Den hellige Erik IX Jedvardsson av Sverige (~1120-1160)

Minnedag: 18. mai

Stockholms tredje segl, kjent fra 1376, viser hvordan man da trodde at Erik den Hellige så ut.
Sveriges nasjonalhelgen; skytshelgen for Uppsala og Stockholm

Den hellige Erik Jedvardsson (lat: Ericus) ble født rundt 1120 i Sverige, muligens i Västergötland. Han var sønn av Jedvard (Edward), men om ham er ingenting kjent. Det er hevdet at han var engelsk, men det bygger utelukkende på en ubevisbar antakelse om navnets uvanlighet i 1100-tallets Sverige. Erik giftet seg med prinsesse Kristina Jernside Björnsdotter, en datter av den danske medkongen Harald Kesjas sønn Bjørn Jernside og datterdatter av kong Inge den Eldre (ca 1080-84 og 1087-1110). Gjennom dette ekteskapet gjorde han krav på den svenske kongekronen.

I den svenske kongelisten står han som Erik IX (ca 1150-ca 1160), men vi vet ikke noe om hans valg til konge. Han behersket trolig bare en del av riket, men var anerkjent som konge av det meste av Sverige fra ca 1150, selv om i alle fall Östergötland hadde andre konger samtidig. Kong Sverker den Eldre (ca 1130-56) ble myrdet av sin egen kusk på første juledag 1156 på vei til juleotten, en forbrytelse som selv i middelalderen ble ansett som sjokkerende, og Erik ble valgt til hans etterfølger i Uppsala. Deretter skal han ha blitt anerkjent som konge i de fleste områdene i Sverige.

Sverige ble kristnet betydelig senere enn Danmark og Norge. Etter Birka-misjonens endelikt og erkebiskop Unnes død i 936 sank landet tilbake i hedenskap. På 1000-tallet startet engelske misjonærer på ny, spesielt den hellige Sigfrid av Växjö, og flere svenske bispedømmer var blitt opprettet av erkebiskopen av Bremen. Først på kong Sverker den Eldres tid slo kristendommen for alvor gjennom, og det første kloster ble grunnlagt.

Legenden forteller at Erik Jedvardson var en from kristen og fulgte tidens asketiske øvelser. Hans hestehårskjorte, som han alltid bar på kroppen, ble lenge oppbevart som relikvie i Uppsalas domkirke. Når han i fastetiden avholdt seg fra ekteskapelig omgang med sin hustru, pleide han å overvinne sitt kjødelige begjær ved å kaste seg i et kar med iskaldt vann.

Kong Erik understøttet Kirken og presteskapet og så til at det rådde fred og enighet i riket. Selv levde han svært enkelt og avsto fra en del av inntektene som han som Svea-rikets konge hadde rett til. Pengene brukte han til å bygge videre på domkirken i Gamle Uppsala, den første store kirken i landet, som han muligens fullførte. Det er en relativt liten, men imponerende bygning, omgitt som i Jelling i Danmark av haugene som inneholder de jordiske restene av Eriks hedenske forgjengere som konger. Han opprettet et monastisk kapittel i Gamle Uppsala med munker fra klosteret i danske Odense. Hans sønn Knut ble svensk konge, og hans datter Margareta ble gift med den norske kong Sverre Sigurdsson (1177-1202). Hans andre barn var Katarina, som giftet seg med den norske stormannen Nils Blake, og Filip, som skulle bli far til Holmger Filipsson, far til kong Knut Långe (1229-34).

Den hellige Erik. Veggmaleri i kirken i Brunnby ved Kullen

Det blir sagt at kongerikets gamle lover og bestemmelser på Eriks ordre ble samlet i ett bind, som ble kjent som Kong Eriks Lov eller Uppland-kodeksen. Han skal være opphavsmann til bestemmelsen om at gifte kvinner har en andel i boet, noe som har inngått i lovene siden. Fra kong Eriks regjeringsår vet man at han ga særlige privilegier til et cistercienserkloster, mens hans hustru Kristina hadde en konflikt med et annet, nemlig Varnhem kloster. Abbeden der var den salige Henrik av Vitskøl, men dronning Kristina sjikanerte ham og hans munker på alle måter for at hun etter deres fordrivelse kunne ta eiendommen i besittelse. Da bestemte abbeden seg for å reise til ordenens generalkapittel for å se om han ved en pavelig bannlysning skulle kunne betvinge dronningens onde og vrange vilje. Men på veien ble Henrik valgt til abbed i Vitskøl i Danmark og sendte bud på sine brødre fra Varnhem, som hadde med seg sine kalker, bøker, kirkesølv, skrud og husdyr. Men av disse vendte de fleste og de beste siden tilbake til Varnhem. Etter at kong Erik og dronning Kristina var blitt mildere stemt ved munkenes avreise, sendte abbed Gerard av Alvastra så mange munker derfra til dem som kom tilbake fra Danmark, at de kunne befolke et kloster. Dermed begynte man igjen å bebo det Varnhem som man engang hadde forlatt.

Den største begivenhet i Eriks kongetid var korstoget til Finland. På den tiden var Finland Sveriges østligste provins, men de hedenske finnene foretok angrep inn i Sverige. Dette provoserte Erik til å utruste en straffeekspedisjon, rettferdiggjort ved å kalle det et korstog. På denne tiden var Europa nemlig kjennetegnet av en stor begeistring for korstog. Sammen med sin trofaste venn og medarbeider, den hellige biskop Henrik av Uppsala, dro Erik i 1157 fra Uppsala til det hedenske området i det sørvestlige Finland med en hær. Deres formål var uten tvil å styrke de svenske interessene i området, men dels også å gjøre en misjonsinnsats der. Erik tilbød fred og Henrik tilbød den kristne tro til finnene, men de avviste begge deler. Finnene tapte det resulterende slaget, og det sies at kong Erik gråt over sine døde fiender, fordi de måtte dø uten dåp og dermed gikk fortapt. De beseirede finnene ble døpt av Henrik i kilden i Kuppis (fi: Kupittaa) ved Åbo/Turku. Henrik skal ha fortsatt sitt virke som den første biskop av Åbo/Turku, mens Erik vendte tilbake til Sverige.

Erik insisterte på at tiende skulle betales for å finansiere Kirken, slik det ble gjort i resten av Europa. Men det førte til at noen misfornøyde og opprørske stormenn sluttet seg til den danske prinsen Magnus Henriksson. Han var sønn av den danske prinsen Henrik Skatelår og svenske Ingrid Ragnvaldsdatter. Hun tilhørte Stenkilsætten, den gamle svenske kongefamilien fra rundt 1060 til 1120-tallet, og var sønnedatter av kong Inge den Eldre (ca 1080-84 og 1087-1110). Derfor gjorde Magnus krav på den svenske kronen.

Etter at kong Erik var kommet hjem fra Finland, deltok han i tidebønnene og messen i Trefoldighetskirken i Västra Aros (det nåværende Uppsala), på det som da ble kalt Vår Herres berg, stedet hvor domkirken nå står. Da kom et bud som fortalte at Magnus Henriksson var kommet med en stor hær. Kongen ble fromt sittende til messen var slutt, men da var det for sent å organisere forsvaret. Kampen mellom Magnus' hær og Eriks fåtallige soldater var kort, og kongen ble tatt av fienden. Han ble trukket ned fra hesten, hånet og torturert, og til slutt ble han drept med et hugg gjennom halsen da han lå halvdød på bakken. På hans skjelett er faktisk en halsvirvel gjennomboret på denne måten.

En senere fremstilling av hvordan kong Erik kan ha sett ut.

Ifølge legenden skjedde det den 18. mai, på Kristi Himmelfartsdag, i 1160. Denne dagen falt imidlertid det året på den 5., ikke 18. mai. Av flere forklaringer virker den mest sannsynlige å være at forfatteren har blandet sammen dødsdagen 5. mai med skrinleggingsdagen den 18. mai.

Erik ble gravlagt i Gamle Uppsala domkirke. Hans rettferdige styre fikk senere denne karakteristikk av den hellige biskop Nils Hermansson (d. 1391): «Han var dristigere enn de tyranner han betvang, og mildere enn de milde han brakte fred».

Etter drapet på Erik var Magnus II Henriksson konge i et år (ca 1160-ca 1161) før han selv ble drept i slaget ved Örebro av mennene til Karl Sverkersson, en rivaliserende konge og sønn av Sverker den Eldre. Karl kom på tronen som Karl VII Sverkersson (ca 1161-ca 1167). Men han ble drept av Eriks sønn Knut, som overtok som kong Knut I Eriksson (1167-96). Sverker-ætten og Eriksætten vekslet deretter på den svenske tronen frem til 1250, da Bjälbo-ætten overtok.

I et forsøk på å konsolidere sin posisjon fremmet Knut farens kult som helgen og han gjorde et forsøk på å få pave Alexander III (1159-81) til å helligkåre ham. Men Eriks danske fiender fortalte paven at Erik hadde vært en drukkenbolt og omkommet i beruset tilstand, så paven nektet å helligkåre ham. Det brydde Knut seg ikke noe om og helligkåret sin far på egen hånd. Den 18. mai 1167 ble Eriks relikvier høytidelig skrinlagt i Uppsala domkirke, noe som på den tiden tilsvarte en nasjonal helligkåring. Den norske kong Sverre forteller i «Sverres saga», som ble skrevet mellom rundt 1180 og senest 1220, om sin svigerfars helgenskrin i Uppsala. Erik ble tatt inn i kalendariet i Vallentuna kirke fra 1198.

Erik den Helliges relikvieskrin i Uppsala domkirke, det tredje i rekken, ca 34 kg forgylt sølv, trolig fra 1580-talet. Foto: Ragnar Lundin

Relikviene, i et nytt skrin formet som en liten gotisk kirke, ble den 24. januar 1273 overført fra domkirken i Gamle Uppsala til den nye domkirken, som var bygd på stedet for kirken hvor Erik var til stede på sin siste messe. Skrinet ble smeltet ned under reformasjonen, men innholdet ble bevart inntakt, i motsetning til for eksempel relikviene av den hellige Olav i Trondheim. I 1580 ble relikviene skrinlagt igjen av kong Johan III, som var katolsk interessert og hadde bestilt skrinet i 1574. Dette tredje skrinet besto av 34 kg forgylt sølv, og det kan fortsatt ses i domkirken i Uppsala. Det inneholder mye av Eriks skjelett med sverdmerker samt St. Eriks krone, en såkalt gravkrone laget av forgylt kobber og dekorert med røde, grønne og blå steiner. Det er den eldste bevarte kongekronen i Sverige.

Den første Erikslegenden, som antas å ha blitt skrevet på slutten av 1160-tallet, er ikke bevart. Den senere legenden finnes i Uppsalabreviariet og dateres vanligvis til rundt 1270. Erikslegenden (Vita Erici) har sikkert blitt til som lesestykker til officiet til bruk for liturgien på festdagen den 18. mai. Den ble inntil 1900 avvist av svenske historikere som det rene oppspinn, men vurderingen er i dag mer forsiktig. Et eldre tekstlag synes å referere til historiske kjensgjerninger. Ifølge disse er Eriks død et politisk drap, men hans personlige vitnesbyrd et eksempel til etterfølgelse. Han skildres som en kirkelig sinnet mann, og skal ha vært både folkekjær og rettferdig. Han arbeidet for kirkebygging og dannelsen av et domkapittel i Uppsala, som i 1164 ble Sveriges erkestift.

Stockholms byvåpen

I 1256 kom en pavebulle som knyttet en avlat til Eriks festdag 18. mai. På hans fest var det prosesjoner fra katedralen til Gamle Uppsala for å be om en god høst. I middelalderen ble riksbanneret kalt St. Eriks banner og ble utlånt fra domkirken når riket var utsatt for angrep fra svært farlige fiender. Hans bilde ble satt inn i det svenske riksseglet, og Stockholm byttet i 1376 sitt gamle bilde av en befestet by med Eriks hode i sitt bysegl og valgte ham til sin skytshelgen.

Fra midten av 1200-tallet stammer daterte øyenvitneberetninger, nedskrevet av domkirkens prester, om de undre som skjedde ved hans grav. I senmiddelalderen ble han æret som Sveriges vernehelgen med vakre liturgiske tekster og tallrike valfarter. Han ble aldri formelt helligkåret av Den katolske Kirke, men en rekke dokumenter, det tidligste fra 1256, viser at man i Roma kjente til helgenkulten og støttet den med løfter om avlat.

Sverige har flere skytshelgener enn den hellige Erik. Konsilet i Arboga i 1474 slo fast at også de hellige Sigfrids og Birgittas helgendager skulle feires over hele landet som nasjonale høytidsdager og kirkelige fester av høyeste verdighet. Men St. Erik er den første og fremste, direkte knyttet til rikshelligdommen i Uppsala. Der møtte han døden og der hviler hans relikvier i sitt gylne skrin.

Alterskap i Risinge Gamla Kyrka, Östergötland (1450-75). På høyre dør de hellige Birgitta og Erik, på venstre dør de hellige Katarina av Alexandria og Olav den Hellige. Foto: Lennart Karlsson

Eriks minnedag er 18. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum. Eriks festdag ble kalt Ersmäss. Fra slutten av 1300-tallet hadde han også en translasjonsfest den 24. januar til minne om overføringen fra den gamle til den nye katedralen i 1273. I Tyskland feires han den 10. juli sammen med de hellige Olav av Norge og Knut av Danmark på sistnevntes dødsdag. Han fremstilles som ung konge med sverd, banner eller rikseple, ofte også med kirkemodell, gjerne med et alter ved siden av seg.

Tradisjonen har bevart en mengde mirakler som ble tilskrevet St. Erik. De ble nedtegnet av kanniken Israel Erlandsson, erkebiskop Folke Johansson Ängels søstersønn. Han ble senere prior ved dominikanerklosteret i Sigtuna og døde som biskop av Västerås i 1329.

Den første fortellingen handler om bonden Olof fra Husby-Ärlinghundra som i et anfall av sinnsforvirring hadde tilføyd seg selv dødelige sår med en kniv. Da sønnen med mange hellige løfter ropte til St. Erik om hjelp, åpenbarte seg for den døende en statelig konge med kappe og krone. Han rørte ved sårene, gjorde korstegnet og sa: «Min sønn, stol på Herren, kom i hu det løftet som disse har gjort for deg, og besøk meg når du har blitt frisk». Bonden ble frisk, besøkte helgenens relikvier og vitnet om hans mirakel.

En annen fortelling handler om en fransiskanermunk som hette Rutger Han var lam og måtte bæres omkring. En prosesjon med St. Eriks relikvier passerte en gang utenfor det klosteret hvor Rutger lå. Han begynte straks å påkalle helgenen, ga hellige løfter og ba om helbredelse. Straks ble hans lammelse borte. Han sto opp av sengen og gikk selv til sine klosterbrødre. Ved messen på Jomfru Marias fødselsdag vitnet han for alle om underet.

Herr Ingemund var prest i Närtuna og hadde blitt stum på selve påskedagen. Da St. Eriks høytidsdag nærmet seg, ble han oppfordret av sine venner til i det minste å forsøke å lese en messe til helgenens ære. Da han hadde iført seg messeklærne og sto klar til taust å lese sin syndsbekjennelse, fikk han plutselig taleevnen tilbake og sang deretter hele messen.

Et annet av Eriks mirakler handler om fru Ramborg til Fånö som var nær døden i barselsnød. Hun lovte å gå til Flottsund og ofre et pund voks til St. Erik om hun ble reddet. Hun fødte da sitt barn, men det var dødt allerede ved fødselen. Da anropte hun på nytt St. Erik og ga ham nye løfter om barnet bare fikk tilbake livet så lenge at det kunne døpes. Barnet fikk liv igjen, ble døpt med navnet Birgitta og levde deretter i mange år.

Selv erkebiskop Folkes bror, Magnus Johansson Ängel, ble helbredet av St. Erik. Herr Magnus reiste i 1293 fra Frövi til Uppsala, men ble liggende syk i Uppsala-Näs. I tre dager snakket han i villelse, og da han fikk igjen forstanden, var han stum. Noen av hans venner lovte å gå barføtt fra Flottsund til Uppsala om han fikk muligheten til å si noen ord. Dagen etter deltok han i messen på Jomfru Marias fødselsdag, og dagen etter reiste han til Uppsala, dit han kom på Det hellige korsets dag den 14. september. Han steg ut av båten og gikk på nakne føtter til domkirken, falt på kne ved St. Eriks relikvier og ble straks frisk.

St. Eriks relikvier var skrinlagt i domkirken i Gamle Uppsala. Relikvieskrinet var av tre med metallbeslag og sto i domkirken til den 24. januar 1273. Da ble det overført til Östra Aros, det nye Uppsala, i nærvær av erkebiskop-elekt Folke og kong Valdemar Birgersson (1260-75). I Uppsala var domkirken ennå ikke ferdig til å ta imot helgenens relikvier. De ble trolig stilt i St. Eriks kapell, som hadde blitt bygd for nettopp dette formål på helgenens dødssted, det nåværende Riddartorget. Denne translasjonsdagen er St. Eriks andre store festdag ved siden av dødsdagen som feires den 18. mai. Deretter ble denne translasjonen gjentatt hvert år den 18. mai. Prosesjonen gikk da i motsatt retning, fra domkirken ut til Gamle Uppsala. På morgenen ble relikvien båret med vokslys og røkelse over åkrene.

I 1303 lot erkebiskop Nils Alleson åpne St. Eriks skrin for første gang. Skrinet var i en elendig forfatning og ble reparert i 1359, da relikviene midlertidig ble tatt ut. I 1405 ga domkapitlet gullsmeden Lamprecht i Stockholm i oppdrag å smi et nytt skrin. Det var utformet som en gotisk katedral i sølv og ble prydet med gull, perler og edelsteiner. Det ble senere smeltet ned, trolig på Gustav Vasas initiativ. Kong Johan III gjorde bot for farens forsyndelse og ga den flamske billedhoggeren Willem Boy – han som laget Erik XIVs kronjuveler samt Gustav Vasas og Katarina Jagellonicas gravmonumenter i domkirken – i oppdrag å lage det nåværende relikvieskrinet. Til det brukte han 34 kilo sølv som senere ble forgylt. Dette skrinet ble overlevert til domkirken i 1580.

I 1940 ble Eriks relikvier undersøkt vitenskapelig. Gjennom denne undersøkelsen ble legendens opplysninger om helgenens dødsmåte stort sett verifisert. Lårbein og skinnebein viste merker etter hogg med skarpslipte våpen. En halsvirvel hadde blitt utsatt for et kraftig sverdhogg. Iakttakelsene verifiserte altså opplysningen om at det virkelig er St. Eriks relikvier som hviler i skrinet. Det bekreftet også pave Johannes Paul II (1978-2005) gjennom den 9. juni 1989 sammen med den svenske erkebiskopen å bøye kne foran det gylne skrinet.

av Webmaster publisert 15.05.2010, sist endret 22.02.2016 - 10:09