilder skriver at Alexis levde hele livet som asket i Edessa under navnet Mar Riscia. Noen sier at legenden om Alexius er en blanding av biografiene til den hellige Johannes Kalabytes og «Guds mann» Mar Riscia av Edessa. Han nevnes ikke i de gamle martyrologiene eller andre liturgiske bøker. Forsøk på å identifisere Alexius med Alethius, som brevvekslet med den hellige Paulinus av Nola, har vært mislykket.

Legenden om Alexius' liv kom fra øst og ble spredt til hele vesten på 900-tallet, da landflyktige greske munker under ledelse av metropolitt Sergius av Damaskus fikk benediktinerklosteret St. Bonifatius på Aventin-høyden og døpte det om til Ss Bonifatius og Alexius – Santi Bonifacio ed Alessio. Den gamle kirken fra 200/300-tallet, som opprinnelig var viet til St. Bonifatius, kalles nå oftest Sant'Alessio all'Aventino. Den ble dessverre fullstendig barokkisert rundt 1750 på ordre av kardinal Querini. Der har de fortsatt som relikvie den tretrappen som Alexius skal ha bodd under i 17 år. I 1216 oppdaget pave Honorius III (1216-27) hans relikvier i kirken, og med ærbødighet plasserte han dem under høyalteret der.

Legenden om Alexis var populær i vide kretser sent i middelalderen, og på 1000-tallet ble han gjenstand for et langt episk dikt. Hans liv var i middelalderen og ennå i barokken et elsket tema for dikting og musikkdrama. Den italienske komponisten Stefano Landi komponerte på 1600-tallet operaen «Il Sant'Alessio» til en libretto av den senere pave Klemens IX (1667-69). Rundt 1350 ble Alexius valgt som skytshelgen for et katolsk brorskap for pleie av både fysisk og mentalt syke og begravelse av døde. De kalte seg Alexianere (Congregatio Fratrum (Cellitarum Sanctum) Alexianorum – CFA), men etter at pave Sixtus IV (1471-84) i 1472 ga dem en regel, kalte de seg også «Augustinere». Senere fikk de også en kvinnelig gren. Moderhuset befinner seg i Aachen i Tyskland.

Legenden om Alexius' liv har sin forløper i den antikke fortelling om Odysseus, som etter lang tid kom hjem og levde som tigger midt blant familien uten å bli gjenkjent av andre enn hunden. Noen hevder at legenden om Alexius bare er en religiøs roman. Men hans kult var så populær at pave Innocent XII (1691-1700) måtte erklære hans festdag som offentlig helligdag.

Hans minnedag har siden 1697 vært feiret den 17. juli. Østkirkene feirer ham den 17. mars, mens de syriske monofysittene (hovedsakelig armenerne) den 12. mars. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Han er skytshelgen for tiggere og pilegrimer.

I kunsten avbildes Alexius som en tigger eller pilegrim som holder en stige eller trapp, som er hans emblem. Han kan også avbildes liggende under en trapp, mens skyllene fra kjøkkenet blir helt over ham. Han kan også avbildes som en pilegrim med stav og tiggerpose, eller som en pilegrim som kneler foran paven og gir ham et brev.

Kilder: Attwater/John, Farmer, Bentley, Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Eilertsen, Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, Ecole, Greek Orthodox Archdiocese of Australia - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2001-02-16 23:08 - Sist oppdatert: 2006-07-18 21:10

av Webmaster publisert 18.07.2006, sist endret 17.07.2017 - 11:26