Den hellige David av Euboia (~1480-~1589)

Den hellige David av Euboia (gr: Δαβὶδ ὁ ἐν Εὐβοίᾳ) ble født rundt 1480 (mellom 1470 og 1480) i landsbyen Gardinitsa (i dag Kyparissi) i provinsen Locrida i Hellas, som da var okkupert av de osmanske tyrkerne. Hans far Kristodoulos var en from og dydig prest i Gardinitsa, og han og hans fromme hustru Theodora hadde fire barn, som de oppdro til gode kristne.

Da lille David var tre år gammel, så han en kveld den hellige Johannes Døperen i en visjon. Døperen tok hans hånd og de gikk sammen til et kapell som var viet til hans minne. Der gikk han inn i sitt ikon, mens barnet gikk ned på knærne foran det. Lille Davids foreldre så etter ham i seks dager og netter, og det samme gjorde hele landsbyen. På den sjette dagen, som var lørdag, gikk Davids far sammen med noen landsbyboere til det samme kapellet for å feire vesper og be til helgenen for sitt barn. Da de kom dit, ble de overrasket over å se lille David på kne foran ikonet av Johannes Døperen. Hans ansikt glødet av et himmelsk lys og han så slett ikke utsultet ut. Da forsto de alle at dette barnet ikke var som de andre, han var spesiell.

Da David var femten år gammel, forlot han sin landsby med foreldrenes velsignelse og fulgte hieromunken (prestemunken) Akakios, en erfaren åndelig veileder og full av dyder, som han møtte takket være Herrens forsyn. I klosteret til eldste Akakios levde David som et medlem av kommuniteten i fem år. Hans askese, lydighet og ydmykhet var helstøpt, og den unge novisens veloverveide klokskap gjorde at brødrene i klosteret kalte ham «David den eldste».

Akakios ønsket å møte rettskafne munker, så han forlot klosteret og David ble med ham. De besøkte en rekke andre klostre og eneboerceller. I et kloster i Ossa, hvor de ble værende en lang periode, ble David vigslet til diakon.

Deres neste destinasjon var Athosfjellet. Etter å ha feiret gudstjenester i de hellige klostrene og møtt de hellige munkene, dro eldste Akakios til Konstantinopel for å motta patriarkens velsignelse, mens David ble værende i Den store lavra til den hellige Athanasios Athonitten. Patriarken ikke bare velsignet eldste Akakios, men han kalte også sammen en synode og konsekrerte ham til metropolitt for bispedømmet Nafpaktos og Arta. Akakios tok David med seg til bispedømmet, hvor han vigslet ham til prest.

Davids lydighet til den eldste, hans åndelige far, var stor. En dag sendte eldste Akakios David fra Nafpaktos til Arta i et ærend. Det var en reise som tok fire dager til fots. David gikk barføtt slik han pleide, på vanskelige og ville stier. Da han kom utenfor byen Arta, stanset han en stund for å hvile. En nestekjærlig kristen så ham og kjøpte straks et par tsarouhia (tradisjonelle greske sko) og ga dem til den utslitte munken. Den ydmyke David, som ikke ønsket å fornærme denne vennlige og fromme mannen, aksepterte skoene og bar dem. Etter å ha utført det oppdraget som den eldste hadde gitt ham, vendte David tilbake til Nafpaktos. Da biskopen så ham bære nye sko, ga han ham en reprimande for å ha akseptert en gave fra en kristen uten først å ha mottatt hans velsignelse. Han ga David ordre  om å ta av seg skoene og gi dem tilbake til den personen han fikk dem av. David adlød sin eldste, vendte barføtt tilbake til Arta og fant den kristne, og etter å ha gitt ham skoene tilbake, vendte han igjen tilbake til Nafpaktos.

Davids godhet og åndelige fremgang var åpenbar for alle. Biskopen og herskerne i området ba ham om å bli hegumen (abbed) for klosteret Guds hellige Mor i Varnakova, og til slutt klarte de å overtale ham. Dette vervet var vanskelig, for han måtte hele tiden ta seg av problemer som ble forårsaket av de rastløse munkene i klosteret. I sitt nye verv viste David en formidabel tålmodighet. En dag besøkte patriark Jeremias I av Konstantinopel (1522-45) klosteret Varnakova fulgt av orator Emmanuel. Under patriarkens opphold feiret David den hellige liturgi. Da orator Emmanuel kom inn i kirken, så han David omgitt av lys under forberedelsen av gavene. Han sto ikke på bakken og hans ansikt skinte som solen. Emmanuel løp straks til patriarken og ba ham komme og se selv den mirakuløse scenen han hadde vært vitne til. Da patriarken kom inn i kirken, kunne han bare se abbedens ansikt vått av tårer. Patriarken beundret ham og ba ham om å bli biskop, men han avslo ydmykt.

Som hegumen av Varnakova etablerte David den første greske skolen, hvor svært betydelige lærde prester fra Athosfjellet underviste, i tillegg til en «hemmelig skole» i klosteret, som opererte frem til 1800-tallet. Problemene som ble forårsaket av munkene i klosteret, fortsatte ufortrødent. På grunn av den upassende oppførselen til noen munker, som til tross for hans råd ikke reformerte seg, bestemte David motvillig seg for å forlate klosteret.

Herren førte ham til fjellet Steiris i området Domvou. Der fortsatte han sitt monastiske liv, fulgt av p. Serafim, som også var hans åndelige sønn. Men den hatefulle djevelen fant og benyttet anledningen til å angripe helgenen enda en gang. David ble anklaget av lokale innbyggere for å være ansvarlig for at noen slaver rømte fra en hagarittisk herre fra Lividia. Hagarittene var i likhet med sarasenerne et kristent navn på muslimene (etterkommere av Hagars sønn Ismael med Abraham). Av denne grunn arresterte de David, fengslet ham og torturerte ham brutalt. David gjennomgikk alt med tålmodighet. Men ved Herrens forsyn kom det noen fromme kristne og betalte løsepenger for å få David løslatt. Han trodde ikke at det ville være bra å vende tilbake til sitt kloster et. Etter en tid som han tilbrakte med å vandre rundt i området uten å være i stand til å finne et passende sted å slå seg ned, bestemte han seg for å dra til den øya han så ligge utenfor, nemlig Euboia (Euboea; nå Evvia, Evia). Den er den nest største av de greske øyene etter Kreta i areal og befolkning, og den er skilt fra Boeotia på fastlandet med det trange Evripos-stredet .

Da han var på kysten av Atalanti, så han en mann med en båt og ba ham vennlig om å ta ham over til øya. Da mannen så den beskjedne munken med den slitte drakten, nektet han å transportere ham over og fortsatte uinteressert med sitt arbeid. David var ikke blitt irritert over mannens oppførsel, Han gikk bare noen meter unna, tok av seg sin slitte drakt og la den på vannet, og etter å ha gjort korsets tegn, gikk han opp på drakten og begynte å seile hurtig gjennom bølgene. Den forbløffede mannen så David seile av sted på drakten og la kysten bak seg. Han skjønte da at denne munken var en helgen og ropte til ham at han skulle ta ham i båten. David velsignet ham fra det fjerne og fortsatte reisen.

Flytende på sin drakt ankom han til landsbyen Rovies. Da han satte sin fot på stranden, begynte han å klatre opp det grønne fjellet som reiste seg bak landsbyen. Der fant han et kapell for Jesu Kristi vår Frelsers Transfigurasjon som lå nesten i ruiner, og det gjenoppbygde han fullstendig med hjelp fra lokale innbyggere. Davids hellighet var en kraftig magnet som trakk til seg menn som ønsket å vie seg til Jesus Kristus. Som et resultat dannet det seg raskt et lite brorskap, og cellene som var bygd for å dekke behovet for brorskapet nær kapellet, var ikke lenger nok.

David bestemte seg for å reise til fjerntliggende Russland for å samle inn de pengene som var nødvendig for å bygge et nytt kloster. Etter å ha undersøkt området valgte han et passende sted høyt på fjellet, og før han reiste avgårde, ga han instrukser til håndverkerne når det gjaldt byggearbeidene. Det greske samfunnet i Russland blomstret på denne tiden, og med deres hjelp samlet David et stort pengebeløp. Han var imidlertid klar over vanskelighetene og farene på den lange hjemreisen, så han bestemte seg for ikke å ta pengene med seg, men overføre dem til øya på en annen måte. Han tok et stykke tre, hulte det ut og la alle pengene i det. Deretter forseglet han åpningen, gjorde korsets tegn over trestykket og kastet det i en av de russiske elvene, mens han begynte på hjemreisen alene.

Da David etter lang tid kom til stranden ved Rovies, så han at fiskerne stirret på en spesiell tømmerbit og prøvde å hogge den opp til ved med sine økser. Deres anstrengelser var forgjeves, siden øksene bøyde seg eller brakk etter hvert hogg. David kom bort til dem og fortalte dem at denne tømmerbiten inneholdt de pangene han hadde samlet inn i løpet av sin lange reise, og at den bare ville åpne seg etter Guds vilje på et passende tidspunkt.

Da David kom til klosteret, så han at håndverkerne ikke hadde fulgt hans instruksjoner og i stedet for å bygge det nye klosteret på toppen av fjellet, hadde de begynt å bygge det nær kapellet for Transfigurasjonen. David ble irritert og spurte dem hvorfor de hadde vært ulydige, og de svarte at på toppen av fjellet, hvor han ønsket det nye klosteret å bli bygd, var det ikke noe vann.

Da tok David med seg noen arbeidere og munker og klatret opp på fjellet. Da de kom til det stedet han hadde foreslått for det nye klosteret, gikk han ned på kne og ba til Guds hellige Mor. Da han var ferdig med bønnen, slo han med sin stav ved roten av et stort tre. Straks strømmet det vann ut og fløt som en elv ned fjellsiden. Av grunner som bare er kjent for Herren, lot David imidlertid håndverkerne fortsette byggearbeiderne der de hadde startet, og der har klosteret stått til denne dag. Det ble grunnlagt rundt 1535-1540. Vannet har fortsatt å strømme, og i 1963 laget noen av Davids landsmenn en kanal for å bringe det inn i klostergården.

Davids naturlige gaver og hellighet ble viden kjent. Mange metropolitter inviterte ham til sine bispedømmer for de kristnes åndelige nytte. En gang ba herskerne og biskopene på Peloponnes ham om å løse problemene og splittelsen blant dem. David begynte på sin reise med kjærlighet og iver. Selv om det skipet han seilte om bord på møtte opprørt hav og led skipbrudd, ble David berget gjennom et mirakel, og ni timer etter skipbruddet så de munkene som hadde fulgt med ham, ham flyte på sjøen uten en skramme.

En gang skulle David dra til Karystos i et eller annet ærend for klosteret. På veien stanset han i landsbyen Disto for å hvile. Der spurte innbyggerne i landsbyen ham om å befri dem fra en sverm av mygg som plaget dem svært. David så deres hengivenhet, så han ba innstendig til Herren, og deretter skjedde det et stort mirakel. Skyer av mygg begynte å falle i sjøen og forsvinne foran lokalbefolkningens forbløffede øyne. En annen gang var David i Elefsina for de kristnes åndelige nytte. Der var han gjest i huset til en from kristen. For å glede abbeden tilberedte herren i huset blant andre retter et gresskar, som på den tiden nylig var innført som en hagegrønnsak. Men da de smakte på gresskaret, fant de at det var temmelig bittert. Herren i huset følte seg ille berørt, noe David forsto, så han ba stille, og resultatet ble at gresskaret plutselig var søtt og smakfullt.

Davids kloster ble et fyrtårn for området nord på Euboia som lyste opp menneskenes sjeler og trøstet de kristne under disse vanskelige årene i slaveri. David ble bedrøvet og såret over å se fattigdommen og elendigheten blant de menneskene som kom til klosterets port. Han tok seg først av pilegrimenes åndelige behov og deretter deres materielle behov. De troende kalte klosteret for «Nestekjærlighetens kloster», og munkene delte ut klosterets midler til de fattige, uten å skjelne mellom kristne og muslimer.

Da David ble gammel, utnevnte han en ny hegumen og trakk seg tilbake til sitt tilfluktssted, som var en svært liten hule dannet av en klynge klipper i skogen. Der ble han værende i bønn hele uken, og han spiste bare et stykke antidoron (velsignet ikke forvandlet brød fra eukaristien) og drakk bare noe hellig vann. Lørdag kveld pleide David å komme til klosteret, på søndag morgen feiret han den hellige liturgi og mottok den hellige kommunion. Etter å ha gitt råd og trøst til pilegrimene i klosteret og undervist munkene, dro han sent om ettermiddagen tilbake til sin hule.

Da David ble enda eldre, fikk han forvarsel om sin død i en guddommelig åpenbaring. Da tilkalte han patrene fra klosteret og annonserte for dem at han kom til å dø om tre dager. Med faderlig kjærlighet ga han deretter munkene sine siste råd. Så døde han, og de knuste munkene gravla hans legeme med stor sorg og mange tårer. Hans død inntraff rundt 1589, og han var da godt over hundre år gammel. Hans minnedag i den ortodokse kirke er 1. november. I klosteret St David i Euboia feirer de ham i tillegg den 6. august. I klosterkirkene finnes Davids relikvier, hans røkelseskar, hans prestestola og andre skatter.

Den hellige Davids mirakler har vært utallige gjennom århundrene, og det har også vært antallet troende som har blitt vitner til hans herlighet for Herrens trone. Mennesker med fysiske, psykiske og åndelige sykdommer har blitt befridd for byrdene av deres sykdommer ved å bøye seg ned for å ære hans hellige hodeskalle. De reiser igjen helbredet og de takker helgenen og priser Gud.

Kilder: Infocatho, orthodoxwiki.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 15. september 2013