Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Karl Lwanga og hans 21 ledsagere (d. 1885-87)
Rouen: Hellig Olavs omvendelse

Det offisielle programmet for feiringen i Rouen i oktober 2014.

Les mer
 

Den hellige Karl Lwanga og hans 21 ledsagere (d. 1885-87)

Minnedag: 3. juni

Uganda-martyrene. Karl Lwanga skytshelgen for Katolsk Aksjon for Afrikas Ungdom

De 22 afrikanerne led martyrdøden i Uganda mellom 15. november 1885 og 27. januar 1887. 17 av dem var unge tjenere for den onde kong Mwanga. De var blant de nesten hundre katolikker og protestanter som ble myrdet av kongen. Hovedkilden for beretningen om martyrenes lidelser er De hvite Fedres kronikk eller dagbok på misjonsstasjonen. Selv om den er preget av datidens hagiografiske stil, er den sannferdig i sin gjengivelse av anklagene mot martyrene og deres skjebne. Beskrivelsen av disse unge afrikanernes lidelse og død lyder som en fortelling om et martyrium i de første kristne århundrene.

I 1878 dro ti prester fra den franske misjonskongregasjonen De hvite Fedre (Fransk: Pères Blancs, offisielt: Patres Albi – PA) innover mot de store afrikanske sjøene. Det ambisiøse prosjektet til kardinal Charles-Martial-Allemand Lavigerie, som hadde grunnlagt det unge misjonsselskapet i 1868, var å evangelisere det sentrale Afrika. Gruppen delte seg snart i to grupper, og den ene slo seg ned i kongeriket Buganda på nordsiden av Victoriasjøen i Rubaga, nær residensen til kabaka (kong) Mtesa I. Buganda lå i dagens Uganda, hovedstaden var Rubaga, nær Kampala. Kongen bodde med sitt hoff i palasset, lubiri. Det besto av rundt 600 hus og 3000 innbyggere: ministre, livgarden, offiserer, kongens koner og tjenere. Kongen hadde rett til å be alle høvdinger eller stormenn om å sende ham en sønn eller nevø. Denne gutten gjorde tjeneste som kongelig pasje, og deretter som soldat i den kongelige livgarde. Palasset lå i Mengo, rundt 3 km fra Rubaga. Kongen hadde et annet palass i Munyonyo, omtrent 13 km unna. De franske misjonærene ble lokalt kalt Bafaransa, mens de engelske anglikanske misjonærene ble kalt Bangereza. Kongen ble aldri omvendt – muslimene fordømte ham fordi han nektet å bli omskåret, og han kunne ikke bli døpt, siden han nektet å oppgi flerkoneriet.

De fem misjonærene fulgte sine instruksjoner og kjøpte fri slavebarn og åpnet et barnehjem. De håpet å gjøre det til grunnstammen for den fremtidige kristne menigheten. Men resultatene var skuffende, for innbyggerne i landet virket uimottakelige for deres prekener, og de foreldreløse var heller ikke så lærenemme som de hadde håpet. I oktober 1882 bestemte fedrene seg for å forlate sin post. Men overraskende nok oppga ikke de nyomvendte troen, og de vant også flere unge mennesker over til kristendommen. Da De hvite Fedrene ble klar over sitt mistak, vendte misjonærene tilbake til Rubaga i 1885, og bestemte seg fra da av for å heller prioritere arbeidet mot den frie befolkningen enn de frikjøpte slavene. Lederen for misjonen var den unge franske misjonæren p. Simeon Lourdel PA. Flere og flere mennesker sluttet seg til dem, særlig blant pasjene ved hoffet til den 18-årige kong Mwanga II (1884-1901), som hadde etterfulgt sin far Mtesa da han beklageligvis døde i oktober 1884.

Imidlertid falt den kristne misjonen i tid sammen med koloniherrenes deling av Afrika. Det europeiske presset økte etter Berlinerkongressen (1884-85), som trakk opp reglene for kolonivesenet. Kong Mwanga var først vennlig innstilt til misjonærene, og hadde gått på skole hos dem. Men han ble sagt å være «trassig og smårar» og ute av stand til å konsentrere seg. Under press fra sine rådgivere, spesielt sjefsrådgiveren Katikiro, satte kongen snart likhetstegn mellom misjonærene og de hvite erobrerne. Han bestemte seg for å reagere med makt, særlig siden en lokal tradisjon forutså at landet skulle invaderes fra øst av en okkupasjonsmakt som skulle komme og «sluke» Buganda.

Engelske anglikanske misjonærer hadde kommet til Buganda kort før de franske. I 1885 bestemte den nyutnevnte anglikanske biskopen James Hannington seg for å foreta en reise til Buganda gjennom landet til Masai-stammen, som så langt hadde vært fri for europeere. Alle andre misjonærer hadde kommet fra sør, rundt Victoriasjøen, og da nyheten om gruppen av misjonærer som kom fra øst nådde hoffet, ble rådgiverne urolig. Et brev som advarte Hannington mot å velge denne ruten, nådde tydeligvis ikke frem, og han og hans følge ble tatt og drept etter Mwangas ordre i oktober 1885 under påskudd av at de var skyldige i spionasje. P. Lourdel noterte i kronikken: «Hannington myrdet. Begynnelsen på Mwangas grusomheter. Ulykkeligvis vil det ikke bli den siste».

Kongens personlighet ble mer og mer fordervet. Han røykte hamp og drakk alkohol i store mengder, og hans oppførsel ble irrasjonell og lunefull. Det at han selv ikke hadde klart å lese og skrive, økte hans sinne mot misjonærene da han så dem undervise de unge pasjene ved hoffet. Derfor ble hans neste mål de unge mennene, både døpte og katekumener, for ved å gå over til de hvites religion syntes de å ha blitt deres allierte. De kristne ble beskyldt for å undergrave den tradisjonelle orden. De aksepterte ikke sine forfedres skikker, og kongens rådgivere fikk ham snart til å tro at dette truet med å bringe vreden til forfedrenes ånder over landet. Stilt overfor anklagene forsikret «de bedende», som deres landsmenn kalte dem, sin lojalitet til den kongelige autoritet. Men de avviste kongens krav over deres samvittighet. Ved å gjøre dette begrenset de kristne sin troskap til kongens autoritet på en måte som ble ansett uforståelig og farlig.

Kongens raseri steg til nye høyder da han krevde seksuelle tjenester fra de unge pasjene ved hoffet, men ble avvist av de kristne guttene, som hadde rådført seg med misjonærene. Animistene og muslimene våget ikke å stå imot kongen. Det ble sagt at kongen lærte disse seksualvanene av handelsmenn fra nord, siden de ikke var vanlige blant hans eget folk.

Lederen for pasjene og i lang tid kongens rådgiver var den hellige Josef Mukasa [Mkasa]. Han var fra jerboa-stammen og rundt 25 år gammel. Kong Mwanga kalte ham Balikuddembe, som betyr «mann av fred». Han var selv katolikk og kateket, underviste de yngre pasjene og beskyttet dem mot kongen. Men da han åpent kritiserte sin kongelige herre for hans utskeielser og protesterte mot mordet på den anglikanske biskopen og hans følge, falt han i unåde. Han ble arrestert etter en falsk anklage og dømt til døden. Bøddelen syntes synd på ham og ville ikke brenne ham levende. Derfor halshogde han Mukasa før han brente kroppen. Denne første katolske martyr i Afrika ble drept søndag den 15. november 1885 i Nakivubo – de tre første martyrene, som var anglikanere under ledelse av misjonæren Joseph Harrington, var drept den 31. januar 1885 i Busega Natete.

Da bødlene hadde forsøkt å binde Josefs hender, sa han til dem: «En kristen som gir sitt liv for Gud, er ikke redd for å dø». Før han døde sa han til bødlene: «Fortell Mwanga at jeg tilgir ham selv om han dreper meg uten grunn. Men han må endre sitt liv, ellers vil jeg vitne mot ham ved Guds domstol». Da kongen hørte dette, fikk han en tjener drept og brent og blandet hans aske med Josefs. Han tenkte at nå kunne ingen kjenne igjen Mukasa så han kunne vitne ved Guds domstol.

I mai 1886 sendte kong Mwanga bud på en 14-årig pasje ved navn Mwafu og spurte hva han drev med, ettersom han holdt seg borte fra kongen. Da gutten fortalte at han hadde fått opplæring i kristendommen av en annen pasje, den hellige Dionysius Ssebuggwawo, ble kongen rasende. Han fikk hentet Dionysius og støtte en lanse gjennom halsen på ham. Dette var den 25. mai. Den kvelden ble det satt ut vakter rundt palasset for å hindre at noen slapp unna, heksedoktorer ble budsendt og snart lød lyden av trommene som kalte sammen bødlene. Gutten lå hele natten badet i sitt eget blod til han ble halshogd neste morgen.

Sammen med ham ble også Andreas Kaggwa og Pontian Ngondwee halshogd. Andreas Kaggwa var en eldre kateket og høvding av Kigowa og kongens sjefsmusiker. Han var blitt døpt i 1881 og ble aktiv i misjonsarbeidet. Han fikk mange til å omvende seg til kristendommen, blant dem sin hustru og to av sønnene til kong Mwangas førsteminister, og han hadde samlet en stor gruppe katekumener rundt seg. Han ble dømt til døden for sin tro, og hans høyre arm ble skåret av før han ble halshogd den 26. mai 1886. Kongens førsteminister var så rasende på Andreas at han erklærte at han ikke ville spise før kateketen var død. Ved henrettelsen nølte bødlene, men da hisset Andreas dem opp ved å si: «Ikke la ministeren sulte – drep meg!»

Den hellige Pontian Ngondwe var medlem av kongens livgarde. Som hedning hadde han vært preget av hat og vold, men etter sin omvendelse hadde han vært et mønster på tilgivelse av dem som gjorde noe ondt mot ham. Han var mellom 35 og 40 år gammel.

Den hellige Karl Lwanga hadde etterfulgt Josef Mukasa som leder for pasjene. Han var også katolikk, 21 år gammel og døpt den 15. november 1885. Han var betraktet som den sterkeste idrettsmannen ved hoffet og «den vakreste mannen i kongeriket Uganda». Da kongen om kvelden den 26. mai offentlig erklærte at han ville drepe alle «de bedende», skjønte Karl hva som kom til å skje. Om kvelden døpte han i hemmelighet fire unge katekumener, inkludert den hellige Kizito (13), som han gjentatte ganger hadde reddet fra kongens klør. Deres dåpsnavn er ikke kjent.

Om morgenen ble hele hoffet kommandert til å møte for kongen, og de kristne fikk beskjed om å tre frem. Den eldste var Karl Lwanga og den yngste var Kizito. Mwanga spurte dem om de aktet å fortsette å være kristne. Hver og en av dem svarte: «Inntil døden», og Kongens svar var: «Ta da og slå dem i hjel». Kongen ga ordre til at alle kristne i palasset, både katolikker og protestanter, skulle drepes. De femten pasjene, alle under 25 år, fikk selskap av to kristne som allerede var arrestert, og av to soldater.

Det utpekte stedet for henrettelsene, Namugongo, var mer enn seks mil fra Munyonyo ved Victoriasjøen, der arrestasjonene fant sted. Retterstedet var en matámbiro, et sted for rituelle ofringer. De bundne fangene passerte hjemmet til De hvite fedre på vei til henrettelsen. P. Lourdel skulle for alltid huske hvordan den yngste, den 13-årige Kizito, gikk i døden mens han «lo og spøkte». Pateren besvimte nesten ved synet av det mot og den glede disse dødsdømte konvertittene, hans venner, viste på vei til martyriet.

En 29-årig kristen soldat, den hellige Jakob Buzabaliawo, ble brakt frem for kongen. Da Mwanga dømte ham til å henrettes sammen med de andre, sa han: «Farvel, da. Jeg drar til himmelen, og jeg vil be til Gud for deg». Da en sorgfull p. Lourdel løftet hånden til absolusjon i det Jakob passerte, løftet fangen sine egne bundne hender og pekte oppover for å vise at han visste at han skulle til himmelen og ville møte pateren der. Med et smil sa han til p. Lourdel: «Hvorfor er du så trist? Dette er ingenting mot de gledene du har lært oss å se frem til».

Tre av fangene ble drept på veien. Den ene av dem var en distriktsdommer, den hellige Mattias Kalemba Murumba, «kronens vakreste blomst». Han konverterte først til islam, fikk først høre om kristendommen av protestantiske misjonærer, men ble senere døpt av p. Livinhac PA i 1882. Han fikk hogd av armer og bein og ble etterlatt i veikanten for å dø. Da kongens førsteminister forklarte hva han skulle gjøre med Mattias, la han til: «Det er ingen tvil om at hans gud vil redde ham». Mattias svarte: «Ja, Gud vil redde meg. Men du vil ikke se hvordan han gjør det, for han vil ta min sjel og bare etterlate kroppen min til deg.» Mattias' armer og bein ble hogd av, og deler av hans eget kjøtt ble brent for øynene på ham. Han ble liggende minst tre dager før han endelig døde. Han var med sine rundt femti år den eldste av de 22 martyrene.

Under marsjen passerte gruppen gjennom landsbyen til den hellige Bruno Serunkuma. Han hadde blitt slått og hadde feber, men han husket eksemplet til Jesus på korset og avslo tilbudet om litt bananvin han fikk av en av sine brødre.

Den hellige Gonzaga Gonza, rundt 24 år gammel, var et mønster på medfølelse og medynk. Lenkene rundt hans føtter skar seg så dypt inn i kjøttet at han ikke var i stand til å gå lenger, og han ble halshogd under marsjen den 27. mai. Bødlene beundret hans mot. Hans lik ble kastet på en maurtue.

I henhold til skikken ville bødlene drepe en fange ved hver korsvei for å skremme forbipasserende. Ved neste korsvei meldte den hellige Athanasius Bazzekuketta seg frivillig. Han var 20 å gammel. Han ble halshogd og fikk lemmene kuttet av den 27. mai. Han hadde vært respektert og elsket av alle ved hoffet, og etter hans død oppmuntret de andre hverandre ved å minne om hans mot.

De andre fangene ankom Namugongo den 27. mai, kort før middagstid. Veden til bålet var ikke ferdig, så den måtte hogges. «De bedende» ble stengt inne i små grupper i hytter. Blant fangene i Namugongo var det 16 katolske kristne og ti anglikanske. Det var også syv ikke-kristne blant dem, anklaget for å sympatisere med de kristne.

I landsbyen Mityana hadde den ledende kateketen, den hellige Nowa Mawaggali, sendt alle kristne i dekning, men selv hadde han nektet å dra. Tidligere hadde han sagt til sin søster, som senere ble den første innfødte nonnen, at «jeg vet at det er et annet liv, og av den grunn er jeg ikke redd for å miste dette». Den 35-årige Nowa vendte ansiktet bort for å unngå å se på sine mordere. Han ble gjennomboret av et spyd og bundet til et tre, hvor han ble skåret til blods for å trekke til seg ville hunder. Han døde den 31. mai etter mange timers lidelser.

Matilda Munaku, Nowas søster, meldte seg modig for bødlene, men hun ble bare fengslet. Nowas hustru ble ført for statsministeren og brutalt slått.

Fangene satt innesperret under kummerlige forhold i syv dager i Namugongo mens det ble laget et enormt bål. Den 3. juni 1886, Kristi himmelfartsdag, ble det et bokstavelig Holocaust, som jo betyr brennofring. Karl Lwanga ble brakt ut først, og døde en pinefull død under svak varme. Hans siste ord var Katonda wange, «Min Gud». Deretter ble resten av fangene brakt ut, kledd nakne, bundet og rullet inn i stråmatter. De ble kastet på bålet, som deretter ble påtent. En gutt, den hellige Mbaga Tuzinde, var adoptert sønn av sjefsbøddelen. Faren prøvde til siste slutt å få sønnen til å avsverge troen, men forgjeves. For å spare sønnen for å bli brent levende, drepte faren ham med et slag i hodet før han ble kastet på bålet. Resten ble brent levende, til lyden av bødlenes rituelle sanger. En av bødlene fortalte senere at ofrene verken gråt eller skrek; alt som hørtes var mumlingen av deres bønner.

Tre av de katolske ungguttene ble benådet rett før henrettelsen, slik at Karl Lwanga den dagen ble fulgt i døden av tolv trosfeller. Mye av historien om deres martyrium er kjent fra Denis Kamyuka, en av dem som ble spart. Til sammen 32 menn og gutter, katolikker og protestanter, ble levende brent. Flere kristne ble drept senere, selv om det ikke fant sted noen massehenrettelser etter den 3. juni.

Den hellige Johannes Maria Muzeyi (Jean-Marie eller Jamari) var omkring 35 år. Han var en venn av Josef Mukasa og hadde vært pasje hos kong Mtesa. Han hadde undervist mange kristne. Kong Mwanga sendte ut folk for å lete etter ham, men da han ikke fant ham, lovte han høye stillinger til farens gamle tjener. Johannes Maria visste at kongen løy. Men han ønsket ikke å skjule seg, så han vendte tilbake til palasset. Kongens minister fikk ham drept i hemmelighet den 27. januar 1887 i Mengo. Hans hode ble hogd av og kroppen kastet i en dam. Han var den siste av de 22 martyrene som ble henrettet.

Mange andre måtte gå i dekning, og livene til misjonærene og de nyomvendte var i fare i mange år. I 1888 klekket Mwanga ut en plan om å arrestere alle religiøse ledere, både muslimer og kristne, og kaste dem til krokodillene, men hans regjeringstid var omme før han rakk å sette planen ut i livet. Det ble et opprør, deretter en periode med muslimsk styre, så en krig før det engelske overherredømmet ble anerkjent i 1890.

En av martyrene, den hellige Bruno Serunkuma, hadde sagt til sin bror Bosa: «En brønn med mange kilder vil aldri tørke ut. Når vi er borte, vil det komme andre etter oss». Få år etter deres martyrium, i januar 1890, ble det anslått at antallet kristne i Buganda hadde steget fra 800 til 3.000.

De katolske martyrene ble høytidelig saligkåret den 6. juni 1920 av pave Benedikt XV (1914-22). Karl Lwanga ble i 1934 utropt til skytshelgen for Katolsk Aksjon for Afrikas Ungdom. Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) innledet deres helligkåringsprosess, og de første martyrene fra det svarte Afrika ble helligkåret den 18. oktober 1964 av pave Paul VI (1963-78) under Andre Vatikankonsils 3. sesjon, med alle verdens biskoper til stede. I dekretet hyllet paven det felles martyriet til anglikanere og katolikker i Uganda fordi det styrket håpet om kristen enhet. I farens stund støttet anglikanere og katolikker hverandre og nektet å flykte, og bekjente sin tro i en ånd som minner om historiene om urkirken.

Deres minnedag ble lagt til 3. juni fordi det var på denne dagen Karl Lwanga, lederen av gruppen, led martyrdøden i 1886. I 1969 ble festen gjort obligatorisk for hele Kirken. 3. juni er en nasjonal helligdag i Uganda. I Namugongo er det i dag både anglikanske og katolske helligdommer, og begge har blitt valfartsmål. Mange tusen kristne reiser dit på martyrenes festdag.

Pave Paul VI reiste i juni 1969 til Namugongo, stedet for de ugandiske martyrenes liv og martyrdød, for enda en gang å vise dem ære. Han feiret messen ved alteret over urnen som inneholder helgenenes relikvier og som sto på stedet hvor Karl Lwanga var blitt drept. På denne måten fulgte han Kirkens urgamle skikk med å feire messen over martyrenes graver. Dette var historiens første pavebesøk til det afrikanske kontinent sør for Sahara. Han vigslet stedet for bygging av en kirke til ære for martyrene. Denne kirken ble vigslet i 1975 og ble deretter erklært som basilika, som er en stor ære i katolisismen. I det storslagne katolske minnesmerket, formet som et stort bål, er historien om martyriene skåret inn i de store dørene. Erkebiskop Robert Runcie av Canterbury, lederen for verdens anglikanere, kom også på valfart i januar 1984. Pave Johannes Paul II (1978-2005) æret martyrene ved sin egen pilegrimsreise i februar 1993.


De 22 martyrene er:

1. Den hellige Karl Lwanga (Karoli), født i 1865 i Bulimu i Buganda, tilhørte stammen Ngabi. Han ble døpt den 15. november 1885 og etterfulgte den hellige Josef Mukasa som leder for pasjene. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

2. Den hellige Mattias Kalemba Murumba (Matiya), født i Busoga, tilhørte stammen Lugave. Han konverterte først til islam, fikk først høre om kristendommen av protestantiske misjonærer, men ble senere døpt i 1882 av p. Livinhac PA. Han fikk hogd av armer og bein og ble etterlatt i veikanten for å dø. Mattias ble liggende minst tre dager før han endelig døde den 27. mai 1886 i Gamle Kampala. Han var den eldste av de 22 martyrene.

3. Den hellige Mbaga Tuzinde, født i Buganda, tilhørte stammen Mmamba. Han var en gutt som var adoptert sønn av sjefsbøddelen. Faren prøvde til siste slutt å få sønnen til å avsverge troen, men forgjeves. For å spare sønnen for å bli brent levende, drepte faren ham med et slag i hodet før han ble kastet på bålet den 3. juni 1886 i Namugongo.

4. Den hellige Bruno Serunkuma [Sserunkuuma], født i Buganda, tilhørte stammen Ndiga. Han var soldat for kong Mwanga og ble døpt den 18. november 1885. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

5. Den hellige Jakob Buzabaliawo [Buuzabalyawo] (Yakobo), født rundt 1857 i Buganda, tilhørte stammen Ngeye. Han var sønn av den kongelige tøymakeren og soldat for kong Mwanga. Han ble døpt i 1885 og martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

6. Den hellige Kizito, født rundt 1873 i Buganda, tilhørte stammen Mmamba. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo. Han var med sine 13 år den yngste av martyrene, og han gikk i døden mens han «lo og spøkte».

Ambrosius Kibuka 7. Den hellige Ambrosius Kibuka [Kibuuka] (Ambrosio), født i Buganda, tilhørte stammen Lugave. Han var pasje for kong Mwanga og ble døpt den 17. november 1885. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

8. Den hellige Mgagga [Mugagga], født i Buganda, tilhørte stammen Ngo. Han ble oppdratt og undervist av den kongelige tøymakeren. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

9. Den hellige Gyavira [Gyaviira], født i Buganda, tilhørte stammen Mmamba. Han var kjent som «den gode løpende budbringeren». Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

10. Den hellige Achilleus Kiwanuka [Kewanuka(si)] (Achileo), født i Buganda, tilhørte stammen Lugave. Han var funksjonær før han gikk i kong Mwangas tjeneste. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

11. Den hellige Adolf Mukasa Ludigo [Ludigo-Mkasa] (Adolofu), født i Toro. Han kom fra en stamme av kvegdrivere. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

12. Den hellige Mukasa Kiriwawanvu, født i Buganda, tilhørte stammen Ndiga. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

Anatolius Kiriggwajjo 13. Den hellige Anatolius Kiriggwajjo (Anatoli), født i Bunyoro. Han kom fra en stamme av kvegdrivere og var en av de unge pasjene hos kong Mwanga. Han ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

14. Den hellige Lukas Banabakintu [Baanabakintu] (Lukka), født i Buganda, tilhørte stammen Mmamba. Han ble døpt i 1881 og ble martyrdrept den 3. juni 1886 ved å bli brent i Namugongo.

15. Den hellige Josef Mukasa Balikuddembe (Yosefu Mkasa), født rundt 1860 i Buganda, tilhørte stammen Kayozi i Jerboa-stammen. Han ble arrestert etter en falsk anklage og dømt til døden. Bøddelen syntes synd på ham og ville ikke brenne ham levende, derfor ble han halshogd før kroppen ble brent. Det skjedde søndag den 15. november 1885 i Nakivubo. Han var den første katolske martyren i Afrika.

16. Den hellige Dionysius Ssebuggwawo [Sebuggwago] (Denis), født i Buganda, tilhørte stammen Musu. Han var pasje hos kong Mwanga. Han led martyrdøden fordi kongen fikk greie på at han hadde gitt den 14-årige pasjen Mwafu opplæring i kristendommen. Kongen drepte ham selv med en slakterøks eller et spyd gjennom halsen på ham den 26. mai 1886 i Munyonyo.

17. Den hellige Andreas Kaggwa (Andrea), født i Bunyoro. Han var en eldre kateket, høvding av Kigowa og kongelig forspiller. Han var blitt døpt i 1881 og ble aktiv i misjonsarbeidet. Han fikk mange til å omvende seg til kristendommen, blant dem sin hustru og to av sønnene til kong Mwangas førsteminister, og han hadde samlet en stor gruppe katekumener rundt seg. Han ble dømt til døden for sin tro, og hans høyre arm ble skåret av før han ble halshogd den 26. mai 1886 i Munyonyo.

18. Den hellige Pontian Ngondwe [Ngondwee] (Ponsiano), født i Buganda, tilhørte stammen Nnyonyi Nnyange. Han var soldat i den kongelige livgarde og ble martyrdrept den 26. mai 1886 i Ttakajjunge ved å bli halshogd og partert.

Athanasius Bazzekuketta 19. Den hellige Athanasius Bazzekuketta (Antanansio), født i Buganda, tilhørte stammen Nkima. Han ble døpt i 1885 og var pasje for kong Mwanga og vokter av kongens skattkammer. Han ble martyrdrept den 27. mai 1886 i Nakivubo ved å bli partert av kongens soldater.

20. Den hellige Gonzaga Gonza, født i Busoga, tilhørte stammen Mpologoma. Han ble martyrdrept den 27. mai 1886 ved å bli halshogd i Lubowa etter lang tid i fengslet.

21. Den hellige Noe Mawaggali (Nowa), født i Buganda, tilhørte stammen Ngabi. Han var pottemaker av yrke og ble martyrdrept den 31. mai 1886 i Mityana ved å bli gjennomboret med spyd og deretter sønderrevet av ville hunder.

22. Den hellige Johannes Maria Muzeyi [Muzeeyi; Mzec](Jean-Marie, Jamari), født rundt 1852 i Buganda, tilhørte stammen Mbogo. Han var en venn av Josef Mukasa og hadde vært pasje hos kong Mtesa. Han hadde undervist mange kristne. Kongens minister fikk ham drept i hemmelighet den 27. januar 1887 i Mengo. Hans hode ble hogd av og kroppen kastet i en dam. Han var den siste av de 22 martyrene som ble henrettet.


Fra «The Buganda Home Page»:

Liste over alle ugandiske martyrer


Navn Fødested Stamme Konfesjon Martyrium:
Dato Sted Dødsmåte
1 Makko Kakumba
Ffumbe Anglikaner 31. januar 1885 Busega partert og brent
2 Yusuf Rugarama Ankole
Anglikaner 31. januar 1885 Busega partert og brent
3 Nuwa Sserwanga
Ngeye Anglikaner 31. januar 1885 Busega partert og brent
4 Yosefu Mukasa Balikuddembe
Kayozi Katolikk 15. november 1885 Nakivubo halshogd og brent
5 Musa Mukasa
Ffumbe Anglikaner 25. mai 1886 Munyonyo gjennomboret med spyd
6 Andrea Kaggwa Bunyoro
Katolikk 26. mai 1886 Munyonyo halshogd
7 Ponsiano Ngondwee
Nnyonyi Nnyange Katolikk 26. mai 1886 Ttakajjunge halshogd og partert
8 Denis Ssebuggwawo
Musu Katolikk 26. mai 1886 Munyonyo gjennomboret med spyd og halshogd
9 Antanansio Bazzekuketta
Nkima Katolikk 27. mai 1886 Nakivubo partert
10 Gonzaga Gonza Busoga Mpologoma Katolikk 27. mai 1886 Lubowa halshogd
11 Eriya Mbwa
Ndiga Anglikaner 27. mai 1886 Mengo kastrert
12 Muddu-aguma

Anglikaner 27. mai 1886 Mengo kastrert
13 Matiya Mulumba Busoga Lugave Katolikk 27. mai 1886 Old Kampala partert
14 Daudi Muwanga
Ngonge Anglikaner
Namanve kastrert
15 Kibuuka Kayizzi
Mmamba Anglikaner 31. mai 1886 Mityana kastrert
16 Nowa Mawaggali
Ngabi Katolikk 31. mai 1886 Mityana gjennomboret med spyd og kastet til ville hunder
17 Kitoogo Mayanja
Ffumbe Anglikaner 31. mai 1886 Mityana kastrert
18 Muwanga
Nvuma Anglikaner 31. mai 1886 Mityana kastrert
19 Karl (Karoli) Lwanga
Ngabi Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
20 Lukka Baanabakintu
Mmamba Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
21 Yakobo Buuzabalyawo
Ngeye Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
22 Gyaviira
Mmamba Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
23 Ambrosio Kibuuka
Lugave Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
24 Anatoli Kiriggwajjo Bunyoro
Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
25 Mukasa Kiriwawanvu
Ndiga Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
26 Achileo Kiwanuka
Lugave Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
27 Kizito
Mmamba Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
28 Mukasa Adolofu Ludigo Toro
Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
29 Mugagga
Ngo Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
30 Bruno Sserunkuuma
Ndiga Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
31 Mbaga Tuzinde
Mmamba Katolikk 3. juni 1886 Namugongo brent
32 Alexanda Kadoko
Ndiga Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
33 Kifamunnyanja

Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
34 Giyaza Kiwanuka
Mpeewo Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
35 Frederick Kizza
Ngabi Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
36 Kwabafu
Mmamba Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
37 Mukasa Lwakisiga
Ngabi Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
38 Lwanga

Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
39 Mubi-azaalwa
Mbwa Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
40 Robert Munyagabyangu
Mmamba Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
41 Njigija Muwanga

Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
42 Danieri Nakabandwa
Mmamba Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
43 Nuwa Walukagga
Kasimba Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
44 Wasswa
Mmamba Anglikaner 3. juni 1886 Namugongo brent
45 Jean-Marie Muzeeyi
Mbogo Katolikk 27. januar 1887 Mengo halshogd


Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Chenu, Ball (1), Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, buganda.com, savior.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden