Den hellige Aloisius Gonzaga (1568-1591)

Minnedag: 21. juni

Den hellige Aloisius Gonzaga (1568-1591)
Skytshelgen for Mantova; for ungdom, katolsk ungdom (1926), jesuittstudenter og unge studenter (1729), for de pestsyke og de aids-syke; for hjertets renhet og rett yrkesvalg; mot pest og øyelidelser

Den hellige Aloisius Gonzaga (Luigi, Ludovico, Aloysius) ble født den 9. mars 1568 på familieslottet Castiglione delle Stivieri mellom Brescia og Mantova i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var eldste sønn av marki Ferdinand (Ferrante) av Castiglione, prins av Det hellige romerske imperiet, og Marta Tana Santena, datter av en baron av Piemonte fra Della Rovere-familien. Til sammen var de beslektet med mange av adelsfamiliene i Italia, Spania, Frankrike og Tyskland, med hertuger, markier, biskoper og kardinaler. Donna Martas familie hadde produsert to paver: Sixtus IV og Julius II. Aloisius' fetter på morssiden var den salige Rudolf Acquaviva.

Aloisius' foreldre møttes da Don Ferrante tjente ved kong Filip IIs spanske hoff og Donna Marta var hoffdame for dronningen. Det ble holdt et storslått bryllup, og kong Filip ga dem eiendommer i Milano og Napoli. Den eldste sønnen ble kalt Aloisius etter Ferrantes far, og hertugen av Mantova var en av hans faddere. Aloisius var arving til sin fars omfattende eiendommer, en fremtidig prins av Imperiet, og formodet arving til Solferino og Castelgoffredo, som tilhørte onkler uten noen sønner.

Markien tok det for gitt at den eldste sønnen skulle bli soldat, for Gonzaga-ene tilbrakte det meste av livet med å kjempe i småkrigene mellom hertugdømmene. Da sønnen var fire år, fikk han et miniatyrsett med kanoner og mortere, og faren fikk laget en liten rustning til ham. Da han var fem, tok faren ham med for å bo i en leir hvor tre tusen spanske soldater øvde foran en ekspedisjon mot maurerne i Tunis. En stund frydet gutten seg over å delta i militærparader, hvor han marsjerte i spissen for en tropp med en ekte lanse på skulderen. Ved en anledning ladet og avfyrte han en virkelig kanon på egen hånd, til stor oppstandelse. Han plukket også opp soldatenes vokabular, og vel hjemme ble han fortalt av sin lærer at slikt språk ikke bare var vulgært, men også blasfemisk. Gutten ble overveldet av skam, og synes aldri å ha glemt det han betraktet som en stor synd.

Aloisius' fromhet var tidlig utviklet. Han hadde bedt morgen- og aftenbønn fra han lærte å snakke, og fra syvårsalderen begynte han hver dag å resitere officiet for Jomfru Maria, de syv botssalmene og andre andaktsøvelser, og knelte på golvet uten pute. Allerede som åtteåring ble han og hans yngre bror Ridolfo i 1577 sendt til hoffet til farens venn, storhertug Francesco de'Medici i Firenze. Der skulle brødrene lære fyrstenes skikker, forbedre sin latin og lære å snakke det rene italienske språket fra Toscana. Aloisius tilbrakte mange timer på kne i kirken Santissima Annunziata foran det berømte bebudelsesbildet.

Mens han var pasje ved hoffet hos Francesco de'Medici fikk han en smertefull nyresykdom, som skulle plage ham resten av livet. Men den ga ham unnskyldning til å trekke seg tilbake fra det offentlige livet og vie seg til bønn og å lese helgenbiografiene som var samlet av Surius. Det er mulig at sykdommen var mer psykisk enn fysisk, men hans fordøyelse ble aldri bra igjen, og hele livet hadde han vanskeligheter med å spise vanlig mat. Fra Firenze ble guttene i november 1579 sendt til hertugen av Mantova, som nettopp hadde gjort faren til guvernør i Montserrat. Den unge mannen var opprørt over den volden og det utsvevende livet han opplevde blant adelen. Allerede som tiåring avla han evig kyskhetsløfte.

Han vendte tilbake til Castiglione i 1580, og i familiebiblioteket fant han den hellige Peter Canisius' innføring i kristen lære, som i den italienske utgaven også hadde daglige meditasjoner. Aloisius brukte disse som bønner. I juli 1580 kom kardinal Karl Borromeus, erkebiskopen av Milano, til Castiglione. Han møtte den 12-årige Aloisius og under samtalen kom det frem at gutten ennå ikke hadde mottatt sin første kommunion. Så Borromeus forberedte ham på den og den 22. juli mottok han sin første hellige kommunion av kardinalen. Han ble sterkt grepet av Borromeus, og deretter så han frem til sin ukentlige kommunion, for daglig kommunion var ikke vanlig da.

Han leste en bok om jesuittmisjonærene i India og ble tent av ønsket om å bli misjonær og helgen. Han begynte å øve seg ved å gi katekeseundervisning til de unge fattigguttene i Castiglione i sommerferiene. Vintrene ble tilbrakt i Casale-Monferrato, hvor han hjemsøkte kirkene til kapusinerne og barnabittene. Han begynte også å leve som en streng munk; fastet tre dager i uken på vann og brød, pisket seg selv med hundepisken og sto opp for å be på steingolvet ved midnatt, selv når det var iskaldt vær. Han mediterte morgen og kveld og gikk daglig til messe når dette var mulig.

I 1581 ble Aloisius' familie tilkalt for å følge keiserinne Maria av Østerrike, enke etter keiser Maximilian II (1564-76) og datter av keiser Karl V (1519-56), fra Bøhmen til kong Filip II (1556-98) i Madrid. Dit kom de den 7. mars 1582 og der ble han og Ridolfo pasjer for den spanske kronprinsen, infante, don Diego, prins av Asturias. Aloisius gjorde sine plikter, uten å forsømme eller avkorte sine fromhetsøvelser. Senere ble han utnevnt til ridder av St. Jakobsordenen. I Spania bestemte han seg for å bli ordensmann. Han tenkte først på de uskodde karmelittene, men i Spania hadde han en jesuittisk skriftefar, så han bestemte seg da for å gå inn i jesuittordenen eller Jesu Selskap (Societas Jesu – SJ). Han rådførte seg først med moren, som gikk med på det. Men hans far ble rasende, nektet å gi sin tillatelse og truet med å piske sønnen. Don Diegos død fritok guttene fra pliktene ved hoffet, og familien vendte tilbake til Italia i juli 1584. Men det endret ikke Aloisius' beslutning om å bli jesuitt, selv ikke etter press fra slektninger i familiene Gonzaga, Medici, della Rovere og d'Este og andre stormenn, inkludert hertugen av Mantova.

Fremtredende kirkemenn og legmenn ble sendt for å overtale ham, og løfter og trusler avløste hverandre. I desperasjon ble det foreslått at han kunne bli sekulargeistlig, og det ble antydet at et bispesete kunne skaffes. Men gutten var ikke interessert i et høyt embete i Kirken, han var oppsatt på et liv i fattigdom og forsakelse. Don Ferrante insisterte på å sende ham for å besøke alle herskerne i Nord-Italia, i Ferrara, Mantova, Torino, Firenze, Parma, og deretter engasjerte han sønnen i mange verdslige kommisjoner i håp om å vekke noen nye interesser. Men ingen ting kunne bevege Aloisius. Både en biskop som forgjeves forsøkte å overtale ham, og slektningen Frans Gonzaga, ordensgeneral for de fransiskanske observantene, bedømte hans kall som ekte.

Til slutt ga faren etter, men først etter at Aloisius den 2. november 1585 offentlig sa fra seg sin førstefødselsrett til fordel for den yngre broren Ridolfo og en keiserlig kommisjon ga sin bekreftelse, siden Aloisius hadde mottatt investitur av keiseren. Kort etter dro Aloisius mot Roma, og der gikk han runden til kardinaler med berømte navn – Farnese, Alessandrino, d'Este og Medici – som hans stilling krevde, og fikk audiens hos pave Sixtus V (1585-90). Den 25. november 1585 ble den 17-årige Aloisius opptatt i Jesu Selskap av jesuittenes general, Claudius Acquaviva, og begynte sitt novisiat hos jesuittene i Sant'Andrea. Her ble han tvunget til å modifisere sin overdrevne hang til strenghet, han måtte spise mer og bare be og meditere til de fastsatte timene på grunn av sin svake helse. Lydigheten holdt ham i tømme. Men han var fast bestemt på å gi avkall på sin rike og aristokratiske bakgrunn, så han tryglet om å få de simpleste oppgavene i klosteret, som oppvask og servering. Til slutt fikk han den ensomme jobben med å feie taket for spindelvev.

Han var ikke populær blant de andre novisene, for han visste ikke hvordan han skulle snakke med dem. Det er mulig at samtidige har overdrevet hans strenghet, men det sies at han irriterte de andre novisene ved at hver gang han gikk opp eller ned en trapp, stoppet han for å resitere et Ave Maria på hvert trinn. En kalte ham «sensoren» på grunn av hans mishag over all slags lødighet og frivolitet. Han nektet å se på kvinner, til og med sin egen mor. Han holdt øynene senket i deres nærvær, og sa at han ikke ville kjenne igjen sine kvinnelige slektninger fordi han aldri hadde sett på dem!

Han ville vært den fullkomne novise hvis det ikke hadde vært for hans dårlige helse. Han ble sendt til Milano for studier, men der led han av hodepine, søvnløshet og erysipelas - en smertefull og smittsom hudsykdom. I Milano fikk han en visjon under morgenbønnen om sin nært forestående død. På grunn av sin dårlige helse ble han etter seks måneder sendt tilbake til Roma i mai 1587 for å studere metafysikk og begynne på Collegium Romanum for å fullføre det filosofistudiet han hadde påbegynt i Madrid. Studier var ingen fornøyelse for ham, for han hadde ingen fantasi og ingen talenter for spekulasjon. Han var så bestemt på å leve et liv i fattigdom at han ville ha bare to bøker: Summa theologica og Bibelen. Da han fant ut at hans romkamerat hadde en kopi av Summa theologica, ga han bort sitt eget eksemplar. Han tilbrakte det meste av tiden i kontemplasjon i sitt mørke loftsrom. Han avla de tre løftene den 25. november 1587. Han mottok de lavere vielser i San Giovanni in Laterano i februar og mars 1588, begynte på teologistudiene og fortsatte å forberede seg for prestevielsen, mens han drømte om misjonsmarken og til og med martyriet.

Hans kjærlighet til Gud var så stor at han ofte falt i ekstase, ikke bare i kapellet, men noen ganger ved måltidene eller i rekreasjonstimene. Hans nestekjærlighet drev ham til å tjene syke og trengende og ga ham en forkjærlighet for de fattige og usle, til tross for sin adelige herkomst. Som sin far var han en fast karakter med en sterk vilje, og da det i 1589 skulle megles i en voldsom strid mellom hans bror Ridolfo og hertugen av Mantova, var det ham det ble sendt bud etter. Han vendte tilbake til Roma i mai 1590. Samme år fikk han en visjon hvor han fikk vite at han skulle dø innen et år. I visjonen ledet erkeengelen Gabriel Aloisius og den hellige Antonius av Padova til himmelen.

Da en hungersnød utviklet seg i Italia, gikk en form for pest over landet, og i 1591 brøt pesten ut i Roma. Jesuittene åpnet et sykehus for de som var rammet, og der arbeidet ordensgeneralen selv og mange medlemmer av ordenen. Aloisius meldte seg frivillig til tjeneste, pleide og vasket de syke på hospitalet og tigget penger til dem i byen. Han arbeidet svært hardt uten tanke på egen sikkerhet. Flere av jesuittene ble ofre for pesten, så superioren forbød Aloisius å gå tilbake til hospitalet. Da han på nytt søkte om å få hjelpe, fikk han tillatelse, men bare på et sykehus hvor pasienter med smittsomme sykdommer ikke ble tatt inn. Men en dag pleide han en mann som likevel var smittet, og Aloisius ble også angrepet den 3. mars 1591.

Han trodde at han skulle dø, noe han så frem til med glede og lettelse, og fikk viaticum (vandringsbrødet) og sykesalvingen. Men til alles forbauselse kom han seg delvis igjen. Da følte han at hans utålmodighet etter å komme til himmelen var syndig, og mangedoblet sine bønner. Men hans helse var ødelagt. I den fuktige romerske sommeren ville en svak feber ikke slippe taket, og etter tre måneder var han ytterst svak. Så lenge han klarte, slet han seg opp om natten for tilbedelse foran krusifikset. Han gikk fra det ene hellige bildet til det andre og kysset dem, så sank han på kne i bønn, støttet opp mellom veggen og sengen.

Ydmykt og engstelig spurte han sin skriftefar, den hellige Robert Bellarmin, om han trodde at noen kunne komme rett inn i himmelen uten å gå gjennom skjærsilden. Bellarmin svarte bekreftende, og med sin kjennskap til Aloisius oppmuntret han ham til å håpe at denne nåden ville tildeles ham. Straks falt Aloisius i en ekstase som varte hele natten, og i den fikk han vite at han kom til å dø på oktaven for Kristi legemsfest. Deretter resiterte han daglig et Te Deum i takknemlighet.

På oktavdagen 21. juni virket han så mye bedre at rektor snakket om å sende ham til Frascati. Men Aloisius sto fast på at han ville dø før morgengry og fikk igjen viaticum av Robert Bellarmin. Om kvelden ble han bedømt å være utenfor umiddelbar fare, og alle unntatt to eller tre pleiere ble bedt om å få seg litt hvile. Etter anmodning fra Aloisius resiterte Bellarmin likevel bønnene for de døende. Etterpå lå pasienten svært stille mens han mumlet: «I dine hender». Mellom ti og elleve kom det en forandring over ham, og det var tydelig at det gikk mot slutten. Med øynene festet på krusifikset og med navnet Jesus på leppene døde han like før midnatt mellom 21. og 22. juni 1591, 23 år og åtte måneder gammel. Nyresykdommen og årene med faste og forsakelser hadde svekket hans helse, og han hadde heller ingen livsvilje.

Han ble gravlagt i Bebudelseskirken tilnyttet Collegium Romanum, men senere ble hans levninger flyttet til jesuittkirken Sant'Ignazio i Roma, som var bygd til ære for jesuittenes store grunnlegger, hellige Ignatius av Loyola (d. 1566). Aloisius' relikvier hviler i dag i en fantastisk urne av blå lapislasuli under alteret i Lacellotti-kapellet i Sant'Ignazio, mens hans hode befinner seg i Aloisius-basilikaen i Castiglione. Den kommende kardinal Bellarmin bevitnet senere Aloisius' fromhet. Både han og tre andre skriftefedre tvilte senere på at den unge jesuitten noensinne hadde begått en dødssynd. Men han sa også at Aloisius' eksempel var så ekstremt at andre mennesker ikke skulle oppmuntres til å følge det.

Biografiene om ham og hans egne brev og religiøse skrifter gir et bilde av en mennesketype som kanskje ikke appellerer så mye til en senere tids mennesker fra et annerledes samfunn og kanskje også med en annen religiøs bakgrunn. Han slakket aldri av på sin målbevisste hengivelse til Gud og sin neste, men under Bellarmin innflytelse utviklet han en mer menneskelig holdning til vennskap med andre og mindre rigorøs selvavstraffelse. Selv om han kunne være både firkantet og nesten selvgod i sin etterligning av helgenene, er han også et klassisk eksempel på en helgen som har fått sitt omdømme skadet av tvilsomme biografier og søtladne malerier som viser en veik og feminin yngling som bare lengter etter himmelen.

Enkelte senere forfattere har gjort sitt beste for å rette opp dette inntrykket. Til hans forsvar har noen understreket at det korrupte og umoralske miljøet som han var oppdratt i, trengte et fullstendig kompromissløst eksempel, som kunne sammenlignes med renessansepolitikeres målbevissthet. Aloisius var sterk nok til å slippe uskadd gjennom farene under sin oppvekst.

Aloisius ble saligkåret den 19. oktober 1605 av pave Paul V (1605-21) og helligkåret den 31. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30) sammen med den hellige jesuittnovisen Stanislas Kostka. Tre år senere, i 1729, ble han utropt til de unge studentenes skytshelgen av pave Benedikt XIII, og i 1926 ble han utropt til skytshelgen for kristne ungdommer av pave Pius XI (1922-39). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er dødsdagen 21. juni.

Fra gammelt av var han skytshelgen for de pestsyke, av nyere dato er hans oppgave som forbeder for de aids-syke. For noen år siden ble det i Stockholm innviet et hospits for døende, Maria Regina-hjemmet, drevet av Den katolske kirke. I kapellet der henger et bilde av Aloisius Gonzaga, malt av den norske katolske kunstneren Dag Hol. I kunsten fremstilles han som jesuitt i soutane og rochett, mange ganger også som pasje. Som attributter har han lilje, kors, dødninghode og rosenkrans.

av Webmaster publisert 26.08.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09