Den salige Klemens Vismara (1897-1988)

Den salige Klemens Vismara (it: Clemente) ble født den 6. september 1897 i Agrate Brianza i provinsen Monza og Brianza i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var sønn av salmakeren Attilio Egidio Vismara (1865-1905) og syersken Stella Annunziata Porta (1872-1902) og var det femte barnet etter sine brødre Egidio, Carlo og Francesco og søsteren Maria. Han mistet sin mor som femåring da hun som trettiåring døde i barselseng i 1902 etter å ha født sitt sjette barn, Luigi. I 1905 døde også faren, bare førti år gammel.

Klemens ble overlatt til slektninger og fikk utdannelse før han som sekstenåring i 1913 begynte på seminaret St. Peter Martyr i Seveso i Milano. Den 21. september 1916, under Første verdenskrig, ble han innkalt og sendt til fronten som menig i 80. infanteriregiment i den romerske brigade. Han kjempet ved Monte Maio og Adamello. Han ble dimittert i nåde den 6. november 1919 med tre medaljer for tapperhet og rang av sersjantmajor.

Etter å ha gjenopptatt sine studier i Milano ved Det lombardiske seminaret for utenlandsmisjon, som pave Pius XI (1922-39) den 26. mai 1926 slo sammen med seminaret for utenlandsmisjon i Roma og etablerte «Det pavelige institutt for ytre misjon» (Pontificium Institutum pro Missionibus Exteris – PIME). Klemens ble presteviet den 26. mai 1923. Like etter, den 2. august, reiste han fra Venezia, og sent i september kom han til Toungoo i Burma for å studere engelsk og lokale dialekter. Han flyttet til misjonen i Kengtung i mars 1924, og den 27. oktober 1924 dro han for å grunnlegge den nye misjonen Mong Lin ved grensen til Laos, Thailand og Kina.

I et av sine første brev til Agrate skrev han: «Her er det 120 kilometer fra Kengtung og hvis jeg ønsker å se en annen kristen, må jeg se i speilet». I Mong Lin var forholdene miserable, maten var dårlig og utilstrekkelig og tropiske sykdommer tok knekken på seks unge misjonærer mellom 1926 og 1936. Dette førte til at da generalsuperioren for PIME, den salige p. Paulus Manna (1872-1952), i 1928 besøkte Mong Lin, truet han biskopen av Kengtung med å nedlegge misjonen dersom flere misjonærer døde av mangel på nærende mat eller fordi de bodde i hytter laget av søle og strå. I 1931 døde hans medbror, p. Antonio Farronato (32), av malaria og Vismara ble værende alene.

Til tross for vanskelighetene som skyldtes de primitive, farlige og ofte fiendtlige omgivelsene, fortsatte p. Klemens’ aktiviteter, og de ekspanderte til og med på 1930-tallet, da han grunnla andre misjoner med residerende misjonærer og nonner, Keng Lap, Mong Yong og Mong Pyak.

Vismara identifiserte den hedenske og fatalistiske livsoppfatning som det blokkerende elementet i stammesamfunnet: ofte arbeider ikke mennene og er avhengige av opium, mens kvinner og barn ofte mishandles og blir forlatt, solgt eller drept. Han konsentrerte sitt arbeid for å sørge for mer givende jobber til de innfødte, som bonde, dyreoppdretter, skredder, frisør, murer, tømmerhugger og lignende. Hans fokus var hovedsakelig foreldreløse og enker, kvinner som ble forlatt av alle og betraktet som bærere av uhell. I motsetning til andre misjonærer prøvde han når det var mulig å leve et sunt liv, med en dagsplan, renhold, anstendig påkledning, ordnede måltider og bruk av tallerkener og bestikk. Denne holdningen, sammen med hans styrke, bedret hans utholdenhet.

I juni 1941, da japanerne planla å okkupere Burma, ble Klemens internert av den britiske hæren i Kalaw sammen med tolv andre italienske misjonærer fordi de tilhørte en fiendtlig nasjon. I januar 1942 invaderte den japanske hæren Burma og sent i april ble de italienske misjonærene som ble holdt i Kalaw løslatt. Misjonen Mong Lin, hvor Klemens ankom i slutten av august, var intakt, men nærmest okkupert av den japanske hæren. Vismara gjenåpnet barnehjemmet og begynte å arbeide som vedhogger for soldatene sammen med sine gutter.

I 1945 sluttet krigen, og i 1948 fikk Burma sin uavhengighet. Dette ble fulgt av begynnelsen på separatistisk gerilja, som involverte etniske grupper i området. I årene 1950-1955 ble fem brødre fra PIME myrdet: Pietro Galastri, Mario Vergara, Alfredo Cremonesi, Pietro Manghisi og Eliodoro Farronato. I de første 31 årene av sin misjon hadde p. Klemens forvandlet Mong Lin til en by med rundt 4 000 døpte. Selv om han nå var nesten seksti år, var han ved god helse. Han mottok mye hjelp fra utlandet fordi han skrev mange brev og artikler hvor han levende og vittig skildret det livet han levde.

I januar 1955 ble Klemens overraskende sendt av biskop Guercilena til Mong Ping, 225 kilometer unna, et høyereliggende og sunnere sted, men hvor han måtte starte omtrent fra bunnen av. I hele 1957 var han i Italia på den eneste ferien i sitt liv, som han delte mellom medisinsk behandling, taler, en valfart til Lourdes, besøk på byggeplasser og fremfor alt en hel måneds retrett. Men hans tanker vendte alltid tilbake til sitt folk og sine foreldreløse. I 1961 skrev han en biografi om p. Stephen Aikao Wong, den første lokale presten fra Kengtung som ble drept av noen buddhister som var buddhists rasende over de mange konversjonene som skjedde i folkegruppen Akha.

På 1960-tallet bygde han stadig mer ut i Mong Ping, med barnehjem (1960), skole (1961), kirken med Lourdes-grotten ved siden av (1962) og hus for misjonærer og søstre (1963). Skolen som startet fra bunnen av i 1958, talte 123 elever høsten 1960, 232 i oktober 1962 og 400 i 1965 – to tredjedeler av dem var hedninger, skrev han. Men etter et militærkupp i 1962 nasjonaliserte den nye sosialistiske regjeringen all privat aktivitet, inspirert av Sovjetmodellen, og de begrenset ytrings- og bevegelsesfriheten sterkt. Alle misjonærer som var ankommet etter 1948, ble utvist, mens bare de som var kommet før Andre verdenskrig, fikk bli værende.

Til tross for vanskelighetene med det nye regimet, som hindret ankomsten av nye misjonærer, og til tross for ulike lidelser som prostata, uhell med en fot og gebiss, fortsatte hans arbeid med misunnelsesverdig utholdenhet. I 1979 dro han som 82-åring til Taunggyi med jeep for å treffe superioren for PIME. I 1980 velsignet han det nye distriktet Tongtà som han grunnla blant folkegruppen Iko. I årene som fulgte, måtte han pinlig berørt bæres på en båre, men fortsatte å besøke landsbyene. Det siste misjonsdistriktet (sognet) som ble åpnet av p. Klemens i 1986, er i Pannulong, med tre residerende nonner og 42 kristne landsbyer i nød i stammen Akha.

Den 15. juni 1988 klokken 20:15 døde p. Klemens Vismara, fredelig og lykkelig i Mong Ping, nesten 91 år gammel. Etter eget ønske ble han gravlagt i Mong Ping, foran Lourdes-grotten på plassen foran kirken han bygde i 1962. Mange buddhister og muslimer var også til stede i begravelsen. Hans grav er et valfartsmål for troende av alle religioner. Han døde «uten å bli gammel», som hans bror sa, fordi, som han selv skrev, «alderdommen begynner når du innser at du ikke lenger nyttig for noen», og han var nyttig for mange helt til sin siste dag.

I hans hjemby Agrate begynte misjonsgruppen straks å arbeide for hans helligkåring. I 1989 ble det avduket en statue. Bispedømmeprosessen ble holdt i erkebispedømmet Milano fra 1996 til 1998 på grunn av vanskeligheter i Burma, som regimet hadde omdøpt til Myanmar. I 1999 ble saken oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma.

Den 15. mars 2008 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. april 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 26. juni 2011 på plassen foran katedralen i Milano sammen med de salige Serafinus Morazzone og Enrichetta Alfieri. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 15. juni.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden