Den salige Dominikus Lentini (1770-1828)

Den salige Dominikus Lentini (it: Domenico) ble født den 20. november 1770 i Lauria nær Potenza i Sør-Italia. Han var den yngste av fem barn av Macario Lentini og Rosalia Vitarella, fattige, men dypt religiøse foreldre. Hans søsken var Dominika, Rosa, Nicola og Antonia. Hans første to søstre giftet seg tidlig. Da Dominikus ble prest, arbeidet søsteren Antonia for ham som husholderske. Broren Nicolas giftet seg og flyttet til Fardella.

Han følte prestekallet som 14-åring, og da han var femten, ble han ikledd den klerikale drakten og begynte studiene ved seminaret i Policastro Bussentino. Der studerte han i to år, deretter fortsatte han studiene i hjemsognet i Lauria. Faren pantsatte huset for å skaffe penger så sønnen kunne fortsette på seminaret, og Dominikus kunne senere betale hans gjeld. Han gjorde store fremskritt i både sin fromhet og i studiene.

Den 27. oktober 1793 ble han diakonviet i Mormanno, og den 8. juni 1794 ble han presteviet i katedralen i Marsico Nuovo i bispedømmet Tursi-Lagonegro av biskop Bernardo Maria Latorre. Han ble utnevnt til prest i hjembyen og utførte sin prestetjeneste på hjemstedet Lauria hele livet.

Han hadde en sterk hengivenhet til Alterets allerhelligste Sakrament og pleide å tilbringe mange timer i bønn foran sakramentet. Han feiret eukaristien med en slik intens deltakelse at hans samtidige kalte ham «en engel ved alteret». Han var alltid tilgjengelig for å tildele botens sakrament og ble kjent som en dyktig skriftefar, og ved sin nidkjærhet forårsaket han at mange syndere omvendte seg.

Han var også involvert i evangeliseringsarbeid ikke bare i Lauria, men i hele bispedømmet og utenfor det (dog begrenset av Noce-dalen, Policastro-bukten og Mercure), i Lagonegro, Castelluccio, Latronico, Rivello, Trecchina, Sapri, Torre Orsaia og Vibonati. Hans fasteprekener rørte mange hjerter, fordi han praktiserte først det han forkynte.

Han hadde også en dyp hengivenhet til Jomfru Marias smerter (Madre Addolorata) og spredte denne hengivenheten, og han grunnla en kongregasjon for spirituelt engasjement, bot og nestekjærlighet. Han hadde en intens kjærlighet til Kirken, og han kombinerte et hellig liv med en dyp kristen kultur som han gjorde tilgjengelig ved å undervise i litteratur, filosofi og teologi til unge mennesker, og han gjorde om sitt hjem til en autentisk katolsk skole.

Han var et lysende eksempel på evangelisk nestekjærlighet og så Kristus i de fattige som han ga alt han hadde. Han praktiserte en streng frivillig fattigdom, hadde en betingelsesløs lydighet til sin biskop som han betraktet som Guds representant. Han var inspirert av korsets ydmykhet og levde asketisk og med rigorøse legemlige botsøvelser. Han sov lite og da alltid rett på gulvet. Gjennom disse harde botsøvelsene ofret han seg selv til Gud som soning for syndere.

Han døde den 25. februar 1828 i Lauria.

I 1842 satte biskop Laudiso i gang prosessen for å få ham saligkåret. Hans heroiske dyder ble anerkjent den 27. januar 1935 av pave Pius XI (1922-39), og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 17. desember 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 12. oktober 1997 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 25. februar.