Den hellige David dendritten av Thessaloniki (~450-~540)

Skytshelgen for Thessaloniki

Den hellige David av Thessaloniki (gr: Δαβὶδ ἐν Θεσσαλονίκη) ble født rundt år 450 i det nordlige Mesopotamia. Han ønsket seg et stille, kontemplativt liv, så av ukjente grunner flyttet han til byen Thessaloniki i Hellas, hvor han i ung alder mellom 465 og 470 ba om opptak i klosteret Ss Theodoros og Merkurios, ellers kjent som Koukouliaton (Kukulleoton; gr: Κουκουλιατῶν). Klosteret hadde navnet Koukouliaton fordi munkene bar kapper med hetter som klosteret var kjent for, og som også er avbildet på ikonene av den hellige.

I dette klosteret levde David et liv av bønn, faste, våkenetter, ydmykhet, meditasjon over Skriften og dyrking av alle dyder. Da klosterets abbed døde, fant munkene at bare David var verdig til å erstatte ham på grunn av sine åndelige gaver. Imidlertid avslo David denne æren, og i stedet bestemte han seg for å tilbringe livet i enda større askese, så han klatret opp i et mandeltre til høyre for klosterkirken. Der bodde han i tre år og holdt ut de mest ekstreme prøvelser i likhet med de såkalte stylittene eller søylehelgenene. Noen sier at han måtte gjennomlide enda mer, ettersom treet ikke ga ham noen hvile der det konstant svingte i vinden. Han måtte også tåle vinterens bitre kulde og sommerens stekende hete, og fullstendig eksponert for alle værets elementer.

David var en såkalt dendritt (av gr. dendron; δένδρον) der oppe i sitt mandeltre. En dendritt er en «tre-helgen» på samme måte som en stylitt (av gr. stylos; στύλος) er en «søylehelgen». Selv om David var den første dendritten i Thessaloniki, ble denne typen av askese praktisert på steder som Syria og Mesopotamia. Den siste kjente dendritten var den hellige Josef Hesychasten som levde på 1920-tallet i Athen og pleide å be sittende i et tre i imitasjon av helgenene. Fra sitt tre belærte, formante og gledet han menneskene med sine ord. tre år. Men da steg han ned fra treet etter bud fra en engel, som sa at han fra nå av skulle leve i stillhet i en liten celle. Engelen sa også at han skulle utføre en kjærlighetshandling før han døde.

Hans disipler hadde bygd en liten celle for ham utenfor bymurene, og der flyttet han inn i nærvær av erkebiskop Dorotheos av Thessaloniki (ca 497-ca 520) og mange fromme prester og troende som samlet seg for å se denne meget viktige begivenheten da nyheten hadde spredt seg. Fra det faktum at erkebiskop Dorotheos var til stede, kan vi slå fast at David flyttet inn i sin celle en gang i de to første tiårene av 500-tallet. Der skal han ha levd som eremitt og tjent Gud i mer enn seksti år (Martyrologium Romanum sier åtti år), men det mer sannsynlige er tyve-tretti år. Folket betraktet ham som en Guds engel, og mange kom for å be om hans bønner, og det ble meldt om mange helbredelser fra demonisk besettelse, sykdommer og lidelser.

En gang byen fryktet angrep og brystvernene ble bemannet, så soldater på vakt en natt flammer slå opp fra Davids celle. De syntes synd på den stakkars eremitten som ble brent levende. Men neste morgen var cellen der som før med taket intakt. Dette fenomenet gjentok seg ofte, slik at det nesten ble en attraksjon å komme om natten opp på brystvernet for å se flammene som slo opp fra cellen uten å skade den. Dette var det synlige tegnet på Guds behag for eremitten, flammene fra den brennende busken hadde så fullstendig invadert den gamle mannens hjerte at de strømmet over.

Davids stillhet ble avbrutt helt på slutten av sitt liv, en gang etter 520 da erkebiskop Dorotheos døde. David var blitt berømt mot sin vilje, så Dorotheos’ etterfølger, erkebiskop Aristeides, kom til Daniels celle sammen med en mengde prester og legfolk og tryglet ham om å reise til Konstantinopel for å bønnfalle keiser Justinian I (527-65) når det gjaldt etableringen av Justiniana Prima som den nye hovedstaden for prefekturet Illyricum i stedet for Thessaloniki. Erkebiskop Aristeides var mot dette, siden det ville degradere Thessalonikis status og splitte Illyricum. Aristeides kunne ikke selv reise til Konstantinopel fordi han ikke ønsket å etterlate byen hyrdeløs med barbarenes trussel som nærmet seg.

Fra 318 til 379 var Sirmium hovedstad for prefekturet Illyricum, som omfattet Pannonia, Noricum, Kreta og hele Balkanhalvøya unntatt Trakia. I 379 ble Thessaloniki hovedstad for prefekturet Illyricum. Justiniana Prima ble bygd i 535 i Serbia på stedet hvor Justinian var blitt født. Justinian annonserte at prefekturets hovedstad straks skulle flyttes dit og at det skulle opprettes et erkebispesete der for metropolitten av Illyricum. Dermes skulle østre Illyricum deles i to kirkelige regioner etter Justinians lov: den søndre delen tilhørte erkebiskopen av Thessaloniki og den nordlige delen ble gitt autokefal status under erkebiskopen av Justiniana Prima. Dette ble gjort for bedre å kunne beskytte de nordlige territoriene mot barbarene på den andre siden av Donau.

David gikk med på anmodningen fra erkebiskopen og folket i Thessaloniki for å oppfylle engelens profeti, av lydighet til biskopen og av kjærlighet til folket i Thessaloniki. Etter mange år avsondrethet steg han ut fra sin celle og så solen for første gang på mange år. Hans utseende hadde også endret seg. Hans hår hadde vokst til langt ned på ryggen og hans skjegg rakk helt ned til føttene. Sammen med sine to disipler Theodor og Demetrios dro de i nattens mulm og mørke mot Konstantinopel.

Da de kom til Konstantinopel, hadde hans ry løpt foran ham, så han ble mottatt med stor ærbødighet av folket i Bysants, og han ble spesielt godt mottatt med mye respekt og ærbødighet av keiserinne Theodora, som fikk ham eskortert inn i palasset og vist gjestfrihet som om han var en engel i kjøtt og blod. Justinian var opptatt med andre saker da han kom, men ble slått med ærefrykt av hans hellige utseende da han endelig traff ham neste dag og lyttet til hans sak for senatet. Men før David talte, skjedde det imidlertid et mirakel som forbløffet alle: David tok et stykke glødende kull med røkelse i sine bare hender, og sammen med sine disipler insenserte han keiseren og hele senatet, og hans hånd ble ikke brent til tross for at han ba og velsignet i rundt en time. Etter dette la David frem erkebiskop Aristeides’ sak, og Justinian etterkom hans ønsker slik at Thessalonikis status forble uendret. Selv om historikerne nevner det faktum at denne delingen av Illyricum aldri faktisk fant sted, har de en tendens til å utelate det faktum at dette var på grunn av det store inntrykket David hadde gjort på keiser Justinian.

David returnerte sjøveien fra Konstantinopel til Thessaloniki. Men da han kom til Thermes på et sted kalt Emvolos like sør for Thessaloniki, rundt 25 kilometer fra hans celle, ga han opp sin ånd til Herren rundt år 540 (en gang mellom 535 og 541), omtrent nitti år gammel, etter å ha gjort det klart for sine disipler at han ville gravlegges i sitt kloster. Skipet fortsatte til havnen i Thessaloniki, men en sterk vind førte dem som den var ledet av det guddommelige forsyn, slik at de kom til land ved det stedet hvor de hellige Agathopus og Theodolus av Thessaloniki led martyrdøden på vestsiden av byen i 303. Da de fikk høre nyheten om at den hellige var død, samlet erkebiskopen sammen med en stor menneskemengde seg for å vise sin siste respekt, og i prosesjon førte de ham opp til klosteret Ss Theodor og Merkurios hvor hans relikvier ble skrinlagt i en trekiste i henhold til hans ønske.

Rundt 150 år etter den helliges død åpnet klosterets abbed Demetrios hans grav i 685-90 for å ta ut en del av hans relikvier. Men da han gjorde det, falt plaketten på graven ned og brakk i mange biter. Dette ble av abbeden sett som et tegn på at det ikke var den hellige Davids ønske at hans relikvier skulle deles opp. En munk under abbed Demetrios ved navn Sergius ble senere erkebiskop av Thessaloniki. Han hadde vært tilstede som munk da de hadde prøvd å åpne helgenens grav, og nå husket han dette da han åpnet graven, som ga fra seg en nydelig lukt fra de intakte relikviene. Han var omhyggelig med bare å fjerne noen hår fra helgenens skjegg og hode for å dele ut til de troende for å øke deres tro og hjelpe dem til å oppnå frelse.

Helgenens grav forble uforstyrret inntil Det fjerde korstog i 1204. I 1236 ble hans relikvier brakt av korsfarere til Pavia i Italia og derfra overført til Milano i 1967. Til slutt ble Davids relikvier gjennom innsatsen til metropolitt Panteleimon (Khrysofakis) av Thessaloniki den 16. september 1978 ført i triumftog tilbake til Thessaloniki og huset i basilikaen St Demetrios stormartyren. Senere ble relikviene overført til katholikon (hovedkirken) i klosteret St Theodora midt i Thessaloniki i et kapell omgitt av ikoner av helgenens liv.

Davids minnedag er 26. juni i både den katolske og den ortodokse kirke, men 17. juli nevnes også. En translasjonsfest feires den 16. september til minne om relikvienes hjemkomst i 1978. Hans biografi ble skrevet rundt år 720. Josef hymnografen skrev hans kanon i tidebønnen, hvor han prises som en ny David som «betvang kjødets anfektelser som en annen Goliat». I kunsten fremstilles han som eremitt, naken eller sparsomt kledd. Malerhåndboken fra Athosfjellet beskriver ham som olding med langt hår og skjegg ned til føttene.

Den eldste skriftlige beretningen om Davids liv kommer fra hans samtidige, den hellige Johannes Moschos, i hans Leimonarion eller «Åndelig eng». Johannes reiste til Egypt sammen med sin disippel og ledsager Sofronios Sofisten for å skrive ned ørkenfedrenes store gjerninger og kloke ytringer fra de monastiske autoritetene i ørkenen sent på 500-tallet eller tidlig på 600-tallet. Han forteller om hvordan han møtte Abba Palladios i Alexandria, som fortalte at han kom fra Thessaloniki og at Daniel hadde levd der og at det var hans eksempel som hadde fått Palladios til å velge det monastiske liv.

Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org, zeno.org, johnsanidopoulos.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. januar 2000