Halloween – en kristen fest?

Hva er egentlig opprinnelsen til Halloween?

Les mer
 

Den hellige Judoc av Bretagne (~600-~668)

Minnedag: 13. desember

Mester fra Meßkirch: Den hellige Judoc med pilegrimsstav (ca 1535/40), fra det tidligere sidealteret i kirken St. Martin i Meßkirch
Skytshelgen for pilegrimer, sjømenn og bakere; for de blinde; for sykehus; for en god avling og mot kornbrann; for kveget; mot ild og uvær; mot feber og pest

Den hellige Judoc ble født rundt 600 i Frankrike. Hans navn finnes i mange varianter og kommer opprinnelig fra gammelbretonsk Iudoc, som ga den latinske formen Iudocus eller Judocus (Judochus, Judicus, Jodokus, Jodocus, Judocus), de romaniserte formene Judoce, Josse, Joce, Jox, Joist og de bretonske Yuzek, Juzeg, Uzec, Uec, mens formen Jeg også er kjent fra Yvias nær Paimpol. Andre franske former av navnet er Jouveen, Judganoc, Judgenoc, tyske former er Jodok, Judok, Jos, Joos, Jost, Joost, Jobst, og i tillegg har vi den walisiske varianten Iudog og den engelske Joyce.

Etter overleveringen var han sønn av kong Juthaël av Domnonée i Armorica (Bretagne) og Prizel (lat: Prithella) og yngre bror av den hellige Judicaël, som overtok tronen etter sin far rundt 607. Judoc fikk sin utdannelse i klosteret til den hellige Maelmon i Lammamiont. Men rundt 640 (630?), mens kong Dagobert I (628-39) var frankisk konge, abdiserte Judicaël og trakk seg tilbake til et kloster, og da overtok Judoc automatisk som ny hersker over Bretagne.

Men han ba om en frist på åtte dager til å vurdere omstendighetene, og han trakk seg tilbake til klosteret Lammamiont. Der snakket han i ensomhet lenge med Gud, dag og natt og med mange tårer. Det endte med at han ga avkall på stilling og velstand og takket nei til kronen, og som et tegn satte han kronen ned på jorden. Han valgte den geistlige stand og flyktet til Ponthieu, hvor han ble kapellan for den lokale hertugen. Sammen med elleve ledsagere dro han på valfarter til Chartres, Paris og Amiens. Etter en besværlig pilegrimsreise til Roma ble han eneboer i Brahic (Braic) ikke langt fra Montreuil og i Runiac. Han mottok prestevielsen og tjenestegjorde ved kirken St. Martin i Brahic, som han hadde bygd med hjelp av sin venn, hertug Haimo (Haymon) av Ponthieu. Der arbeidet han i syv år.

En annen versjon sier at han bodde i Paris for å perfeksjonere sine studier, og at kirkelige dignitærer betrodde ham en misjon til grev Haymon av Ponthieu, som synes også å ha hatt tittelen Dux Franciae Maritimae med residens i Quentovic, det vil si trolig Montreuil. Han ble presteviet og tilbrakte noen år i Haymons residens. Deretter trakk han seg rundt 644 tilbake til ensomheten i skogen i Ray sammen med en eneste disippel ved navn Wurmar eller Wulmar (Vurmare). Der fant han et lite stykke land som egnet seg for å dyrke, vannet av elven Authie. Hertugen bygde et kapell og celler for dem, og der bodde eremittene og dyrket jorden, og de fikk nok avling til sin egen magre eksistens samt et overskudd som de ga til de fattige. De utøvde streng bot og levde i bønn og kontemplasjon.

St. Jodok, kolorert tegning av Franz Högner (1978)

Men Judoc tiltrakk seg for mange besøkende på grunn av sine mirakler, så etter åtte år i Ray grunnla han i 665 (652?) en eneboerhytte i Caer-Runiac eller Runiac (Runiacum) (Saint-Martin-d'Esquincourt) i Ponthieu, nær utløpet av elven Canche ved Étaples sør for Boulogne i Nordøst-Frankrike. Stedet ble senere et benediktinerkloster ved navn Saint-Josse-sur-Mer etter ham. Disippelen Wulmar som hadde fulgt ham fra Bretagne, var fortsatt hos ham, og de tilbrakte tiden med å feire de hellige mysterier, synge lovsanger til Gud, meditere over evangeliet og samtale med helgener og engler. Mange små mirakler ble tilskrevet Judoc, inkludert oppdagelsen av en mirakuløs kilde som kurerte blindhet og andre sykdommer.

Judoc nektet aldri å hjelpe de fattige så lenge han hadde noen brødsmuler igjen i eneboerhytten, og han delte alt han hadde. Det fortelles at en gang kom fire sultne menn etter hverandre til hans dør. Tre ganger halverte han brødstykket sitt, men da var biten for liten til å deles, så han ga den til den fjerde mannen. Wulmar, som hadde blitt stadig mer opprørt etter hvert som deres brødbeholdning minket, ble svært lettet da han så fire skip med forsyninger (trolig fra hertug Haimo, som hadde forblitt deres venn og støttespiller) nærme seg i elven. Legenden som vokste frem, sier at de fire mennene hadde vært åpenbaringer av Kristus selv som ville sette sin tjeners nestekjærlighet på prøve.

De fortsatte sitt vanlige liv i tretten år. Men da Judoc var blitt bitt av en huggorm, flyttet de igjen på seg rundt 664, og den gode hertugen som fortsatte å være deres beskytter, hadde bygd dem en eneboerhytte (cella maritima) med to kapeller av tre, et for Peter, som holder himmelens nøkler, og et for Paulus, den store forkynner (magnilogo). Dette var i Schaderias (Saint-Josse-sur-Mer) ved munningen av Canche, syv kilometer vest for Montreuil. De to eneboerne gjennomførte konstant klausur, bortsette fra at de av hengivenhet til apostelfyrstene og de hellige martyrene foretok en botsvalfart Roma i 665.

Da de kom tilbake, fant de at eneboerhytten var utvidet og utrustet, og de fant at den gode hertugen hadde bygd en vakker kirke av stein, viet til den hellige Martin av Tours. Hertugen møtte dem personlig på veien og førte dem til sitt nye bosted.

Judoc døde en tid etter at han kom tilbake fra valfarten til Roma, rundt 668 eller den 13. desember 675, og han ble gravlagt i Schaderias, som tok hans navn, og hvor et kloster snart ble bygd under navnet Saint-Josse. Han ble æret med mirakler både før og etter sin død. Det ble hevdet at hans legeme ikke ble gravlagt og ikke gikk i forråtnelse, og hans skjegg og hår og negler vokste så mye at de ble klipt fra tid til annen av hans disipler (det samme hevdes om den hellige Cuthbert av Lindisfarne). På et eller annet tidspunkt ble han imidlertid skrinlagt i Saint-Josse. To av hans nevøer, Winoc og Arnoc, arvet eneboerhytten, som ble til et berømt kloster. Hans biografi ble skrevet rundt 710. Den er publisert med lærde noter av Mabillon.1

Den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) ga i 792 Judocs eneboerhytte til den hellige Alkuin (d. 804) for å brukes som gjestehus for engelske reisende over kanalen, og Alkuin bodde der av og til. Det står nær sjøen, i bispedømmet Amiens. Judocs forbindelse med England ble betraktelig styrket rundt 902, da det ankom noen flyktninger til Winchester fra Saint-Josse som hadde med seg relikviene av sin grunnlegger Judoc. På den tiden ble kirken New Minster i Hyde Abbey bygd i Winchester, og den hellige Grimbald skrinla relikviene i den nye kirken. Som en følge ble det foreskrevet fester av høy rang for Judoc i Winchester, og etter innflytelse derfra havnet hans navn også i mange andre middelalderske engelske kalendere.

Hans popularitet i England kan ses av fornavnet Joyce, som er mye brukt både for menn og kvinner, og av Chaucers Canterbury Tales, hvor hans navn brukes i en ed av hustruen fra Bath («by God and by Seint Joce»). I 977 var hans relikvier tilbake i Saint-Josse-sur-Mer, enten ved at de var ført tilbake fra Winchester, eller ved at det ble oppdaget et «rivaliserende» sett relikvier. Derfra spredte Judocs kult seg til Flandern (hvor han noen ganger kalles Joost), Tyskland, Alsace, Sveits og Østerrike, hvor han er avbildet på Maximilians mausoleum i Innsbruck. Kirken St. Jodok i Landshut i Bayern hevder også å være i besittelse av en betydelig relikvie av Judoc. I alt fantes det 55 kirker og kapeller, inkludert i Danmark, Sveits, Østerrike, Tyskland og Storbritannia.

Judocs store popularitet i Tyskland begynte på 800-tallet, og han tilhørte i lang tid de høyest ærede helgenskikkelsene i Tyskland. Han hadde ved siden av apostelen Jakob den Eldre en betydelig stilling som skytshelgen for pilegrimer. Da Jakobspilegrimene i Tyskland sluttet seg sammen i brorskap, valgte de pilegrimen Judoc til sin skytshelgen og kalte seg ofte etter ham in honorem Sancti Judoci. Hans kult ble spredt med Roma-pilegrimer og angelsaksiske misjonærer, benediktinere og premonstratensermunker helt til Skandinavia og Sveits. Ved siden av Saint-Josse-sur-Mer i Frankrike finnes det i St. Jost i Eifel i det vestlige Tyskland fortsatt et levende valfartssted for Judoc.

Hans minnedag er dødsdagen 13. desember og hans navn står i Martyrologium Romanum. I Winchester ble det feiret en translasjonsfest (til minne om skrinleggelsen av hans relikvier) den 9. januar. Han feires den 26. juli i Amiens i Frankrike (translasjon).

I Montreuil var det tidligere to kirker som var viet til Judoc, en ved bredden av Canche, Saint-Josse-au-Val, på stedet for et oratorium han kan ha grunnlagt, mens den andre, Saint-Josse dans les murs, var innenfor bymuren. Denne forsvunne kirken var nær klosteret Saint-Wallois og kan ha vært opprinnelsen til det klosteret som ble grunnlagt av munkene fra Landévennec, som hadde flyktet fra normannernes angrep. Navnet Monasteriolum ble da til Mosteriol og deretter Montreuil. Under alteret i denne kirken var en brønn som var rundt seks meter dyp, som ga tilgang til en fem meter lang hule. Der var trolig helgenens relikvier bevart, og utvilsomt ble også de helgenrelikviene som senere kom fra Bretagne, også plassert der. I Paris fantes det også en kirke ved navn a Saint-Josse som eksisterte til Den franske revolusjon.

Judoc fremstilles som pilegrim eller eneboer, sjeldnere som prest, ofte ung, ved føttene har han gjerne liggende en krone, som symbol på hans avkall på kongelig makt og heder. Ofte støter han ofte kronen ned i jorden med en pilegrimsstav, hvorpå det springer frem en kilde (legende). I Rhinland er kvegpatronen Judoc av og til avbildet sammen med okser. Et berømt stikk av Israhel van Meckenem fra 1400-tallet viser Judoc med stav og krone i høyre hånd. Han minnes med stedsnavn i Bretagne og i Artois, som Saint-Josse (62170) Pas-de-Calais og Saint-Judoce (22630) i Côtes-d'Armor. I Bretagne finnes også stedene Saint-Uzec og Lohuec. Anton Bruckner komponerte i 1855 en Jodok-kantate, St. Jodok, Spross aus edlem Stamm.

Se en side med bilder av Judoc fra sognet St. Jodok i Landshut.


1
Act Ben. t. 2, s 566, Gall. Chr. Nov. t. 10, s 1289-90