Vår Frue av Fátima (1917)

Minnedag: 13. mai

nullI 1917 gjetet den åtteårige hellige Frans Marto (sp: Francisco) og hans søster, den syvårige hellige Hyacinta Marto (sp: Jacinta), sin fars sauer sammen med sin tiårige kusine, Guds tjenerinne Lucia dos Santos (sp: Lúcia), på et høydedrag utenfor deres fødeby Aljustrel i nærheten av Fátima, femten mil nord for Lisboa i Portugal. Barna kunne ikke lese, men de ba sin rosenkrans hver dag og hjemme lærte de sin katekisme. Lucia var den eneste av dem som hadde mottatt sin første kommunion.

Den 13. mai gresset sauene inne i Cova da Iria, et dalsøkk rundt tre kilometer fra Fátima som danner et naturlig amfiteater. Her eide Lucias foreldre et lite stykke jord som var beplantet med steineik og oliven. Ved middagstid knelte de små barna ned og ba rosenkransen, deretter fortsatte de med sin yndlingslek, som var å bygge hus av stein som de fant i skråningen. Samtidig holdt de oppmerksomt øye med dyrene.

Plutselig så de et lyn midt i det klare solskinnet, men ikke en sky var å se. De trodde det skulle bli uvær, så de samlet sauene og drev dem ned mot landsbyen. Men så ble de blendet av et lyn som var enda større enn det første. Forferdet gikk de enda raskere, men da de var kommet til foten av bakken, ble de stående stumme av forbauselse. For få skritt foran dem, overfor en liten steineik, svevde en vidunderlig vakker kvinne omgitt av et lysskjær som strålte klarere enn solen.

Barna ble stående ubevegelige og stirre på henne. Den vakre kvinnen syntes å være mellom femten og atten år gammel og hun hadde en hvit kjole som i halsen var lukket med en gullsnor. Kjolen nådde helt ned til føttene, som knapt rørte ved steineikas blader. En hvit kappe kantet med gull dekket hodet og hele skikkelsen. Fra hendene, som hun holdt foldet foran brystet, hang en rosenkrans av hvite perler med et sølvkors.

Kvinnen sa til dem: «Jeg er kommet fra himmelen for å be dere om å komme hit den trettende i hver måned på samme tid som i dag, seks ganger på rad helt til oktober. Da vil jeg si dere hvem jeg er og hva jeg vil dere». Deretter spurte hun dem: «Vil dere ofre dere til Gud, være rede til å bringe ethvert offer og til å ta på dere alle lidelser som Gud vil sende dere, som soning for de mange synder som den himmelske konge krenkes av, for at dere dermed kan oppnå at synderne omvender seg, og som soning for alle de forhånelser og krenkelser som blir tilføyd Marias rene hjerte?» Deretter fortalte hun dem at de snart ville komme til å lide mye, men at Guds nåde stadig ville styrke og trøste dem. Deretter ba hun dem om å be rosenkransen andektig hver dag, slik som de nettopp hadde gjort, for å oppnå fred i verden. Deretter steg hun opp mot himmelen og svevde bort mot øst, og da våknet barna opp fra sin ekstase.

Alle tre hadde sett synet, men Frans hadde bare hørt Lucias stemme, ikke kvinnens. Hyacinta hadde hørt alt helt tydelig, men hadde ikke selv sagt noe. Samtalen mellom Lucia og kvinnen hadde vart i rundt ti minutter. De bestemte seg for ikke å fortelle til noen hva som hadde skjedd. Men Hyacinta var vant til å fortelle sin mor om alt som hadde skjedd i dagens løp, og hun klarte ikke å holde sitt løfte om å holde tett. Ved middagsbordet måtte hun fortelle alt som var skjedd. Frans var mer tilbakeholden og nøyde seg med å bekrefte det søsteren fortalte.

Dagen etter gikk fru Marto til Lucias mor og fortalte det barna hadde sagt, men Lucia hadde ikke nevnt det med et ord. Mødrene trodde ikke et ord av barnas historie, men ryktet om det som hadde skjedd spredte seg lynraskt, og allerede neste dag visste ikke bare hele Aljustrel, men også hele Fátima om det. Ikke uventet var det ingen som trodde på barna, og de fleste gjorde narr av dem eller skjelte dem ut som svindlere og rettet skarp kritikk mot foreldrene som ikke klarte å få barna til å holde seg til sannheten. Lucias mor tok dette svært tungt, og hun forlangte at datteren skulle gå rundt til naboene og tilstå at historien var oppdiktet. Men samme hvor mye moren truet og til og med slo, kunne Lucia bare si: «Jeg har ikke løyet, jeg har virkelig sett Guds Mor».

Til tross for sine lidelser var barna fast bestemt på å avvente kvinnens ankomst til Cova da Iria på den dagen hun hadde lovt dem. 13. juni var festen for den hellige Antonius av Padova, som ble feiret over hele Portugal med store festligheter, men særlig i Fátima, hvor han er kirkens skytshelgen. Barna ville heller gå til Cova da Iria enn til Antoniusfesten, og klokken 11 gikk de dit hvor kvinnen hadde vist seg for dem. Men de var ikke alene, for en skare på rundt femti personer fulgte dem for å se om det var noe i historien som hadde vakt slik en oppsikt.

Kvinnen viste seg for barna på nytt. Hun sa til Lucia at hun ville at hun skulle lære å lese og at de skulle fortsette å be rosenkransen hver dag og at hun ville komme tilbake den 13. juli. Deretter betrodde hun barna en første hemmelighet. Frans, som heller ikke denne gangen hadde hørt kvinnens ord, fikk vite hemmeligheten av Lucia. Tilskuerne hadde verken sett eller hørt kvinnen, de hadde bare hørt Lucias ord. Samme hvor mye man gikk inn på barna, røpet de aldri hva hemmeligheten gikk ut på. De sa bare at den angikk deres personlige ve og vel, «men ikke at de ville bli rike eller lykkelige i denne verden».

Senere, i 1941, fikk imidlertid Lucia himmelens tillatelse til å avsløre denne hemmeligheten. Da Lucia hadde spurt om de tre barna ville komme til himmelen når de døde, svarte kvinnen at hun snart ville komme for å henne Frans og Hyacinta, men at Lucia skulle være lengre på jorden. Hun sa videre: «Jesus vil bruke deg for at menneskene gjennom deg må lære å kjenne og elske meg. Han vil innføre andakten for mitt rene hjerte i verden, og den som utøver den, lover han frelse» (John De Marchi, The Immaculate Heart (1952), Farrar, Straus and Young, New York, p 62). Vitnemålet til Olimpia Marto, mor til Frans og Hyacinta, forteller imidlertid at barna ikke holdt budskapet hemmelig, men ekstatisk forutsa sin egen død mange ganger til henne og til nysgjerrige pilegrimer.

Da den lysende skikkelsen begynte å fjerne seg, hørte man en lyd som en underjordisk torden. Deretter gikk barna til Fátima, hvor de kom frem akkurat da høymessen var over. Siden så mange mennesker var der på grunn av festen for Antonius, ble åpenbaringene kjent utover byen og i hele distriktet. Noen få mennesker som kjente barna godt, trodde på dem, men de fleste var skeptiske, inkludert geistligheten og spesielt Fátimas sogneprest, Don Emmanuele Marques Ferreira.

Statuen i Fátima

På stedet for åpenbaringen var det allerede om kvelden den 12. juli kommet en stor menneskemengde som ønsket å se «underet» neste dag. Da barna neste dag kom til Cova da Iria, var det samlet så mange mennesker at de med nød og neppe kom frem til steineika. Det skal ha vært over 2 000 mennesker til stede – andre snakker om 4 000 eller 5 000.

I likhet med de to tidligere gangene var det nøyaktig ved middagstid (etter daværende portugisisk tid kl 13.30, som tilsvarte astronomisk sann middagstid). Igjen viste kvinnen seg, og igjen ba hun om at de skulle komme tilbake den 13. i neste måned og daglig be rosenkransen til ære for Guds Mor for at den pågående Første verdenskrig snart måtte opphøre. Hun sa også at hun i oktober ville gjøre et under for at alle skulle kunne tro.

Denne gangen hadde kvinnen også betrodd dem en hemmelighet i tre deler og uttrykkelig bedt barna om ikke å røpe den. Senere fikk Lucia tillatelse til å avsløre de to første delene av hemmeligheten, mens den tredje ble skrevet ned og etter hvert overlatt i pavens varetekt. Denne berømte «tredje hemmeligheten» lå i mange år i Vatikanets arkiver mens spekulasjonene gikk høyt om hva den inneholdt, men den ble offentliggjort like etter saligkåringen av Frans og Hyacinta i år 2000.

Den første hemmeligheten var et syn av helvete. Lucia fortalte senere, i sine tredje memoarer, skrevet i 1941 (Lucia de Jesus, Fátima In Lucia's Own words (1995), The Ravengate Press, pp 101, 104):

«Vi så noe som lignet et stort flammehav. I dette var det senket ned svarte, forbrente vesener, djevler og sjeler i menneskeskikkelse som nesten så ut som gjennomsiktige, glødende kull. Inne i flammene ble de hevet i været og falt deretter ned fra alle sider som gnister ved en stor brann, uten noen vekt og likevel ikke svevende. Hver gang det foregikk, utstøtte de så forferdelige klagelyder og slike skrik av smerte og fortvilelse at vi skalv av frykt og redsel. Djevlene hadde de mest uhyggelige og redselsfulle skikkelser og lignet dyr jeg slett ikke kjenner, men likevel var de gjennomsiktige som glødende kull».

Den andre hemmeligheten dreide seg om andakten til Marias rene hjerte. Lucia forteller videre i sine tredje og fjerde memoarer (begge i 1941) (Lucia de Jesus, Fátima In Lucia's Own words (1995), The Ravengate Press, p 104):

«Dere har sett helvete, som de arme syndere kommer til. For å frelse dem vil Vårherre innføre andakten til mitt rene hjerte. Hvis man gjør det jeg sier til dere, vil mange sjeler bli frelst og freden vil komme. Krigen [1914-18] er i ferd med å ta slutt, men hvis man ikke holder opp med å krenke Gud, vil det ikke gå lang tid før en ny og verre krig begynner – det vil skje under det neste pontifikat [Pius XI (1922-39)]. Hvis dere en natt ser et ukjent lys, så vit at det er tegnet fra Gud på at verdens straff for sine mange forbrytelser er nær. Det vil komme krig og hungersnød og forfølgelser av Kirken og Den hellige Far. For å hindre det vil jeg komme for at verden må bli innviet til mitt rene hjerte, og for å innføre soningskommunion den første lørdag i måneden. Hvis man oppfyller min bønn, vil Russland omvende seg og det vil bli fred. Hvis ikke, vil en trosfiendtlig propaganda utbre sine villfarelser i hele verden, og den vil fremkalle kriger og forfølgelser av Kirken. Mange av de gode vil bli pint likesom martyrene, Den hellige Far vil komme til å lide mye og flere nasjoner vil bli tilintetgjort. Men til slutt vil mitt rene hjerte seire. Portugal vil alltid bevare troen».

Det ukjente lyset som kvinnen nevner, mente Lucia senere måtte være det usedvanlige nordlyset som natten mellom 24. og 25. januar 1938 kunne ses over hele Europa, og hun var overbevist om at en ny verdenskrig sto for døren. Kvinnens utsagn om at Russland skal omvende seg, er interessant, siden det i juli 1917 ennå ikke var tale om noen antireligiøs innstilling i Russland, for den bolsjevikiske revolusjonen kom først i november. Lille Hyacinta syntes stadig å ha hatt neste krig for øye, og i januar/februar 1920 sa hun ofte: «Hvis menneskene ikke forbedrer seg, vil Gud straffe verden som aldri før, og det vil begynne i Spania». Dessuten talte hun om «store verdensbegivenheter som vil finne sted henimot år 1940».

Den geistlige øvrigheten avholdt seg fra å ta stilling til saken, og den katolske pressen gikk så langt som å advare de troende om å være på vakt for ikke å bli ofre for mørkets fyrste eller ondsinnede sekter. Men den trosfiendtlige pressen fikk nye impulser til å ta opp kampen mot Kirken med fornyet styrke. De skrev om barnas epileptiske anfall, selv om deres helse var glimrende, om suggesjon og behendige geistlige renkespill for at folket skulle hisses opp mot de republikanske forordninger. En avis skrev at det nylig var oppdaget en mineralkilde i Serra d'Aire, og at eieren hadde satt komedien i scene for å øke dens verdi.

Men den liberale pressens artikler fikk som resultat at Fátima ble kjent over hele Portugal. Dermed var det ikke å undre seg over at en enorm menneskemengde strømmet til Cova da Iria den 13. august. Avisene skrev at ved middagstid var mellom 15 og 20 000 mennesker samlet på stedet der åpenbaringene pleide å finne sted. Størstedelen av menneskemengden var ikke nysgjerrige tilskuere, men fromme mennesker som med foldede hender benyttet den lange ventetiden til å be og synge salmer. Men så begynte det å bre seg uro, for barna dukket aldri opp. Det viste seg at herredsfogden fra Vila Nova de Ourèm hadde latt dem arrestere. Men så hørte alle et tordenskrell og så et lyn, deretter dannet «en usedvanlig vakker sky» seg rundt steineika før den etter rundt ti minutter steg til værs og forsvant.

Herredsfogden var på den tid Arturo d'Oliveira Santos (Stanley Jaki, God and the Sun at Fátima (1999), Real View Books, Michigan, p 15), en overbevist frimurer og kirkefiende. Han viste seg nå som en ivrig vokter av den loven som forbød ethvert religiøst foretagende som Kirken ikke gikk god for. Om morgenen den 13. august dro han til Aljustrel og tok barna med til prestegården for å forhøre dem. Deretter lot han som om han ville kjøre dem til Cova da Iria, men tok dem i stedet med til Vila Nova de Ourèm. Da de nektet å avsløre hemmeligheten, arresterte han dem og lot dem sitte innesperret til neste dag. De ble lokket og truet for å få dem til å fortelle hemmeligheten, og til slutt ble de sperret inne i det offentlige fengslet og truet med å brenne dem levende. Men barna holdt sitt løfte til kvinnen. Andre fanger fortalte senere at barna var oppskjørtet, men ble trøstet av de andre innsatte, og at de deretter ledet de andre innsatte i Rosenkransbønnen (John De Marchi, The Immaculate Heart (1952), Farrar, Straus and Young, New York). Til slutt ga herredsfogden opp den 15. august og førte barna tilbake til prestegården i Fátima.

Barna hadde nå ikke noe håp om å få se kvinnen igjen før 13. september. Men søndag den 19. august passet Lucia og Frans saueflokken i Valinhos («de små daler») sammen med Frans' eldre bror João (død april 2000). Plutselig så de at luften fikk det samme skjær som ved åpenbaringene i Cova da Iria, og deretter så Lucia lynet som pleide å varsle kvinnens komme. Lucia sendte João for å hente Hyacinta, som denne dagen var blitt hjemme. Da hun kom, viste kvinnen seg over et tre som var større enn det i Cova da Iria. Hun klaget over at man hadde forhindret barna i å komme, og av den grunn ville det lovede miraklet i oktober gjøre mindre inntrykk. Hun ba dem om å fortsette å be rosenkransen og å komme til Cava da Iria den 13. september og 13. oktober.

Herredsfogdens forfølgelser fikk en helt annen virkning enn han hadde tenkt. For nå var det ingen som tvilte på barnas oppriktighet, og fra alle kanter ble det rettet protester mot embetsmannens innblanding. Den 13. september var alle veiene til Cava da Iria fylt til trengsel, og ved middagstid var det mellom 15 og 20 000 mennesker til stede. Alle lå på kne, og mange gråt og ba Himmeldronningen om hennes moderlige forbønn. Alle så en ildkule komme fra øst, og etter ti minutter steg den opp i luften igjen og forsvant mot solen.

Denne gangen sa kvinnen at de skulle fortsette å be rosenkransen for at krigen skulle stanse. Deretter lovte hun å komme igjen i oktober sammen med den hellige Josef og det lille Jesusbarnet. Hun påla dem bestemt å komme til Cova da Iria den 13. oktober. Hun gikk med på at det skulle reises et kapell på stedet og at halvparten av de pengene som ble ofret der, skulle brukes til å bygge det.

Pilegrimenes beretninger, men enda mer omtalen i den liberale pressen, som i en ironisk tone refererte begivenhetene og uttrykkelig gjorde oppmerksom på at Guds Mor hadde lovt å gjøre et under den 13. oktober, fremkalte spente forventninger i hele Portugal. Om morgenen den 12. oktober startet allerede tilstrømningen til Fátima, selv fra de fjerneste delene av landet. Om ettermiddagen var alle veiene til Cova da Iria fylt til trengsel av kjøretøyer og fotgjengere, hvorav mange gikk barføtt og ba rosenkransen. Til tross for den fuktige årstiden hadde de bestemt seg for å tilbringe natten under åpen himmel for å få bedre plasser til dagen etter.

Den 13. oktober opprant som en kald, overskyet og regnfull dag, men det hindret ikke folk fra å komme. Det vedvarende regnet hadde forvandlet Cova da Iria til et eneste sølehav og hadde gjort de ventende våte til skinnet. Klokken tolv var en enorm menneskemengde samlet på stedet – anslagene varierer fra «30 til 40 000» av Avelino de Almeida, som skrev for den portugisiske avisen O Século (John De Marchi, The True Story of Fátima (1952), St. Paul, Minnesota: Catechetical Guild Entertainment Society), til 100 000, anslått av Dr. Joseph Garrett, professor i naturvitenskap ved universitetet i Coimbra (De Marchi, p 177), som begge var til stede (De Marchi, pp. 185-187). Det allment aksepterte antallet er 70 000. Fra Porto, Coimbra og Lisboa hadde de betydeligste avisene sendt sine referenter, og fotografer var også på plass. Kort før klokken tolv kom barna, og de hadde denne dagen på seg sine fineste søndagsklær. De gikk frem til treet, som det nå bare var stammen igjen av, siden blader og greiner var fjernet av de andaktssøkende.

Kvinnen viste seg på det vanlige stedet. De tilstedeværende så hvordan en hvit sky samlet seg omkring barna og deretter steg fem-seks meter til værs. Kvinnen sa nå at hun var Rosenkransdronningen og ønsket at man på dette stedet skulle bygge et kapell til hennes ære, og for sjette gang befalte hun at man skulle fortsette med rosenkransen. Hun føyde til at det ikke ville ta så lang tid før krigen var forbi og soldatene ville bli sendt hjem. Deretter sa hun at menneskene må forbedre seg og be om tilgivelse for sine synder, og at de ikke må såre Jesus mer, som allerede har lidd alt for mye. Det var hennes siste ord, og barna var overbeviste om at dette var den siste åpenbaringen.

En side fra Ilustração Portugueza den 29. oktober 1917 som viser folkemengden som betrakter solunderet.

I samme øyeblikk ropte Lucia: «Se solen!» Det sluttet plutselig å regne, skyene spredte seg og solen kom frem, men den var sølvhvit som månen. Med ett begynte den å dreie som et ildhjul rundt seg selv i voldsom fart og sendte ut gule, grønne, røde, blå og fiolette strålebunter. Et øyeblikk stanset ildkulen, så begynte den å snurre rundt igjen. Enda en gang sto den stille, og folk var åndeløse og ute av seg selv. Plutselig så det ut for dem alle som om solen løsnet fra himmelhvelvingen og styrtet ned mot dem. Et tusentallig redselsskrik lød. Så hørte man ropene «Et under! Et under!», «Jeg tror på Gud!», «Hill deg, Maria!», «Min Gud, forbarm deg over oss!». Og folk kastet seg på kne i sølen og ba høyt (John De Marchi, The True Story of Fátima (1952), St. Paul Minnesota: Catechetical Guild Educational Society, pp. 207-210).

Dette skuespillet varte i rundt ti minutter. Det ble sett av troende og vantro, bønder og byfolk, vitenskapsmenn og journalister. Under den senere prosessen kom det frem at fenomenet også ble iakttatt av folk som var mer enn fem kilometer unna, slik at suggesjon kunne utelukkes. Til alles overraskelse var folks klær, som jo nettopp hadde vært gjennombløte, fullstendig tørre da underet var over. Fenomenet er kjent som «Solunderet» (Journal of Meteorology, Vol. 14, no. 142, October 1988).

Mens folkeskaren målløse av forbauselse betraktet solfenomenets første fase, fulgte barna Maria med øynene mens hun steg opp mot solen. Da så de plutselig ved siden av solen Den hellige Familie, til høyre Maria kledd i hvitt med en himmelblå kappe og med et ansikt mer strålende enn solen, til venstre den hellige Josef med Jesusbarnet, som syntes å være et par år gammelt. Den hellige Familie velsignet verden med korsets tegn (John De Marchi, The Immaculate Heart (1952), Farrar, Straus and Young, New York.

Pressen beskjeftiget seg utførlig med begivenhetene. Avisen O Século, som var Portugals mest innflytelsesrike, regjeringsvennlig og erklært antiklerikal, brakte to artikler med overskriftene «I det overnaturliges rike: Åpenbaringene i Fátima» (13. oktober) og «Utrolige hendelser: Solunder ved høylys dag i Fátima» (15. oktober 1917) (York De Marchi, p 144). Dette vakte stor oppsikt, fordi forfatteren av dem, sjefredaktør Avelino de Almeida, vitnet om sannheten til tross for sin vantro, og det førte til heftige angrep på ham fra «Den frie tankes» side. Øyespesialisten dr. Domingos Pinto Coelho, som skrev for avisen Ordem, skrev: «Solen, i et øyeblikk omgitt av en purpurrød flamme, i neste øyeblikk av en stråleglans i gull og dyp fiolett, syntes å være i en usedvanlig hurtig og roterende bevegelse, til tider syntes den å ha løsnet fra himmelen og nærme seg jorden mens den utrålte en sterk varme» (De Marchi, p 147). Spesialreporteren for utgaven av Lisboa-avisen O Dia den 17. oktober 1917 skrev: «Den sølvfargete solen, omgitt av det samme tåkete, grå lyset, ble sett å rotere og vende i sirkelen av brutte skyer (…) Lyset endret seg til et vakkert blått, som om det kom gjennom blyglassvinduene i en katedral, og spredte seg over folket som knelte med utstrakte hender (…) folk gråt og ba med udekte hoder, i nærvær av det miraklet de hadde ventet på. Sekundene syntes som timer, så livfulle var de» (De Marchi, p 143).

Ingen bevegelser eller andre sol-fenomener ble registrert av vitenskapsmenn på den tiden. Ifølge samtidige rapporter fra poeten Alfonso Lopes Vieira og skolelæreren Delfina Lopes med sine studenter og andre vitner i byen Alburita, var sol-fenomenene synlige fra opp til førti kilometer unna (De Marchi). Den benediktinske vitenskapshistorikeren p. Stanley Jaki har foreslått at solens tilsynelatende bevegelse var en hallusinasjon forårsaket av en atmosfærisk inversjon (det at lufttemperaturen stiger med høyden, mens den vanligvis faller), men at barnas forutgående kjennskap til det angivelige tegnet var mirakuløs (Stanley Jaki, God and the Sun at Fátima (1999), Real View Books, Michigan).

Frans døde i en influensaepidemi (Spanskesyken) den 4. april 1919 i foreldrenes hus i Aljustrel, ti år gammel. Han ble gravlagt på sognekirkegården, men den 13. mars 1952 ble hans jordiske rester overført til basilikaen i Cova da Iria (østsiden). Hyacinta døde den 20. februar 1920, også av influensa, på sykehuset D. Estefania i Lisboa, ni år gammel, etter en lang og smertefull sykdom. Hun ble gravlagt i familiegraven til baronen av Alvaiazere i Ourèm. Den 12. september 1935 ble hennes legeme høytidelig overført til kirkegården i Fátima og plassert sammen de jordiske restene av broren Frans. Den 1. mai 1951 ble hennes legeme i den største enkelhet overført til en ny grav som var gjort klar i basilikaen i Cova da Iria (vestsiden). Hyacintas legeme ble funnet intakt (John De Marchi, The Immaculate Heart (1952), Farrar, Straus and Young, New York, p219), mens Frans' hadde råtnet. For biografier om Frans og Hyacinta, se: De hellige Frans og Hyacinta Marto

Lucia dos Santos ble født den 22. mars 1907 i Aljustrel som den yngste av seks barn (en gutt og fem jenter) av Antonio og Maria Rosa dos Santos. Etter sine søskenbarns død ble hun ofte sett i Cova da Iria, hvor hun fromt og beskjedent ba rosenkransen sammen med de mange menneskene som var der. Men en vakker dag var også hun forsvunnet fra sin fødeby. Det vakte stor oppsikt både hos vennligsinnede og andre, og ryktene ble så omfattende at den ivrige herredsfogden fra Vila Nova de Ourèm følte seg forpliktet til å gripe inn. Han innkalte Lucias mor og spurte hvor datteren var, men fikk bare til svar: «Min datter er der hvor hun selv vil være, og hvor også jeg ønsker det. Andre opplysninger har jeg ikke å gi». Herredsfogden nøyde seg med det og lot henne gå.

Den unge jenta var den 17. mai 1921 reist til den katolske kostskolen i Villar, en forstad til Porto, som ble drevet av Dorotheasøstre (Sorores Sanctae Dorotheae – SSD), en kongregasjon grunnlagt av den hellige Paula Frassinetti. Snart etter følte hun Guds kall til å tjene Ham som nonne. Derfor bega hun seg den 25. oktober 1925 til Tuy, en gammel spansk by på høyre bredd av elva Minho der den danner grense mellom Nord-Portugal og Spania. Her lå det portugisiske novisiatet etter at det i 1910 var utvist fra Portugal, og der ble hun opptatt. Ved ikledningen fikk hun klosternavnet Maria Lucia das Dores (av Smertene). Hun ble bestemt til å utføre husarbeid. Den 13. oktober 1928 avla hun de midlertidige løfter og seks år senere, den 13. oktober 1934 avla hun de evige løfter. Senere flyttet hun til et av Dorotheasøstrenes hus i Pontevedra i Galicia i Nord-Spania.

Etter at Lucia var blitt nonne, viste Maria seg for henne igjen den 10. desember 1925 og den 15. februar 1926 i klosteret i Pontevedra i Spania og igjen natten mellom 13. og 14. juni 1929 i klosteret i Tuy. Maria ba henne om å gi videre budskapet om andakten av de fem første lørdager (å be rosenkransen, å meditere over dens mysterier, å skrifte og motta kommunionen som reparasjon for synder begått mot Marias uplettede hjerte). I 1929 gjentok hun sin anmodning om konsekrasjonen av Russland til hennes uplettede hjerte. Denne anmodningen hadde allerede kommet under åpenbaringen den 13. juli 1917 i den «andre hemmeligheten». En visjon av Jesusbarnet selv i Rianxo i Galicia i 1931 gjentok denne anmodningen. Jesus lærte henne også to bønner og ga henne et budskap hun skulle gi til Kirkens hierarki. Flere år senere avslørte Lucia også at mellom april og oktober 1916 hadde en engel vist seg tre ganger for dem, to ganger i Loca do Cabeço og en gang i hagen i hennes families hjem. I disse åpenbaringene presenterte engelen seg som Portugals skytsengel og ba dem om å be og gjøre bot.

Pave Paul VI og sr. Lucia i FátimaLucia skrev seks memoarer i årenes løp fra 1935 til 1993. De første fire er utgitt på engelsk med tittelen Fátima in Lucia's Own Words, mens den femte og sjette er utgitt med tittelen Fátima in Lucia's Own Words II. I de svært livfulle første memoarene, skrevet i 1935 etter anmodning av biskop Dom José Alves Correia da Silva av Leiria, konsentrerer Lucia seg hovedsakelig om Hyacinta. I de andre memoarene fra 1937 skriver hun om åpenbaringene i Fátima.

I de tredje memoarene, skrevet i juli/august 1941, skriver hun om Hyacintas åndelige liv og avslører de to første hemmelighetene fra 13. juli 1917. I de fjerde memoarene, skrevet senere i 1941, skriver hun hovedsakelig om sine minner om Frans, selv om hun også skriver om Hyacinta og gjentar sin beskrivelse av engelen og av Jomfru Maria. Hun kopierte også de to hemmelighetene fra sine tredje memoarer, men la til en setning som ikke hadde vært i den første versjonen: «Portugal vil alltid bevare troen».

Senere, etter anmodning fra rektoren for Fátima-helligdommen, skrev Lucia ned sine minner fra barndommen. De femte memoarene fra 1989 handler hovedsakelig om hennes far, mens de sjette memoarene fra 1993 inneholder hovedsakelig minnene om hennes mor.

I 1946 gikk Lucia over til en strengere orden, de reformerte eller uskodde karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD) og flyttet til et strengt klausurert kloster i Coimbra ikke langt fra Fátima. Der tok hun ordensnavnet «søster Maria Lucia av Jesus og det uplettede Hjerte» (Irmã Maria Lúcia de Jesus e do Coração Imaculado). Den 31. mai 1949 avla hun sine evige løfter. Hun besøkte Fátima seks ganger: I mai 1946, den 13. mai 1967 til 50-årsjubileet for åpenbaringene og den salige pave Paul VIs (1963-78) besøk, i 1981 for å veilede malingen av et maleri av åpenbaringene i karmelittklosteret, den 13. mai 1982 og 13. mai 1991 for den hellige pave Johannes Paul IIs (1978-2005) besøk og den 13. mai 2000 til saligkåringen av Frans og Hyacinta.

Basilikaen i Fátima

Den 28. april 1919 begynte byggingen av Åpenbaringskapellet på det stedet i Cova da Iria hvor steineika hadde stått, og den 13. oktober 1921 ble det for første gang gitt tillatelse til at det ble feiret messe. Om natten den 6. mars 1922 ble kapellet sprengt i luften med dynamitt av fiender av Den katolske kirke, men det ble nesten øyeblikkelig gjenoppbygd. Den 13. mai 1928 begynte man byggingen av en stor kirke i Cova da Iria. Den gigantiske basilikaen i neoklassisk stil, med et 65 meter høyt sentraltårn, er flankert av kolonnader som forbinder den med store kloster- og hospitalsbygninger.

Basilikaen har en kapasitet på 900 personer. Men rundt 10 000 kommer til messe på søndager, og på grunn av plassmangel måtte derfor de fleste troende stå ute. Blant andre grunner var det derfor behov for en ny og større kirke for å beskytte dem mot det barske klimaet. I desember 2003 ble grunnstenen lagt ned for den nye basilikaen i Fátima, som er tegnet av den gresk-ortodokse arkitekten Alexandros Tombazis, som vant en internasjonal arkitektkonkurranse i 2000. Den nye basilikaen ligger på den andre siden av esplanaden i forhold til den eksisterende kirken.

nullBasílica da Santíssima Trindade, «Basilikaen for den hellige Treenighet» på 40 000 m² med 8 633 sitteplasser, ble innviet den 12. oktober 2007 av Vatikanets kardinalstatssekretær Tarcisio Bertone i anledning nittiårsdagen for åpenbaringene. Den var den fjerde største katolske kirken i verden når det gjelder kapasitet, og den ble fullt ut finansiert med donasjoner fra pilegrimer gjennom årene. Tradisjonalistiske katolikker er ikke overraskende misfornøyde og snakker om «the new basilica of hideous ʽmodern’ design» (heslig) og synes at den nye kirken ser ut som et fengsel.

Den 13. oktober 1930 erklærte biskopen av Leiria at åpenbaringene var troverdige og ga tillatelse til kulten for Vår Frue av Fátima.

Kontroverser rundt Fátima

Det skal ikke legges skjul på at Fátima ikke er uten kontroverser. Åpenbaringene skjedde under Portugals Første republikk (1911-26), da frimurerne hadde fått sterk innflytelse og antiklerikale følelser var sterke i landet og Kirken mistet mange av sine eiendommer. I 1911 hadde til og med statsoverhodet, Alfonso Costa, lovet å feie bort katolisismen «i løpet av to generasjoner». Mange katolikker følte seg forfulgt, og dette førte til en polarisering i det portugisiske samfunnet. De sekulære så på åpenbaringene i Fátima som et forsøk fra Kirken på å gjenvinne politisk kontroll, mens Kirken selv brukte åpenbaringene til å møte de to truslene sekularisering og nedgang i religiøs fromhet.

Etter de militæres kontrarevolusjon i 1926 under general Óscar Carmona, og spesielt etter at António de Oliveira Salazar (1889-1970) ble statsminister i 1932 og var Portugals fascistiske diktator fra 1932 til 1968, var ikke andakten for Vår Frue av Fátima lenger halvveis forbudt. Tvert imot ble kulten oppmuntret, og den ble et av de anekdotiske elementene i den folkelige portugisiske nasjonalismen: «Fado [portugisisk folkesang], Fátima og Fotball» (vanligvis referert til som «de tre F-er»).

Under Salazars regime ble åpenbaringene i Fátima assosiert med motstand mot kommunistiske politiske bevegelser, og konservative katolikker har tatt dette elementet til sitt hjerte. I 1947, under Den kalde krigen, ble «The Blue Army of Our Lady» startet i USA; blåfargen henviste til Marias tradisjonelle farge, men allegorien til Sovjetunionens «Røde Arme» var ikke utilsiktet. Denne «blå armeen» består av katolikker og ikke-katolikker som mener at ved å vie seg til daglig bønn (spesielt rosenkransen) kan de hjelpe til med å oppnå verdensfred og få en slutt på kommunismens villfarelser. I 1952 kom spillefilmen The Miracle of Our Lady of Fátima, som overspilte rollen til sosialister og andre venstreelementer i den portugisiske regjeringen som «motstandere» av visjonene. Siden regjeringen på den tiden ikke var kontrollert av sosialister, men av frimurere, ville det meste av regjeringens motstand være motivert av ønsket om skillet mellom stat og kirke, ikke av ateistisk eller kommunistisk ideologi.

Den 13. mai 1967 kom pave Paul VI (1963-78) til Fátima for feiringen av 50-årsjubileet for den første åpenbaringen den 13. mai 1917. Attentatforsøket på pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen i 1981 skjedde den 13. mai, på festen for Vår Frue av Fátima. På ettårsdagen i 1982 dro paven til Fátima for å takke Jomfru Maria for at hennes hånd stoppet kulene slik at han overlevde attentatet. Han brakte med seg den ene kulen til henne. Den andre brakte han til Den svarte Madonna i Czestochowa, og de er allerede relikvier. Den 13. mai 1991 besøkte han igjen Fátima på tiårsdagen for mordforsøket. Den 13. mai 2000 dro han igjen til Fátima for å saligkåre to av de tre seerbarna, Frans og Hyacinta. Sr. Lucia var til stede ved pavebesøkene i 1967, 1982 og 1991 og ved saligkåringen i 2000.

Den tredje hemmeligheten

I 1941 avslørte Lucia de to første hemmelighetene fra 13. juli 1917. I juni 1943 ble hun alvorlig syk i Tuy i Spania med brysthinnebetennelse, og hennes tilstand var så alvorlig at biskop José da Silva av Leiria (son Fátima tilhørte) ble bekymret for at hun skulle dø før den tredje hemmeligheten var avslørt. Kannik José Galamba de Oliveira overbeviste senere biskop da Silva om å foreslå for sr. Lucia at hun skrev ned den tredje hemmeligheten. Hun nektet imidlertid å gjøre som foreslått ettersom hun ikke ville ta ansvaret for et slikt initiativ på egen hånd, men hun erklærte at hun ville lystre en uttrykkelig ordre fra biskopen om å skrive den ned.

I midten av oktober 1943 ga biskop da Silva til slutt sr. Lucia den formelle ordren om å skrive ned den tredje hemmeligheten. Hun gjorde seg klar til å utføre ordren, men var ute av stand til det de neste 2 ½ månedene. Det var først etter at Jomfru Maria viste seg for henne den 2. januar 1944 for å bekrefte at det virkelig var Guds vilje at hun skulle skrive ned den tredje hemmeligheten, at sr. Lucia til slutt klarte å overvinne disse vanskelighetene. Hun skrev ned hemmeligheten mellom 2. og 9. januar 1944. Den 9. januar skrev hun til biskop da Silva og informerte ham om at hemmeligheten endelig var skrevet ned og lagt i en forseglet konvolutt.

Den 2. september 1952 ble sr. Lucia forhørt om den tredje hemmeligheten i sitt kloster i Coimbra av p. Joseph Schweigl, som var sendt dit på et spesialoppdrag av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). I 1955 sendte pave Pius XII enda en representant til klosteret i Coimbra for å forhøre sr. Lucia om innholdet i den tredje hemmeligheten. Kardinal Ottaviani, leder for Vatikanets Hellige Officium (Inkvisisjonen), snakket med sr. Lucia den 17. mai 1955. Hans avhør ble fulgt av en ordre om at teksten til den tredje hemmeligheten skulle oversendes til Vatikanet.

Rundt slutten av 1956 viderebefordret den pavelige nuntius i Lisboa, erkebiskop Fernando Cento, ordren fra Det hellige Officium til biskop da Silva om at alle dokumentene sr. Lucia hadde skrevet, skulle sendes til Vatikanet, inkludert hemmeligheten. I mars 1957 ba biskop Venancio, Fátimas hjelpebiskop, en siste gang biskop da Silva innstendig om å lese hemmeligheten før han sendte den over til Vatikanet. Men den da 85-årige biskop da Silva nektet å lese den og sa: «Den interesserer meg ikke». Biskop Venancio, som ikke var autorisert til å bryte seglet, holdt konvolutten opp mot lyset og skrev omhyggelig ned det han fikk med seg. Han observerte angivelig at hemmeligheten var skrevet på én side med rundt 25 linjer. Deretter ble konvolutten senere i 1957 sendt til Vatikanet. Den ble åpnet i 1959 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63).

Sr. Lucia hadde erklært at hemmeligheten kunne avsløres etter 1960, men den 8. februar 1960 annonserte Vatikanet i et kommuniké at hemmeligheten ikke ville bli avslørt, og de erklærte at det er mest sannsynlig at brevet aldri vil bli åpnet. Dette førte til massive spekulasjoner og de villeste teorier. De fleste syntes å være enige om at hemmeligheten handlet om verdens undergang, som skulle skje i nær fremtid. Siden hemmeligheten etter 1959 bare var lest av pavene og prefektene for Troslærekongregasjonen (Inkvisisjonens etterfølger), var alle spekulasjonene grunnløse, men det gjorde bare at fantasien fikk desto mer spillerom.

Sr. Lucia og pave Johannes Paul II i Fátima i 2000

Ved avslutningen av saligkåringsseremonien for Frans og Hyacinta i Fátima i 2000 avslørte overraskende Vatikanets statssekretær kardinal Angelo Sodano at «den tredje hemmeligheten» fra Fátima handler om noe som allerede har inntruffet, og at paven med tillatelse av sr. Lucia hadde gitt Troslærekongregasjonen i oppdrag å publisere den med en kommentar. Dokumentet ble offentliggjort på en pressekonferanse den 26. juni 2000. Det var utarbeidet av Troslærekongregasjonen og var undertegnet av prefekten, daværende kardinal Joseph Ratzinger, senere pave Benedikt XVI (2005-13)), og sekretæren, erkebiskop (senere kardinalstatssekretær) Tarcisio Bertone SDB. Dokumentet er over førti sider langt og ble offentliggjort på en rekke språk. Det inneholder blant annet en innledning av erkebiskop Bertone, teksten til alle de tre hemmelighetene, delvis i faksimile, og en kommentar av kardinal Ratzinger. Denne kommentaren behandler innholdet i den tredje delen av Fátimas hemmelighet, men kommer også inn på privatåpenbaringers teologiske status.

Teksten til den tredje hemmeligheten:

«Jeg skriver dette i lydighet til deg, min Gud, som beordrer meg å gjøre det gjennom hans eksellense biskopen av Leiria og gjennom din allerhelligste mor og min.

Etter de to delene som jeg allerede har fortalt om, så vi til venstre for Vår Frue og litt over henne en engel med et flammende sverd i sin venstre hånd. Det blinket og sendte ut flammer som så ut som de ville sette verden i brann, men de døde ut da de kom i kontakt med den glans som Vår Frue strålte mot ham fra sin høyre hånd. Engelen pekte på jorden med sin høyre hånd og ropte ut med høy stemme: «Bot! Bot! Bot!» Og vi så et enormt lys som er Gud: «noe lignende som hvordan mennesker ser ut i et speil når de passerer foran det» en biskop kledd i hvitt « vi hadde inntrykk av at det var Den hellige Far». Andre biskoper, prester, ordensmenn og ordenskvinner gikk opp et bratt fjell, på toppen var det et stort kors av grovt tilhugde stammer som av korketre med bark. Før Den hellige Far kom dit, gikk han gjennom en stor by som var halvveis i ruiner, og halvt skjelvende med vaklende skritt, nedtrykt av smerte og sorg, ba han for sjelene til de likene som han møtte på sin vei. Da han var kommet til toppen av fjellet, knelte han ned ved foten av det store korset. Da ble han drept av en gruppe soldater som avfyrte kuler og piler mot ham, og på samme måte døde den ene etter den andre av de andre biskopene, prestene, ordensmennene og ordenskvinnene og ulike legfolk av ulik rang og stilling. Under korsets to armer var det to engler, begge med et vievannskar av krystall i hånden. Der samlet de opp blodet fra martyrene og med det stenket de sjelene som nærmet seg Gud.»

Originalteksten til den tredje hemmeligheten

Hemmelighetens avsløring ble ledsaget av en erklæring fra Vatikanet, der det legges vekt på at budskapet må tolkes symbolsk, men at det gir en fordypet forståelse av århundrets historie: Visjonen forteller om pavens og Kirkens kamp for kristendommen gjennom 1900-tallet. Den hvitkledde biskopen er pave Johannes Paul II, og skuddene representerer attentatet på ham den 13. mai 1981.

Men dette var åpenbart ikke nok for de mest konservative kreftene i hva vi kan kalle Fátima-bevegelsen, og en setning fra en slik hjemmeside er talende: «The immediate reaction of millions of Catholics could be summarized in two words: That's it?» Og selvsagt var det ikke det. En rekke konspirasjonsteorier ble fremmet. Noen mener at den offentliggjorte teksten ikke er den virkelige hemmeligheten, eller i det minste ikke hele hemmeligheten. Man mente å vite at den tredje hemmeligheten skulle begynne med ordene «Portugal vil alltid bevare troen», som avsluttet den andre hemmeligheten i sr. Lucias fjerde memoarer i slutten av 1941. Men denne setningen var ikke med i hennes tredje memoarer, skrevet i juli/august 1941, og det at hun tok den med i den andre versjonen, skulle angivelig bevise at den tredje hemmeligheten begynte slik.

Vi skal ikke gå nærmere inn på det som disse kretsene kaller «Bertone/Ratzinger-svindelen», men alt ligger tilgjengelig på Internett for dem som er interessert.

Konsekreringen av Russland

Et annet favoritt-tema for Fátima-bevegelsen er konsekreringen av Russland til Marias rene hjerte. Ifølge sr. Lucia lovte Jomfru Maria at konsekrasjonen av Russland ville lede til Russlands omvendelse og en æra av fred (John De Marchi, The Immaculate Heart (1952), Farrar, Straus and Young, New York). Noen mener at pave Pius XII (1939-58) utførte denne konsekreringen. I sitt apostoliske brev Sacro Vergente Anno av 7. juli 1952 skriver han: «.. som Vi for noen få år siden konsekrerte hele menneskeheten til Jomfru Marias, Guds mors rene Hjerte, så konsekrerer Vi i dag på en helt spesiell måte alle folk i Russland til dette uplettede hjertet» («Sacro vergente anno»: Consacrazione della Russia al Cuore immacolato di Maria, 7. juli 1952, 9).

Andre igjen mener at pave Johannes Paul II (1978-2005) oppfylte denne anmodningen i 1984. Da skrev han til alle verdens biskoper og ba dem om å forene seg med ham. Han sendte bud etter statuen av Vår Frue av Fátima, og den 25. mars 1984 konsekrerte han på Petersplassen, offentlig og sammen med de biskopene som ønsket å forene seg med ham, hele verden, inkludert Russland, før Sovjetunionens kollaps i 1991, til Marias rene hjerte, selv om denne konsekrasjonen ikke spesifikt nevnte Russland ved navn. Men i septemberutgaven i 1985 av Sol de Fátima, «Den blå armes» spanske blad, står det at sr. Lucia skal ha sagt at denne seremonien ikke oppfylte Jomfru Marias anmodning, ettersom Russland ikke ble spesifikt nevnt, og «mange biskoper ikke la noen betydning i den».

Men i et brev av 29. august 1989 skriver sr. Lucia til sr. Maria av Betlehem og svarer på spørsmålet: «Har konsekrasjonen av verden blitt foretatt i henhold til Vår Frues anmodning?» Sr. Lucias svar er at konsekrasjonene i 1942 (Pius XII), 1967 (Paul VI) og 1982 (Johannes Paul II) ikke var foretatt etter Jomfru Marias ønske, fordi de ikke skjedde i enhet med alle verdens biskoper. Men konsekrasjonen den 25. mars 1984 var i henhold til Marias anmodning.

Den 20. desember 2001 kom erkebiskop Tarcisio Bertone med en erklæring som sa at han den 17. november 2001 hadde hatt et møte med sr. Lucia, som da hadde sagt til ham: «Jeg har allerede sagt at konsekrasjonen ønsket av Vår Frue ble gjort i 1984 og har blitt akseptert i himmelen». Samtidig erklærte hun at alle hemmelighetene var offentliggjort, at hun ikke hadde mottatt flere åpenbaringer og at den tredje hemmeligheten slett ikke nevnte 11. septemberattentatet, slik ryktene ville ha det til (ZENIT.org News Agency, 15 February 2005).

Paven incenserer statuen av Vår Frue av Fátima på Petersplassen i 2000

Men noen av de mest overbeviste «Fatimist»-bevegelsene hevder hardnakket at sr. Lucias brev til sr. Maria av Betlehem er en forfalskning og at kardinal Bertones erklæring er en del av hans svindel. Konspirasjonsteoriene fortsetter.

Fra sr. Lucias begravelse

 

 

Da den reviderte utgaven av det romerske missale (Editio Typica tertia) ble presentert i Vatikanet den 22. mars 2002, ble det opplyst at det var innført elleve nye valgfrie minnedager i kirkeåret. Blant dem var minnedagen for Vår Frue av Fátima, som dermed ble tatt inn i den universelle kalenderen. Dermed ble gruppen med denne typen minnedager for Maria utvidet til fem; de andre er i tillegg til Vår Frue av Fátima (13. mai) Vår Frue av Lourdes (11. februar), den salige Jomfru Maria av Karmelberget (16. juli), Vår Frue av Rosenkransen (7. oktober) og Vår Frue av Guadalupe (12. desember).

Sr. Lucia av Jesus og det uplettede Hjerte døde søndag den 13. februar 2005 i karmelittklosteret Santa Teresa i Coimbra, 97 år gammel. Hun hadde da blitt stadig svakere de siste månedene, og de siste ukene forlot hun ikke sin celle. Dagen før hadde hun mottatt et budskap fra pave Johannes Paul II, som selv skulle dø noen uker senere. Hun døde omgitt av sine karmelittsøstre samt biskop Dom Albino Cleto av Coimbra. Hun hadde alltid sagt at hun kom til å dø enten den 13. i en måned eller på den første lørdagen i en måned, slik hun skrev i sine memoarer i 1973. Et av sr. Lucias siste ønsker var å bli gravlagt i Karmelittklosterets klostergang, noe hun uttrykte i skriftlig form. Begravelsen skjedde tirsdag den 15. februar, og statsminister Pedro Santana Lopes hadde erklært dagen som nasjonal sørgedag av respekt for sr. Lucia.

Sr. Lucia ga muntlig samtykke til at hennes legeme kunne flyttes til basilikaen i Cova da Iria i Fátima etter et år, med klosterets tillatelse, «dersom man ønsker å gjøre det». Søndag den 19. februar 2006 var rundt 100.000 pilegrimer samlet i Fátima for å hylle sr. Lucia da hennes kiste ble ført til basilikaen. Der ble hennes kiste lagt ned ved siden av hennes søskenbarn, de salige Hyacinta og Frans Marto.


Kilder: Walsh, Fonseca, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, en.wikipedia.org, fatimaonline.org, santuario-fatima.pt, fatima.org, diverse nyhetsmeldinger, biografien om Frans og Hyacinta - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 27.02.2007, sist endret 12.05.2017 - 19:15