Den salige Basilios Hopko (1904-76)

Den salige Basilios Hopko (sl: Vasyl) ble født den 21. april 1904 i landsbyen Hrabské i provinsen Bardejov i det østre Slovakia, som da fortsatt tilhørte den ungarske delen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter Første verdenskrig ble dobbeltmonarkiet oppløst og ble erstattet av en rekke selvstendige stater. Bøhmen og Morava (Mähren) fra den østerrikske delen og Slovakia fra den ungarske delen av riket slo seg i 1918 sammen til den nye republikken Tsjekkoslovakia.

Basilios' foreldre var Basilios Hopko og Anna Petrenko. De var fattige bønder uten egen jord og tilhørte den gresk-katolske eller «unerte» Kirke, som er i kommunion med Roma, men har bysantinsk ritus. Da Basilios junior var ett år gammel, ble faren truffet av lynet og døde, og i 1908 emigrerte hans mor til USA på jakt etter arbeid. Gutten ble igjen hos morfarens familie i Slovakia. Da han var syv år gammel, dro han for å bo hos sin onkel Demeter Petrenko, som var gresk-katolsk prest.

Basilios fikk sin første utdannelse i de ungarske skolene og var en dyktig elev, og i 1923 tok han eksamen ved det evangeliske gymnaset i Presov med gode resultater. Med økonomisk støtte fra sin mor begynte han på eparkiets (bispedømmets) seminar i Presov. Han drømte om å reise til sin mor i USA og der virke som prest i eksarkatet Pittsburgh, men drømmen lot seg ikke virkeliggjøre. Kort før sin avreise ble den unge mannen alvorlig syk, og bare en rekke operasjoner reddet hans liv. Senere skrev han om denne tiden i sine memoarer: «Etter at jeg hadde brukt opp alle reisepengene på leger og sykehus, ga jeg opp håpet om noensinne å se min mor igjen. Den gangen hadde jeg ennå ikke forstått at det var Guds vilje at jeg skulle bli værende i mitt hjemland».

Sin uventede tilfriskning tilskrev Hopko et «under» etter hans novene til Jesu hellige Hjerte, og deretter avla han løfte om sølibat, noe som ikke er strengt nødvendig for geistlige i den gresk-katolske Kirken. Den 3. februar 1929 ble han presteviet av den salige biskop Paulus Peter Gojdic OSBM (1888-1960), martyrbiskopen som ble saligkåret av pave Johannes Paul II (1978-2005) i november 2001.

Den nye presten fikk i oppdrag å bygge opp den gresk-katolske sjelesorgen i et nyopprettet sogn i hovedstaden Praha for dem som flyttet dit fra Øst-Slovakia og Karpato-Ukraina, som den gangen tilhørte Tsjekkoslovakia (nå Ukraina). I løpet av kort tid overtok han den vakre kirken St. Klemens, som siden har blitt et åndelig senter for de mange rutenske troende som bor i Bøhmen. Hans omsorg gjaldt først og fremst de fattige lagene av befolkningen, som gjennomgikk store lidelser i den økonomiske krisen tidlig på 1930-tallet. Samtidig ble han kjent med den fremvoksende kommunistiske bevegelsen. Hans mor var allerede i 1930 kommet tilbake til landet etter 22 års hardt arbeid i USA, og deretter ble hun sin sønns husholderske.

I 1936 fikk Basilios Hopko tittelen monsignore. Ved siden av sin travle timeplan klarte han på en eller annen måte å fortsette sine teologiske studier på det berømte Karlsuniversitetet i Praha, og han fullførte det siste semesteret på Komensky-universitetet i Bratislava. Der tok han i 1940 doktorgraden i teologi. Da virket han allerede ved presteseminaret i Presov, hvor han underviste i pastoral- og moralteologi.

Etter Nazi-Tysklands okkupasjon av Tsjekkoslovakia i 1939 utropte Slovakia seg med tysk støtte som «selvstendig» stat (1939-44). Presidenten var en katolsk prest, p. Josef Tiso. I denne tiden ble det meste av den jødiske befolkningen sendt til Hitlers konsentrasjonsleirer og utryddet. Tiso ble arrestert av amerikanske styrker i Østerrike ved slutten av krigen og utlevert til Tsjekkoslovakia, hvor han ble hengt for krigsforbrytelser den 18. april 1947.

Tiso-regimet mistrodde den unerte kirken, selv om det var en prest som var statsoverhode, og tiltakende represalier gjorde at Hopko ble tvunget ut av seminaret og fratatt sin lønn. I 1941 ble han utnevnt til sekretær for biskopens kurie, og han ble professor i moral- og pastoralteologi ved Det teologiske fakultetet i Presov i 1943. Han fant også tid til å skrive og publisere ulike verker.

Etter krigen fikk Hopko i oppdrag av biskop Gojdic å gi ut aviser og litteratur for de gresk-katolske troende, noe som var fullstendig bannlyst under Tiso. I 1946 startet han publikasjonen Blahovistnik («Evangeliebudbringeren»), sørget for at de troende fikk årlige almanakker (Kalendar Blahovistnika) og sørget for utgivelsen av åndelige hefter (Knihi Blahovistnika). Selv skrev han fire av disse pamflettene.

Biskop Gojdic forutså den politiske endringen i Tsjekkoslovakia, og han ba Vatikanet om en hjelpebiskop. Pave Pius XII (1939-48) utnevnte den 9. november 1946 Msgr Hopko til titularbiskop av Midilen og hjelpebiskop av Presov, og han ble bispeviet den 11. mai 1947 av biskop Gojdic i katedralen i Presov. Kort tid etter, i februar 1948, overtok kommunistene makten i Tsjekkoslovakia. Straks ble det satt inn represalier mot kirkene. Myndighetene tålte ikke den «unerte» kirken, så den 28. april 1950 ble den utslettet og innlemmet i den ortodokse kirke, i likhet med i andre øststater som Ukraina og Romania.

Biskop Hopko ble arrestert og fengslet. Først ble han holdt isolert i håp om at han kunne overtales til å slutte seg til den ortodokse kirken. Da dette ikke lyktes, ble han tiltalt for «undergravende virksomhet», og han ble holdt i isolat i Ruzin nær Praha og torturert. Våren 1952 ble han dømt til 15 års fengsel, en bot på 20.000 korunas, tap av alle borgerlige rettigheter i ti år samt inndraging av hele hans formue. Senere skrev Hopko om tiden i fangenskap: «Jeg måtte gjennomgå mange tunge øyeblikk som jeg ikke ville unne min verste fiende. Likevel lærte jeg i fengselet mange viktige ting, fremfor alt å hjelpe dem som er mest trengende. Fangenskapet i seg selv er ikke så ille, men det som er mye verre, er at man blir sperret inne sammen med alle mulige slags kriminelle, spioner, forrykte mennesker eller andre selsomme skikkelser».

Hopkos «korsvei» førte ham gjennom de kommunistiske fengslene i Bratislava, Ilava, Leopoldov, Praha, Minov og Valdice. I alt ble han flyttet 21 ganger. Årene i fangenskap tærte hardt på hans fysiske og psykiske krefter: «Jeg kunne ikke lenger sove og ikke spise. Jeg var bare en skygge av et menneskelig vesen, knapt i stand til å gå lenger. Jeg mistet til og med ønsket om å leve. Bare min tro og mine bønner holdt meg i live. Men til slutt reddet Kristus meg fra mine ubeskrivelige lidelser».

Høsten 1963 fikk han et nytt tilfelle av alvorlig depresjon. Denne gangen var vokterne mer humane og sendte ham til en spesialklinikk i Praha. Etter sin leges råd søkte Hopko om å bli løslatt fra fengselet på grunn av sin dårlige helsetilstand, og merkelig nok ble han løslatt sommeren 1964. Men han fikk ikke vende hjem. I stedet ble han sendt et aldershjem for ordensmedlemmer i Osek i det nordlige Bøhmen og satt under konstant politibevoktning.

Etter en lang periode i fengsel virket selv et aldershjem som et lite paradis, og han innrømmet at han aldri hadde hatt det så godt, bortsett fra da han bodde sammen med sin mor. Det viktigste var at han hadde tilstrekkelig tid til bønn og var i stand til å leve et virkelig åndelig liv. I Osek var det rundt 160 eldre søstre som var samlet av de kommunistiske myndighetene. De kom fra ulike tsjekkiske, slovakiske og ungarske klostre. Biskop Hopko var glad for å kunne gi dem alle åndelig assistanse, for han snakket alle tre språkene flytende.

Med begynnelsen av den såkalte Praha-våren i 1968 under slovaken Alexander Dubcek fikk Hopko sin bevegelsesfrihet tilbake. Han sto i spissen for en «aksjonskomité» på 163 prester og 66 legfolk som den 10. april 1968 bestemte seg for å gjenopprette den unerte Kirken. Den 13. juni 1968 ble Den gresk-katolske Kirken igjen offisielt tillatt og bispedømmet Presov ble gjenopprettet og biskop Hopko ble apostolisk administrator. Den 20. desember 1968 bekreftet pave Paul VI (1963-78) hans utnevnelse som hjelpebiskop for alle gresk-katolske troende i Tsjekkoslovakia.

Men da de nødvendige skritt for den fullstendige rehabiliteringen av Hopko ble tatt, ble dette forhindret av «klerikal-kommunistiske» intriger. Slovakiske aktivister blant presteskapet bestemte seg for å erstatte Hopko med «en slovakisk biskop» og startet en ondsinnet kampanje mot sin egen biskop. Opposisjonen seiret, og Hopko måtte legge ned sitt embete som administrator. Resultatet var en dyp splittelse innen eparkiet.

Basilios døde fredag den 23. juni 1976 i Presov som en følge av sitt årelange martyrium, 72 år gammel. Obduksjonen viste at han hadde fått små doser av arsenikk over lang tid. Men hans kamp var ikke forgjeves: Av alt det som ble oppnådd under Praha-våren, var det bare gjenopprettelsen av Den gresk-katolske Kirken i Slovakia som ble stående etter den russiske invasjonen. I «normaliseringens» tegn våget ikke kommunistene å trekke tilbake tillatelsen av 13. juni 1968.

Undersøkelsene under hans saligkåringsprosess viste at hans død var et direkte resultat av lidelsene han gjennomgikk både før og etter fengslingen. Den 7. juli 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 14. september 2003 sammen med den salige ordenssøsteren Zdenka Schelingova i Petrzalka, en forstad til Bratislava, under pavens besøk i Slovakia. Hans minnedag er dødsdagen 23. juni.