Den hellige Johannes Paul II – pave nr 264 (1920–2005)

Minnedag: 22. oktober

Johannes Paul II Se også:

Johannes Paul II fra dag til dag

Johannes Paul IIs pontifikat


Biskop av Roma, Jesu Kristi vikar, apostelfyrsten Peters etterfølger, Den universelle Kirkes øverste pontifeks, Vestens patriark, Italias primas, erkebiskop og metropolitt for den romerske provins, statsoverhode for Vatikanstaten, Guds tjeneres tjener.

Bakgrunn

Pave Johannes Paul II (it: Giovanni Paolo) het opprinnelig Karol Josef Wojtyła. Han ble født den 18. mai 1920 og døpt 20. juni samme år i Wadowice, en liten industriby med ca 9000 innbyggere fem mil sørvest for Kraków i Polen. Byen lå i den delen av Galicia som tidligere var østerriksk, og hans far, som også het Karol Wojtyła, hadde deltatt i Første verdenskrig som løytnant i den keiserlige østerrikske hær. Etter krigen var han gått over til administrative oppgaver i den gjenoppståtte polske hæren, men ble tidlig pensjonert. Familien levde under enkle kår, og moren Emilia (født Kaczorowska) måtte spe på mannens inntekt ved å sy for folk. Hun led imidlertid av en kronisk nyresykdom og døde i barselseng den 13. april 1929, bare 45 år gammel, etter å ha fått en dødfødt jente. Den 5. desember 1932 mistet Karol også sin 14 år eldre bror Edmund, som ble smittet av skarlagensfeber mens han arbeidet som lege på Miejski-sykehuset i Bielsko. Faren var nå alene med Karol, og de to ble sterkt knyttet til hverandre.

Karol, som ble kalt Lolek (en vanlig kortform av Karol), begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Da han var ti, sendte faren ham på et offentlig gymnas, som var det billigste. Den fremtidige paven var en flittig og dyktig elev, både i teoretiske fag og i sport. Han utmerket seg spesielt i språk og litteratur, og dessuten elsket han poesi og viste store anlegg for drama, og han ble spådd en fremtid som skuespiller. Men han var også ivrig i fotball, svømming og padling; senere i livet skulle han også begynne med fjellklatring og å stå på ski. Lolek gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, men det var svært vanlig på den tiden, og ingen husket ham som noe spesielt fromt barn.

I mai 1938 ble Karol konfirmert og tok sin avgangseksamen på gymnaset Marcin Wadowita i Wadowice. Samme sommer flyttet far og sønn til Kraków hvor den 18-årige Karol begynte å studere ved det jagellonske universitetet i byen. Det forkortes gjerne UJ, ble opprettet i 1364 og er Øst-Europas nest eldste, etter Praha (1348). UJs mest berømte student er astronomen Kopernikus. Karol skrev seg inn ved Fakultetet for litteratur og filosofi, og begynte å studere polsk språk og litteratur og filosofi. I tillegg deltok han i frivillige kurs, blant annet i retorikk og drama, og ble beundret for sine dikt. I 1939 sluttet han seg til studentteatret «Studio 38», som var grunnlagt av Kudlinski.


Okkupasjonen

Etter den tyske innmarsjen i Polen den 1. september 1939 falt Kraków den 6. september. Den 17. september sluttet Sovjetunionen seg til angrepet og okkuperte den østlige delen av Polen, etter avtalen mellom Stalin og Hitler.

Snart ble professorene ved universitetet deportert til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og studentene utkommandert til arbeid. Unge Wojtyła arbeidet først i kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikk Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, deretter fra våren 1942 i vannrenseavdelingen i firmaets sodafabrikk i Borek Falecki i Kraków. Disse opplevelsene skulle inspirere noen av hans beste dikt. Heldigvis var han robust, for mange andre studenter fant det vanskelig å henge med i kroppsarbeidet, og de ble gjerne flyttet til konsentrasjonsleirene Auschwitz (Osviécim) og Birkenau.

Karol var naturlig nok sterkt knyttet til faren, og dypt rystet over hans død den 18. februar 1941 begynte 20-åringen på et nytt avsnitt i livet. Han lot sin venn og tidligere tysklærer Mieczyslaw Kotlarczyk og hans hustru få flytte inn i sitt hus i august, etter at de var drevet bort fra sitt hjem av nazistene. Sammen grunnla de den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny (Rapsoditeateret), som Karol arbeidet med til 1944. Under okkupasjonen forsøkte de å holde liv i kulturlivet under jorden med private oppførelser. I denne tiden startet også hans virksomhet som forfatter. Han fortsatte også å studere inkognito, og en tid var han også forelsket i en jente.

Unge Wojtyła ble også kjent med Jan Tyranowski, en from skredder som samlet unge mennesker omkring seg i en bønnegruppe. Her vokste Karols interesse for det åndelige liv, og hans bønneliv ble fordypet. Han studerte den store karmelitten Johannes av Korset, den spanske mystiker og dikter fra 1500-tallet som han senere skrev en doktoravhandling om. Nå begynte han å føle kallet til prestegjerningen, og han tenkte også på muligheten av å gå inn i karmelittordenen.


Prestestudent

I begynnelsen av 1942 fortalte Wojtyła til erkebiskopen av Kraków, fyrste og senere kardinal Adam Stefan Sapieha, om sitt ønske om å bli prest, og i oktober samme år var han en av ti studenter som begynte på det underjordiske presteseminaret som erkebiskopen startet. Han registrerte seg også på Det teologiske fakultetet på universitetet, og samtidig fortsatte han med arbeidet på fabrikken og med undergrunnsarbeidet.

Kardinal Sapieha kom til å spille en stor rolle i Karol Wojtyłas liv. De hadde møtt hverandre da Karol tok studenteksamen og ble plukket ut for å holde tale for erkebiskopen. Sapieha ble så imponert over talen at han spurte om ikke Karol skulle studere teologi. «Nei, jeg vil lese filosofi», fikk han til svar, og kronikørene insisterer på at erkebiskopen sukket: «Så synd, denne unge mannen kunne nådd langt!»

Den 29. februar 1944 gikk Karol over gaten fra den blokken han bodde på Tyniecka-gaten, da ble han påkjørt av en trikk og fikk brudd på hjerneskallen. En stund hang livet i en tynn tråd, men han kom seg etter ulykken uten mén, og var utefra sykehuset den 12. mars. Men bare et par måneder senere ble han utsatt for en ny og alvorligere ulykke, da han så vidt unngikk å bli klemt i hjel av en lastebil. Siden den gang har den ene skulderen vært høyere enn den andre, og ulykken ga ham en varig rundrygghet. Mange kronikører har villet ha det til at det var da han fikk prestekallet, men på dette tidspunktet leste han teologi på andre året.

I sluttfasen av nazi-okkupasjonen, fra august 1944 til 18. januar 1945, gjemte Karol og fire andre teologistudenter seg i erkebiskopens palass fordi de sto på Gestapos lister. Her mottok unge Wojtyła tonsuren den 9. september, og den 17. desember mottok han de to laveste vielsene. Etter at russiske tropper hadde frigjort Polen i januar 1945, ble universitetene åpnet igjen, og han kunne fortsette teologistudiene åpent ved det jagellonske universitet. I august 1946 avla han sin eksamen i teologi.

Etter krigen ble det en hard maktkamp i Polen mellom eksilregjeringen i London og den Sovjet-støttede Lublin-regjeringen. I 1945 hadde Karol så vidt unngått å bli arrestert av russerne da han sammen med andre studenter samlet seg på markedsplassen i Kraków og sang opprørske patriotiske sanger om Polens frihetstrang. De kom seg unna i siste øyeblikk. Stalin hadde lovt at det skulle holdes frie valg i Polen, men valgene i 1947 ble en parodi med en overveldende seier for kommunistene.

Den 13. oktober 1946 ble Wojtyła viet til subdiakon, den 20. oktober til diakon og på Allehelgensdag, den 1. november, ble han presteviet. Alle vigslingene ble foretatt i erkebiskopens private kapell av kardinal Sapieha selv, som hadde fått kardinalhatten i Roma tidligere samme år. Prestevielsen av 26-åringen skjedde egentlig før tiden. Neste morgen, på Allesjelersdag, leste han sin første messe i St. Leonard-krypten i Wawel-katedralen.

Den nyvigslede presten ba om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men det ble avslått. I stedet ble han i november sendt til Roma for å avslutte sine studier, i erkjennelse av at de hemmelige studiene under krigen langt fra hadde kunnet bli fullverdige. Karol studerte filosofi og moralteologi ved Angelicum, dominikaneruniversitetet i Roma. Hans studieveileder var den franske dominikaneren Père Réginald Garrigou-Lagrange, en thomistisk filosof kjent for en jernhard tradisjonell holdning. I denne tiden bodde Karol som gjest i det belgiske kollegiet, og han lærte på den måten både italiensk og fransk.

Sommeren 1947 ble han også invitert til Belgia, Nederland og Frankrike, og her holdt han særlig kontakt med den katolske arbeiderungdommen. I Charleroi i Belgia arbeidet han som pastoral assistent for det polske flyktningmiljøet der.

Den 3. juli 1947 mottok Wojtyła en lisensiatgrad, og den 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling om «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker.»


Prest og professor

I slutten av juni 1948 vendte Wojtyła tilbake til Polen. Den 24. august 1948 fikk han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet i Kraków, og den 16. desember samme år ble han dr. theol samme sted. Han arbeidet først som kapellan i en menighet i Niegowice i nærheten av Tarnów, men allerede etter ett år ble han den 7. august 1949 flyttet til den store menigheten St. Florian i Kraków. Der fikk han ved siden av arbeidet som studentprest muligheten til å bruke en del av sin tid på videre studier.

Da Wojtyła kom tilbake til Polen, var 400 prester enten i fengsel eller i fangeleire i Sibir. Fire år senere var tallet av fengslede prester kommet opp i 1000, ca 10% av den samlede polske geistlighet.

Kardinal Sapieha reiste til Roma for å få Vatikanet til å utnevne residerende biskoper i stedet for apostoliske administratorer i de nye polske områdene ved Oder og Neiße, tidligere slaviske områder som hadde vært tyske i 600 år, men som Polen nå hadde fått da landet ble «flyttet vestover». Men det var ikke inngått noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen, og pave Pius XII (1939-58) svarte at disse områdene ikke tilhørte landet folkerettslig sett og avslo å utnevne biskoper der. Kardinalen måtte reise med uforrettet sak. Forholdet til de polske myndighetene ble enda dårligere, og få måneder senere, den 23. juli 1951, døde han, 84 år gammel. Den gamle fyrstekardinalens begravelse ble en voldsom nasjonal manifestasjon.

Kardinal Sapiehas midlertidige etterfølger, apostolisk administrator Eugeniusz Baziak, sendte den 1. september 1951 Wojtyła til St. Katharina i Kraków for videre studier i filosofi ved det jagellonske universitetet, og han lot ham få to års permisjon fra menighetsarbeid. Her studerte han Martin Buber, Gabriel Marcel, Emmanuel Mounier og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte sin avhandling om i 1960 («Muligheten for å bygge opp et kristent etisk system på basis av Max Scheler») og fikk sin doktorgrad nummer to (i filosofi). I 1953 la Wojtyła frem sin habilitasjonsavhandling i Kraków.

Mellom 1952 og 1958 foreleste Wojtyła også i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Men forholdet mellom kommunistregimet og kirken ble stadig dårligere. I begynnelsen av 1953 satt 8 biskoper (blant andre Msgr Baziak) og 900 prester i fengsel. Etter at kommunistene stengte det teologiske fakultet i Kraków i 1954, fikk Wojtyła fra 19. juli en stilling ved det katolske universitetet i Lublin og ble også studentprest der. Den 1. desember 1956 ble han professor i etikk ved universitetet. Men for ikke å la studentene i Kraków i stikken, fortsatte han å bo der og pendlet de 24 milene til Lublin. Han ble nå anerkjent som en av Polens mest fremtredende etiske tenkere.

Wojtyłas første diktsamling ble utgitt i mars 1946: Piesn o Bogu ukrytym (Sangen om den skjulte Gud). Deretter kom i 1950 Piesn o Blasku Wody (En sang om glitrende vann) under pseudonymet Andrzej Jawien. I 1960 kom Przed Skeplem Jubilera (Foran gullsmedens vindu), igjen under hans favorittpseudonym Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanislaw Andrzej Gruda.

Den 15. august 1956, festen for Marias himmelfart, samlet tusener av mennesker seg, som de gjorde hvert år på denne dagen, ved klosteret på høyden i Czestochowa i bispedømmet Kraków. Dette året var noe spesielt, idet det var 300-årsjubileet for kong Kasimirs løfte til Den hellige Jomfru:

I 1655 feide Karl X Gustav av Sverige over Polen med sin hær, og den polske kong Johan Kasimir måtte flykte. Men ved Czestochowa samlet de stolte polakkene seg til en siste desperat motstand. Fienden var sterk og overlegen i antall, 9.000 utvalgte menn, men bøndene, byfolkene og adelsmennene flokket seg om forsvaret av Czestochowa. Johan Kasimir sverget til Jomfru Maria at hvis freden kunne bli gjenopprettet, ville han arbeide for å oppheve all urettferdighet og all undertrykkelse av folket. Et par dager senere, like før jul, trakk de svenske troppene seg tilbake, og deretter - heter det - våknet Polen og fant sin identitet som nasjon. Kongen kunne vende tilbake til sitt land, og den 1. april 1656 kåret han selv, i nærvær av tusener av sine landsmenn, den salige Jomfru Maria til Polens evige dronning.

Czestochowa var blitt symbolet på Fedrelandets enhet, og halvannen million mennesker samlet seg ved klosteret. De kom for å be om Jomfru Marias forbønn igjen, først og fremst for frihet, men også for kardinal Wyszynski, som stadig satt under husarrest i et kloster i Bieszzady-fjellene. Kardinalen, som hadde etterfulgt kardinal Hlond som Kirkens primas i 1948, hadde den 26. september 1953 blitt arrestert og satt i husarrest. Hans tomme trone, med en kjempebukett i de polske nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon høyt over folkehavet.

Seks uker senere satte det politiske tøværet inn, og mange ga Jomfru Maria æren for det. Kardinalen ble sluppet fri fra husarresten, og svarte med å appellere til sine katolske troende om å vise «lojalitet mot republikken». Nå ble det inngått en avtale mellom Kirken og regimet. Biskoper og prester skulle løslates, religionsundervisningen skulle tas opp igjen i skolene og frihet og toleranse skulle grunnfestes. Kirken på sin side måtte akseptere den bestående politiske situasjonen og dens økonomiske fundament, inkludert konfiskeringen av Kirkens eiendommer, unntatt kirkene og prestegårdene. Under valgene i 1957 oppfordret Kirkens ledere de troende til å avgi stemme, for første gang siden kommunistene overtok regjeringsmakten.

Alt dette så tilsynelatende ut som en seier for Kirken, men da kardinal Wyszynski reiste til Roma for å forklare situasjonen for paven, var pave Pius XII så misfornøyd at han lot kardinalen vente i flere dager før han ga sin audiens.


Biskop

Under en kanotur med sine studenter den 4. juli 1958 fikk Karol Wojtyła vite at pave Pius XII hadde utnevnt ham til titularbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Etter tre dagers betenkningstid aksepterte han utnevnelsen, og den 28. september 1958 ble han bispeviet i Wawel-katedralen av Msgr Baziak. Med sine 38 år var han Polens yngste biskop. I Kraków var folk svært glade for utnevnelsen, noe de viste ved å forære ham et bispekors og en bispestav sammen med en mitra fra det gamle Tyniec-klosteret fra 1100-tallet. Den 15. april 1962 ble han medlem av de polske biskopenes kommisjon for utdanning.

Da apostolisk administrator Baziak døde i 1962, ble hjelpebiskop Wojtyła den 16. juli valgt til kapittelvikar, det vil si stedfortreder. Den 13. januar 1964 utnevnte pave Paul VI (1963-78) ham til erkebiskop av Kraków, det nest høyeste kirkelige embetet i Polen. Etter 13 år, siden kardinal Sapieha døde, hadde Kraków igjen en erkebiskop - for øvrig den første innehaver av dette embetet som ikke var adelig av fødsel. Han ble innsatt i Wawel-katedralen den 8. mars 1964.

Han ville egentlig fortsette å bo i sin toroms leilighet, men ble tvunget til å flytte til bispegården. Det ble et gjensyn med gården der han som undergrunnsstudent hadde ligget i dekning for Gestapo. Det ble sagt at han ankom med et par ski på skulderen, til stor forvirring for husholdersken som trodde det var en ny slags bispestav.

Wojtyła hadde allerede i 1960 utgitt Milosc i Odpowedzialnosc (Kjærlighet og ansvar), en pastoral avhandling om seksualitet med en grundig fremstilling av katolsk etikk, med ny utgave i 1962.

Til Andre Vatikankonsil i 1962-65 fikk Wyszynski og 16 av hans biskoper utreisetillatelse og kunne delta på første sesjon som startet den 11. oktober 1962. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen og var til stede på alle de fire sesjonene. Han ble nå en fremtredende skikkelse internasjonalt og ble valgt inn i kommisjonene for liturgireform, for presteskap og for den kristne oppdragelse. På konsilet var han talsmann for liberale synspunkter på samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og kjempet for at Kirken måtte gi til andre den samme tanke-, handlings- og talefrihet som den krevde for seg selv, men han tilhørte ikke de progressive biskopene. Han var en av hovedkreftene bak Lumen gentium, dokumentet som betydde en nyorientering av hele Kirken.

Etter konsilets tredje sesjon dro han på en to ukers pilegrimsreise til Det hellige Land. Etter konsilet var erkebiskop Wojtyła aktiv i gjennomføringen av dets beslutninger i Roma og Polen. Han ønsket å innkalle en synode i erkebispedømmet, som han ikke ville at skulle bli en engangsaffære, men være permanent. Offisielt ble den imidlertid begrenset til åtte år, det vil si fra mai 1971 til mai 1979, som var 900-årsjubileet for den hellige Stanislas' martyrdød.

Den 29. mai 1967 bekjentgjorde pave Paul VI utnevnelsen av 27 nye kardinaler, blant dem erkebiskop Wojtyła. Han reiste til Roma for å motta den røde hatten, og den 28. juni ble han kreert til kardinal i Det sixtinske Kapell. Han fikk som titularkirke San Cesareo in Palatino. Den 6. juli ble han innsatt i Wawel-katedralen. På mottakelsen etterpå sa han spøkefullt til prestene: «Det er siste gang jeg skal bli til besvær for dere. Høyere enn dette kan jeg ikke komme.»

Sammen med den gamle kardinal Wyszynski var den nye kardinalen talsmann for kirkelig frihet i Polen, og han var en politisk kløktig forhandler med de kommunistiske myndighetene. Sammen klarte de to å sikre Kirken en slags akseptabel legal status. Kardinal Wyszynski var kjent som en streng og konservativ mann, og da den 20 år yngre erkebiskop Wojtyła ble utnevnt til kardinal, mente mange at han skulle virke som en motvekt mot den gamle.

Wyszynski var svært skeptisk til de nye ideene som sprang ut fra Andre Vatikankonsil, og på konsilet hadde han gått mot messe på folkespråket, mens Wojtyła hilste de nye ideene med glede. Imidlertid passet han seg vel, av respekt og kjærlighet, for å handle på en måte som den gamle kardinalen ikke kunne godta. I virkeligheten sto de hverandre nær både åndelig og personlig, og det de var uenige om, var stort sett bare småting.

Pave Paul VI kalte Wojtyła til generalsekretariatet i den bispesynoden han grunnla i 1965. De polske biskopene valgte ham som deres representant til alle fem synodene mellom 1967 og 1977. Men han deltok bare på fire av dem, for på den første, som pågikk fra 29. september til 29. oktober 1967, deltok ingen polske biskoper. Kardinal Wyszynski fikk ikke utreisetillatelse, og dermed avslo også Wojtyła og de andre polske biskopene å forlate Polen.

Synoden i 1969 (11.-28. oktober) var ekstraordinær, innkalt på grunn av reaksjonene etter pave Paul VIs berømte encyklika Humanae vitae. Pave Paul VI hadde lest Wojtyłas Kjærlighet og ansvar, og i april 1966 utnevnte paven Wojtyła til medlem av den kommisjonen som først den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og deretter Paul selv hadde nedsatt for å diskutere prevensjonsspørsmålet. Kommisjonen møttes nå til sin femte sesjon. Møtet avga en flertallsinnstilling som brøt med Kirkens tradisjonelle forbud mot prevensjon, og en mindretallsinnstilling som gikk ut på at det ikke skulle skje noen endring. Da de 16 biskopene og kardinalene i kommisjonen møttes i juni for å votere over utkastet til uttalelse, var Wojtyła av en eller annen grunn ikke med. Stemmetallet ble 9 for flertallsinnstillingen, 3 mot og 3 avholdende. Wojtyła ville helt sikkert stemt mot om han hadde vært til stede. Som kjent valgte pave Paul VI å se bort fra ekspertenes råd. Den 5. januar 1969 skrev Wojtyła en artikkel i L'Osservatore Romano med tittelen: «Sannheten om encyklikaen Humanae Vitae.»

På den andre ordinære bispesynoden i 1971 ble Wojtyła valgt til synodens generalsekretær den 5. oktober. Under synoden ble også Maximilian Kolbe saligkåret den 17. oktober. Det var en gledens og forsoningens dag mellom Polen og Tyskland, nesten alle de tyske biskopene deltok, og det viste at de gamle sår var leget og tilgivelse funnet sted. Da Vest-Tyskland til slutt undertegnet en grenseavtale med Polen, utnevnte Vatikanet øyeblikkelig nye biskoper for de vestlige provinsene.

Paul VI holdt den tredje ordinære bispesynoden i 1974 (21. september-26. oktober) og den fjerde i 1977 (30. september-29. oktober).

Etter hvert ble restriksjonene for utreise fra Polen mindre strenge, og kardinal Wojtyła begynte på en utstrakt reisevirksomhet. I 60- og 70-årene var han blitt en kjent skikkelse på verdensarenaen, og han var medlem av flere av Vatikanets kongregasjoner. I 1970 besøkte han Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia, Luxembourg og Fribourg i Sveits, i 1973 Australia, Manila på Filippinene, Ny-Guinea, Belgia og Frankrike, i 1975 DDR og i 1976 Canada og USA. Der deltok han på den eukaristiske kongress i Philadelphia. Han reiste også til Midtøsten, Afrika og Sør- og Øst-Asia.

Under synoden i 1974 besøkte Wojtyła San Giovanni Rotondo-klosteret, hvor han i studietiden hadde møtt den hellige Padre Pio (1887-1968), den stigmatiserte kapusinermunken. Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyła at han «så ham kledd i en hvit drakt med blodstenk», noe man nå anser for å være en forutsigelse av attentatet på Petersplassen i 1981. Pater Pio menes også å ha forutsagt at pavens embetsperiode skulle vare i 17 år - men det er en grense som ble overskredet allerede den 16. oktober 1995. Johannes Paul II saligkåret Padre Pio i mai 1999 og helligkåret ham den 16. juni 2002.

I den første fasteuken i 1976 inviterte pave Paul kardinal Wojtyła til å lede den årlige retretten for medlemmene av den romerske kurie. Disse fasteprekenene under tittelen Segno di Contraddizione («Tegn på motsigelse») ble senere utgitt på engelsk (Sign of Contradiction; New York 1979).

Den 23. juni 1977 ble Wojtyła utnevnt til æresdoktor («honoris causa») på det teologiske fakultetet ved Johannes Guttenberg-universitetet i Mainz. Den høytidelige kreeringen kunne skje da han mellom 19. og 25. september 1978 sammen med kardinal Wyszynski og biskopene Stroba og Rubin dro på en «forsoningsreise» gjennom Vest-Tyskland.


Valg

Den 28. september 1978 døde pave Johannes Paul I uventet etter bare 33 dager på Peters Stol. Den 14. oktober samlet 111 kardinaler seg igjen til konklave i Roma. For første gang var det flere ikke-europeere (56) enn europeere (55). Av ikke-europeerne var 19 latinamerikanere, 13 nordamerikanere, 12 afrikanere, 9 asiater og 4 fra Oseania. Av europeerne var 26 italienere. Konklavet begynte søndag den 15. oktober. Stemningen var helt annerledes enn i konklavet i august. Det var en krisestemning i luften, L'Osservatore Romano skrev om muligheten for en tredje verdenskrig, raketter regnet ned over de kristne i Libanon og De røde brigader var igjen en faktor å regne med.

De som deltar på et konklave, må sverge taushet under trussel om ekskommunikasjon, derfor må alle historier fra konklavet tas med forbehold. Men noen informasjoner lekker likevel alltid ut, og på bakgrunn av dette kan «vatikanologer» tolke og sette sammen en troverdig fremstilling.

Flere av dem som hadde vært favoritter ved forrige valg, var nå uaktuelle. Det gjaldt kardinalene Pironio, Baggio, Pignedoli, Lorscheider og noen andre. De tilhørte nå fortiden, ettersom den avdøde paven på kort tid hadde maktet å gi pavedømmet en mer pastoral stil. Kardinal Siri av Genova var fortsatt kandidat for reaksjonen, mens kardinal Benelli av Firenze sto for åpenhet mot verden. Da valget nærmet seg, begynte verdenspressen å spekulere om Siris og Benellis sjanser, men også andre ble nevnt blant favorittene, som kardinal Basil Hume av London.

Men så gikk kardinal Siri for langt. I et intervju ble han spurt om hva han mente om kollegialitet i Kirken, og uklokt nok utbrøt han: «Kollegialitet? Jeg har ingen anelse om hva det er for noe.» Intervjuet hadde sperrefrist til 15. oktober - da skulle kardinalene være låst inne i Det sixtinske kapell uten tilgang på aviser. Men sperrefristen ble brutt og intervjuet trykket lørdag den 14. oktober - det het seg at intervjueren var en venn av kardinal Benelli.

Nådestøtet ga sannsynligvis kardinal Franz König, erkebiskop av Wien. Han ble spurt om kardinal Siri, hvis han ble valgt til pave, ville komme til å gjeninnføre den store triumferende og praktfulle innsettelsesseremonien. König svarte: «Nei, han ville ha en enkel og ydmyk seremoni på Petersplassen, men etterpå ville han helt privat ha en fantastisk kroning med alle sine venner til stede og skyer av røkelse over hele huset.»

Etter første avstemming ledet italienerne Benelli og Siri, begge med litt over 30 stemmer, og kuriekardinalen Felici med litt under 30. Resten av stemmene var spredt på noen andre italienere og noen få utlendinger, blant dem Wojtyła. I andre avstemming gikk mange av Felicis stemmer over til Benelli, som nå lå svært nært det magiske tallet 75, som var det nødvendige 2/3 flertall + 1 stemme. I tredje avstemming holdt dette seg, men i fjerde valgomgang gikk Benelli tilbake etter Siri-fløyens blokkeringstaktikk. Italienernes rivalisering førte kanskje til valget av en utlending.

Stemningen var åpenbart dramatisk, noe som blir tydelig av en replikk fra kardinal Enrique y Tarancón: «Gud gjorde bruk av menneskelig ondskap og splittelse blant italienerne». Ved dagens slutt innså kardinalene at de måtte se seg om etter en ikke-italiener, og om kvelden ble det mange diskusjoner og samtaler i konklavet. Kardinal König sto frem som den mest sannsynlige kandidaten. Men etter Johannes Paul Is tidlige død var det kanskje viktig med en fysisk sterk pave, og da hadde en 58-årig skiløper og fjellklatrer en god sjanse.

Mandag den 16. oktober var det to avstemminger på morgenen, men utfallet av dem er ikke kjent. Ved lunsjtid gjorde kardinal König det klart at han ikke ville akseptere et valg, men foreslo at de som hadde stemt på ham, i stedet skulle gi sin støtte til hans venn Wojtyła. De andre tyske kardinalene pluss kardinal Jubany av Barcelona gikk også inn for Wojtyła, og det gjorde også en Siri-tilhenger, den polsk-amerikanske kardinal Krol av Philadelphia.

Ingen er helt sikre på om det var i syvende eller åttende valgomgang, men til slutt ble Karol Wojtyła valgt til pave med en overveldende majoritet på 103 av 109 stemmer. Det skjedde ca kl 17.15. Han aksepterte valget, og den gamle kardinal Wyszynski gikk frem og omfavnet ham, og de sto der i tre minutter med tårene rennende ned over kinnene. Endelig braket applausen løs i Det sixtinske kapell.

Etter Johannes Paul Is død hadde det kommet opp plakater i Roma som imøteså «pave Johannes Paul II». Til tross for at den nye paven først tenkte på å kalle seg pave Stanislas, ga han etter for det folkelige krav og tok navnet Johannes Paul II etter sin forgjenger. Med sine 58 år var han den yngste paven siden den 54-årige Pius IX (1846-78) ble valgt i 1846.

Klokken 18.18 kom den hvite røyken fra den provisoriske skorsteinen over Det sixtinske kapell. En halv time senere, klokken 18.43, trådte camerlengo, kardinal Pericle Felici ut på balkongen, og proklamerte som det tradisjonelle ritualet for kunngjøringen av et pavevalg foreskriver: «Jeg forkynner dere en stor glede. Habemus Papam - vi har en pave». Klokken 19.22 gikk den nye paven ut på balkongen og ga den tradisjonelle velsignelsen Urbi et Orbi - byen og verden, ikke på latin, som den alltid var gitt, men på et flytende og nesten aksentfritt italiensk.

Den 17. oktober talte den nye paven til sine kardinaler, og han lovte uten reservasjoner å fremme oppfyllelsen av Andre Vatikankonsils bestemmelser. Selv om han understreket Peters primat, la han stor vekt på kollegialiteten. Han la også vekt på økumenikken:

Vi må ikke glemme våre brødre i andre kirkesamfunn og andre kristne konfesjoner. Den økumeniske sak er så viktig og så delikat at vi ikke kan la være å komme inn på den. Hvor mange ganger har vi ikke grunnet over Kristi siste ønske der Han ber Faderen om at Hans disipler må holde sammen. Og hvem husker ikke hvordan apostelen Paulus insisterer på «åndens samfunn» som fører oss til en forening i kjærlighet med et felles mål og en felles ånd i etterfølgelse av Kristus vår Herre? Det forekommer umulig at det fremdeles skal være grenser mellom kristne, det er noe som fører til forvirring og kanskje til forargelse. Vi vil derfor fortsette på den veien vi allerede har begynt ved å oppmuntre til alle skritt som kan fjerne hindringer, i håp om at vi ved felles anstrengelser til slutt kan komme frem til fullt fellesskap.»

Den 18. oktober sa paven til ambassadørene at hans rolle var å være «et vitne om universell kjærlighet.» Politisk søkte Den hellige Stol ingenting for seg selv, bare at de troende måtte bli gitt reell frihet til gudsdyrkelse.

Ved en enkel, men høytidelig seremoni på Petersplassen den 22. oktober 1978, ble Johannes Paul II innsatt i embetet som «Kirkens universelle hyrde», en karakteristisk ny tittel. Han ga også som sin forgjenger avkall på kroning med pavelig tiara.

Paven hadde bedt om at seremonien måtte bli holdt klokken ti i stedet for senere på dagen for at ikke de italienske fotballtilhengerne skulle gå glipp av fjernsynskampen om ettermiddagen. For første gang i historien ble det overført en høymesse i polsk fjernsyn, og hele landet satt benket foran fjernsynsskjermene - unntatt de stakkars prestene som måtte lese 10-messe for tomme kirker. Paris-Match skrev: «På den første dagen som pave klarte han å tømme Polens kirker i høymessetiden på en søndag. En merkelig skjebnens ironi - å forårsake noe som 33 års totalitært styre, forfølgelser og polititerror ikke hadde klart å gjennomføre.»

Den 12. november tok han Lateranbasilikaen i besittelse - hans domkirke som biskop av Roma.

Det ble hvisket om at den nye paven hadde protestert mot maten i Vatikanet og at han hadde installert en polsk nonne på kjøkkenet for å steke pølse og skinke til ham til frokost. Han hadde også sløyfet ettermiddagssiestaen, tok morgengymnastikk hver dag klokken fem på den takterrassen som pave Paul VI hadde latt bygge, satte tennisbanen i Vatikanhagene i stand igjen (den var bygget om til landingsplass for helikopter) og erstattet de fine italienske vinene med øl. En polsk venn mumlet: «Hvis italienerne hadde visst noe om hans smak når det gjelder vin, hadde de tenkt seg om to ganger før de stemte på ham».

Pave Johannes Paul IIs våpen Den nye pavens ærbødighet for Jomfru Maria var allerede kommet til uttrykk i det valgspråk han tok ved bispevielsen i 1958: Totus tuus - helt din. Det hentet han fra den salige Ludvig Maria Grignion de Montfort. Den store M-en i hans bispevåpen viser til Maria som står under korset (heraldikere rynker på nesen og finner våpenet noe - ukonvensjonelt). Noen mener at pavens sterke hengivenhet for Maria skriver seg fra at han mistet sin mor så tidlig. Den nye paven snakket åtte språk.

Med valget av kardinal Wojtyła til pave hadde Kirken fått et nytt tegn på sin universalitet, da det for første gang på 455 år var valgt en ikke-italiensk pave. Den forrige var nederlenderen Hadrian VI (1522-23). Johannes Paul II ble også den første slaviske pave. At det ble den første polakken i pavehistorien, kunne også ses som en frukt av den avspenningspolitikken pave Paul VI hadde ført overfor kommunistregimene i Øst-Europa.

Den 28. april 1979 utnevnte paven erkebiskop Agostino Casaroli til pro-statssekretær og pro-prefekt for Rådet for Kirkens alminnelige anliggender (kardinal fra 30. juni). Casaroli gikk av den 1. desember 1990, og paven utnevnte erkebiskop Angelo Sodano til pro-statssekretær (kardinal fra 28. juni 1991). Til sin «teologiske høyre hånd» kalte paven den 25. november 1981 fra erkebispestolen i München kardinal (senere pave Benedikt XVI) Joseph Ratzinger til prefekt for Troslærekongregasjonen - den direkte fortsettelsen av det gamle Sanctum Officium - «Inkvisisjonen.» Arbeidet der har under hans ledelse ikke først og fremst tatt sikte på en avgrensing vis-à-vis de ikke-romerske kirker, men på å holde nede opposisjonelle tendenser innen Kirken selv.


Mordforsøk

Men det så ut som Johannes Paul IIs pontifikat skulle være over nesten før det var begynt. Før den ukentlige generalaudiensen på Petersplassen onsdag den 13. mai 1981 gikk paven som han pleide rundt blant folket på Petersplassen. Da løsnet tyrkeren Mehmet Alì Agça kl 17.19 flere skudd mot paven. Hardt såret ble han ført til Gemelli-klinikken, og man fryktet først for hans liv. Men ved hjelp av god fysikk og dyktige leger overlevde han. Den 3. juni var han tilbake i Vatikanet igjen.

Men han måtte inn igjen på sykehuset den 20. juni og ble operert på nytt den 5. august. Han vendte tilbake til Vatikanet den 14. august, og den 16. august dro han til Castel Gandolfo. Et drøyt halvår etter attentatet var han i full sving igjen, men hans helse har aldri helt blitt den samme. Det er fortsatt ikke helt klart om det sto mektigere krefter bak mordforsøket; det har vært antydet at KGB kunne ha gjort bruk av den bulgarske etterretningstjenesten DIGOS.

Attentatforsøket på Petersplassen i 1981 skjedde på festen for Vår Frue av Fatima (13. mai). På ettårsdagen i 1982 dro paven til Fátima i Portugal for å takke Jomfru Maria for at hennes hånd stoppet kulene slik at han overlevde attentatet. Han brakte med seg den ene kulen til henne. Den andre brakte han til Den svarte Madonna i Czestochowa. De er allerede relikvier.

I 1987 kom attentatmannens mor fra Tyrkia for å hilse på sønnen. Da ba hun også om å få treffe paven for å be ham om forlatelse for det sønnen hadde gjort. Paven forklarte straks at han forlengst hadde tilgitt sønnen hennes, noe han også hadde fortalt ham da han besøkte ham i Rebibbia-fengslet den 27. desember 1983. Johannes Paul II ga deretter Alìs mor sin velsignelse, og hun falt på kne og ba til Allah for paven.

I tidligere tider var det vanlig å sette fri fanger i jubelåret, og den 13. juni i det store Jubileumsåret 2000 uttrykte paven sin tilfredshet over at den italienske presidenten benådet Mehmet Alì Agça. Han ble sluppet ut av italiensk fengsel og sendt til Tyrkia, hvor han imidlertid straks ble satt i fengsel for å sone dommen for et drap han begikk før attentatforsøket mot paven.

Paven er overbevist om at hans spesielle oppgave er å bringe det kristne budskap til mennesker i hele verden, og han ville ikke at attentatet skulle ha noen innvirkning på denne overbevisningen. Men alltid siden har gigantiske sikkerhetstiltak ved hans reiser begrenset hans umiddelbare kontakt med folkemassene. Det gjorde også at det ble konstruert en ny Mercedes - den karakteristiske hvite Papamobilen med høye skjermer av skuddsikkert glass.


Kirkepolitikk

I overraskelsen over de nye perspektivene i pavedømmets historie med valget av en ikke-italiener på Peters stol, ble det nesten oversett at dette valget var nødt til å bety en tilbakevending til tradisjonell teologi og fromhet. Dette viste seg også snart i fordømmelsen av læren til progressive teologer som Hans Küng og Edward Schillebeeckx og den skarpe avvisningen av den latinamerikanske frigjøringsteologien og dens forkjempere, som Leonardo Boff. Den 3. september 1984 ble «Instruksjon fra Troslærekongregasjonen om visse aspekter ved frigjøringsteologien» publisert.

Men pave Johannes Paul II grep også inn på Kirkens motsatte ytterfløy. Den 2. juli 1988 gikk han gjennom sin en Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Ecclesia Dei til det alvorlige skritt å ekskommunisere erkebiskop Marcel Lefèbvre (1905-91). Den franske biskopen forkastet Det annet Vatikankonsils liturgireformer og legitimiteten til interreligiøs dialog. I 1986 fordømte han pave Johannes Paul IIs besøk i Romas synagoge som en umåtelig skandale. Det hadde hele tiden vært håp om at splittelsen ville leges uten skisma, men håpet ble brutt etter at erkebiskopen vigslet fire biskoper uten Romas samtykke. Paven refererte i Ecclesia Dei spesifikt til bispeordinasjonene som en skismatisk handling (som utløser automatisk ekskommunikasjon). De fire prestene ble også ekskommunisert, det samme gjaldt deres tilhengere.

Men for ikke å bryte alle bånd og for å åpne muligheten for forsoning, ble kommisjonen Ecclesia Dei opprettet. Kommisjonen har som formål å muliggjøre fullt kirkelig fellesskap for prester, seminarister, religiøse samfunn eller enkeltpersoner som inntil da hadde vært knyttet til Lefèbvres bevegelse, men som ønsket å fortsette å være i enhet med Peters etterfølger i Den katolske kirke.

Helt siden 1988 har det vært arbeidet for å forsøke å lege skismaet. Kommisjonen Ecclesia Dei ledes nå av kardinal Darío Castrillón Hoyos, prefekt for Kleruskongregasjonen. Han har hatt en serie samtaler med skismatikernes leder Don Bernard Falley, som leder det internasjonale Pius X-selskapet i Écône i Sveits, men foreløpig uten suksess. Den 18. januar 2002 vendte imidlertid «St. Jean Marie Vianney-brorskapet» i Campos i Brasil tilbake til full kommunion og ble anerkjent som et Apostolisk administratur. Paven ga dem tillatelse til bruk av den hellige pave Pius Vs romerske ritus og liturgiske disiplin.

Den 18. februar 1984 ble Konvensjonen av 11. februar 1929 mellom Den hellige Stol og Italia (Lateranpakten) fornyet. Denne revisjonen formaliserte skille mellom kirke og stat i Italia, og blant andre konsesjoner, foreskrev paven at Roma ikke lenger skulle anerkjennes som en «hellig by». Den 9. april 1984 foretok paven nye utnevnelser til den romerske kurien, og det ble gjennomført en omfattende nyordning av ansvarsområdene til kongregasjoner, råd og kommisjoner. Nye regler for vakanse og pavevalg kom i den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici gregis den 22. februar 1996.

I det apostoliske brevet Ordinatio sacerdotalis av 22. mai 1994 til biskopene understreker paven at presteembetet er reservert for menn alene: «Med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene (jf Luk 22,32) at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende».

Få paver har hatt slik omfattende intellektuell utrustning som Johannes Paul II. Hans holdninger i politikk, teologi og etikk er konservativ. Han har fra tid til annen minnet de troende om eksistensen av himmel og helvete, og om den sentrale betydning i kristen fromhet av eukaristien og Maria. Mens hans politikk har skuffet progressive, mener andre at han har gjenskapt i Kirken den sans for ledelse som syntes i fare i de siste år av Paul VIs pontifikat. «Konservative» applauderer hans gjenopprettelse av orden og katolsk identitet etter det de så som forvirring og holdningsløshet under Paul VI. «Liberale» beklager at han har gjenskapt det monarkiske pavedømmet, underminert biskopenes kollegialitet som ble erklært av Andre Vatikankonsil.

Johannes Paul II misliker sterkt prester og søstre som personlig lar seg engasjere i partipolitikk. Han mener at det ikke er forenlig med den frihet de skal ha i forhold til alle sine sognebarn, og holder hardt på sin regel. Blant dem som er rammet av dette er Father Drinan, en amerikansk jesuitt og jurist som måtte forlate sin plass i kongressen i Washington, og brødrene Ernesto og Fernando Cardenal i Nicaragua. Derimot vil mange mene at paven ikke har vært like konsekvent når det gjelder Kirken og enkelte presters rolle i partipolitikken i hans hjemland Polen. Men man må ikke glemme at pavens holdning sprang ut fra forholdene i det kommunistiske Øst-Europa, hvor det var et hardt press på prestene for å gå inn i de marxistisk styrte «fredsforeningene», og de som ikke gjorde det, lett ble utsatt for trakassering.

Den 31. oktober 1992 mottok pave Johannes Paul II Det pavelige Vitenskapsakademiet i audiens. Akademiet overleverte ham konklusjonene fra «Kommisjonen for studier av den ptolemeisk-kopernikanske kontroversen», som ble opprettet av paven den 3. juni 1981 for «å gi den vitenskapelige og kulturelle verden det lenge etterlengtede svaret om omstendighetene rundt saken til Galileo Galilei».

Den 4. september 1995 talte Mary Ann Glendon til den fjerde FN-konferansen om kvinner i Beijing (4.-15. september 1995). Hun var utnevnt av Johannes Paul II som den første kvinne til å lede en delegasjon fra Den hellige Stol. Den 10. november 1996 feiret Johannes Paul II sitt 50-årsjubileum som prest med en høytidelig messe i Peterskirken sammen med kardinaler, biskoper og prester som var blitt ordinert i 1946.

Den 30. mai 1998 var det et stort møte på Petersplassen med de «Kirkelige bevegelsene og nye kommuniteter» (Movimenti). Ved slutten på saligkåringsseremonien i Fátima den 13. mai 2000 for Francesco og Giacinta Marto annonserte kardinal Angelo Sodano at «tredje del» av hemmeligheten fra Fátima ville offentliggjøres. Budskapet fra Fátima ble publisert i sin helhet den 26. juni 2000.


Internasjonal politikk

Pave Johannes Paul II har i hele sitt pontifikat spilt en rolle i internasjonal politikk. Bare tre måneder etter sitt valg aksepterte han anmodningen fra Argentina og Chile om Den hellige Stols megling for å løse konflikten mellom de to landene. Den 12. desember 1981 sendte Johannes Paul II en delegasjon fra Det pavelige Vitenskapsakademiet til presidentene i USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og FN for å presentere sitt vitenskapelige dokument om konsekvensene av en eventuell bruk av atomvåpen i Europa og verden.


Krise i Polen

Etter grundige og vanskelige forhandlinger med de polske myndighetene om opplegget, besøkte paven fra 2. til 10. juni 1979 sitt hjemland Polen. Her tok han del i 900-årsfeiringen av skytshelgenen Stanislas (et navn han for øvrig vurderte å ta som pave). Han la konsekvent opp besøket som en religiøs manifestasjon og «pilegrimsferd» til Polens nasjonale helligdommer og minnesteder, deriblant Czestochowa, sitt gamle bispesete Kraków og Auschwitz (Osviécim). Det ble en triumfartet hjemkomst, og både i Warszawa og i resten av landet ble han fulgt av millionoppbud og enorm begeistring. Pinseaften den 2. juni var det en million veldisiplinerte tilskuere til stede på Seiersplassen i Warszawa. En massedemonstrasjon mot kommunistregimet lå hele tiden like under overflaten, uten at paven tapte kontrollen.

I desember 1981 var situasjonen i Polen svært kritisk etter fagbevegelsen Solidaritets voldsomme oppslutning og trussel mot kommunistregimet. Det endte med at general Wojciech Jaruzelski erklærte unntakstilstand, og sparte antakelig dermed landet for en verre skjebne. For muligheten for en sovjetisk invasjon lå i luften. Det ble sagt at paven truet sovjetledelsen med at hvis de gikk inn i Polen, ville han abdisere som pave og dra tilbake til sitt hjemland for å stille seg i spissen for motstandskampen.

Paven tar imot alle som vil besøke ham, uten at noen dermed kan si at han godkjenner deres ideologi eller handlemåte. Han har tatt imot både president Yasser Arafat og Israels statsministere, Romas overrabbiner; presidentene Reagan, Bush og Clinton og ledende kommunister som Fidel Castro; erkebiskop Tutu, Nelson Mandela og daværende president Botha. Den 1. desember 1989 mottok han Sovjetunionens president Mikael Gorbatsjov på offisielt besøk i Vatikanet. I følge mange historikere (og også Gorbatsjov selv) spilte paven en stor rolle bak kulissene ved kommunismens fall i 1989.

Den 15. januar 1991 sendte paven brev til presidenten i USA, George Bush, og til presidenten i Irak, Saddam Hussein, i et forsøk på å avverge Golfkrigen. I 1917 hadde pave Benedikt XV (1914-22) erklærte Første verdenskrig som et «nytteløst blodbad» (inutile strage), noe som forente alle krigførende parter mot ham. Uttrykket ble gjentatt av Johannes Paul II under Golfkrigen i 1991.

I 1999 var det krig i Kosovo, og paven sendte sin «utenriksminister», erkebiskop Tauran, på spesialoppdrag til Beograd med pavens personlige budskap til presidenten i Jugoslavia, Slobodan Milosevic. Den 18. april sendte paven også et budskap til patriarken av Moskva, Hans Hellighet Aleksij II, på vei til Beograd.

Før den nye Golfkrigen i 2003 arbeidet paven også energisk for å unngå maktbruk. Han utropte askeonsdag til en fastedag for fred, spesielt i Midtøsten. I disse ukene møtte paven en rekke myndighetspersoner og kom med innstendige appeller for å unngå faren for krig i Irak. Paven utnevnte kardinal Roger Etchegaray som sin spesialutsending til myndighetene i Irak i Bagdad (10. februar) og kardinal Pio Laghi til presidenten i USA i Washington (l. mars).

I Johannes Paul IIs pontifikat har Den hellige Stol opprettet diplomatiske forbindelser med en rekke stater. Den 10. januar 1984 ble det opprettet diplomatiske forbindelser mellom Den hellige Stol og USA. Den 17. juli 1989 ble de diplomatiske forbindelsene mellom Polen og Den hellige Stol gjenopprettet. Den 15. mars 1990 ble det utvekslet offisielle representanter på nivå av apostolisk nuntius og spesialambassadør mellom Den hellige Stol og regjeringen i Sovjetunionen. Den 3. mars 1994 opprettet Den hellige Stol diplomatiske forbindelser med Jordan, og den 5. mars 1994 med Sør-Afrika. Den 15. juni 1994 ble det også opprettet diplomatiske forbindelser mellom Den hellige Stol og staten Israel.


Økumenikk

Paven møtte i 1979 den ortodokse patriark Demetrius I i Istanbul, hvor de deltok ved hverandres gudstjenestefeiringer, men uten å dele kommunion. Han satte også raskt ned interkonfesjonelle samtalegrupper for dialog med de ortodokse (Istanbul 1979) og den anglikanske kirken (Canterbury 1982). Hans besøk i Tyskland i 1981 resulterte i en ny felleskommisjon for de katolske og protestantiske kirkene i landet. Paven tok også initiativet til den første Verdensbønnedag for Fred hvor han ba sammen med representanter for de fleste religioner i Assisi den 27. oktober 1986.

Etter terroristangrepet i New York den 11. september og under krigen i Afghanistan inviterte paven før Angelus-bønnen den 18. november 2001 til en fastedag for fred den 14. desember 2001, og samtidig inviterte han ledere for verdens religioner til en Bønnedag for fred i verden i Assisi (24. januar 2002).

Den 13. april 1986 avla Johannes Paul II et besøk til Romas hovedsynagoge som den første pave i historien. Under sitt besøk i Damaskus i 2001 besøkte han Ummayyad-moskéen, nok en gang som første pave i historien. I denne moskéen er døperen Johannes gravlagt, men der står også sarkofagen til muslimenes største hærfører og general, den kurdiske Sultan Salah ad-Din (Saladdin).

Den 5. oktober 1991 var det økumenisk bønnegudstjeneste i Peterskirken i anledning 600-årsjubileet for helligkåringen av den hellige Birgitta av Sverige. For første gang siden reformasjonen ba to lutheranske biskoper i Peterskirken sammen med paven, sammen med de katolske biskopene av Stockholm og Helsinki. Den 27. juni 1995 fikk paven besøk i Vatikanet fra den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus I.

Før Angelus-bønnen den 31. oktober 1999 uttrykte paven sin takknemlighet over at den dagen undertegnet Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren i Augsburg i Tyskland.

Den 6. august 2000 ble erklæringen Dominus Iesus fra Troslærekongregasjonen undertegnet, den handler om det unike og universelle i frelsen gjennom Jesus Kristus og Kirken. Den skapte en viss oppstandelse i protestantiske kretser, som mente at den utgjorde et tilbakeslag for økumenikken. Da Vatikanet den 11. februar 2002 opprettet en kirkeprovins i Russland og oppgraderte de fire apostoliske administraturene i Den russiske føderasjon til rang av bispedømmer, ble det en ny isfront i forholdet mellom de russisk-ortodokse og Vatikanet. Et møte mellom paven og patriark Aleksij II virker fortsatt langt unna.


Liturgi og kirkerett

Den 30. desember 1980 kom det apostoliske brevet Egregiae virtutis, hvor pave Johannes Paul II proklamerte de hellige Kyrillos og Methodios til skytshelgener for Europa, sammen med den hellige Benedikt av Nursia, som pave Paul VI utnevnte i 1964. Ved å sette de to brødrene fra Saloniki sammen med Benedikt, korrigerte paven det han så på som en historisk ubalanse mellom øst og vest, og han snakket om at Kirken endelig kunne puste med to lunger. Den 1. oktober 1999 kom apostoliske brevet utgitt i form av en Motu Proprio Spes Aedificandi, som proklamerte de hellige Birgitta av Sverige, Katarina av Siena og Teresa Benedicta av Korset til med-skytshelgener for Europa.

Den 19. oktober 1997 utnevnte paven gjennom det apostoliske brevet Divini amoris scientia den hellige Teresa av Jesusbarnet og Det hellige ansikt til Kirkelærer for Universalkirken. Hun ble Kirkens 33. Kirkelærer og den tredje kvinne etter de hellige Teresa av Ávila og Katarina av Siena.

Den 25. januar 1983 kom den apostoliske konstitusjonen Sacrae disciplinae leges for promulgeringen av den nye Kirkeretten (CIC). Den 18. oktober 1990 ble kirkeretten for de østlige Kirkene promulgert.

Gjennom den apostoliske konstitusjonen Fidei Depositum av 11. oktober 1992 kom Den katolske kirkes nye katekisme på italiensk og fransk. Den 15. august 1997 kom det apostoliske brevet Laetamur magnopere, med godkjennelse av og promulgasjon av den latinske offisielle versjonen av katekismen.

Den nye Kirkeretten ble promulgert gjennom konstitusjonen Sacrae Disciplinae Leges den 25. januar 1983. Den 18. november 1990 kom den nye kirkeretten for Østkirkene.

Den 16. oktober kom det apostoliske brevet Rosarium Virginis Mariae om den hellige rosenkrans. Paven innførte «lysets mysterier» og proklamerte et Rosenkransår fra oktober 2002 til oktober 2003, begynnelsen på pontifikatets 25. år.

Med det apostoliske brev Mane Nobiscum, Domine (Bli hos oss Herre) innledet paven den 17. oktober 2004 et eukaristisk år i Kirken. Det skal vare til oktober 2005.


Nytt missale

Missale Romanum er den offisielle teksten som inneholder de autoriserte bønner og tekster for liturgien i den latinske ritus, som de aller fleste katolikker tilhører. Etter Annet Vatikankonsil ble liturgien revidert, og i 1969 kom et nytt Missale Romanum, som i løpet av få år var oversatt til et stort antall språk. I 1975 kom Roma med en lett revidert utgave av Missalet, Editio Typica altera, og det er denne utgaven som ligger til grunn for det norske Missale (messeboken), som ble godkjent til bruk i 1982.

Etter 25 år uten revisjoner var det tid for en tredje utgave av Missale Romanum, Editio Typica tertia. Det nye missalet ble approbert av pave Johannes Paul II allerede den 11. januar 2000, og den nye «Generelle orientering» (Institutio Generalis Missalis Romani) ble promulgert og offentliggjort den 28. juli samme år. Vatikanet regnet da med at selve missalet skulle bli publisert i løpet av høsten, og det ble da også lenge kalt «Missale 2000». Men det ble stadig utsettelser, og først den 22. mars 2002 var Missalet ferdig.

De fleste forandringene i missalets hoveddel dreide seg om de nye helgenfestene som er kommet til. Det ble innført 11 nye valgfrie minnedager i kirkeåret i tillegg til de fem valgfrie og tre obligatoriske minnedager som var blitt innført i perioden siden forrige missalerevisjon.

Av de nye minnedagene er det fire som ble strøket ved den store kalenderreformen i 1969 etter Annet Vatikankonsil (Jesu navnefest, Marias navnefest, den hellige Apollinaris av Ravenna og den hellige Katarina av Alexandria). Mest oppsiktsvekkende var «rehabiliteringen» av Katarina av Alexandria. Hennes minnedag 25. november sto i den romerske kalenderen fra 1000-tallet, men hun holdt på å lide «martyrdøden» for andre gang ved den post-konsiliære latinske kalenderrevisjonen i 1969. Dette var snusfornuftens tidsalder, og man ville fjerne fra alle bøker de helgenene man mente var oppdiktede personer, uansett popularitet eller lange historie. Men i 1969 ble Katarina reddet av grekerne, som har viet et av sine vakreste og betydeligste klostre og utallige ikoner til henne, og de kunne ikke være med på å avskaffe hennes kult. Økumeniske hensyn gjorde at det endte med at hennes minnedag ble fjernet fra den romerske generalkalenderen og henvist til lokale kalendere. Men i 2002 kom hun altså tilbake til Kirkens universelle kalender igjen.


Det andre ekstraordinære jubelår: 1983

Johannes Paul II annonserte i bullen Aperite Portas Redemptori den 6. januar 1983 feiringen av det andre ekstraordinære jubelår fra fasten (25. mars) 1983 til påsken (22. april) 1984 til minne om 1950-årsjubiléet for Kristi korsfestelse, ut fra den tradisjonelle antakelse at Jesus var 33 år da han ble henrettet. Derfor skulle ikke jubelåret feires fra jul 1983 til jul 1984, men fra påske til påske. Uheldigvis kom initiativet temmelig uventet og så sent at det nesten ble umulig å organisere valfarter i denne anledning.


Jubelåret 2000

Den 10. november 1994 undertegnet paven det apostoliske brevet Tertio millennio adveniente, til biskoper, presteskap og legfolket i forberedelsen til Det hellige år 2000, publisert den 14. november 1994. Den 30. november 1996 presiderte pave Johannes Paul II over den første vesper feiret i Peterskirken i anledning den høytidelige starten på de tre års forberedelsene til det store Jubelåret 2000. Han annonserte at Den hellige dør i Peterskirken skulle åpnes den 24. desember 1999.

Den 30. november 1997 feiret han messe til åpningen av det andre forberedelsesåret foran det store Jubelåret 2000, viet til refleksjon om Den Hellige Ånd. Den 29. november 1998 feiret han messe for åpningen av det tredje forberedelsesåret for jubileet og presenterte Incarnationis mysterium, åpningsbullen for Det store Jubileumsåret 2000. Den 24. desember 1999 ble Det store jubileumsåret 2000 innledet med åpningen av Den hellige dør i Peterskirken. Den 25. desember ble Den hellige dør i basilikaen St. Johannes i Lateranet åpnet, den 1. januar 2000 ble Den hellige dør i basilikaen Santa Maria Maggiore åpnet og den 18. januar ble Den hellige dør i basilikaen St. Paulus utenfor Murene åpnet i en økumenisk feiring med representanter fra ulike Kirker og kirkelige samfunn i anledning begynnelsen på Bønneuken for kristen enhet.

I anledning Jubelåret la paven ut på en valfart i flere etapper til stedene som er knyttet til frelseshistorien. Den 22. februar feiret paven i Paul VI-hallen Abraham, «Vår Far i troen», som den første gesten i sin jubileumsvalfart. Den 24. februar dro han på valfart til Sinaifjellet, og den 20. mars begynte han på sin store Jubileumsvalfart til Det hellige Land. Den 4. mai 2001 avsluttet han Jubileumsvalfarten ved å dra til Hellas, Syria og Malta i den hellige apostelen Paulus' fotspor.

Den 6. januar 2001 ble Den hellige dør i Peterskirken lukket og den store takksigelseshymnen Te Deum avsunget. Dermed var det store jubileumsåret 2000 avsluttet og paven undertegnet det apostoliske brevet Novo millennio ineunte.


Bispesynoder

Den første bispesynoden under Johannes Paul IIs pontifikat var en spesialsynode for de nederlandske biskopene om «Kirken i Nederlands pastorale handling i den nåværende situasjonen» (14.-31. januar 1980). Den femte ordinære bispesynoden ble holdt i 1980 (26. september-25. oktober), med tema «Den kristne families rolle i den moderne verden.» Den sjette ordinære synoden ble holdt i 1983 (29. september-29. oktober), med tema «Bot og forsoning i Kirkens misjon». Den andre ekstraordinære synoden ble holdt i 1985 (25. november-8. desember) i anledning 20-årsjubileet for avslutningen av Andre Vatikankonsil. Den syvende ordinære synoden ble holdt i 1987 (1.-30. oktober), med tema «Legfolkets kall og misjon i Kirken og verden.» Den åttende ordinære synoden ble holdt i 1990 (30. september-28. oktober), med tema «Utdannelse av prester under dagens forhold».

I 1991 startet en rekke spesialbispesynoder for de ulike kontinentene, og først ute var synoden for Europa med temaet: «Slik at vi kan være vitner for Kristus som har satt oss fri» (28. november-14. desember 1991). Der hilste paven kommunismens sammenbrudd i Europa velkommen. Spesialbispesynoden for Afrika (10. april-8. mai 1994) hadde temaet: «Kirken i Afrika og dens evangeliseringsmisjon mot år 2000: 'Dere skal være mine vitner'». Den niende ordinære synoden ble holdt i 1994 (2.-29. oktober), med tema «Det konsekrerte liv og dets rolle i Kirken og verden».

Deretter kom en spesialbispesynode om Libanon (26. november-14. desember 1995) før synoden for Amerika (16. november-12. desember 1997) med tema: «Møte med den levende Jesus Kristus, veien til omvendelse, fellesskap og solidaritet i Amerika». Spesialbispesynoden for Asia (19. april-14. mai 1998) hadde temaet: «Jesus Kristus, Frelseren, og hans misjon av kjærlighet og tjeneste i Asia:... 'At de må ha livet og ha det rikelig'». Under den høytidelige åpningen av synoden annonserer paven sin invitasjon til to biskoper fra Fastlandskina til å delta (tillatelse til å forlate Kina ble avslått).

Spesialbispesynoden for Oseania (22. november-12. desember 1998) hadde tittelen «Jesus Kristus og folkene i Oseania: Å gå Hans vei, forkynne Hans sannhet, leve Hans liv». I 1999 kom en ny Spesialbispesynode for Europa med temaet: «Iesus Christus vivens in Ecclesia sua, fons spei pro Europa» (1.-23. oktober 1999). Den foreløpig siste synoden var Den tiende ordinære bispesynoden med temaet: «Biskopen: tjener av Jesu Kristi evangelium for verdens håp» (30. september-27. oktober 2001).


Encyklikaene

Johannes Paul II er en flittig forfatter. Som erkebiskop satte han av flere timer hver dag til studier og skriving. Som pave viser han at også professor Wojtyła fortsatt lever og virker i ham. Emnene hans er filosofi og antropologi, med vekt på det etiske og moralske snarere enn på dogmatisk teologi. I skrivende stund har han kommet med 14 encyklikaer.

  1. Den første var Redemptor hominis (Menneskets forløser) av 4. mars 1979. Den var en teologisk meditasjon over Jesus, verdens Frelser. Den omhandler menneskets mulighet til å bli frelst, og understreker mennesket som Guds skapning. Her bruker paven sitt levende filosofiske menneskesyn når han skriver om Kristus. Gjennom Kristi frelsende handling, forutbestemt av Guds kjærlighet, har menneskehetens historie nådd sitt høydepunkt. Gud har trådt inn i menneskets historie. Som menneske har han blitt subjekt i denne historien, én blant milliarder, men likevel enestående. Det viktigste i verden er mennesket selv. Guds sønn har ved å bli menneske på en måte forent seg med hvert enkelt menneske. Hvilken verdi må ikke mennesket ha i Guds øyne, siden det har fått en så stor og herlig Forløser?

  2. Pavens andre encyklika var Dives in misericordia (Rik på barmhjertighet) av 30. november 1980. Innledningsordene er hentet fra Ef 2,4. Encyklikaen er en meditasjon over Gud Fader og hans uendelige barmhjertighet, og den formulerer Kirkens budskap om Guds barmhjertighet. Her betoner paven at det er gjennom Kristus og hans frelse på korset vi lærer Gud å kjenne. Guds barmhjertighet er en skapende kjærlighet som gjenoppretter og fornyer mennesket og gjør det i stand til å bevare Guds kjærlighet. Det gjør det ikke minst ved å la barmhjertigheten bli virksom i dets egen verden.

  3. Johannes Paul IIs tredje encyklika var Laborem exercens (Ved arbeidets utførelse) av 14. september 1981, som han reviderte mens han kom seg etter attentatet. Den kom i anledning 90-årsdagen for Leo XIIIs Rerum novarum. Her analyserer paven arbeidet.

    «Mennesket er fra begynnelsen av kalt til å arbeide. Arbeidet er et av de kjennetegn som skiller menneskene fra de andre skapningene.» Grunnen til arbeidets verdighet er mennesket selv - arbeidet er til for mennesket, ikke omvendt. Hvert individ er skapt i Guds bilde. Er mennesket satt til å råde over skaperverket, betyr det at det har fått i oppdrag å delta i skaperens verk. Det skal derfor finnes skaperglede i ethvert arbeid, og det skal vises ærbødighet og respekt for hver og en som utfører arbeidet. Arbeid er ikke først og fremst til for å skape penger og makt, men for å gjøre livet menneskelig og meningsfylt. Arbeidet har alltid forrang for kapitalen, og arbeideren fremfor arbeidet, og paven påpeker materialismens og kapitalismens feiltakelser.

  4. Rundskriv nummer fire var Slavorum Apostoli (Slavernes apostler) av 2. juni 1985. Den er til minne om Øst-Europas tidlige evangelisering ved de hellige Kyrillos og Methodios ved 1100-årsjubiléet for den hellige Methodios' død. I encyklikaen appellerte han til menneskene i det kommunistiske Øst-Europa til å løse stridsspørsmål på basis av felles kultur og religion. Paven hadde i 1980 utnevnt Kyrillos og Methodios til skytshelgener for Europa.

  5. Hans femte encyklika var Dominum et Vivificantem (Herren og livgiveren) av 18. mai 1986. Den omhandler Den Hellige Ånd i Kirkens og verdens liv. Sammen med Dives in misericordia om Faderen og Redemptor hominis om Sønnen danner den en trilogi. Encyklikaen behandler de utsagn fra både Det gamle og nye Testamente som vitner om Den Hellige Ånd, og påviser hvordan Ånden «overbeviser verden om dens synd» ved blant annet å blottlegge materialismen.

  6. Pavens sjette encyklika var Redemptoris Mater (Forløserens mor) av 25. mars 1987. Her skriver han at hvis man tar inkarnasjonen på alvor, må man med Kirkemøtet i Efesos (431) kalle Maria for Guds Mor. Hennes «ja» blir en forutsetning for at Frelseren skal bli menneske. Hun er et forbilde for alle kristne til helt å åpne seg for Guds nåde, og et symbol for Kirken som formidler av nåden. Hun sto Jesus nærmere enn noe annet menneske kunne gjøre. Da blir det naturlig å be om hennes forbønn, ikke minst for Kirken.

  7. Den syvende encyklikaen var Sollicitudo Rei Socialis (Omsorgen for de sosiale forhold) av 30. desember 1987. Den kom for å minnes Paul VIs betydelige encyklika Populorum progressio (Om folkenes utvikling) 20 år tidligere. Johannes Paul II sier et fullstendig ja til sin forgjengers sosiallære, men mener at vi i dag har vanskelig for å være like optimistiske når det gjelder mulighetene for å realisere den utviklingen som Paul VI skrev om. Kløften mellom rike og fattige land holder snarere på å utvides. Paven mener at krig og forberedelse til krig er den største hindring for folkenes utvikling. En av de viktigste årsakene til verdens tilstand er oppdelingen i de to maktblokkene øst og vest, og han fordeler skylden omtrent likt mellom den liberale kapitalismen og den marxistiske kollektivismen. Likevel er paven optimist, i tillit til Frelseren og til mennesket. Han sier: «Enhver krenkelse av en menneskelig skapning er en krenkelse av Skaperen.»

  8. Pavens åttende encyklika var Redemptoris missio (Forløserens misjon) av 22. januar 1991, om den kristne misjonen. Paven understreker at dialogen mellom religionene ikke erstatter misjonen, men han ser heller ingen motsetning mellom religionsdialogen og forkynnelsen av Kristi budskap. Misjonen skal kjennetegnes av bevisstheten om å støtte menneskenes frihet. Paven oppfordrer Kirken til å intensivere innsatsen for misjonen. «Alle mennesker har rett til å lære å kjenne Kristi budskap.»

  9. Johannes Paul IIs niende encyklika var Centesimus annus (Hundreåret) av 1. mai 1991, til minne om Leo XIIIs store encyklika Rerum novarum (De nye forhold) av 15. mai 1891 om arbeiderspørsmålet, sosial rettferdighet, eiendomsrett og lønnsforhold - et myndig forsøk på å føre hele samfunnslivet tilbake til kristne prinsipper, og som fortsatt danner grunnlaget for katolsk sosiallære. Centesimus annus omhandler nåtidens sosiale spørsmål, blant annet en skarp analyse av de konkurranse-baserte økonomiske systemene.

  10. Den tiende encyklikaen, Veritatis splendor (Sannhetens stråleglans) av 5. oktober 1993, tar for seg de grunnleggende spørsmål i Kirkens morallære. Her vil paven fremheve de aspekter av Kirkens lære som er nødvendig for å overvinne krisen i verden, og samtidig påpeke noen synspunkter som er uforenlige med «den sunne lære.»

    Paven understreker at det eksisterer en gudegitt og derfor objektiv moralsk orden, som har universell gyldighet. Det finnes handlinger som i seg selv er onde, og derfor er det også moralske regler som forbyr disse handlingene, og som gjelder uten unntak. Her nevnes mord, folkemord, abort, eutanasi (dødshjelp), selvmord, tortur, umenneskelige livsforhold, slaveri, prostitusjon og uverdige arbeidsforhold som eksempler på handlinger som i seg selv er onde. Med naturretten som grunnlag tar paven avstand fra enhver form for relativisme. Han tar avstand fra teorier som «teleologisme», «konsekvensialisme» og «proporsjonalisme», men fordømmer ingen navngitte teologer. Han bekrefter Humanae vitaes lære om prevensjon.

  11. Johannes Paul IIs ellevte encyklika var Evangelium Vitae (Livets Evangelium) av 25. mars 1995. Her kritiserer han sterkt det han kaller en «dødens kultur», som særlig er utviklet i de vestlige land, mens han går inn for en livets kultur. Dødens kultur (abort, eutanasi, prevensjon, fostervevstransplantasjon) går på menneskeverdet løs, personen blir ikke lenger beskyttet og det blir stadig tydeligere at bare den sterkestes rett gjelder. Men i avslutningen vender han seg til alle kvinner som har foretatt abort med et trøstens ord, og viser dem en vei videre i livet. Kirken har en klar lære, men et stort hjerte for den enkelte og dennes valg.

  12. Pavens tolvte encyklika er Ut unum sint (At alle må være ett) av 30. mai 1995. Den handler om innsatsen for økumenikken. Paven minner om Det annet Vatikankonsils opprop om de kristnes enhet, og vil fornye oppfordringen for det hellige år 2000. De kristne må stå sammen mot tidens antikristne stemninger. Johannes Paul understreker Kirkens økumeniske forpliktelse, og han bruker mye plass på den gjenopptatte kontakten med de orientalske kirker, men også på dialogen med vestkirkene. Lutherske teologer påpeker imidlertid at det er tydelig at pavens viktigste økumeniske interesse er rettet østover.

  13. Pavens trettende encyklika er Fides et ratio (Tro og fornuft) av 15. oktober 1998. Der forsøker han å knytte sammen teologi og filosofi. Encyklikaen gir et historisk overblikk over forholdet mellom tro og fornuft, med begynnelse i Det gamle Testamentet og frem til i dag. Paven skriver at spesielt skadelig er tendensen innen moderne filosofi å ikke bry seg om å søke etter den ytterste sannhet, men bare interessere seg for menneskelig subjektivitet. Han skriver at Guds ord «ikke er rettet til et bestemt folk eller til en bestemt tidsperiode», og at det samme gjelder for Kirkens doktriner.

  14. Pavens fjortende og foreløpig siste encyklika er Ecclesia de Eucharistia (Kirken [lever] av Eukaristien) av 17. april 2003 (skjærtorsdag). Den er ment å gi en dypere refleksjon om Eukaristiens betydning i Kirkens liv. Dokumentet er relativt kort, men betydningsfullt ved sine teologiske, disiplinære og sjelesørgeriske aspekter. Det eukaristiske offer, «det kristne livs utspring og høydepunkt», rommer Kirkens hele åndelige rikdom: Jesus Kristus, som oppofrer seg selv til Faderen for verdens forløsning. Ved å feire dette «troens mysterium» bevirker Kirken at Påskens hellige tre dager blir «samtidige» for mennesker i enhver tidsepoke.

Kristi realpresens i eukaristiens sakrament sammenfatter alle skriftene i Johannes Paul IIs pontifikat, som begynte med encyklikaen i mars 1979 om Jesus Kristus, Redemptor Hominis, heter det i Vatikanet.


Andre skrifter

I tillegg til de fjorten encyklikaene kommer 14 apostoliske «formaninger» (exhortationes), 42 apostoliske brev, 11 apostoliske konstitusjoner og 28 Motu Proprii.

Den latinske bibeloversettelsen Vulgata ble flere ganger revidert inntil den mellom 1907 og 1979 ble kritisk omarbeidet, og som «Neo-Vulgata» ble den erklært forbindtlig for Verdenskirken, særlig ved oversettelser til folkespråket, i den apostoliske konstitusjonen «Scripturarum thesaurus» av 27. april 1979.

Den 20. oktober 1994 kom boken «Over håpets terskel», som ble en bestselger over hele verden, og som gjorde at Time Magazine kåret paven til «Årets navn» 1994. I 1996 kom boken «Gave og mysterium» i anledning 50-årsjubileet for hans prestevielse, og i mars 2003 kom diktboken «Romersk triptykon» [tredelt alterbilde], en poetisk betraktning over døden og livets vesen.

I anledning pavens 80-årsdag, 18. mai 2004, kom boken "Rise, Let Us Be Going!" (La oss reise oss og gå herfra). En selvbiografisk refleksjon over bispeembetet.

I månesskiftet februar/mars 2005 er ventet boken "Memory and Identity" (Erindring og identitet). Undertittelen er "samtaler inn i et nytt millenium", og utgangspunktet er samtaler paven hadde med to polske filosofer; Jozef Tischner og Krzysztof Michalski, i Castel Gandolfo i 1993. Temaene som blir berørt er demokrati, frihet og fred, såvel som menneskerettigheter og forholdet kirke-stat.


Kardinalutnevnelser

Pave Johannes Paul II har fortsatt Paul VIs politikk med å gjøre kardinalkollegiet mer internasjonalt. Dessuten har han med sine utnevnelser forsøkt å styrke Kirken i land med marxistiske regimer. I sitt første konsistorium den 30. juni 1979 kreerte paven 14 nye kardinaler, i tillegg til en som ble utnevnt in pectore, det vil si hemmelig. Først i 1991 ble det avslørt at det gjaldt den kinesiske kardinalen Ignatius Gong Pin-mei.

Det andre konsistoriet ble holdt den 25. januar 1983, og da kreerte han 18 nye kardinaler, i tredje konsistorium den 25. mai 1985 kreerte han 28 nye og i fjerde konsistorium den 28. juni 1988 kreerte han 24 nye. I tillegg skulle den store teologen Hans Urs von Balthasar kreeres, men han døde to dager før konsistoriet, og ble derfor aldri kardinal.

I femte konsistorium den 28. juni 1991 kreerte paven 22 nye kardinaler, og i tillegg annonserte han «in pectore»-kardinalen fra 1979. I sjette konsistorium den 26. november 1994 fikk 30 nye menn de røde hattene, og i syvende konsistorium den 22. februar 1998 kreerte han 22 nye, hvorav to in pectore (de ble offentliggjort i 2001). I tillegg skulle erkebiskop Josef Uhac utnevnes, men han døde om morgenen den dagen navnene ble offentliggjort, og ble derfor aldri kardinal.

Det åttende konsistoriet ble holdt i 2001, da paven overrasket både med å gå langt ut over grensen på 120 kardinaler under 80 år, og ved å navngi kardinalene i to omganger før selve konsistoriet - først 37 og deretter 5 en uke senere, sammen med de to som ble hemmelig utnevnt i 1998. Det niende konsistoriet ble holdt den 21. oktober 2003, og da kreerte paven 30 nye kardinaler, i tillegg til én utnevnt in pectore.

Dette betyr at pave Johannes Paul II pr. februar 2005 har kreert til sammen 231 kardinaler hvorav 169 fortsatt er i live. Kardinalkollegiet har i øyeblikket 183 medlemmer. Antall nålevende kardinaler utnevnt av pave Paul VI (1963-78) er 14 hvorav 3 stemmeberettigede (kardinalene Baum, Ratzinger og Sin), det vil si 7,7% av det samlede kardinalkollegium og 2,5% av de stemmeberettigede. Pave Johannes Paul II har utnevnt 169 av de nålevende kardinalene hvorav 117 er stemmeberettiget, det vil si 92,5% av det samlede kardinalkollegium og hele 97,5% av de stemmeberettigede ved neste konklave (pr. 5. februar 2005).


Hellig- og saligkåringer

Pave Johannes Paul II har sprengt alle rekorder når det gjelder salig- og helligkåringer. Noen har kritisert ham for å gjøre Vatikanet til en helgenfabrikk, men han handler etter en bevisst strategi. Han er opptatt av at alle personer, uansett bosted, kjønn, rase, alder og sivil status skal finne sine forbilder i helgenskaren, noe som viser at det er mulig for alle å leve et hellig liv.

En annen grunn til det rekordhøye antallet nye hellige er pavens mange reiser, for i mange tilfeller har han benyttet anledningen til å føre også salig- og helligkåringsseremoniene ut fra Roma og til hele verden. Johannes Paul II har også salig- og helligkåret store grupper med martyrer, blant annet fra Vietnam, Kina, Korea, Mexico, Spania, Tyskland, Øst-Europa. Dette reflekterer også at det 20. århundre fremfor noe var martyrenes århundre, med utallige ofre for de totalitære ideologiene nazisme, fascisme, kommunisme, nasjonalisme og anti-klerikalisme.

I sin andre helligkåring den 10. oktober 1982 kanoniserte paven martyren Maximilian Maria Kolbe OFMConv (1894-1941). Til stede ved helligkåringsseremonien i Peterskirken var også Franciszek Gajowniczek, som Kolbe i 1941 ga sitt liv for å redde i konsentrasjonsleiren Auschwitz (Oswiecim). Andre høyt profilerte helligkåringer er kanoniseringene av Edith Stein (Teresa Benedikta av Korset) OCD (1891-1942) den 11. oktober 1998, Padre Pio av Pietrelcina OFMCap (1887-1968) den 16. juni 2002, meksikanske Juan Diego Cuauhtlatoatzin (1474-1548) den 31. juli 2002 og Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás (1902-1975), grunnleggeren av Opus Dei, den 6. oktober 2002.

Paven har også foretatt en rekke nyskapende saligkåringer, som p. Damian De Veuster SS.CC. den 4. juni 1995, Ceferino Giménez Malla, som døde under den spanske borgerkrigen i 1936, ble saligkåret den 4. mai 1997 som den første salige sigøyner. Biskop Eugenio Bossilkov ble den 15. mars 1998 den første saligkårede martyr for kommunistiske forfølgelser, Padre Pio av Pietrelcina den 2. mai 1999, de to seerbarna fra Fátima, Francesco og Giacinta Marto, den 13. mai 2000, pavene Pius IX (1846-78) og Johannes XXIII (1958-63) den 3. september 2000. Den første saligkåring av et ektepar skjedde den 20. oktober 2001 med Luigi Beltrame Quattrocchi og Maria Corsini. Og sist, men ikke minst ble Mor Teresa saligkåret den 19. oktober 2003.

Se en komplett liste over pavens helligkåringer og saligkåringer. Han har hittil (pr. 5. februar 2005) foretatt 1345 saligkåringer - 1338 ordinære saligkåringer i 147 seremonier, 4 stadfestelser av kult og 3 tillatelser til messe og officium. Av de 147 seremoniene er 61 holdt utenfor Roma, og av de 1345 nye salige er 1034 martyrer.

Han har foretatt 483 helligkåringer - 482 ordinære helligkåringer i 51 seremonier + 1 stadfestelse av kult (egentlig «gjenopprettelse av kult» - Redintegratio cultus). Av de 51 seremoniene har 13 vært utenfor Roma. Av de 483 nye helgenene er 413 martyrer.

Fra 1588 til 1978 ble det til sammenligning foretatt i alt 1776 saligkåringer, 1315 ordinære saligkåringer i 280 seremonier, 459 stadfestelser av kult og 2 tillatelser til messe og officium. I samme tidsrom ble det foretatt i alt 440 helligkåringer, 302 ordinære helligkåringer i 98 seremonier og 138 stadfestelser av kult.


Reisevirksomhet

Johannes Paul IIs mest karakteristiske pastorale virksomhet har vært hans imponerende og dyktig organiserte reiser med fly over hele verden. Gjennom sitt omfattende reiseprogram har han oppnådd en hittil ukjent grad av kirkelig nærvær i den moderne verden. Hans store og nesten forbausende popularitet har sikret ham tilgang til alle medier på sine reiser, noe han har visst å bruke til kristen forkynnelse. I januar 1979 dro han på sin første utenlandsreise da han dro til Sør-Amerika for å åpne den Latinamerikanske bispekonferansen i Puebla i Mexico.

Siden da har han hvert år foretatt slike pilegrimsreiser. De har vært en stor belastning på Vatikanets administrasjon, men har understreket pavedømmets globale misjon og gjort det i stand til å vise kollegialitet i praksis. Se en oversikt over pavens utenlandsreiser og reiser innen Italia.

Men pavens reiser er ikke alltid ukontroversielle. Mange syntes han burde la være å reise til Storbritannia i 1982 da landet var i krig med Argentina om Falklandsøyene, det første pavebesøk på de britiske øyer. Men paven endret ikke på sine planer. Og fra første øyeblikk på britisk jord ga han tydelig uttrykk for sin mening om den umoralske og unødvendige krigen. Han mente at det var et kulturland uverdig å oppføre seg på denne måten. Statsminister Margaret Thatcher svarte med å overse hans nærvær. Men mange briter uttrykte sin takknemlighet for at noen endelig hadde sagt ifra. For å vise sin upartiskhet, reiste paven snart etter på et kort besøk til Argentina.

Pavens reiser er gigantiske begivenheter og samler millioner av mennesker. Johannes Paul II er kanskje den første TV-paven, og han har visst å benytte seg av de moderne mediene og deres voldsomme gjennomslagskraft. Han har også fått bruk for sin erfaring som skuespiller. Uavhengig av hva man mener om hans politikk og meninger, er de fleste overveldet av hans karisma og utstråling. Allerede på sin 68. reise (til USA i oktober 1995) passerte han 1 million km!

På sine pastoralreiser har han besøkt 925 byer/valfartssteder, holdt 3041 taler og tilbakelagt 1 111 274 km. Statistisk sett har paven dermed reist nesten 28 ganger rundt jorden eller tre ganger avstanden mellom jorden og månen. 11 ½ % av sin embetstid har han tilbrakt utenfor Roma. Hans lengste reise var hans 32., til Bangladesh, Singapore, New Zeeland og Australia, da han tilbakela 48.974 km.

Pavens reise til Slovakia i september 2003 var hans 102. reise utenfor Italia. Han har foretatt 144 reiser innenfor Italia, og i bispedømmet Roma har han besøkt 301 sogn (av totalt 334). I senere tid har besøk fra bispedømmets sogn til paven erstattet hans besøk i sognene.

Paven har også reist for å delta på mange av de årlige Verdensungdomsdagene. Den første ble feiret i Roma i mars 1985. Paven reiste også til den fjerde i Santiago de Compostela i august 1989, den sjette i Czestochowa i august 1991, den åttende i Denver i august 1993, den tiende i Manila i august 1995, den tolvte i Paris i august 1997, den femtende i Roma i august 2000 og naturligvis nå sist på den syttende i Toronto i juli 2002. Han hadde tidlig ryddet plass i kalenderen for Verdensungdomsdagen i Köln i Tyskland i 2005.

Paven har (pr. 5. mai 2003) hatt mer enn 1475 møter og audienser med politiske skikkelser, hvorav hvorav 38? offisielle møter med statsoverhoder, 690 andre audienser og møter med statsoverhoder, hvorav også det norske kongeparet (25. oktober 2001), og 226 audienser og møter med statsministre, også Norges statsminister Kjell Magne Bondevik (18. september 2003). Han har avholdt 1.080 generalaudienser på onsdager i nærvær av mer enn 16.774.500 troende fra hele verden.


Pavelig adelskalender

Pave Johannes Paul II er på tredjeplass blant de lengst regjerende pavene i historien. Den paven som har regjert lengst, er den aller første - den hellige apostelen Peter, som regjerte mellom 34 og 37 år (man regner da hans pontifikat fra Jesu død - tradisjonen sier at han først var biskop i Antiokia og deretter virket 25 år i Roma). Her er en liste over pavenes «ti på topp», de ti som har vært pave i mer enn 21 år.

  1. Pave nr 1: Den hellige Peter (Simon Bar-Jona) (33-67). Pontifikat: 34 år [omstridt varighet]
  2. Pave nr 255: Den hellige Pius IX (Giovanni Maria Mastai-Ferretti) (1846-1878). Pontifikat: 31 år+7 mnd+22 dager
  3. Pave nr 264: Johannes Paul II (Karol Wojtyła) (16. oktober 1978-2. april 2005). Pontifikat: 26 år+5 mnd+16 dager
  4. Pave nr 256: Leo XIII (Gioacchino Vincenzo Pecci) (1878-1903). Pontifikat: 25 år+5 mnd
  5. Pave nr 250: Pius VI (Giovanni Angelo Braschi) (1775-1799). Pontifikat: 24 år+6 mnd+14 dager
  6. Pave nr 95: Hadrian I (772-795). Pontifikat: 23 år+10 mnd+16 dager
  7. Pave nr 251: Pius VII (Luigi Barnabà Chiaramonte OSB) (1800-1823). Pontifikat: 23 år+5 mnd+6 dager
  8. Pave nr 170: Alexander III (Orlando Bandinelli) (1159-1181). Pontifikat: 21 år+11 mnd+23 dager
  9. Pave nr 33: Den hellige Sylvester I (314-335). Pontifikat: 21 år + 11 mnd
  10. Pave nr 45: Den hellige Leo I den Store (440-461). Pontifikat: 21 år+1 mnd+12 dager

Helse

Da Johannes Paul II startet sitt pontifikat i 1978, var han en ungdommelig 58-årig skiløper og fjellklatrer. Men så kom attentatet i 1981, som nesten kostet ham livet, og han kom seg aldri 100% etter det. Den 12. juli 1992 annonserte han til de troende ved Angelus at han samme kveld skulle dra til Gemelli polikliniske hospital for å ta prøver. Den 15. juli gjennomgikk han en operasjon for å fjerne en godartet svulst i tarmen.

Den 11. november 1993 slo han sin høyre skulder ut av ledd under et fall ved slutten av en audiens i Aula della Benedizione. Han tilbrakte en dag på Gemelli-klinikken og hans skulder kunne ikke beveges på en måned. Om kvelden den 28. april 1994 falt paven på det glatte badegulvet og brakk lårhalsen. Han ble innlagt på Gemelli polikliniske hospital og gjennomgikk en operasjon, hvor han fikk innsatt et kunstig hofteledd. Han ble utskrevet fra hospitalet den 27. mai 1994.

Om kvelden den 6. oktober 1996 ble paven innlagt på Gemelli polikliniske hospital for å gjennomgå en planlagt blindtarmsoperasjon. Vevsundersøkelsen viste en uventet transmural blindtarmsbetennelse (betennelse gjennom tarmveggen) med spor av fibrose oppstått etter tidligere betennelser. De morfologiske funnene indikerte en tilbakevendende blindtarmsbetennelse. Han ble operert den 8. oktober om morgenen og utskrevet fra hospitalet den 15. oktober.

I tillegg har paven nå mer enn ti år lidd av Parkinsons sykdom, og i hele denne tiden har han tatt medisiner mot den uhelbredelige nervesykdommen, selv om det har vært umulig å få bekreftet sykdommen i Vatikanet. Først i mai 2003 innrømmet prefekten for bispekongregasjonen, kardinal Giovanni Battista Re, som første offisielle Vatikan-representant i en sidebemerkning i et avisintervju at paven lider av Parkinsons. Vatikanets talsmann, dr. Joaquín Navarro-Valls, snakket for første gang i september 1996 om at paven led av et «ekstrapyramidalt syndrom». Til disse sykdommene hører også Parkinsons syndrom.

Pave Johannes Paul II døde 2. april 2005, 84 år gammel.


Dette er naturligvis ikke siste ord om pave Johannes Paul IIs pontifikat, og en endelig bedømmelse krever nok litt større avstand. Men allerede nå kan vi karakterisere Johannes Paul II som en betydelig pave.

Se også Vatikanets biografi, samt artikkelen Karol Wojtyla - Polsk patriot, mystiker, filosof, menneskeverdets herold, pave Johannes Paul II.

Paverekken - Samlet og satt sammen av Per Einar Odden ved Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)

av Webmaster publisert 24.01.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:08