Den salige Celina Chludzinska Borzecka (1833-1913)

Den salige Celina Borzecka (pl: Borzęcka) ble født som Celina Chludzinska (pl: Chludzyńska) den 29. oktober 1833 i Antowil nær Orsza i det daværende østlige Polen, nå Antovil nær Orsha i Vitsyebskaya voblasts' i Hviterussland. Denne delen av Polen tilhørte da Russland, etter at Russland, Preussen og Østerrike hadde delt landet mellom seg i tre omganger (1772, 1793 og 1795). Hun var datter av den velstående landeieren Ignaz Chludzyński og hans hustru Rosalia Clementina Kossow, og hennes eldre søsken var Alois og Philippina. Hun ble døpt den 2. november med navnene Celina Rosalia Leonarda.

Celina hadde en lykkelig barndom, og helt fra hennes tidligste år var hennes største lengsel å vie seg fullstendig til Gud. Men hun føyde seg etter sine foreldres ønsker, så som 21-åring giftet hun seg den 26. november 1853 med Josef Borzecki i kapellet St. Kasimir i katedralen i Wilna (nå Vilnius i Litauen). Hun flyttet med ham til hans eiendom i Obremszczyzna (nå i Hviterussland). Celina fortsatte å vokse som en kvinne av bønn og offer. I 1855 fikk hun sønnen Kasimir, som imidlertid døde samme år. I 1858 fikk hun datteren Celina, i 1861 datteren Maria (død samme år) og den 2. februar 1863 ble datteren Hedvig (pl: Jadwiga) født (fullt navn Jadwiga Petronella Clementina).

I det delte Polen var det politisk uro som fra tid til annen brøt ut i opprør. Et av disse var i 1863, og Celina forsøkte da å redde fanger før de ble henrettet. Hun ble derfor arrestert av russerne og satt en tid i fengsel sammen med sin nyfødte datter Hedvig. Dette hindret henne ikke fra å fortsette å arbeide for at opprørerne skulle settes fri.

Da hun hadde vært gift i seksten år, ble hennes mann Josef i 1869 lammet. For å skaffe bedre medisinsk omsorg flyttet familien derfor til Wien. Etter fem års kjærlighetsfull pleie av Celina døde Josef i 1874 i Obremszczyzna og etterlot henne som enke med de to små døtrene Celina og Hedvig. I 1875 reiste den unge enken sammen med sine døtre til Roma for å søke Guds vilje slik som den måtte bli åpenbart for dem. De neste syv årene reiste hun mellom Polen, Roma og Venezia mens hun sørget for døtrenes utdannelse samtidig som hun søkte etter sin misjon i livet. Celinas datter med samme navn giftet seg den 25. november 1879 med en ung polsk mann.

I Roma møtte hun p. Peter Semenenko CR, generalsuperior for preste- og brødrekongregasjonen Resurreksjonistene eller «Kongregasjonen av Vår Herres Jesu Kristi Oppstandelse» (Congregatio a Resurrectione Domini Nostri Jesu Christi – CR). Semenenko hadde grunnlagt kongregasjonen i Paris i 1836 sammen med Bogdan Janski og Hieronim Kajsiewicz i kjølvannet av den store polske emigrasjonen. Han hadde alltid håpet at en søsterkommunitet ville leve etter en regel som var basert på resurreksjonistenes spiritualitet.

Den 25. mars 1881 planla mor Celina og datteren å grunnlegge et kloster for karmelittsøstre, Santa Maria Reparatrice. Men under innflytelse fra p. Semenenko ble planene endret til å bli en grunnleggelse for resurreksjonistene. I 1882 begynte Celina og datteren Hedvig sammen med fem andre kvinner sin lange forberedelse for ordenslivet. Den lille kommuniteten under Moder Celinas ledelse hadde ennå ikke Kirkens formelle godkjennelse. Tidlig i 1884 flyttet de til et hus i Via Arcione i Roma, hvor de i 1887 åpnet en skole for fattige jenter. Denne skolen, som fortsatt eksisterer, var det første av kommunitetens utallige apostoliske og utdanningsprosjekter.

Første etasje i huset i Via Arcione var bebodd av Marachese della Chiesa og hans sønn, Msgr Giacomo della Chiesa. P. Semenenko besøkte Celina og Hedvig hver uke og inspirerte og oppmuntret dem inntil han døde den 18. november 1886. På den tiden hadde Msgr della Chiesa blitt kjent med dem og var full av beundring for deres ånd, og han underviste i religion i deres skole. Han skulle senere bli pave Benedikt XV (1914-22).

De var overbevist om at menneskene trenger et budskap av håp, og de ønsket å hjelpe andre til å oppdage det faktum at Jesus lever og er alltid med dem. Årene før grunnleggelsen var vanskelige og fulle av mye urettferdighet og lidelser, men de ga ikke opp den oppgaven som Gud hadde bedt dem om å fullføre. Med full tillit til Guds kjærlighet og nærvær gjennomlevde de store vanskeligheter før kongregasjonen kunne bli født.

Den 6. januar 1891 hadde de fått Kirkens godkjennelse til å begynne et offentlig religiøst liv, og da kunne mor og datter endelig avlegge sine evige løfter, samtidig som tre andre søstre mottok drakten og avla sine første løfter. Dette regnes som grunnleggingsdatoen for søsterkongregasjonen «Resurreksjonistene» for utdannelse av fattige jenter. Mor og datter ble deretter kalt Moder Celina og Moder Hedvig. Grunnleggelsen skjedde med hjelp fra kardinal Lucido Maria Parocchi, daværende kardinalvikar av Roma. Celina grunnla kongregasjonen sammen med sin datter Hedvig, og det var første gang i Kirkens historie at en kongregasjon for ordenssøstre var blitt grunnlagt av en mor og en datter. Hedvig ble valgt til kongregasjonens første generalsuperior. I mai 1905 fikk kongregasjonen sitt Decretum Laudis («rosende dekret»), utstedt av Ordenskongregasjonen etter ordre av den hellige pave Pius X (1903-14). Den 17. juli 1923 ble dekretet som endelig godkjente kongregasjonen, innvilget av pave Pius XI (1922-39). Den 8. september 1981 godkjente Ordenskongregasjonen de nye konstitusjonene som var endret i henhold til direktivene fra Andre Vatikankonsil. I de nye konstitusjonene var kongregasjonens formål utvidet til å gjelde både kristen utdannelse og omsorg for syke.

Allerede i juli 1891 kunne den første filialen grunnlegges i Kety i bispedømmet Kraków i Polen på innbydelse av byens erkebiskop. Arbeidet på dette stedet inkluderte sognearbeid samt utdannelse av barn og kvinner. Ettersom unge jenter ba om å få slutte seg til den voksende kongregasjonen, ble dette snart stedet for novisiatet. I 1896 ble Moder Celina invitert av resurreksjonistpatrene til Bulgaria, og i 1908 kunne de grunnlegge et hus under tyrkernes herredømme i det daværende Adrianopolis. Der åpnet de et misjonshjem og en barneskole. Igjen på invitasjon av resurreksjonistpatrene reiste de fire første søstrene til USA i 1900 for å åpne en skole i Chicago. Innen to år ble det første amerikanske novisiatet åpnet. I 1900-01 ble kongregasjonens moderhus bygd ved Via Marcantonio Colonna i Roma. Senere spredte kongregasjonen seg til Canada, England, Australia og Argentina, og ganske nylig til Tanzania.

Moder Celina husket sine tidlige år i det russisk-okkuperte Polen, så hun søkte å gjennomtrenge områder i det okkuperte Polen med troen gjennom tjeneste for kvinner og unge jenter. Selv om de måtte arbeide i hemmelighet, åpnet søstrene hus i Czestochowa nær det berømte Jasna Gora, og i Warszawa. Slik begynte resurreksjonistsøstrene (Zgromadzenie Sióstr Zmartwychwstania Pana naszego Jezusa Chrystusa) sitt apostolat i hele det okkuperte Polen. Den tyske invasjonen av området Wejherowo begynte i 1939. Sr. Alicia Kotowska, superior og rektor for skolekomplekset der, ble arrestert på grunn av sin polske lojalitet og ble henrettet samme år. Hun ble saligkåret som martyr den 13. juni 1999.

Datteren Hedvig døde plutselig i Kety i Polen den 27. september 1906, bare 43 år gammel. Hun er også en kandidat for saligkåring, og hennes «heroiske dyder» ble anerkjent den 17. desember 1982. Hennes død var et hardt slag for Moder Celina. I 1911 innkalte hun ordenens første generalkapittel i Roma, og under kapitlet ble hun den 28. april 1911 enstemmig valgt til generalsuperior på livstid. Hun døde den 26. oktober 1913 i Kraków i Malopolskie i det sørlige Polen, tre dager før sin åttiårsdag. Hun ble gravlagt sammen med Moder Hedvig i kommunitetens krypt på kirkegården i Kety. I 1937 ble Moder Celinas legeme overført til en beskjeden krypt under klosterkapellet i Kety.

Hennes saligkåringsprosess ble startet i 1944 i bispedømmene Roma og Kraków, hvor hun virket og hvor hun døde. Dekretet Positio super causae introductione kom i 1960. Saken ble offisielt åpnet i Vatikanet den 10. april 1964. Den 11. februar 1982 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Miraklet gjaldt helbredelsen av hennes tipp-tipp-oldebarn Andrzej Mecherzynski-Wiktor (f. 1984), en kjent polsk fjellklatrer. Da han var femten år gammel, drev han den 20. juli 1999 klatretrening i en gymsal da han falt ned tre meter og slo hodet i et hardt tregulv. Han ble brakt til sykehus, hvor det ble konstatert kraniebrudd i venstre tinningben, blod i den venstre ørebensknuten og luft i det omliggende vevet. Han hadde også subduralt hematom, en blodansamling mellom hjernens overflate og den harde hjernehinnen. Situasjonen var livstruende. Den 22. juli startet Andrzejs familie og resurreksjonistsøstrene å be en novene til Moder Celina om hennes forbønn. I seks dager var situasjonen svært alvorlig, og ingen visste om han ville overleve eller hvordan hans tilstand ville bli om han gjorde det. Men så begynte han å puste på egen hånd, neste dag gjenvant han bevisstheten og ni dager etter ulykken var det ingen tegn på noe unormalt og han ble utskrevet fra sykehuset. Legekommisjonen som møttes den 9. juni 2005, erklærte at det hans helbredelse ikke kunne forklares medisinsk.

Celina Borzecka ble saligkåret lørdag den 27. oktober 2007 i Laterankirken (San Giovanni in Laterano) i Roma. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Celinas minnedag er dødsdagen 26. oktober.