Den salige Johannes Dominici (~1356-1419)

Den salige Johannes Dominici (it: Giovanni) ble født rundt 1356 i Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kom fra en fattig familie, og hans familienavn var Banchini eller Bacchini. Han kalles «Dominici», trolig fordi faren het Domenico. Som 17-åring sluttet han seg i 1372 til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), selv om han nesten ble avvist fordi han hadde en så alvorlig talefeil at hans overordnede fryktet at han ikke ville bli i stand til å preke – et alvorlig handikap i Prekenbrødrenes orden. Først etter to år fikk han begynne på novisiatet i Santa Maria Novella, men ordenen oppdaget fort hvilken skatt de hadde fått. Han utmerket seg i teologi og Skriften, og dermed ble han sammen med de andre studentene sendt for å avslutte studiene i Paris.

Nå sto han overfor vanskelighetene som hans overordnede hadde sett fra begynnelsen. Han var ordinert til prest og medlem av en prekenorden, så han måtte oppfylle sitt kall ved å preke. Hans overordnede prøvde å hindre pinligheter ved å la ham arbeide i huset. Johannes følte at det var nødvendig med himmelsk inngripen, så i ytterste enkelhet ba han til den hellige Katarina av Siena, som nettopp var død, om å helbrede ham. Talefeilen forsvant, og Johannes begynte med glede å preke, og han ble en av sin tids mest fremstående dominikanere.

Etter fullføringen av studiene underviste og prekte han i tolv år i Venezia og etablerte i 1391 klosteret San Domenico av streng observans i byen. I 1395 grunnla han klosteret Corpus Christi i Venezia for dominikanernonner av streng observans. Han grunnla også klostre i Chioggia, Citta di Castello, Cortona, Lucca og Fabriano. Han korresponderte med den salige Klara Gambacorta og ga henne råd om hennes arbeid med å gjenskape disiplinen blant dominikanernonner. På grunn av sin støtte til de dominikanske «hvite pønitenter» i Venezia, mistet han en tid pavens gunst, men han ble senere ønsket velkommen tilbake.

Deretter ble han prior i Santa Maria Novella i Firenze. Etter år med suksessrik misjonsarbeid i alle byene i Italia ble Johannes utnevnt til provinsialvikar for den romerske provinsen. Det var en oppgave som både intellektuelt og åndelig krevde en kjempe. Pesten hadde herjet i ordenen med slik ødeleggende effekt at det regelbundne livet knapt eksisterte. Klosteret Santa Maria Novella hadde mistet 77 brødre i løpet av få måneder, og andre klostre var i en enda verre forfatning. Dødeligheten hadde vært enda større blant brødrene enn noe annet sted, fordi de uselvisk hadde hjulpet den rammede befolkningen. Pestens herjinger gjorde at ordenen var katastrofalt underbemannet, og det var mange medlemmer som mente alvorlig at tidens forhold krevde en mer avslappet observans av regelen. Mange av husene drev allerede på denne måten. Det skulle bli Johannes' hovedverk å rette på disse forholdene og bringe ordenen tilbake til sin opprinnelige glød.

Han begynte sitt arbeid med en grunnleggelse i Fiesole like utenfor Firenze. Til og med før han hadde reist det nye klosteret San Domenico i 1406, mottok fire unge menn i 1405 drakten, en av dem var den hellige Antoninus, fremtidig erkebiskop av Firenze. To år senere mottok to av de mest begavede unge kunstnerne i Italia, som historien skulle kjenne som den salige Fra Angelico (Johannes av Fiesole) og hans bror Fra Benedetto, drakten. Med disse og andre ivrige unge menn satte Johannes i gang med restaureringen av disiplinen innen sin orden i Italia med godkjennelse av ordensgeneralen, den salige Raimund av Capua. Snart kunne huset i Fiesole og andre som brukte det som modell, beskrives som «hjem for engler», slik som ordens første hus ble kalt.

På denne tiden feide oppblomstringen av klassisk kunst og lærdom tilknyttet renessansen over Italia. I de tidlige stadiene hadde revolten mot formalitetene til middelalderens skolemenn og gjenoppdagelsen av kulturen i det klassiske Hellas og Roma sine farer, for de kunne ha ført til en avvisning av teologi til fordel for humanisme og en gjenoppstandelse av førkristen gudsdyrkelse. Johannes Dominici var fullstendig klar over disse farene og gjorde mye i skrift og tale for å avsløre og motstå dem. Samtidig satte han pris på kunst og var selv litt av en kunstner. Han illustrerte koralbøkene i sitt kloster med utsøkte miniatyrer. Han var svært opptatt av utdanningen av de unge og skrev to viktige verk om utdannelse, Lucula Noctis og Regola del governo di cura familiare, og et asketisk verk, Il Libro d'amore del carità. Han skrev også kommentarer til skriften og laudi, det vil si hymner på morsmålet.

I 1406 deltok han på det konklavet i Venezia som valgte pave Gregor XII (1406-15), og han ble senere pavens skriftefar og rådgiver. Han ble utnevnt til erkebiskop av Ragusa (det nåværende Dubrovnik i Kroatia) og til kardinal av San Sisto i 1408. På grunn av skismaet var det to pretendenter til pavetronen, og ting ble ikke bedre da det like etter ble valgt en tredje pave. Johannes bidro med diplomati og kloke råd til å bringe paveskismaet til en avslutning ved å oppfordre pave Gregor XII til å gå av. Det var han som brakte pavens abdikasjon til konsilet i Konstanz, hvor også motpave Johannes (XXIII) (1410-15) gikk av, mens den andre motpaven, Benedikt (XIII) (1394-1423), ble avsatt. Deretter ble det valgt en ny pave som var akseptabel for alle, Martin V (1417-31). På den tiden frasa Johannes seg offentlig kardinalverdigheten, for på denne måten vise dem som anklaget ham for politiske ambisjoner, at han ikke brydde seg om denne verdens heder.

Johannes hadde opplagt et svært stort ry som diplomat og forhandler som supplement til sin teologiske lærdom, men pave Martin V ga ham en umulig oppgave. Han utnevnte ham den 19. juli 1418 til legat til Bøhmen med oppgave å imøtegå innflytelsen fra husittene, en evangelisk gruppe med synspunkter som lignet på dem som fulgte John Wyclif i England. Johann Hus var blitt brent på bålet i 1414 under konsilet i Konstanz, og Johannes kom til Praha like etter. Byen var i opprør, og Hus var en nasjonalhelt. Universitetet i Praha hadde utropt ham til martyr, og hans tilhengere væpnet seg og var villige til krig mot keiseren. Johannes prøvde å innføre tiltak for å sette en stopper for husittene, men kong Venceslas av Bøhmen nektet å akseptere dem, så legaten var tvunget til å forlate landet.

Han fortsatte til Ungarn, men ble rammet av en feber like etter sin ankomst. Han døde den 10. juni 1419 i Buda (den ene halvparten av dagens Budapest) i Ungarn og ble gravlagt i kirken St. Paulus Eremitten der. Mange mirakler skjedde ved hans grav før den ble ødelagt av tyrkerne i 1541. Han ble saligkåret den 9. april 1832 ved at hans kult ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46). Hans minnedag er dødsdagen 10. juni. Han fremstilles som dominikaner med kardinalhatt, og i hånden holder han en bok.