Jesu Hjertefest

Minnedag: 6. januar

Sacratissimi Cordis Iesu; skytshelgen for Bolivia (1925) og Ecuador; for Bathurst i New Brunswick i Canada; for bispedømmene Ahmedabad i India og Dallas i Texas; for erkebispedømmene Ernakulam-Angamaly og Kottayam i India

Helt fra apostlenes tid har det i Kirken vært en andakt for Guds kjærlighet og for Kristi kjærlighet, men dette kan ikke kalles andakt for Jesu helligste Hjerte i den forstand, ettersom den ikke vier noen oppmerksomhet til Jesu Hjerte som symbol på hans kjærlighet til menneskene. Fra de første århundrene mediterte de kristne etter evangelistenes eksempel over Kristi åpne side og vannets og blodets mysterium, og Kirken ble sett på som å komme fra Jesu side som Eva kom fra Adams. Fra dette såret ble også sakramentene født: Blodet symboliserer eukaristien og vannet symboliserer dåpen. Som den hellige Ambrosius av Milano erklærte: «Vannet renser oss, blodet frelser oss» Dette var også den hellige Johannes Krysostomos' (d. 407) lære. Men det er ingenting som tyder på at det var noen kult i det første årtusen for Jesu sårede Hjerte.

Et annet tema som Kirkefedrene kontemplerte, var det at ved den siste nattverd den hellige apostelen Johannes lente seg mot Herrens bryst og dermed mottok guddommelig visdom. Den hellige Augustin av Hippo (d. 430) forklarer ar Johannes drakk inn «guddommelige hemmeligheter fra de innerste dyp av Vår Herres hjerte». Den hellige Paulinus av Nola (d. 431) lærte at dette var hvordan Johannes mottok visdommen til å skrive sitt evangelium og Åpenbaringen.

Det er på 1000- og 1100-tallet vi finner de første umiskjennelige indikasjoner på en andakt for Jesu hellige Hjerte. Gjennom såret i siden nådde man gradvis Det sårede Hjerte, og såret i hjertet symboliserte kjærlighetens sår. Det var i den glødende atmosfæren i de benediktinske eller cisterciensiske klostrene, i en tankeverden preget av de hellige Anselm av Canterbury (ca 1033-1109) og Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), at andakten vokste frem, selv om det er umulig å si positivt hva som var dens første tekster eller hvem som var dens første forkjempere. Vilhelm av St. Thierry (d. 1148) sa at vi åndelig skulle «gå helt inn i Jesu Hjerte, inn i det aller helligste». Vilhelms venn Bernhard av Clairvaux forklarte at gjennomboringen av Kristi side avslører hans godhet og hans hjertes kjærlighet for oss. En annen middelaldersk forfatter, Richard av St. Victor (d. 1173), lærte at det ikke kunne finnes noen sødme eller ømhet som kunne sammenlignes med Jesu hjertes.

Jesu-Hjerte-fromheten dukket opp mer eksplisitt på 1200-tallet, og man mener at den første hymnen for Jesu Hjerte, Summi Regis Cor Aveto, ble skrevet av den hellige premonstratenseren Hermann Josef av Steinfeld (ca 1150-1241). Den hellige cisterciensiske mystikeren Lutgardis av Tongeren (av Aywières) (1182-1246) hadde visjoner av Jesu hellige Hjerte. Da hun en gang ble spurt av Kristus hvilken gave hun ønsket, svarte hun: «Jeg vil ha ditt hjerte». Da ga han henne den svært spesielle nåde å bytte hjerte med henne på mystisk vis, og Lutgardis er den første kjente mystikeren som mottok denne nåden. Om den hellige Klara av Assisi (d. 1253) leser vi at hun mange ganger om dagen hilste Jesu hellige Hjerte i Det helligste sakrament.

For forfatteren av Vitis mystica var også andakten for Jesu Hjerte godt kjent. Vi vet ikke med sikkerhet hvem forfatteren er, tidligere ble verket tilskrevet Bernhard av Clairvaux, men senere forskere mener at den hellige fransiskanske teologen Bonaventura (ca 1221-1274) var forfatteren. Uansett inneholder verket de vakreste avsnittene som noensinne har inspirert andakten for Jesu hellige Hjerte.

Andakten for Jesu Hjerte er særlig eksplisitt i skriftene som forteller om åpenbaringene til den hellige Gjertrud den Store (ca 1256-1302) i benediktinerinneklosteret Helfta i Sachsen. Hun mottok Kristi sårmerker, Stigmata, og hennes eget hjerte ble gjennomboret av et lys fra Jesu hjerte. I Gjertruds tilfelle, i likhet med andre nonner i klosteret, var denne fromheten nært knyttet til Kristi lidelse, og spesielt til det såret han ble påført i siden av lansen. Det finnes også spor av andakten hos den hellige mystikeren Mechtilde av Helfta (av Hackeborn) (1241-98).

Fra 1200- til 1500-tallet skrev flere mystikere og åndelige forfattere om Jesu hjerte, og vanligvis, men ikke nødvendigvis, knyttet de det til hans sår, spesielt det etter lansen. Men de utviklet ingen andakt til Jesu hjerte som sådant. I denne perioden ble kulten fremmet, men det ser ikke ut til at den har blitt utviklet videre. Det finnes bare én bønn som ble viden kjent fra 1300-tallet som er rettet til Jesu hjerte som sådant, selv om mange slike lokale og private bønner er bevart. To av mystikerne fra gruppen som er kjent som Rhinlandsmystikerne i Tyskland refererte til Jesu Hjerte. Dominikaneren Johannes Tauler (d. 1361) oppfordrer alle til å søke tilflukt i hans søte hjerte som er åpent for dem som gir sitt hjerte til Jesus. Den salige Henrik Seuse (ca 1295-1366), som også var dominikaner, hadde en gang en visjon av en engel som tok hans hjerte og forente det i henført kjærlighet med Jesu Hjerte.

Muligens under innflytelse av Kristus-biografien skrevet av Ludolf Karteuseren (ca 1295-1378), som nevnte Kristi hjerte spesielt, begynte det å spre seg en andakt til hjertet særlig blant karteusiske forfattere. Den best kjente blant disse var Jan Gereecht (Lanspergius, 1489-1539), som i «Kogger av guddommelig kjærlighet» (Pharetra Divini amoris) anbefalte munkene i karteuserklosteret i Köln å ha i sine celler et bilde av Kristi hjerte. Dette bildet synes å ha vist et hjerte såret av en lanse, omgitt av bilder av to hender over og to føtter under, altså det samme som det bildet som forbindes med andakten for De fem sår, som ser ut til å ha blitt fremmet av fransiskanerne.

På 1500-tallet ser andakten for Jesu Hjerte ut til å ha tatt et skritt fremover og gått fra mystikkens område og til den kristne askesen. Den ble konstituert som en objektiv andakt med faste bønner, noe vi ser av skriftene til Lanspergius og den fromme Ludvig av Blois (Blosius; 1566), benediktinsk abbed av Liessies i Hainault. I tillegg kan vi nevne den hellige Johannes av Ávila (1499-1569). Den salige italiske klarissenonnen Baptista Varani (1458-1527) æret Jesu sorgfylte Hjerte og deltok også i dets lidelser. Da hun spurte Jesus om hvor stor sorgen til hans hjerte var, svarte han: «Så stor som den kjærlighet jeg har til mine skapninger». Jesus fortalte Baptista at sorgen til hans hjerte var så stor fordi så mange mennesker lever i dødssynd.

På 1500-tallet begynte andakten for Jesu Hjerte å spre seg utenfor Rhinland, hvor den først startet, og fra Tyskland synes den å ha blitt tatt med av flere fromme ordensfolk i ulike ordener, blant annet jesuittene, som tok den med til misjonsland. Jesuittiske asketiske forfattere skrev om den, som Alvarez de Paz, Luis de la Puente, Saint-Jure og Nouet. Det var en jesuitt, p. Druzbicki (1590-1662), som skrev det første officiet for Det hellige hjerte samt den lille avhandlingen Meta Cordium, Cor Jesu. Blant mystikerne og de fromme sjelene som praktiserte denne andakten, var de hellige jesuittene Frans Borgia (1510-72), Peter Canisius (1521-97), Aloisius Gonzaga (1568-91) og Alfons Rodriguez (1533-1617), men også den ærverdige Marina de Escobar (d. 1633), som grunnla en gren av birgittinerordenen i Spania, de ærverdige franske karmelittene Madeleine St. Joseph og Marguerite av Det hellige sakrament, den ærverdige belgiske benediktinerinnen Jeanne de S. Mathieu Deleloe (d. 1660), den verdige Armelle av Vannes (d. 1671), og selv i jansenistiske eller verdslige sentre, Marie de Valernod (d. 1654) og Angélique Arnauld. Andre eksponenter var den store erkediakonen M. Boudon av Evreux, p. Huby, retrettapostelen i Bretagne, og fremfor alt den salige Maria Guyart Martin (1599-1672).

I 1617 ble kongregasjonen Benediktinerinnene av Vår frue av Golgata grunnlagt i Poitiers. Grunnleggeren, p. Josef av Paris (1577-1638), påla nonnene en rekke fromhetsøvelser, som øvelsene for De fem Sår og for Jomfru Marias medfølelse, som var former for kontemplasjon sentrert om Kristi hjerte, tilnærmet gjennom hans lidelse. Flere ting syntes å bane veien for andakten for Jesu Hjerte, som meditasjonene av Mère l'Huillier (d. 1655) og visjonene til moder Anne-Marguerite Clément (d. 1661) og sr. Jeanne-Bénigne Gojos (d. 1692). En annen viktig faktor var visitasjonsordenens spiritualitet, grunnlagt av de hellige Frans av Sales (1567-1622) og Johanna Fransiska av Chantal (1572-1641).

Bildet av Jesu Hjerte var overalt, fremfor alt takket være den fransiskanske andakten for De fem sår og jesuittenes vane med å plassere bildet på tittelsiden av sine bøker og på veggene i sine kirker. Likevel forble andakten individuell eller i det minste privat. Det skulle bli den hellige Johannes Eudes (1601-80) som gjorde den offentlig. P. Eudes var fremfor alt apostelen for Marias rene hjerte, men han fremmet også andakten for Jesu Hjerte. Johannes Eudes grunnla prestekongregasjonen eudistene eller «Kongregasjonen for Jesus og Maria» (Congregatio Jesu et Mariae – CJM) og søsterkongregasjonen «Søstre av Vår Frue for Kjærlighet og Tilflukt» – senere Den gode Hyrdes Institutt. For medlemmene i begge kongregasjonene påla han å utøve andakt for Det hellige hjerte, og alle deres kirker og kapeller skulle vies til det.

Johannes Eudes var den første som utarbeidet en liturgi for Det hellige hjerte, for p. Druzbickis officium var utelukkende for private andakter. I 1670 ga Eudes ut en bok med tittelen «Andakten for Jesu hellige Hjerte». Han hadde allerede gitt sin kongregasjon en fest for Marias hjerte, og i denne boken var det en messe og et officium for Jesu hellige Hjerte. Den 31. august 1670 ble denne festen først feiret med stor høytid i seminarkapellet i Rennes, og Coutances fulgte opp den 20. oktober, en dag som denne festen deretter ble forbundet med. Den spredte seg snart til andre bispedømmer og til andre religiøse kommuniteter. I 1674 utstedte pave Klemens X (1670-76) seks avlatsbrev for brorskapene av Jesu og Marias hjerter som var opprettet i Eudist-seminarer.

Det var for den hellige Margareta Maria Alacoque (1647-90), en beskjeden nonne i Besøkelsesordenen (Ordo de Visititatione Beatae Mariae Virginis – OVM) som var grunnlagt av den hellige Frans av Sales, i deres kloster i Paray-le-Monial (ikke langt unna Taizé), at Jesus valgte å åpenbare seg og betro henne oppdraget å gi nytt liv til andakten for Hans Hjerte. I likhet med sr. Anne-Marguerite Clément i 1661, sr. Claude Garnier og moder Anne-Marie Rosset i 1667 og moder Marie-Constance de Bresson i 1668, fikk hun en ekstraordinær serie visjoner og privatåpenbaringer som fortalte henne om Jesu Hjertes kjærlighet til menneskeheten, men mer spesifikt at det var den guddommelige vilje at det skulle holdes en årlig fest for Jesu hellige Hjerte.

Det er ikke noe som tyder på at den fromme ordenssøsteren hadde kjent til denne andakten før sine åpenbaringer, eller hun hadde i det minste ikke vist den noen oppmerksomhet. Hun hadde en rekke åpenbaringer av Kristus, men de fire viktigste skjedde mellom 1673 og 1675. Den 27. desember, trolig i 1673, på festen for evangelisten Johannes, tillot Kristus henne å ta Johannes' plass ved den siste nattverd, det vil si å hvile sitt hode mot hans hjerte, noe han også hadde latt Gjertrud den Store gjøre i en visjon. Han avslørte sin kjærlighets under for henne og fortalte at han aktet å gjøre dem kjent for hele menneskeheten og å spre sin godhets skatter, og han hadde utvalgt henne til å gjøre dette arbeidet.

Hun hadde en ny åpenbaring, som trolig var distinkt fra den første, trolig i juni eller juni 1674. Der ba Jesus om å bli æret i skikkelse av sitt kjødelige hjerte. Han ba henne motta kommunionen den første fredag i hver måned og å sone for de syndene som var begått mot ham, i tillegg holde en times bønn hver torsdag kveld til minne om hans smerte og forlatthet i Getsemane.

Den 16. juni 1675 (oktavdagen for Kristi Legemsfest) hadde hun sin viktigste åpenbaring i Chapelle de la Visitation, som kalles hennes «store åpenbaring». Hun så Jesus Kristus, som påla henne å fremme tilbedelsen av hans hellige hjerte, symbol på hans kjærlighet til menneskene: «Se dette hjerte som har elsket menneskene så høyt (…) i stedet for takknemlighet mottar jeg av den største delen [av menneskeheten] bare utakknemlighet». Han ba om at denne festen skulle feires fredag etter oktavdagen for Kristi legemsfest og ba henne konsultere den hellige Claudius la Colombière (1641-82), som da var superior for det lille jesuitthuset i Paray. Få dager etter denne åpenbaringen fortalte hun om den til p. la Colombière. For ham var møtet med Margareta Maria en direkte bekreftelse fra Gud av verdien av hans egen spesielle hengivenhet for Jesu Hjerte.

I de følgende årene viet Margareta seg med all kraft for utbredelse av Jesu-Hjerte-andakten. Men hun måtte tåle stor motvilje og ble utsatt for mange beskyldninger, og hun måtte lide mye, ikke minst da hun i 1677 med frykt og beven fortalte sine medsøstre at Kristus to ganger hadde spurt henne om hun ville ofre seg til soning for de andres ufullkommenheter. Teologer som ble konsultert, avviste hennes åpenbaringer, og foreslo at hun burde spise mer. Hennes superior og skriftefar verken forsto eller satte pris på disse åpenbaringene, og skriftefaren sa til og med: «Alt hva søster Marie trenger, er en kraftig suppe».

Men så ble p. la Colombière hennes skriftefar, og hun følte straks hun kunne åpne seg for den fromme og erfarne presten. Han ba den hellige søsteren om å skrive ned en beretning om åpenbaringene og insisterte på at de var ekte. Senere benyttet han enhver anledning til diskret å spre denne beretningen over hele Frankrike og England, og han var med på å fremme Jesu-Hjerte-andakten, Jesu-Hjerte-fredagen og Jesu-Hjerte-festen.

Full støtte fra kommuniteten fikk Margareta Maria først da Moder Melin ble superior i 1683. Hun opphøyet Margareta til sin assistent som visesuperior med godkjennelse av kapitlet. Ved p. Claudius' død den 15. februar 1682 ble det funnet i dagboken fra hans åndelige retretter en kopi i hans egen håndskrift av den beretningen han hadde fått Margareta Maria til å skrive, sammen med noen få refleksjoner om det nyttige i denne andakten. Denne dagboken, «Åndelig retrett», ble offentliggjort i Lyon i 1684, og den lille boken ble flittig lest, selv i Paray. Motstanden i Margareta Marias kloster opphørte først etter at p. Colombières bok ble lest i refektoriet i 1684, og hemmeligheten om hennes åpenbaring dermed kom for en dag på en temmelig dramatisk, og for henne pinlig, måte.

Selv om dette forårsaket en «fryktelig forvirring» for sr. Margareta Maria, bestemte hun seg for å gjøre det beste ut av situasjonen og gjorde bruk av boken for å spre sin elskede andakt. I 1684 ble hun utnevnt til novisemester, og fylte dette vervet med så stor suksess at nonner ba om tillatelse til å være med på hennes timer. Etter at hennes hemmelighet var avslørt, var hun mindre tilbakeholden med å oppmuntre Jesu-Hjerte-fromheten, og innpodet den hos sine noviser, som feiret festen privat i 1685. Den 21. juni 1686 feiret klosteret for første gang en fest for Jesu hellige hjerte.

Sr. Margareta Maria ønsket at det skulle lages bilder av Det hellige Hjerte, og i dette ble hun hjulpet av andre visitasjonsnonner. Et oljemaleri ble laget, deretter blekktegninger og deretter ble det trykket et bilde for distribusjon. Superioren for visitasjonsnonnene i Namur fikk laget en statue av Det hellige Hjerte, og to hefter om andakten ble trykt. I klosteret i Paray-le-Monial ble det i 1688 bygd et kapell der til dets ære, og festen spredte seg snart til de andre klostrene i ordenen. Klostrene i Moulins under moder de Soudeilles, Dijon under moder de Saumaise og sr. Joly, Semur under moder Greyfié og selv Paray, som først hadde satt seg imot, sluttet seg til bevegelsen. Utenfor besøkelsesordenen sluttet prester, ordensfolk og legmenn seg til bevegelsen, spesielt en kapusiner, Margareta Marias to brødre og noen jesuitter, blant dem p. Gallifet.

Kapellet i Paray-le-Monial ble snart fulgt av et annet i Bois-Sainte-Marie, bygd av en av Margaret Marias brødre, og i hvert eneste visitasjonskloster var det snart et eget kapell for Jesu hellige Hjerte. Tillatelse til å feire festen for Jesu hellige Hjerte ble gitt til visitasjonsnonnene i Dijon i 1689. Den første feiringen av festen utenfor klostrene var i 1688 under biskop Karl Frans av Coutances i seminarkapellet i byen. Han ble i 1692 fulgt av erkebiskop Peter av Grammont, som satte inn en messe for Jesu Hjerte i missalet i bispedømmet Besançon. Bildet av Det hellige Hjerte ble tatt inn i våpenet til kong Ludvig XIV (1643-1715), og det ble senere innført i Frankrike, Spania og Tyrol.

Margareta Marias visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Festen for Jesu Hjerte ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med Johannes Eudes og Claudius la Colombière. De nå velkjente tolv løftene som Kristus ga til Margareta Maria for de som er hengivne til hans hellige Hjerte (hentet fra hennes selvbiografi og brev):

1. Jeg vil gi dem all den nåde som er nødvendig for deres rang.

2. Jeg vil gi fred i deres familier.

3. Jeg vil trøste dem i alle deres vanskeligheter.

4. De skal finne i mitt hjerte en trygg tilflukt i livet og spesielt i deres dødstime.

5. Jeg vil øse velsignelser i rikt monn over alle deres foretakender.

6. Syndere skal i mitt hjerte finne kilden og det uendelige hav av nåde.

7. Lunkne sjeler skal bli glødende.

8. Glødende sjeler skal raskt avansere til stor perfeksjon.

9. Jeg vil velsigne hjemmene hvor bildet av mitt hellige hjerte vises frem og æres.

10. Jeg vil gi prester makt til å berøre de mest forherdete hjerter.

11. De som utbrer denne andakten skal få sine navn skrevet i mitt hjerte og de skal aldri bli utslettet.

12. Mitt hjertes allmektige kjærlighet vil innvilge nåden av definitiv angerfølelse til alle dem som mottar kommunion på den første fredagen i ni påfølgende måneder; de skal ikke dø under mitt mishag, heller ikke uten å motta sakramentene; mitt hjerte skal være deres trygge tilflukt i deres siste time.

Sr. Margareta Marias åndelige veileder etter p. Claudius' død var jesuittpateren Jean Croiset. Jesus anmodet sr. Margareta Maria om å be ham skrive en bok om andakten for Det hellige Hjerte, og hun forsikret pateren om at han ville motta spesiell assistanse. Da boken var nesten ferdig, fortalte sr. Margareta Maria ham at den var i en slik fullstendig overensstemmelse med Jesu vilje at det aldri ville bli nødvendig å gjøre noen endringer i den.

Margareta Maria døde den 17. oktober 1690, men dette dempet ikke gløden hos andaktens forkjempere. Tvert imot, en kort beretning om hennes liv publisert av p. Croiset i 1691 som et appendiks til hans bok De la Dévotion au Sacré-Coeur, sørget bare for å øke den. Til tross for alle hindringer og Den hellige Stols treghet spredte andakten seg, spesielt i ordenskommuniteter.

Den 19. mai 1693 ga pave Innocent XII (1691-1700) avlat til alle som gikk til kommunion i en kirke i Visitasjonsordenen på den fredagen som Margareta Maria hadde fått beskjed om i åpenbaringen. Fire år senere ba hertuginnen av York, landsforvist pretendent til tittelen dronning av England, paven om å etablere festen. Anmodningen ble avslått, men paven ga tillatelse til feiringen av en messe for De fem sår i Visitasjonsordenens kirker. Han nektet imidlertid å innføre en fest for hele Kirken med en spesiell messe og officium. I mellomtiden var det en betydelig økning i antall brorskap viet til Det hellige Hjerte.

Jansenistene var Kirkens store plage på denne tiden, «katolske kalvinister» med en dyster og gledeløs åndelig lære. De var tilsynelatende strenge i sin moral, men i sitt åndelige hovmod holdt de menneskene borte fra sakramentene. De så Gud som en hevngjerrig dommer og var motvillig til å motta kommunion mer enn en gang i året. Det er liten tvil om at den endelige seieren over jansenismen delvis skyldtes forkynnelsen av hengivenhet til Jesu og Marias hjerter. Også rasjonalismen, som var blitt sterk i Kirken, ble bekjempet gjennom Jesu-Hjerte-andakten.

Pesten i Marseille i 1720 var kanskje den første anledningen for en høytidelig konsekrasjon og offentlig dyrkelse utenfor religiøse kommuniteter. Andre byer i sør fulgte Marseilles eksempel, og dermed økte andaktens popularitet. I 1726 ble det ansett som tilrådelig å anmode Roma igjen om en fest med egen messe og officium, men i 1729 kom et nytt avslag. I begynnelsen av 1765 ga imidlertid Vatikanet til slutt etter, og Jesu-Hjerte-fromheten ble offisielt godkjent av pave Klemens XIII (1758-69), da messen og officiet for Det hellige hjerte ble godkjent for Polen og det romerske erkebrorskapet for Det hellige hjerte. I mai samme år ble en ny versjon av messe og officium godkjent. På dronningens anmodning ble festen halvoffisielt godkjent av de franske biskopene. Men det var først på begynnelsen av 1800-tallet at fromheten ble særlig utbredt i kjølvannet av Napoleonskrigene. Det ble grunnlagt flere ordener under denne tittelen, mange flere brorskap ble etablert og den første «Det hellige hjertes måned» ble feiret i 1833.

På alle kanter ble det søkt om å få innføre festen, noe som ble innvilget, og etter innstendige anmodninger fra de franske biskopene innførte den salige pave Pius IX (1846-78) festen for Jesu Hjerte for hele Kirken i august 1856 som en dobbel større fest (duplex major), mens pave Leo XIII (1878-1903) i 1889 hevet den i rang til en dobbel fest av første klasse.

Basilique du Sacré-Coeur, Paris

Overalt ble handlinger av konsekrasjon og reparasjon innført sammen med andakten. Ofte, spesielt siden 1850, har grupper, kongregasjoner og stater konsekrert seg til Det hellige Hjerte, og i 1873 ble Frankrike viet til Det hellige Hjerte og basilikaen Sacré-Coeur ble bygd på Montmartre. Senere reiste Spania og Brasil også statuer til ære for Det hellige Hjerte. I anledning 200-årsjubileet for visjonene i Paray-le-Monial oppfordret pave Pius IX i 1875 alle katolikker til å vie seg selv til Det hellige hjerte, noe som også skjedde over hele den katolske verden.

Den salige Maria Droste zu Vischering (1863-1899), en opprinnelig tysk nonne i kongregasjonen «Søstrene av Den gode Hyrde» (Soeurs de Notre-Dame de Charité du Bon-Pasteur d'Angers – RBP) (på engelsk RGS), de berømte Soeurs du Bon-Pasteur, nå superior i kongregasjonens kloster i Porto i Portugal, sa i 1897 at hun fra Kristus selv var blitt forelagt ønsket om at hele verden skulle vies til Jesu hellige Hjerte. Hun oversendte dette «indre oppdraget» til pave Leo XIII (1878-1903) i to brev, i juni 1898 og i januar 1899. Paven ble dypt grepet av disse brevene, spesielt det andre, men han ønsket å vente til Det hellige år 1900. Men etter at den nittiårige paven den 1. mars 1899 gjennomgikk en vellykket større kreftoperasjon, bestemte han seg for ikke å vente lenger.

Han fikk foretatt en omfattende undersøkelse av de teologiske aspektene ved den foreslåtte konsekreringen og hans autoritet til å konsekrere de udøpte. Marias brev ble ikke nevnt, for skulle en slik konsekrasjon skje, skulle den baseres på katolsk tradisjon og teologi og ikke på privatåpenbaringer. Undersøkelsen var positiv, og gjennom sin encyklika Annum sacrum foretok paven denne vigslingen den 11. juni 1899. Men Maria døde i Porto tre dager tidligere, den 8. juni 1899. Den hellige pave Pius X (1903-14) foreskrev at denne konsekrasjonen skulle fornyes hvert år, og i 1925 bestemte pave Pius XI (1922-39) at denne konsekrasjonen skulle skje på Kristi Kongefest. I 1929 hevet pave Pius XI festen for Jesu Hjerte ytterligere til den høyeste rang og utstyrte den med en oktav.

De store Jesu-Hjerte-budskapene fra pavene Pius XI, Pius XII (1939-58) og Paul VI (1963-78) underbygde festen. Den 15. mai 1956 utga pave Pius XII encyklikaen Hauerietis Aquas om Jesu hellige Hjerte. Den 15. mai 2006 sendte pave Benedikt XVI et brev til p. Peter Hans Kolvenbach SJ, jesuittenes ordensgeneral, i anledning femtiårsjubileet for denne encyklikaen. I sitt brev til p. Kolvenbach stadfestet pave Benedikt betydningen av andakten for Jesu hellige Hjerte.

Den 24. desember 1800 grunnla den franske p. Peter Coudrin «Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter og den evige tilbedelse av det aller helligste altersakrament» (Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris – SS.CC.), som er kjent som Picpus-patre etter sitt hovedkvarter i Rue Picpus i Paris, og i Tyskland som «Arnsteiner Patres» etter sin første kommunitet i Kloster Arnstein an der Lahn. Denne kongregasjonen, som har flere medlemmer i Norge, en av de kongregasjoner som er inspirert av Jesu Hjerte-fromheten. Den 20. mai 1894 grunnla moder Clelia Merloni fra Forlì i Italia søsterkongregasjonen «Apostler av Jesu hellige Hjerte» (l'Istituto delle Apostole del Sacro Cuore di Gesù – ASCJ) i Viarèggio i Italia.

Alle de tre festene etter påsken: Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu-Hjerte-festen, stammer fra det burgundiske området rundt Cluny og Clairvaux og henviser på denne måten til sine røtter i den benediktinske og bernhardinske fromhet.

av Webmaster publisert 01.06.2010, sist endret 22.02.2016 - 10:09