Den hellige Johannes Nepomuk Neumann (1811-1860)

Den hellige Johannes Nepomuk Neumann (eng: John Nepomucene) ble født den 28. mars 1811 i Prachatice (Prachatitz) i Sør-Bøhmen i Tsjekkia, som da var en del av det østerrikske imperiet. Han ble døpt samme dag. Han var den tredje av seks barn av tyske Filip Neumann fra Bayern og tsjekkiske Agnes Lebis, fire jenter og to gutter, og barna vokste opp som tospråklige. Familien eide en liten strømpestrikkefabrikk og faren var også en lavere funksjonær i landsbyen. Johannes fikk sin første utdannelse i den offentlige skolen i Prachatice. Han var oppkalt etter den hellige Johannes av Nepomuk og prestekallet våknet tidlig. Som ministrant lærte han seg ikke bare sine egne svar på latin, men også prestens ord. Hjemme bygde han et lite alter, og der pleide han å be og «leke messe». Som åtteåring ble han fermet av biskopen av Ceske Budejovice (ty: Budweis).

Veien frem ble ikke lett, for faren ville at han skulle bli lege. Som 12-åring ble han i 1823 sendt til Ceske Budejovice, hvor han studerte humaniora, og han viste tidlig tegn på store intellektuelle evner, med et spesielt talent for språk. I 1831 fikk han endelig begynne på bispedømmets seminar i Ceske Budejovice. Da biskopen oppdaget Johannes' store begavelse, sendte han ham i 1833 til Karl Ferdinand-universitetet i Praha for å fullføre den teologiske utdannelsen der.

Forelesningene der var fortsatt preget av den josefinske «opplysningen», og den kirketro studenten måtte tåle mye fornedring. Han var spesielt interessert i botanikk og astronomi ved siden av de vanlige kirkelige fagene. Han snakket åtte språk: i tillegg til sine morsmål tysk og tsjekkisk var det latin, gresk, italiensk og spansk, og i Praha lærte han seg også engelsk og fransk. Han mottok tonsuren i 1835, men til tross for gode eksamensresultater ble hans ordinasjon forsinket av de østerrikske myndighetene, for det var stort presteoverskudd og biskopen hadde ikke noen stilling til ham, så han avlyste prestevielsene det året.

Johannes ble dypt inspirert av brevene til Leopold misjonsselskap fra p. Fredrik Baraga, senere biskop av Marquette, og med sin biskops velsignelse bestemte han seg for å reise til Nord-Amerika, hvor det var bruk for tysktalende prester. Han gikk det meste av veien til Frankrike og tok båt fra Le Havre den 20. april 1836. Han kom til Manhattan i New York den 2. juni 1836, og biskop John Dubois av New York var glad over å se ham, ettersom det var bare 36 prester for de 200.000 katolikkene i New York og New Jersey. Johannes ble presteviet av biskop Dubois den 25. juni i den gamle St. Patrick's Cathedral. Biskopen sendte ham for å arbeide blant tyske innvandrerfamilier som ryddet skoger i Williamsville ved Niagara Falls. I fire år arbeidet han i området Buffalo-Rochester, både for tyske innvandrere og innfødte amerikanske indianere.

Fire års konstant og isolert arbeid fikk Johannes til å forstå sitt eget behov for støtte og å verdsette verdien av kommunitetsliv, i det som på mange måter var et misjonsarbeid. For å klare arbeidet tilkalte han sin yngre bror Václav fra Bøhmen, som tok seg av husholdningen og hjalp til med undervisningen. Etter å ha møtt Joseph Prost, superioren for de nylig ankomne redemptoristene (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSSR), ba Johannes om å få bli opptatt i kongregasjonen, som var grunnlagt i 1732 av den hellige biskop Alfonso Liguori.

I 1840 sluttet begge brødrene seg til redemptoristene, Václav som legbror. Johannes' novisiat foregikk ved redemptoristkirken St. Philomena i Pittsburgh i Pennsylvania. Novisiatet er vanligvis en tid av avsondrethet, men Johannes ble forflyttet åtte ganger og var aktiv i å holde misjoner i mange byer. Han avla sine løfter i Baltimore den 16. januar 1842, som den første redemptoristen i USA. Hans kjennskap til åtte språk gjorde ham til en populær predikant i både Pittsburgh og Baltimore. I åtte år arbeidet han hard og utbytterikt i Maryland, Pennsylvania, Ohio og ved koloniseringsgrensen mot vest. Hans første stilling var som assisterende rektor ved St. James Church i Baltimore, og i mars 1844 ble han superior for redemptoristenes kommunitet i Pittsburgh. Der var han novisemester for den salige Frans Xavier Seelos CSSR.

I Pittsburgh bygde han kirken St. Philomena. Han skrev også en katekisme og en bibelhistorie for bruk i skolene, og dette gjorde han om natten etter at dagens arbeid var over. Før han forlot Pittsburgh hadde han nesten fullført et nytt redemptoristkloster og novisiat. Den 15. desember 1846 ble han provinsialsuperior for ordenen i USA med hovedkvarter i kirken St. Alphonsus i Baltimore. Der spilte han en stor rolle i å forsvare og veilede «Oblatsøstrene av Det guddommelige forsyn», en gruppe fargede kvinner med målsetting å gi utdannelse til svarte barn. Det var i denne perioden Johannes ble amerikansk statsborger. I 1847 betrodde han de tre jenteskolene under sin jurisdiksjon i Baltimore til Skolesøstrene av Notre-Dame, som nettopp hadde ankommet fra Bayern. I 1849 la han ned sitt embete og ble konsultor for provinsialen. I 1851 ble han rektor for kirken St. Alphonsus i Baltimore.

Etter forslag fra den nyutnevnte erkebiskop Francis Patrick Kenrick av Baltimore, tidligere biskop av Philadelphia, utnevnte den salige pave Pius IX (1846-78) i 1852 den 41-årige Neumann til den fjerde biskop av Philadelphia, et bispedømme som ikke hadde akseptert ham da han først kom til landet. Utnevnelsen kom svært overraskende på ham. Han ble bispeviet på sin 41-årsdag den 28. mars 1852 av erkebiskop Kenrick. Han tok som bispemotto: Passio Christi, conforta me! («Kristi lidelse, styrk meg!»).

Bispedømmet var 40.000 km² og nesten alt måtte bygges opp fra grunnen. Johannes fikk bygd hundre kirker og åtti skoler, og han brukte mye tid på å besøke de fjerne og hittil forsømte områdene i sitt bispedømme. Her arbeidet han til fulle i ånden til ordenens grunnlegger, spesielt når det gjaldt omsorgen for de som var fattige i mer enn én forstand. Han arbeidet ivrig for etableringen av menighetsskoler, og han hentet til bispedømmet flere ordener med brødre og søstre som drev med undervisning, blant annet «Skolesøstrene av Notre-Dame». Han grunnla også en ny kongregasjon for søstre, «Sisters of St. Francis of Philadelphia», som følger regelen til den «aktive» fransiskanske tredjeorden. De drev religiøs undervisning og bemannet hans barnehjem. I løpet av kort tid ble elevtallet på skolene tyvedoblet. Han grunnla også St. Joseph's College i Susquehanna County.

Johannes opprettet også mange nye sogn for immigranter fra Europa, og han innførte også Førti-timers-andakten i USA. Han fortsatte også byggingen av katedralen i Philadelphia, som var påbegynt av hans forgjengere. I 1858 ble den åpnet for bruk. Han fortsatte sin spesielle interesse for språk, og på slutten av sitt liv mestret han tolv. I tillegg fant han tid til å skrive, inkludert (vanligvis anonymt) artikler for aviser. Hans hovedverk ble skrevet på tysk. Han skrev to katekismer på tysk som kom ut i 1852 og fikk godkjennelse fra hele det amerikanske hierarkiet på konsilet i Baltimore samme år og var i bruk i USA resten av århundret. Han skrev også en bibelhistorie for bruk i kirkeskolene. Biskop Neumann hadde en spesiell kjærlighet for barna, søstrene og immigrantene.

Han avla sitt obligatoriske ad limina-besøk besøk i Roma i 1854-55, og han var der den 8. desember 1854 ved den formelle erklæringen av dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse. Amerikanske biskoper samlet til konsil i Baltimore hadde allerede valgt Maria under denne tittelen som skytshelgen for USA. Han ble i Roma i to måneder og besøkte deretter Nord-Italia og Østerrike før han for første og siste gang besøkte sitt hjemlige Bøhmen.

På det åttende provinsialkonsilet i 1854 foreslo Neumann at hans store bispedømme burde deles i to. Med karakteristisk beskjedenhet foreslo han at han selv kunne overføres til et nytt og mindre sete i Pennsylvania slik at en ny biskop kunne utnevnes til Philadelphia. Men dette forslaget ble ikke godtatt i Roma. I stedet ble James Frederick Wood, en innfødt fra Philadelphia da stasjonert i Cincinnati, utnevnt til koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett. Biskop Wood ble konsekrert i april 1857. Ved å ta seg av de økonomiske forholdene i Philadelphia, inkludert byggingen av katedralen, gjorde han biskop Neumann i stand til å gi enda mer av seg selv i den åndelige omsorgen for bispedømmet og ekspensjonen i bygging av kirker og skoler.

Midt i sin aktive tjeneste falt Johannes plutselig sammen på Vine Street i Philadelphia den 5. januar 1860 og døde før han kom frem til sykehuset, ikke engang 49 år gammel. Sannsynligvis skyldtes det overanstrengelse. Han ble etter eget ønske gravlagt i redemptoristenes kirke St. Peter i Philadelphia. Der ligger hans legeme under alteret i den nedre kirken, som er blitt kjent som «The National Shrine of St. John Neumann». Biskop Wood ledet deretter bispedømmet i 23 år og ble i 1875 den første erkebiskop av Philadelphia.

Folkelig hengivenhet førte til offisielle undersøkelser og godkjennelse av Johannes' kult. I 1884 ble de første skrittene tatt mot hans helligkåring. I 1921 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig») av pave Benedikt XV (1914-22). Etter over hundre år med kontinuerlig støtte fra både hans bispedømme og hans orden, ble den temmelig kostbare helligkåringsprosessen brakt til en ende da pave Paul VI (1963-78) saligkåret ham den 13. oktober 1963 (saligkåringsdekretet var underskrevet av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) den 7. mars 1963) og helligkåret ham den 19. juni 1977, som den første biskop fra USA. Hans minnedag er dødsdagen 5. januar.