Den salige Dominikus Lentini (1770-1828)

Den salige Dominikus Lentini (it: Domenico) ble født den 20. november 1770 i Lauria i provinsen Potenza i regionen Basilicata i Sør-Italia. Han ble døpt samme dag og var den yngste av fem barn av Macario Lentini og Rosalia Vitarella, fattige, men dypt religiøse foreldre. Hans søsken var Dominika, Rosa, Nicola og Antonia. Hans første to søstre giftet seg tidlig. Da Dominikus ble prest, arbeidet søsteren Antonia for ham som husholderske. Broren Nicola giftet seg og flyttet til Fardella. Dominikus ble fermet (konfirmert) den 16. juni 1772.

Dominikus følte prestekallet som fjortenåring, og da han var femten, ble han ikledd en seminarists sutan, og begynte studiene ved seminaret i Policastro Bussentino. Der studerte han i to år, deretter fortsatte han studiene i litteratur, filosofi og teologi i hjemsognet i Lauria under prestene Antonio Scaldaferri og Francesco Cosentino. Faren pantsatte huset for å skaffe penger så sønnen kunne fortsette på seminaret i 1791, og Dominikus kunne senere betale hans gjeld. Han gjorde store fremskritt i både sin fromhet og i studiene.

Den 27. oktober 1793 ble han diakonviet i Mormanno, og den 8. juni 1794 ble han presteviet i katedralen i Marsico Nuovo i bispedømmet Tursi-Lagonegro av biskop Bernardo Maria Latorre. Han ble utnevnt til prest i hjembyen og utførte sin prestetjeneste på hjemstedet Lauria hele livet.

Dominikus hadde en sterk hengivenhet til Alterets aller helligste Sakrament og pleide å tilbringe mange timer i bønn foran sakramentet. Han feiret eukaristien med en slik intens deltakelse at hans samtidige kalte ham «en engel ved alteret». Han var alltid tilgjengelig for å tildele botens sakrament og ble kjent som en dyktig skriftefar, og ved sin nidkjærhet forårsaket han at mange syndere omvendte seg.

Han var også involvert i evangeliseringsarbeid ikke bare i Lauria, men i hele bispedømmet og utenfor det (dog begrenset av Noce-dalen, Policastro-bukten og Mercure), i Lagonegro, Castelluccio, Latronico, Rivello, Trecchina, Sapri, Torre Orsaia og Vibonati. Hans fasteprekener rørte mange hjerter, fordi han først praktiserte det han forkynte.

Han hadde også en dyp hengivenhet til Jomfru Marias smerter (Madre Addolorata) og spredte denne andakten, og han grunnla en kongregasjon for spirituelt engasjement, bot og nestekjærlighet. Han hadde en intens kjærlighet til Kirken, og han kombinerte et hellig liv med en dyp kristen kultur som han gjorde tilgjengelig ved å undervise i litteratur, filosofi og teologi til unge mennesker, og han gjorde om sitt hjem til en autentisk katolsk skole.

Han var et lysende eksempel på evangelisk nestekjærlighet og så Kristus i de fattige som han ga alt han hadde. Han praktiserte en streng frivillig fattigdom, hadde en betingelsesløs lydighet til sin biskop som han betraktet som Guds representant. Han var inspirert av korsets ydmykhet og levde asketisk og med rigorøse fysiske botsøvelser. Han sov lite og da alltid rett på gulvet. Gjennom disse harde botsøvelsene ofret han seg selv til Gud som soning for syndere.

Da hans prestenevø Vincenzo Sarubbi spurte ham i begynnelsen av 1828 hvor han skulle preke dette året, svarte han: «Min reise i år vil gå til evigheten». Den 14, februar fikk han hjernehinnebetennelse, og han døde den 25. februar 1828 i Lauria. Forherligelsen av Don Lentini begynte allerede i hans begravelse, som ble feiret i syv sammenhengende dager i Lauria og med stor deltakelse av folket, som strømmet til fra hele distriktet. Hans legeme var herjet av pisking og faste, men hele tiden forble det fleksibelt og varm og utøste blod og velduft. Han åpnet sine øyne for den hellige hostien, for hans slektninger og venner, for de vantro. Mirakuløse helbredelser og mange omvendelser skjedde ved hans kiste, og hans ry for hellighet ble stadfestet overalt.

Den nåde og de mirakler som var oppnådd gjennom Dominikus Lentinis forbønn i løpet av hans jordiske liv, eller ved hans grav i sognekirken San Nicola i Lauria eller andre steder, har alltid vært i et stort antall: helbredelse av de lamme, blinde, tuberkuløse, deformerte, stumme, demente, mennesker med svulster og fistler, sterile eller i vanskeligheter. Blant de mange miraklene kan vi nevne noen. Den 14. juli 1828 ble jenta Angiola Rosaria Maiolino fra Papasidero i provinsen Cosenza i regionen Calabria føre til Lentinis grav. Hun hadde vært fullstendig lammet i to år. I nærvær av biskop Nikolas M. Laudisio ble svulsten kurert ved Lentini hånd, etter bønn fikk prester og folket jenta opp av sengen, og hun berørte håret, skjorten og den saliges hender og ble fullstendig kurert. I 1830 skjedde i Lauria er øyeblikkelig helbredelse av den døvstumme sønnen av Angelo Maria Scaldaferri og Maria D’Andrea, som bar sønnen til den hellige prestens grav, gråt og ba. I Viggiano i provinsen Potenza i regionen Basilicata i Sør-Italia ble i 1834 den treårige sønnen til Vito Reale gjenoppvekket etter at han druknet i et kar med vann og kalk, etter at hans fromme og fortvilte far ba foran bildet av den salige. I 1905 ble Agnes Mango etter hans forbønn umiddelbart helbredet i Lagonegro etter å ha vært lammet i ti år. I 1918, i Sao Paulo i Brasil, ble Dominic Pucci helbredet av kreft. I 1930, i Laino Borgo, ble Josephine Maiolino helbredet for sarkom i sitt bein.

I 1842 satte biskop Laudiso i gang prosessen for å få Dominikus saligkåret. Hans heroiske dyder ble anerkjent den 27. januar 1935 av pave Pius XI (1922-39), og han fikk da tittelen Venerabilis, «ærverdig». I Secondigliano i erkebispedømmet Napoli ble fru Anna Maria Voria, alvorlig syk og nær døden, gjennom Dominikus Lentinis forbønn den 21. september 1988 helbredet raskt og fullstendig fra utbredte metastaser forårsaket av livmorkreft. Den mirakuløse hendelsen ble gransket i en streng og grundig prosess i bispedømmet og deretter i Roma. Den 17. desember 1996 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 12. oktober 1997 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 25. februar.

Kilder: Index99, Resch (BT4), Wirth (5), CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, homepage.tinet.ie, income.it, basilicata.cc - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 3. juli 2005