Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Peter Canisius (1521-1597)

Minnedag: 21. desember

Den hellige Peter Canisius (1521-1597)
Skytshelgen for bispedømmene Innsbruck (1964) og Brixen (1925); for Tysklands katolske skoleorganisasjon (1921)

Den hellige Peter Canisius (Pieter Kanis) ble født den 8. mai 1521 i Nijmegen (Nimwegen) i det da tyske hertugdømmet Geldern i erkebispedømmet Köln (nå Nederland). Han var eldste sønn i en velstående patrisierfamilie, og hans far, Jakob Kanis (Kanijs) eller de Hondt, var blitt adlet etter å ha vært lærer for sønnene til hertugen av Lorraine. Han ble borgermester i Nijmegen ni ganger. Peter mistet tidlig sin mor, Aegidia van Houweningen, men farens annen hustru viste seg som en utmerket stemor.

I januar 1536 ble den 14-årige Peter sendt til universitetet i Köln for å studere filosofi – senere bebreidet han seg selv for å ha kastet bort tiden der mens han skulle studere. Han tilbrakte deler av 1539 på universitetet i Leuven (Louvain/Löwen), hvor han studerte kirkerett i noen måneder for å tilfredsstille sin far, som ville at han skulle bli advokat. Men han fant snart ut at en juridisk karriere og ekteskap som faren hadde planlagt, ikke var noe for ham, så han avla kyskhetsløfte den 25. februar 1540 og dro tilbake til Köln for å studere teologi. Han ble magister artium i mai 1540. Samtidig kom han i kontakt med «Den nye fromhet» (Devotio moderna), en religiøs reformbevegelse som kjempet for en praktisk og nestekjærlig kristendom i verden.

I byene i Rhinland hadde forkynnelsen til den salige Peter Favre (Faber) vakt stor oppmerksomhet. Han var jesuittprest og den eldste av den hellige Ignatius av Loyolas første ledsagere. I Mainz deltok Peter Kanis på en ignatiansk retrett han holdt, og i den andre uken avla han løfte om å bli jesuitt (Societas Iesu – SJ). Som første tysker trådte han inn i jesuittordenen den 8. mai 1543, på sin 22-årsdag eller «andre fødselsdag», under det latinifiserte navnet Petrus Canisius. Han gjennomgikk sitt novisiat i Köln, hvor han tilbrakte mye tid med bønn, studier, undervisning og besøk til de syke. Han ga hele sin arv til de fattige og grunnla i Köln i 1544 sammen med Peter Favre jesuittenes første hus i Tyskland.

Fra 1544 holdt han som baccalaureus i teologi nytestamentlige forelesninger og ga ut sine første publikasjoner, vitenskapelige utgaver av verkene til de hellige Kyrillos av Alexandria og Leo I den Store samt mystikeren Tauler. Han deltok på riksdagen i Worms i 1545. Etter prestevielsen i Kölnerdomen den 12. juni 1546 ble han kjent som predikant i Tyskland, Sveits, Østerrike og Bøhmen mellom 1546 og 1562. Takket være hans årvåkenhet kunne keiser Karl V gripe inn mot den vankelmodige erkebiskop i Köln, Hermann von Wied, som var blitt protestant og ble kalt tilbake fra sitt embete, og dermed var Köln reddet som metropol for katolisismen.

Peter var mellom februar og juni 1547 teolog for biskopen av Augsburg, kardinal Otto Truchsess von Waldburg, ved en sesjon av det berømte konsilet i Trient (Trento) (Tridentinerkonsilet), som satt samlet først i Trient og deretter i Bologna. Han talte to ganger i teologenes kongregasjon. Deretter kalte Ignatius av Loyola ham til Roma, hvor de tilbrakte seks måneder sammen. Deretter var han fra 1548 lærer i retorikk i Messina, ved historiens første jesuittskole. Han underviste på latin og italiensk. Men han ble kalt tilbake til Roma for høytidelig å avlegge sine evige løfter den 7. september 1549, som den åttende jesuitt overhodet, i nærvær av ordensgrunnleggeren selv. Deretter mottok han doktorgraden i teologi i Bologna den 4. oktober.

Han ble nå sendt til Tyskland og tilbrakte de neste tretti år der med arbeid for fornyelse av det katolske liv. Han ble lederen for motreformasjonen i de tyske landene, og tilbrakte resten av livet med å preke, undervise og skrive, samt med opplæring, rådgivning og megling i Tyskland, Østerrike, Sveits, Bøhmen og Polen. Først sendte pave Paul III (1534-49) ham til Ingolstadt i Bayern, etter at hertug Vilhelm IV av Bayern i september 1549 hadde kommet med en innstendig appell om å sende teologer som kunne imøtegå den kjetterske lære, som fikk stadig større innpass på skolene.

Sammen med de to jesuittbrødre Jaius og Salmeron ankom han Ingolstadt den 13. november 1549. Kirken var her som ellers i de tyske byene uorganisert og demoralisert etter angrepene fra Martin Luther og hans tilhengere. Noen mennesker ble nidkjære protestanter, men langt flere, desillusjonert av religiøse kontroverser, fjernet seg fra kristen tro overhode. Peter fant at selv blant nominelle katolikker var de det bare i navnet og hadde ikke praktisert sin tro på mange år. Fasten ble ignorert, helgendager ble ikke markert og få studenter kom til messe. Men jesuittene var populære fordi de tilbød gratis undervisning, og ved ekstremt hardt arbeid klarte Peter å få stor innflytelse blant studentene og klarte å få i stand en virkelig religiøs gjenfødelse ved sin forkynnelse og undervisning. Han satte også i gang en kampanje mot salg av umoralske eller kjetterske bøker.

Som teologiprofessor hadde han så stor suksess at professorene i 1550 enstemmig valgte ham til rektor. Dette var et embete som ble fylt for seks måneder av gangen, og det var en tvilsom ære som kunne avslås hvis man betalte en bot på seks gullstykker. Men Peter hadde ikke noe gull, så han måtte ta på seg disse pliktene i tillegg til sine mange andre. Da hans embetsperiode var over, skrev han: «Ved Guds nåde er jeg ferdig med denne oppgaven.» Han håpet at hans tid som universitetsadministrator var over, men hertug Albrecht, som beundret hans arbeid høyt og håpet å få beholde ham i Ingolstadt, insisterte på at han ble visekansler for universitetet i 1551.

I 1552 ble han reddet fra denne situasjonen av ordensgeneral Ignatius. Fra Bayern ble han i februar 1552 sendt til Wien etter anmodning fra kong Ferdinand I (1519-64), keiserens bror, sammen med en liten gruppe jesuitter for å foreta en mer generell reform. Her virket han fra 1552-54 som lærer og hoffpredikant for kongen. I Østerrike var situasjonen enda verre enn i Ingolstadt. Mange menigheter var uten prester, for det hadde ikke vært noen prestevielser i bispedømmet Wien på 20 år, klostre lå øde og mange mennesker hadde gitt opp sin religiøse praksis. Det fantes mange sekter, og katolsk lære var nesten ikke-eksisterende. Mange av presteskapet hadde ikke engang den mest elementære kjennskap til teologi eller doktrine, og menighetene ble vanskjøttet og folket hensank til hedensk overtro. Universitetet i Wien hadde måttet stenge en tid, overveldet av strømmen av uvitenhet og likegyldighet.

Jesuittene ble huset i klosteret St. Dominikus, som da nesten var tomt for munker. Peter hadde en nesten utrolig energi og ble en religiøs kraft i byen. Han var den eneste av jesuittene som snakket tysk, men først prekte han for nesten tomme kirker, delvis på grunn av den generelle utilfredshet, men også fordi hans Rhinland-tysk skurret i wienernes ører. Men han vant wienernes hjerter og aktelse for sin innsats for de fattige i byen samt ved å pleie de syke under pesten som rammet byen høsten 1552, da han utrettelig arbeidet med å skaffe mat og medisiner, hørte skriftemål og tildelte de siste sakramenter og trøstet slektninger. Befolkningen i Wien ble imponert da de så ham tigge om mat og klær til dem som trengte det, og da de hørte om hans arbeid for dødsdømte menn. Han pleide å være hos dem, gå sammen med dem til henrettelsesstedet og trøste dem helt frem til bøddelen avsluttet deres liv.

Peter grunnla et kollegium og tok opp femten unge menn som elever. Høsten 1552 arvet han også Compendium, som skulle bli en stor prøvelse for ham, men som han skulle komme til å lede til å bli hans største bedrift. Ideen kom fra kong Ferdinand, som ønsket en ny håndbok i katolsk lære: «Det skal bli et metodisk verk og omfatte alt en god kristen bør vite. Hans Majestet ønsker at det skal skrives av hans egne teologer, trykket i Wien på hans oppdrag og brukt i undervisningen etter hans uttrykkelige ordre i skolene i hele hans rike.»

Oppdraget ble gitt til p. Lejay, men da han døde, arvet Peter det. Han opplevde det som en byrde og skrev til p. Johannes Polanco, jesuittenes generalsekretær, for å bekjenne at «etter så mange måneder sitter jeg ennå fast i begynnelsen.» Hans beste arbeid ble gjort med unge mennesker, med de syke og fattige og med fanger, og han var ingen stor vitenskapsmann. Problemet var at håndboken måtte være enkel nok til at alminnelige katolikker fattet den og samtidig tilstrekkelig lærd til å tilfredsstille teologene.

Til slutt ble denne vanskeligheten identifisert. Et annet medlem av jesuittmisjonen, p. Laynez, overtok arbeidet med å skrive en lærd avhandling, mens Peter skrev en begynnerbok for studenter. I 1555 fullførte han sin store Katekisme på latin (Summa Doctrinae Christianae), som ble oversatt til tysk året etter. Den ble på mange måter Den katolske kirkes svar på Luthers like berømte katekisme. Den besto av fem kapitler om tro, håp, kjærlighet, sakramentene og rettferdighet – det siste kapitlet inkluderte synd, gode gjerninger, kardinaldydene og Den Hellige Ånds gaver. Det var 211 korte, poengterte spørsmål og lange og utførlige svar. Kong Ferdinand skrev et forord, hvor han påbød at «denne katekismen og ingen andre skal legges frem, forklares og undervises (…) verken offentlig eller privat.»

Katekismen ble øyeblikkelig grepet fatt i som et tydelig dokument i kampen mot lutherdommen. I 1558 skrev Peter en «Mindre katekisme» (Catechismus minimus), som var lettere for skolebarn og den generelle offentlighet, og denne ble oversatt til tysk. Senere kom en utgave med bilder, tresnitt og bønner. Senere skrev Peter «Den korteste katekismen» (Parvus catechismus catholicorum), som var enda enklere, men fortsatt beholdt troens elementer. De tre katekismene (Canisi) fikk en enorm utbredelse på mange språk, allerede før Peter Canisius' død hadde de kommet i 200 opplag på 15 språk og ble en modell for andre lignende arbeider.

De temaene som ikke var bestridt av protestantene, fikk relativt liten plass, mens stridsspørsmålene fikk bred behandling. Katekismen preget den katolske oppdragelsen i nesten 300 år og ble utgitt helt til 1800-tallet. Sveitsiske barn kaller fortsatt katekismen for «kani». Som gammel mann redigerte Peter en utgave av den korteste katekismen for dem som nettopp hadde lært å lese, med ordene oppdelt i stavelser. Hans mål var ikke å produsere lærde verk, men å nå enkle mennesker med sitt budskap.

Peters arbeid brakte ham uønsket heder og mer administrasjon. Kong Ferdinand, nuntius og selv paven ønsket å utnevne ham til den vakante erkebispestolen i Wien, men ordensgrunnleggeren Ignatius ville bare tillate ham å administrere bispedømmet inntil det var funnet en ny biskop, og da uten bispevielse, tittel og inntekt. Pave Julius III (1550-55) utnevnte ham da til administrator i ett år. I alt tre ganger ble han tilbudt bispestolen i Wien, men hver gang avslo han etter råd fra Ignatius.

I fasten 1553 besøkte Peter mange forlatte sogn i Nedre Østerrike, hvor han prekte og forvaltet sakramentene. Kongens eldste sønn, senere Maximilian II (1564-76), hadde utnevnt den gifte presten Phauser som hoffpredikant, og han forkynte den lutherske lære. Peter advarte Ferdinand I skriftlig og muntlig, og han gikk mot Phauser i offentlige disputter. Maximilian var tvunget til å avskjedige Phauser, og av den grunn bar han resten av livet nag til Peter.

I juli 1555 fulgte Peter de første jesuittene til Praha for å grunnlegge et kollegium, og der møtte han et spesielt sterkt fiendskap. Flere ganger ble det kastet steiner på ham, til og med under messen, og hans fiender lå på lur på Karlsbroen for å kaste ham i Moldau. Han unnslapp imidlertid alle angrep, og han klarte til og med å avvæpne sine motstandere gjennom sine gripende prekener, og i løpet av hans to år i Praha ble byen for en stor del vunnet tilbake til Kirken. Det kollegiet som Peter etablerte i Praha, ble berømt for sin religiøse og akademiske standard, og til og med protestanter foretrakk å sende sine sønner dit.

Mens Peter var i Praha, ble han i juni 1556 til sin forferdelse utnevnt til provinsial for den nye jesuittprovinsen som omfattet Bayern, Schwaben, Østerrike, Ungarn og Bøhmen. Stillingen krevde at han visiterte alle de jesuittiske husene som lå under hans jurisdiksjon, gi råd om ekspansjon og bestemme i hvilke byer det skulle opprettes nye kollegier. Han ble sendt rundt på oppdrag for paven og keiseren, han fulgte hertug Vilhelm av Bayern som rådgiver på riksdagen i Regensburg (1556-57) og den pavelige legaten til Polen. Han var ansvarlig for spredningen av den jesuittiske innflytelse til Polen og sto i kontakt med alle ledende katolske personligheter i tiden. Han deltok også på enda en sesjon av konsilet i Trient i mai 1562. Men han måtte vende tilbake fra Trient tidligere enn han hadde planlagt, for i hans fravær hadde protestantene igjen blitt aktive, og katolikkene krevde at han vendte tilbake.

I 1557 dro han etter spesiell invitasjon til Worms for å delta i en diskusjon mellom katolske og protestantiske teologer, selv om han ut fra egne erfaringer var overbevist om at slike diskusjoner som oftest var nytteløse, siden de opphetede kranglene bare utvidet kløften mellom dem. Mange hadde følt at de protestantiske reformatorene var de klart lærdeste og mest intelligente, men i Peter Canisius møtte de sin likemann. Han brukte noen av deres egne våpen, og mente at Bibelen like gjerne kunne brukes til støtte for den gamle tro som for protestantismen.

Selv om Peter var fast i sin tro, var han vennlig mot lutheranerne og prøvde å understreke grunnleggende kristen lære og felles elementer i deres tro heller enn forskjellene og kontroversielle temaer som avlat, skjærsilden og valfarter. Når han mente at hans opponenter hadde rett, innrømmet han det med stor høviskhet. Han var også et unntak blant kontroversteologer på den tiden, idet han var høflig, moderat og forstående, noe som sammen med hans lærdom også ga ham respekt blant motstanderne.

Etter kong Ferdinands ønske dro Peter i 1559 til Augsburg, som skulle bli hans hovedkvarter til 1565. Der forsvarte han den katolske lære mot den fremstormende protestantismen. Med sin forbløffende energi grunnla han skoler, kollegier og presteseminarer. Han fikk frafalne tilbake, omvendte lutheranere og oppmuntret katolikkene. Når det gjaldt lutheranere, skilte han alltid mellom dem som med overlegg var forkjempere for kjetteri, og dem som hadde blitt brakt opp i det eller drevet inn i det, han mente at de sistnevntes feil heller kom av uvitenhet enn ondskap. Han fikk Riksdagen til å gjeninnføre offentlige skoler. Under en pest som hjemsøkte byen, gjeninnførte han offentlige bønneprosesjoner, og han pleide ofrene for den fryktelige sykdommen selvoppofrende og uten frykt.

Han innså tidlig pressens betydning og oppmuntret på alle måter trykkere og forleggere. Hele tiden insisterte han på viktigheten av å bruke trykkpressene til å nå ut til store folkegrupper. En strøm av arbeider til forsvar for den katolske tro strømmet fra hans penn. Blant arbeidene fra denne tiden kan vi nevne et utvalg av den hellige Hieronymus' brev, en «Håndbok for katolikker», et martyrologium og en revisjon av Augsburg-breviaret. Han skrev også teologiske, asketiske og historiske avhandlinger. Den «generelle bønn» han skrev, blir fortsatt resitert i Tyskland på søndager.

Peter Canisius blir allment regnet som Sentral-Europas fremste teolog og skribent i sin generasjon, og han har mye av æren for motreformasjonens suksess i området. En moderne luthersk teolog har omtalt ham som «en nobel jesuitt av uplettet karakter», og han gjorde mer enn noen annen enkeltperson for å bevare sørtyskerne i Den katolske kirke. I 1565 ble han sendt som pave Pius IVs (1559-65) hemmelige nuntius med dekretene fra konsilet i Trient.

På slutten av sin tid som provinsial slo han seg ned i Dillingen i Bayern, hvor jesuittene både hadde et eget kollegium og ledet universitetet. I tillegg var det favorittbostedet til kardinal Otto Truchsess, som lenge hadde vært hans nære venn. Han beskjeftiget seg hovedsakelig med undervisning, å høre skriftemål og å skrive på den første av en serie bøker han hadde begynt på etter ordre fra sine overordnede. De var ment å være et svar på en svært anti-katolsk «Kristenhetens historie» som ble publisert av en gruppe protestantiske skribenter som var kjent som «Centuriatorene fra Magdeburg».

I 1569 ble Peter til sin glede fritatt for det byrdefulle embetet som provinsial, og han slo seg ned i Innsbruck. Her hjalp han til med å bilegge en strid mellom keiseren og pave Pius IV. Våren 1573 dro han til Roma for å diskutere situasjonen i Tyskland med paven, og under disse møtene anbefalte han flere seminarer i Tyskland. Han mente at jo bedre prestene var forberedt, jo bedre ble katolikkene i sognene. I Innsbruck fortsatte han arbeidet med å skrive på bokserien, også mens han var hoffkapellan der (1571-77), men i 1577 fikk han til sin lettelse tillatelse til å avslutte det på grunn av sin helse. Men hans helse var ikke verre enn at fortsatte å forkynne, og han fulgte provinsialen på hans visitasjoner og han innehadde til og med vervet som viseprovinsial. Han oppholdt seg også en tid i Strasbourg. Det er blitt anslått at han i løpet av 30 år reiste over 32.000 km til fots eller på hesteryggen.

Peter Canisius bodde i Dillingen da han i november 1580 ble sendt til Fribourg i Sveits etter motsetninger med Paulus Hoffaeus, sin etterfølger som ordensprovinsial. Her ventet et nytt arbeidsfelt for den utrettelige misjonæren, nemlig å bekjempe kalvinismen, som hadde gjort Sveits til en høyborg for protestantismen. Fribourg var hovedstaden i en katolsk kanton som var klemt inne mellom to mektige protestantiske naboer. På oppdrag av pave Gregor XIII (1572-85) grunnla Peter jesuittkollegiet St. Mikael, og der arbeidet han til sin død som predikant og skribent. Han måtte selv samle inn penger, bestemme hvor det skulle bygges og være rådgiver under oppføringen av bygningene. Kollegiet åpnet i 1582 og ble oppkalt etter en av hans favoritthelgener, erkeengelen Mikael. Det utviklet seg senere til universitetet i Fribourg, som har vært et av de betydeligste i sitt slag siden.

I over åtte år var hans hovedarbeid å forkynne: På søndager og festdager preket han i katedralen, på hverdagene besøkte han andre steder i kantonen. Med god grunn kan vi gå ut fra at hans arbeid sørget for å beholde Fribourg i Den katolske kirke på et kritisk punkt i historien. Økende helseproblemer tvang ham til å gi opp å preke våren 1589. I 1591 ble han rammet av slag, men han overlevde så vidt og kom seg tilstrekkelig til å fortsette å skrive ved hjelp av en sekretær nesten helt frem til sin død. Han forble enkel, ydmyk og hardt arbeidende og deltok ivrig i kommunitetens daglige liv. Han tok oppvasken med skjelvende hender og kostet de støvete korridorene, selv om han ikke kunne gå uten stav.

I september 1597 fikk han vatersott, blodtilstrømning til lungene og betennelse i halsen, og han kunne ikke lenger lese messen. Den 21. desember 1597 døde han stille i Fribourg blant sine brødre, 76 år gammel. Han hadde grunnlagt 18 kollegier og utgitt 37 bøker. Han ble bisatt i kirken St. Michael i det daværende jesuittiske St. Mikael-kollegiet, først i et sidekapell, senere under høyalteret. Ved hans grav skjedde mange undre. Før saligkåringen i 1864 ble hans relikvier plassert under alteret i kapellet som var viet til Jesu hellige hjerte. I dag er kapellet viet til ham.

Peter Canisius ble saligkåret den 20. november 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 2. august 1864) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 21. mai 1925 i Roma av pave Pius XI (1922-39). Som følge av hans utallige skrifter ble han også samtidig utnevnt til kirkelærer, og det var første gang noen ble kirkelærer samtidig med helligkåringen (den neste ble Albert den Store i 1931). Han ble skrevet inn i den romerske kalenderen i 1926 med minnedag 27. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er i dag dødsdagen 21. desember, mens han i jesuittordenen fortsatt blir feiret den 27. april.

Pave Leo XIII (1878-1903) kalte ham en gang «Tysklands andre apostel etter den hellige Bonifatius». Han kalles også Sveits' apostel. På grunn av sitt virke for den katolske ungdom, er han fra 1921 skytshelgen for den tyske katolske skoleorganisasjonen. Noen kaller ham også grunnleggeren av den katolske presse.

I kunsten fremstilles han som jesuitt i svart soutane (prestekjole), gjerne som eldre og hvithåret, med skrivefjær, bok (katekisme), krusifiks og hodeskalle, med monogrammet IHS og gjerne ordet «Caritas» i en glorie over hodet, knelende for Guds Mor Maria.