Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Candida Maria Cipitria y Barriola (1845-1912)
La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Candida Maria Cipitria y Barriola (1845-1912)

Minnedag: 9. august

Den hellige Candida Maria Cipitria y Barriola (1845-1912)

Den hellige Candida Maria ble født som Johanna Josefa Cipitria y Barriola (sp: Juana Josefa) den 31. mai 1845 i den lille landsbyen Berrospe i Andoáin mellom Tolosa og San Sebastián i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Nord-Spania. Hun ble døpt samme dag i sognekirken San Martín. Hun var den eldste av syv barn av Juan Miguel Cipitria og María Jesús Barriola, som var vevere. Hun fikk en dypt kristen oppdragelse, og den 5. august 1848 ble hun fermet (konfirmert).

Familien klarte så vidt å tjene til livets opphold, og livet ble enda vanskeligere da barna vokste opp og det begynte å bli knapt med arbeid. Derfor måtte lille Johanna (Juanita) arbeide fra hun var barn. Familiens kritiske økonomiske situasjon gjorde at de den 5. august 1852 flyttet til Tolosa, som da var hovedstad i Guipúzcoa. Der slo de seg ned i et beskjedent hus i Calle Santa María nr 7, hvor de bodde i ti år til Johanna var sytten år gammel. Der hadde hun de typiske pliktene som eldste datter i en barnerik familie. Hun tok seg av de minste barna og lærte dem de bønnene og sangene som hun selv hadde lært. Hun gikk ikke på skole, men som tiåring mottok hun i 1855 sin første hellige kommunion. Møtet med Jesus ga henne en slik glede at hun deretter gikk til kommunion så ofte hun kunne. Til slutt ga hennes skriftefar henne tillatelse til daglig kommunion, og fra da av tilhørte hun Jesus fullstendig.

Da familien forespeilte henne et gunstig ekteskap, tok hun sin beslutning om bare å tilhøre Jesus. I 1863 flyttet hun som attenåring hjemmefra og dro til Burgos i Castilla, hvor hun ble hushjelp hos familien Mantoya. Men da hennes skriftefar, p. Raimondo Sureda SJ, la merke til hvordan de vanskeliggjorde hennes liv på grunn av hennes religiøse praksis, betrodde han henne til familien til dommer dr. José Sabater Noverges og Hermitas Becera, som hadde syv barn. De respekterte henne og la merke til hennes ærlige flittighet og tålmodighet. Hermitas Becera var en kvinne av usedvanlige dyder, og hun var svært positiv til Johannas åndelige øvelser, og sammen med hennes skriftefar fulgte hun opp den unge kvinnen i hennes nesten uavlatelige bønn.

Mens hun var hos familien Sabater, begynte hun å tenke på å vie seg uforbeholdent til Gud. I disse omgivelsene trådte hennes særegne spiritualitet stadig tydeligere frem som en eukaristisk og mariansk fromhet med en spesiell kjærlighet til de fattige, forsakelse og bot, samt en dyp ærbødighet for Jesu lidelse. Gjennom sin uselviske tjeneste viste hun sin evne til hengivenhet og grenseløs nestekjærlighet.

Den revolusjonære uroen på den tiden gjorde at familien Sabater i juni 1868 måtte flytte til Valladolid, og Johanna dro sammen med dem. Det vokste frem en uro i henne for barna som ble forsømt når det gjaldt utdanning, spesielt hvis de levde i dårlige økonomiske kår. Hun begynte å tenke på å grunnlegge en ny kongregasjon i Kirken for å rette på dette misforholdet. I Valladolid møtte hun p. Miguel de Los Santos San José Herranz, en av jesuittene som var eksklaustrerte etter revolusjonen i 1868 og som nå bodde i sin brors hus.

Den 2. april 1869, foran alteret for Den hellige Familie i Iglesia del Rosarillo, fikk hun inspirasjonen og kallet til «å grunnlegge en ny kongregasjon viet til sjelenes frelse gjennom utdannelse og opplæring av barn og unge». P. Herranz erfarte den samme inspirasjonen under feiringen av messen, så da hun fortalte ham om hendelsen, hadde han ingen problemer med å skjønne at kallet var fra Gud. Han begynte straks den åndelige og kulturelle opplaringen av Johanna, som praktisk talt var analfabet. Noen regnet ham derfor som gal, mens andre forsto at det var noe som foregikk i den unge kvinnens liv. En av dem var biskopen av Salamanca, Joaquín Lluch y Garriga, som betraktet hennes verk som «nyttig for Kirken og sunt for samfunnet».

Sommeren 1871 informerte Johanna sin familie, som først reagerte med fullstendig mangel på forståelse. Men da faren på omtrent samme tid ble rammet av en mystisk sykdom, sa han: «Min datter, gå dit hvor Gud kaller deg, for det er hans vilje». Etter at Johanna hadde viet en fjerdedel av huset i Salamanca til den hellige Josef, grunnla hun den 8. desember 1871 den nye kongregasjonen «Jesu døtre» eller Hijas de Jesús (Congregatio Filiarum Iesu – FI) for en kristen oppdragelse av barn og ungdom og for å fremme kvinnenes kår i Salamanca. Medgrunnleggere var hennes unge ledsagere Petra Pernavieja, Cipriana Vihuela, Gertrudis García, Emilia Torrecilla og Juana Gomez. Selv tok hun navnet Moder Candida María de Jesús. Blant de geistlige talsmennene for prosjektet var p. Herranz og biskop Joaquín Lluch y Garriga, som approberte kongregasjonen den 3. april 1873. Helt fra grunnleggelsesdagen ble Moder Candida anerkjent som kongregasjonens mor, grunnlegger, superior og novisemester.

Den hellige Candida Maria Cipitria y Barriola og den salige Maria Antonia Bandrés y Elósegui

Den 8. desember 1873 avla hun og hennes medsøstre sine enkle løfter, og den 6. januar 1874 fulgte åpningen av den første skolen i Salamanca samt en søndagsskole for hushjelper. Den 22. januar 1892 approberte biskopen av Salamanca konstitusjonene, som Moder Candida Maria skrev sammen med p. Herranz. Den 18. juli 1899 ble kongregasjonen sivilrettslig anerkjent og gitt fullmakt til undervisning. Den 6. august 1901 mottok kongregasjonen Decretum laudis fra Bispe- og ordenskongregasjonen i Vatikanet, og den 27. oktober 1902 fulgte pave Leo XIIIs (1878-1903) approbasjon av konstitusjonene, som grunnleggersken personlig la frem og forsvarte i Roma.

Hennes enkle bakgrunn, mangel på utdannelse og hennes fattigdom da kongregasjonen ble grunnlagt og gjennom hele livet, understreket hennes tillitsfulle svar på Guds kall og gjorde henne til et egnet redskap for å oppfylle sitt kall. Hun åpnet skoler for barn og ungdom fra alle sosiale lag, søndagsskoler for jenter som var ansatt som hushjelper, og involverte kongregasjonen i kirkens pastorale plan på den tiden. Hun var en forløper for dem som i dag arbeider for sosial rettferdighet. Hun baserte sin spiritualitet på den hellige Ignatius av Loyolas «Åndelige øvelser».

Candida Maria var med Den Hellige Ånds hjelp i stand til å utrette mye, men også tåle mye lidelse. Tillit var et typisk trekk ved hennes spiritualitet, og hun var aldri plaget av tvil. «Jeg mistror meg selv og setter alt mitt håp til deg, min kjæreste Mor», viser hvor dyp hennes tillit til Vår Frue var. Bønnen var sentral i hennes liv og hun gjorde alt til Guds større ære. Hun var kontemplativ, tilbrakte mange timer foran tabernakelet, og var rolig også under prøvelser og lidelse. Hun prøvde å gi disse verdier også til sine søstre og til elevene på sine skoler. Hun levde i fattigdom og elsket den: «Der det ikke er rom for mine fattige, der er det heller ikke rom for meg», sa hun.

Hun døde den 9. august 1912 i Salamanca i Spania, 67 år gammel. Hun ble gravlagt i kongregasjonens moderhus. I dag er kongregasjonens arbeid spredt i tolv land i Europa, Amerika og Asia. Prosessen for hennes saligkåring ble åpnet i 1942. Den 6. juli 1993 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1995 undertegnet den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 12. mai 1996 i Roma sammen med den salige Maria Antonia Bandrés y Elósegui, en ordenssøster i samme kongregasjon. Deres graver befinner seg i kapellet i novisiatet i Avenida de los Reyes de España 3 i Salamanca.

Den 3. juli 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret sammen med fem andre søndag den 17. oktober 2010 i St. Peter i Roma av pave Benedikt XVI. Hennes minnedag er dødsdagen 9. august.