Den hellige Bernhard av Clairvaux (~1090-1153)

Minnedag: 20. august

Den hellige Bernhard av Clairvaux (~1090-1153)
Kirkelærer. Skytshelgen for Burgund og Liguria, Genova og Gibraltar; for cisterciensere, de døende, bier og birøktere, vokslysstøpere; mot barnesykdommer og besettelse, mot dyresykdommer, storm og uvær

Den hellige Bernhard (fr: Bernard; lat: Bernardus) ble født rundt 1090 på familieslottet Fontaines (Fontaines-lès-Dijon) noen kilometer nord for Dijon i Burgund i Frankrike. Han var sønn av adelsmannen og korsfareren Tescelin Sorrel [de Saur], som hersket over områder i Burgund og Champagne, og hans fromme hustru, den salige Aletha, datter av grev Bernhard av Montbard og i familie med hertugene av Burgund. Bernhard var den tredje av syv høyt begavete søsken – seks gutter og en jente. Hans søsken var Guy, den salige Gerhard, den salige Humbeline, Andreas, Bartolomeus og den salige Nivard.

Bernhard var nært knyttet til sin fromme mor. På grunn av hennes manns hyppige fravær i tjeneste for hertugen av Burgund var det hun som tok seg av barnas religiøse oppdragelse. Da hun var gravid og ventet Bernhard, drømte hun at hun under brystet bar en hvit hund med rød rygg som gjødde kraftig, noe som ble sett på som et godt tegn. Den sønnen hun ventet, ville vokte Guds hus som en stor predikant og heve sin stemme høyt mot Kirkens fiender. En from mann hadde forutsagt guttens store fremtid allerede før han var født.

Fra Bernhard var ni år gammel fikk han sin utdannelse hos de vel ansette sekularkannikene ved Saint-Vorles i Châtillon-sur-Seine, og utdannelsen i «de syv kunster» (septem artes) var spesielt grundig på grunn av spådommen om hans fremtid. Han utviklet seg til en ung mann som var kjent for sjarm, vidd, lærdom og veltalenhet. Han hadde stor sans for litteratur og en tid viet han seg til poesi. Hans fremgang i studiene vant beundring hos lærerne, og det samme gjaldt hans fremgang i dyder. I ungdommen var han ikke spart for prøvende fristelser, men hans dyder seiret over dem, mange ganger i heroisk grad.

Da Bernhard var rundt femten år gammel, mistet han i 1105 sin mor, og en tid var han deprimert over dette. Deretter ville han vie sitt liv helt til Gud og gå i kloster, til tross for motstand fra faren og brødrene. Men klosteret Cluny, som hadde frembrakt så mange helgener, hadde på denne tiden blitt ufattelig mektig og rikt. Munkene spiste fortsatt den maten som den hellige Benedikts regel foreskrev, men på sølvtallerkener. De sov ikke mer enn hva regelen tillot, men under en brokadebaldakin. Etter å ha tvilt en stund og etter en visjon av Jesusbarnet, bestemte Bernhard seg i 1112 som 22-åring for å tre inn i det nye klosteret i Cîteaux, som var grunnlagt femten år tidligere av den hellige Robert av Molesme i et forsøk på å gjeninnføre den opprinnelige enkelheten. Robert hadde vendt tilbake til Molesmes og overlatt styringen av klosteret til den hellige Alberik av Cîteaux, som døde i 1109. Den hellige Stefan Harding overtok da som klosterets tredje abbed.

Bernhard overtalte flere av sine brødre og mange andre av sine slektninger og venner (blant dem flere fettere og en onkel) til å tre inn sammen med seg, og Burgund ble nesten tømt for unge riddere. Sammen med 31 ledsagere dro han til det nesten tomme, forarmede og nedleggingstruede klosteret, hvor abbed Stefan rundt påsketider 1112 tok imot dem med åpne armer. Han hadde ikke fått noviser på mange år og vurderte å legge ned klosteret, men etter Bernhards og hans gruppes ankomst var tilstrømmingen til klosteret så stor at tre ganger ble tolv munker sendt ut for å grunnlegge datterklostre. Bernhard var ikke blant de tre grunnleggerne av Cîteaux (latin: Cistercium) som regnes som grunnleggere av den cistercienserordenen (Ordo Cisterciensis – OCist) som gikk ut fra det (Robert, Alberik og Stefan), men han må betraktes som ordenens andre grunnlegger og den som forvandlet og utbredte den.

Selv var Bernhard knapt ferdig med novisiatet da han i 1115 ble sendt ut som leder av den tredje gruppen for å grunnlegge et nytt kloster i Clairvaux ved Aube i Champagne (bispedømmet Langres), mellom Troyes og Chaumont – cisterciensernes fjerde kloster. Av de tolv munkene som fulgte ham, stammet syv fra hans egen familie. Stedet het opprinnelig Vallée d'Absinthe, «De bitre urters dal», men Bernhard endret da han kom dit den 25. juni 1115 navnet til Claire Vallée eller Clairvaux, «Lysets dal», og siden har navnene Bernhard og Clairvaux vært uatskillelige. Stedet ligger i dag i bydelen Outre-Aube i Longchamp-sur-Aujon. Under biskopen av Langres' fravær ble Bernhard innsatt som abbed av Vilhelm av Champeaux, biskop av Châlons-sur-Marne. Fra da av hersket et sterkt vennskap mellom abbeden og biskopen, som var professor i teologi ved Notre-Dame i Paris og grunnlegger av klosteret Saint-Victor.

Det nye klosteret blomstret og vokste under sin unge abbed (han var ennå bare 25 år), og ved hans død skulle det telle 700 brødre. Men i begynnelsen levde de i stor fattigdom, og ikke overraskende gjorde den uerfarne abbeden en del feil. Blant annet var han alt for streng mot sine brødre, og hans egen helse ble også svekket av botsøvelsene. Bare biskop Vilhelms innflytelse og generalkapitlets autoritet kunne få ham til å mildne sin askese. Da han innså sin feil, straffet han seg selv med en tid å leve i taushet, forbedret maten, som noen ganger bare hadde vært brød og kokte bøkeblader i salt, og konsoliderte klosterets stilling med hjelp av den lokale biskopen.

Blant de disiplene som strømmet til klosteret i store mengder, var Bernhards far, den aldrende Tescelin, og alle hans fem brødre. I 1117 mottok Bernhards far og hans femte og yngste bror Nivard munkedrakten fra hans hender. Bare søsteren Humbeline var nå igjen i verden, men med tillatelse fra sin mann trådte hun snart inn i benediktinerinneklosteret i Jully.

Clairvaux ble snart for lite for alle munkene som samlet seg der, så det var snart nødvendig å sende ut grupper av munker for å grunnlegge nye hus. I 1118 ble klosteret Trois-Fontaines grunnlagt i bispedømmet Châlons, i 1119 ble klosteret Fontenay grunnlagt i bispedømmet Auton (nå Dijon), og i 1121 ble klosteret Foigny grunnlagt nær Vervins i bispedømmet Laon (nå Soissons). Fra Clairvaux utgikk det ikke mindre enn 68 datterklostre i andre deler av Frankrike, Nederland, England, Tyskland og Italia, og Bernhard besøkte dem alle. På den måte ble cisterciensernes klosterreform kjent. Den danske biskop Eskil kjente Bernhard, og han tok ham i 1152 med til sitt kloster i Esrom på Sjælland.

Den hellige Bernhard av Clairvaux. Maleri fra 1300-tallet

Abbeden av Clairvaux hadde også sine prøvelser. En gang han var borte fra sitt kloster, ble storprioren av Cluny, Bernhard av Uxells, sendt til Clairvaux og lokket bort abbedens fetter, Robert av Châtillon. Dette var anledningen for det lengste og mest rørende av Bernhards brev.

I 1119 var Bernhard til stede på ordenens første generalkapittel, som var innkalt av Stefan Harding. Selv om Bernhard ennå ikke var tretti år gammel, ble han lyttet til med den største oppmerksomhet og respekt, spesielt da han utviklet sine tanker om gjenoppvekkelsen av den opprinnelige ånden av regularitet og glød i alle de monastiske ordenene. Det var dette generalkapitlet som ga endelige form til ordenens konstitusjoner og regler, Charta caritatis, som ble stadfestet av pave Callistus II (1119-24) den 23. desember 1119 og av pave Alexander III (1159-81) i bullen Sacrosancta i 1165.

Bernhard ble i praksis leder for cistercienserordenen. Han restaurerte ordensregelen, slik at han med rette kan regnes som ordenens «andre grunnlegger». Hans Consuetudines står i en viss motsetning til Benedikts Regula. Mens benediktinerne grunnla sine klostre på høyder, anordnet Bernhard sumpete daler med skoger som måtte ryddes. Han betonte verdien av manuelt arbeid over åndelig. Helt spesielt vendte han seg i brev og kapittelbeslutninger mot enhver figurlig utsmykning av portaler, kapiteler og korsganger, fordi det trakk betrakterens oppmerksomhet bort fra bønnen.

I 1120 skrev Bernhard sitt første verk, De Gradibus Superbiae et Humilitatos, «Gradene av stolthet og ydmykhet», og sine prekener som han ga tittelen De Laudibus Mariae. Bernhard var en mystiker som æret Guds Mor svært høyt, og han kalte seg selv Beatae Mariae capellanus, «Marias trofaste kapellan». På denne tiden fikk han tallrike Mariavisjoner, som har gitt stoff til mange legender og motiv for mange kunstverk. En gang skal jomfruen ha vist seg for ham og klemt melk ut av sitt bryst. Den dryppet på Bernhard, som samlet opp disse relikviedråpene (Lactatio). Alle cisterciensiske kirker er siden blitt viet til Maria.

Munkene i Cluny hadde ikke sett med tilfredshet på at munkene fra Cîteaux overtok førsteplassen blant munkeordenene for regularitet og glød. Av den grunn var det fristende for «de svarte munkene» å la det synes som om reglene for den nye ordenen var umulige å sette ut i livet. På inntrengende anmodning av Vilhelm av St. Thierry forsvarte Bernhard seg ved å publisere sin Apologia, (forsvarsskrift) som er delt i to deler. I den første delen beviste han at han ikke hadde noe med den utskjellingen av Cluny som var tilskrevet ham, og i den andre delen oppga han grunnene for sitt angrep på beviste misligheter. Han understreket sin dype respekt for benediktinerne i Cluny, som han sa at han elsket like mye som de andre monastiske ordenene. Den salige Peter den Ærverdige, abbed av Cluny, svarte abbeden av Clairvaux og forsikret ham om sin store beundring og oppriktige vennskap. I mellomtiden gjennomførte Cluny en reform, og abbed Suger av Saint-Denis og minister for Ludvig VI den Tykke (Louis le Gros) (1108-37), ble omvendt av Bernhards forsvarsskrift. Han skyndte seg å avslutte sitt verdslige liv og gjenskape disiplinen i sitt kloster.

Bernhards nidkjærhet stoppet ikke med det; den omfattet biskopene, presteskapet og de troende, og bemerkelsesverdige omvendelser av personer som var engasjert i verdslige sysler, var blant fruktene av hans arbeid. Bernhards brev til erkebiskopen av Sens er en virkelig avhandling De Officiis Episcoporum, «Om bispeembetet». Omkring samme tid skrev han sitt verk De Gratia et Libero Arbitrio, «Om nåde og fri vilje».

Jörg Breu d.E. (ca 1475-1537): Bernhard av Clairvaux helbreder en besatt

I 1128 deltok Bernhard på konsilet i Troyes, som var blitt sammenkalt av pave Honorius II (1124-30) og som ble presidert over av kardinalbiskop Matteus av Albano. Formålet med dette konsilet var å avgjøre noen disputter mellom biskopene av Paris og regulere andre saker i Kirken i Frankrike. Biskopene gjorde Bernhard til sekretær for konsilet og ga ham i oppdrag å skrive konsilets statutter. Etter konsilet ble biskopen av Verdun avsatt, og det ble rettet urettmessige beskyldninger mot Bernhard, slik at han ble fordømt til og med i Roma som en munk som blandet seg inn i saker som ikke angikk ham. Kardinal Harmerik skrev på vegne av paven et skarpt brev til Bernhard for å irettesette ham. Bernhard svarte med å si at grunnen til at han hadde gjort tjeneste ved konsilet, var at han var blitt dratt dit med makt. Han ba kardinalen om å forby ham å ta på seg slike plikter, slik at han kunne slippe beskyldninger om stolthet og innbilskhet. Dette brevet gjorde stort inntrykk på kardinalen og renvasket forfatteren både i hans og Den hellige Stols øyne.

Det var på dette konsilet Bernhards trakk opp konturene til regelen for den nye Tempelherreordenen. Denne ordenen hadde som formål å skaffe hengivne riddere for å slåss i Kirkens slag under korstogene og andre steder, ved siden av å vie seg til pleie og omsorg for de syke og pilegrimene. Ordenen ble snart idealet for den franske adelen og Bernhard priser den i sin De Laudibus Novae Militiae.

Til tross for sin egen motvilje og sin dårlige helse på grunn av strenge botsøvelser, ble Bernhard snart trukket inn i offentlige anliggender. Hans ry bredte seg hurtig, og til tross for at han tilhørte en orden som var grunnlagt for at medlemmene skulle leve tilbaketrukket fra verden, ble han rådgiver for fyrster, paver, biskoper, brødre fra alle ordener og lærde. Han ble snart en av de mest karismatiske og innflytelsesrike personligheter i Kirken og reformbevegelsen. Bernhards innflytelse kunne snart merkes i provinsens saker. Han forsvarte Kirkens rettigheter mot overgrep fra konger og fyrster og fikk erkebiskop Henrik av Sens og biskop Stefan de Senlis av Paris avsatt. Selv avslo han å bli biskop ved minst tre anledninger.

Etter pave Honorius IIs død den 14. februar 1130, brøt det ut et skisma i Kirken da det ble valgt to etterfølgere, pave Innocent II (1130-43) og motpave Kletus (II) (1130-38). Innocent ble forvist fra Roma av Kletus og tok tilflukt i Frankrike. Kong Ludvig den Tykke innkalte et nasjonalt konsil for de franske biskopene i Étampes, og Bernhard, som var blitt innkalt dit med biskopenes tillatelse, ble valgt til å dømme mellom de rivaliserende pavene. Han ga sin sterke støtte til Innocent II og sørget for at han ble anerkjent av alle de store katolske maktene. Bernhard vant kong Ludvig VI av Frankrike (1108-37) og kong Henrik I av England (1100-35) for Innocent, mens den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), grunnleggeren av premonstratenserordenen, hadde avgjørende innflytelse på de tyske biskopene og kong Lothar III (1125-37). På en synode i Clermont, hvor også spanske biskoper var representert, lovte biskopene pave Innocent II troskap og lydighet. Også Castilla og Aragón anerkjente ham som rettmessig pave.

Bernhard dro sammen med pave Innocent inn i Italia, roet ned den uroen som herjet i landet, forsonte Pisa med Genova og Milano med paven og Lothar III. I mai 1132 rykket pave Innocent inn i Roma beskyttet av Lothars hær. Men Lothar følte seg ikke sterk nok til å motstå motpave Kletus' støttespillere, så han trakk seg tilbake over Alpene. Innocent søkte i september 1133 tilflukt i Pisa. I mellomtiden hadde Bernhard i juni vendt tilbake til Frankrike, og der fortsatte han det fredsarbeidet han hadde påbegynt i 1130. Han dro på nytt til Italia, hvor han fikk Milano tilbake til lydighet mot paven, etter at byen var narret og misledet av den ambisiøse erkebiskop Anselm. Bernhard avslo erkebispesetet i Milano og vendte endelig tilbake til Clairvaux.

Bernhard trodde nå at han endelig var trygg i sitt kloster og viet seg med fornyet iver til skrivingen av de fromme og lærde verkene som senere ga ham tittelen Kirkelærer. Han skrev på denne tiden sine prekener for munkene i Clairvaux om Salomos Høysang. I 86 prekener forklarte han de to første kapitlene og det første verset i tredje kapittel. Dette er kanskje hans mest kjente verk.

I 1137 ble han igjen tvunget til å forlate klosteret etter pavens ordre for å få slutt på krangelen mellom Lothar og kong Roger II av Sicilia (1095-1154). Ved en konferanse som ble holdt i Palermo klarte Bernhard å få Roger overbevist om pave Innocent IIs rettmessighet og stoppe munnen på Peter av Pisa, som forsvarte Kletus. Motpaven døde av sorg og skuffelse i 1138, og dermed var det slutt på skismaet.

Bernhard vendte tilbake til sitt kloster. Imens hadde cistercienserordenen vokst enda hurtigere, nå med sterk støtte fra den takknemlige paven. Bernhard beskjeftiget seg nå med å sende grupper av munker fra sitt overfylte kloster til Tyskland, Sverige, England, Irland, Portugal, Sveits og Italia. Noen av disse tok på pave Innocents ordre kontrollen over klosteret Tre Fontane i Roma. Bernhard fortsatte sine kommentarer til Høysangen, gjorde i april 1139 tjeneste ved Andre Laterankonsil, som senere ble anerkjent i vest som det tiende økumeniske konsil. Det samlet 900-1000 biskoper og abbeder. Motpave Kletus IIs tilhengerne ble avsatt og bannlyst, og de vielser de hadde tildelt, ble kjent ugyldige. Det samme gjaldt alle avgjørelser og dokumenter. Oppgjøret skjedde med en strenghet som sjokkerte Bernhard. Omtrent samtidig fikk Bernhard besøk i Clairvaux av den hellige Malakias av Armagh, primas for Kirken i Irland. Det dannet seg et nært vennskap mellom dem og Malakias ville gjerne ha ikledd seg cistercienserdrakten, men paven ville ikke gi sin tillatelse. Han døde imidlertid i Clairvaux i 1148.

I 1140 finner vi Bernhard engasjert i andre saker som forstyrret freden i Kirken. Som sine ridderlige forfedre trivdes han med konflikter, men hans energi ble rettet mot det han mente var heterodoksi (avvik fra den rette lære) eller monastisk lunkenhet. Han gikk inn i offentlig polemikk med Gilbert de la Porrée, biskop av Poitiers, og Pierre Abélard ved høyskolen i Paris, to av de mest fremstående lærde på den tiden. Ved konsilet i Sens overvant han sin lærde motstander Abélard og hans rasjonalistiske lære og tvang ham til å trekke seg tilbake. Han skrev den korte boken «Mot noen feil av Abélard». Pierre Abélard gjorde senere bot og forsonte seg med Bernhard før sin død. I 1142 meglet Bernhard i spørsmålet om den omstridte etterfølgelsen på erkebispesetet i York i England.

Pave Innocent II døde i 1143. Hans to etterfølgere, Celestin II (1143-44) og Lucius II (1144-45), regjerte begge i kort tid. Den cisterciensiske innflytelsen nådde et høydepunkt da abbeden for cistercienserklosteret Tre Fontane i Roma, Bernhard Paganelli av Pisa, i 1145 ble valgt til pave og ble den salige Eugenius III (1145-53). Han var en tidligere munk fra Clairvaux, og det var Bernhard selv som hadde brakt ham dit som postulant. På den nye pavens anmodning skrev Bernhard til sin tidligere elev i 1148 den bemerkelsesverdige avhandlingen De Consideratione ad Papam Eugenium i fem bind om paveembetets plikter, hvor han refset den romerske kuries maktmisbruk og utla de hellige mysterier en pave alltid bør holde seg for øye. Bernhards innflytelse varte helt til han og paven døde nesten samtidig åtte år senere.

På tross av sin kjærlige omsorg og mange tiltrekkende egenskaper var Bernhard en hard motstander, som det viste seg i hans angrep på kleresiets vellevnet eller på forfølgelsen av jødene i Rhinland. I 1146 fikk han satt en stopper for pogromene der. Han rettet også sterk og ikke alltid rettferdig kritikk mot Cluny, og dermed implisitt tradisjonell benediktinsk klostervesen. Han blandet seg inn i mange bispevalg i ulike deler av Europa, skriftlig eller ved overtalelser. Ikke overraskende fikk han både venner og fiender. Pave Eugenius III hadde stor tiltro til Bernhard, som han sendte til Languedoc for å preke mot albigenserne (riktignok uten varig resultat).

Samtidig kom det alarmerende nyheter fra øst. Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia) hadde falt i tyrkernes hender i julen 1144, og Jerusalem og Antiokia var truet av en lignende katastrofe. Deputasjoner fra biskopene i Armenia tryglet om hjelp fra paven, og kongen av Frankrike sendte også ambassadører. Paven ga Bernhard i oppgave å agitere i Frankrike og Tyskland for det andre korstoget (1147-49), og han innvilget den samme avlat for det som pave Urban II (1088-99) hadde gitt det første korstoget. Et parlament ble kalt sammen til Vézelay i Burgund i 1146, og i basilikaen i Vézelay holdt Bernhard i påsken 1146 sin første flammende preken for Ludvig VII av Frankrike (1137-80) så både kongen og adelsmennene kastet seg ned for Bernhard og med glød gikk inn for korstoget sammen med menn fra alle klasser. I Speyer fikk han også keiser Konrad III (1138-52) og hans nevø Fredrik I Barbarossa (1152-90) til å slutte seg til korstogsprosjektet. Men da korstoget endte i en militær katastrofe i 1149, ble Bernhard heftig og urettferdig bebreidet, siden han så ivrig hadde talt for det. Det var hans største nederlag. Mange adelige som i anledning korstoget hadde gitt betydelige landområder til Clairvaux, forsøkte nå å få dem tilbake.

Samtidig med alle disse aktivitetene, og på tross av en meget dårlig helse, fortsatte Bernhard sitt frodige forfatterskap, og det er i hans skrifter hans karakter best kan studeres. Hans brev avslører hans lidenskapelige veltalenhet og engasjement. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, spesielt avhandlingen De Diligendo Deo, «Om å elske Gud» fra 1127, et av middelalderens fremste mystiske verker. Det var skrevet i et enkelt språk og er blitt en klassiker innen åndelig litteratur og er oversatt til mange språk, det samme er hans prekener til sine munker om Salomos Høysang. Bernhard gjorde flittig bruk av Bibelen i sine skrifter og prekener, «ikke så mye for å fortolke ordene som for å nå menneskenes hjerter». Denne følelsespregede side av Bernhards forfatterskap og fromhet hadde stor innflytelse på middelaldersk spiritualitet, men appellerer også sterkt til mange i dag, på samme måte som hans kjærlighet for vakker liturgi. Mange mennesker av svært forskjellig overbevisning og temperament har fremhevet ham, og han fikk tidlig tilnavnet Doctor Mellifluus, «Den honningsøte lærer». Noen kalte ham for «sitt århundres ukronede pave og keiser».

Bernhards innflytelse på klosterlivet har vært dyp og varig. På den ene siden var han en mystiker som oppmuntret sine munker til å vie seg til bønn i og gjennom de ordinære rammene for monastisk fromhet. På den andre siden fremmet han en praktisk økonomisk utvikling som modifiserte konseptet for det tidlige Cîteaux, og utviklet cistercienserordenen til en massebevegelse av hittil ukjent utbredelse og ry. I dette han ble hjulpet av genialiteten i ordenens tidligere juridiske struktur, og av sosiale og økonomiske årsaker som for eksempel førte til en enorm økning av antall legbrødre.

Bernhards utrettelige virksomhet og botsøvelser gjorde at hans helse fikk en avgjørende knekk, og en alvorlig magesykdom slo ham ned. Fra begynnelsen av 1153 følte han at slutten av livet nærmet seg, og pave Eugenius IIIs død den 8. juli 1153 var et hardt slag. Gråtende samlet brødrene seg om hans seng hvor han forberedte seg på døden. Da kom erkebiskopen av Trier og kastet seg for Bernhards føtter og ba ham nok en gang megle i en strid mellom hertugen av Lorraine og folket i Metz. Bernhard reiste seg straks fra sengen og skyndte seg til Metz, hvor bare synet av ham gjorde at de stridende forsonte seg. Dødstrett ble han brakt av sine brødre til Clairvaux, og der døde han den 20. august 1153 i en alder av 63 år. Han ble bisatt i klosteret Cluny, men hans grav er ikke lenger kjent. Da man under den franske revolusjon i 1793 ville redde hans relikvier, ble de blandet med relikviene til Malakias av Armagh. De befinner seg i dag i kirken i Ville-sous-la-Ferté-sur-Aube ved Clairvaux. Hans hode har siden 1813 befunnet seg i katedralen Saint-Pierre-et-Saint-Paul i Troyes.

Bernhards kult begynte høyst uoffisielt allerede mens han levde. Han ble helligkåret allerede den 18. januar 1174 av pave Alexander III (1159-81) som den første cisterciensiske munkene som ble tatt inn i helgenkalenderen. Pave Pius VIII (1829-30) tok ham opp blant kirkelærerne den 20. august 1830. Som teolog tilhører han tiden før skolastikken, og han omtales av og til som den siste kirkefader. Klosteret i Cîteaux ligger i dag i ruiner, og klosteret i Clairvaux under revolusjonen og tjente fra 1802 som tukthus, i dag finnes bare ruiner.

Det ble sagt om Bernhard at han hadde et ansikt som om han var på vei til Jerusalem, og så veltalende at man var overbevist om at en engel talte ut gjennom hans munn. De mange undrene som skjedde gjennom ham, gjorde den ydmyke abbeden brydd. Gang på gang forsikret han om at disse undrene ikke hadde noe med ham å gjøre. Men takket være ham talte cistercienserordenen ved hans død rundt 400 hus over det meste av Europa. Til tross for sine svakheter hadde han en enorm innflytelse på mange sider av det kirkelige liv på 1100-tallet, som ofte kalles den bernhardinske periode.

Hans minnedag er dødsdagen 20. august og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans attributt i kunsten er en bikube («den honningsøte lærer») eller en hvit hund, og han avbildes ofte i hvit cistercienserdrakt sammen med Jomfru Maria eller mens han har en visjon av henne. På noen avbildninger fukter Maria hans lepper med melk fra sitt bryst (Lactatio).

Se en side med mange bilder av Bernhard.

Se også en annen side med bilder.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, abaelard.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 19.12.2006, sist endret 22.02.2016 - 10:09