La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Josef (død mellom 12 og 33)

Minnedag: 19. mars

Jesu fosterfar. Skytshelgen for Universalkirken, for Mexico (1555), Filippinene (1565), Canada (1624), Bøhmen (1654), Bayern (1663), Østerrike (1675), Peru (1828), for Tirol, Steiermark og Kärnten, Osnabrück og Köln; for brorskap og ordensfellesskap oppkalt etter ham; for arbeidere og håndverkere, særlig tømmermenn og snekkere; for kirkegårdsgravere, vedhoggere og ingeniører, for familier, oppdragere, ektepar og familiefedre, barn, unge og foreldreløse; for alle slags hjem og hospitser; for boligsøkende, reisende og forviste, regnskapsførere og fullmektiger, arbeidere, sosial rettferdighet og reisende; for jomfruelighet, for de døende og for en god død, for mennesker i fortvilte situasjoner, mot tvil og fristelser

Den hellige Josef, tømmermannen fra Nasaret, var Jomfru Marias beskjedne ektemann. Alt vi vet om ham, står i evangeliene, men bortsett fra i juleevangeliet står det svært lite om ham. Hans far het Jakob eller Heli. Selv om han var av Davids hus og en «rettskaffen» mann, var han en fattig håndverker. At Josef og Maria var fattige, vises av det faktum at de bare ofret et par turtelduer ved Marias rensing i tempelet. Det er ingen grunn til å anta at han var annet enn en ung mann da han trolovet seg med Maria, men legendene i de apokryfe skrifter forteller noe annet, spesielt det såkalte Jakobs Protoevangelium, og det er på grunn av dette at han så lenge har vært avbildet av kunstnere som en gammel mann. Apokryf er også fortellingen om at han hadde vært gift tidligere, og at Jesu «brødre» som omtales i evangeliene, er Josefs barn fra første ekteskap. Like apokryf er historien om at tolv friere konkurrerte om Marias hånd. Den forteller at de tolv betrodde sine staver til ypperstepresten, og at på Josefs stav skjøt det ut friske skudd for å vise at han var den utvalgte.

Matteusevangeliet forteller historien om Jesu fødsel sett fra Josefs side, mens Lukas presenterer Marias syn. Josef ble bekymret da han fant at Maria var med barn, og ville skille seg fra henne i det stille, men tvilen ble fjernet da en engel viste seg for ham og fortalte om Inkarnasjonens mysterium. Josef tok da Maria til hustru, og etter katolsk tro levde de siden i et kyskt ekteskap, et såkalt «Josefsekteskap». Etter keiser Augustus' påbud tok han med seg den høygravide Maria til Betlehem for å skrives inn i manntallet. Etter Jesu fødsel i Betlehem ble Josef advart i en drøm, først om å flykte med Maria og barnet til Egypt for å unnslippe Herodes, og senere, da Herodes var død, om å vende tilbake til Israels land. Men han fryktet Archelaus, Herodes' etterfølger i Judea, og dro videre til Galilea, hvor de bosatte seg i Nasaret (Matt 1,18-25; 2,13-23). Episoden med den tolvårige Jesus i tempelet (Luk 2,41-48) viser igjen Josef som den trofaste i hans egenskap av vokter og hjelper. Dette er siste gang han nevnes i evangeliene.

Vi vet ikke når Josef døde, men det må ha vært før Jesu korsfestelse. (Kfr. Joh 19,26-27). Fortellingene i Bibelen gir inntrykk av en rettferdig, vennlig, verdig og fornuftig mann, rede til handling, men selvutslettende. Men dette var ikke nok for dem som skrev apokryfe fortellinger, og noen av deres mer fantasifulle historier gjelder nettopp den hellige Josef. Det sies at han på grunn av sin skikkelighet ble opptatt til himmelen med både kropp og sjel.

Dyrkelsen av Josef synes å være begynt i Egypt. Et gresk dokument kalt «Historien om Josef Tømmermannen» fra 400-500-tallet var innflytelsesrikt i å skape en liturgisk kult, som trolig oppsto i øst men nådde sitt største omfang i vesten mye senere, og nå dyrkes han i stigende grad. Han dukker først opp i martyrologiene i Rheinau på 700-tallet og de litt yngre irske martyrologiene til St. Oengus og Tallacht. Middelalderhelgener som Bernhard av Clairvaux, Margaret av Cortona, Vincent Ferrer, Birgitta av Sverige, Frans av Sales og Bernardin av Siena var forkjempere for hans kult, delvis som en reaksjon mot middelalderske mysteriespill, hvor hans rolle ofte er å løse opp stemningen på en komisk måte. Fransiskanermunken Bernardin av Siena så i ham forbildet på den gode og medgjørlige familiefar. Han er skytshelgen for familier og alle slags hjem og hospitser, og for en god død.

Dette siste patronatet, som er vidt spredt siden 1600-tallet, er trolig basert på den legendariske beretningen om St. Josefs egen død i «Historien om Josef Tømmermannen». I den er Josef redd for døden og fylt av samvittighetsnag, men blir trøstet av ordene fra Maria og Jesus, som lovte beskyttelse og liv til alle som gjorde godt i Josefs navn. På 1400-tallet skrev den franske kirkemannen Jean Gerson tolv dikt til hans ære. Mange kirker, sykehus og religiøse kongregasjoner er viet til St. Josef, og den svært utbredte bruken av Josef som døpenavn er også et bevis på hans store popularitet. I den nye verden er Canada, og særlig Montreal, de mest fremtredende stedene for hengivenhet for Josef. Relikvier av Josef hevdes av de italienske byene Roma, Loreto, Frascati og Orvieto.

Josefs minnedag er den 19. mars og har rang som høytid (solemnitas). Den kan flyttes ut av fasten hvis den nasjonale bispekonferansen bestemmer det. Opphavet til dagen er usikkert, men det kan være at den bevisst er lagt i nærheten av Herrens bebudelse den 25. mars. I det gamle Roma ble festen for Minerva feiret denne dagen. Hun var gudinne for håndverkerne, noe som kan ha gjort at dagen ble overtatt av Josef. Festen ble tatt opp i den romerske kalenderen i 1479 av fransiskanerpaven Sixtus IV. Karmelittiske breviarer fra 1480 og fremover angir hans fest, det samme gjør det romerske breviariet av 1482 og det romerske Missale fra 1503. Men spredningen og populariteten til denne festen og dens rang som høytid er for en stor del takket være den hellige Teresa av Ávila, som dediserte moderhuset til sin reformerte karmelittklostre i Ávila til ham, og ofte anbefalte hengivenhet til ham i sine skrifter. Ignatius av Loyola fremmet også hans kult. Pave Gregor XV innførte i 1621 kirkeplikt på hans festdag, men det er ikke særlig utbredt i dag. I 1714 skrev pave Klemens XI et nytt officium for hans fest. I 1729 ble hans navn tatt inn i Allehelgenslitaniet, og i 1919 kom en prefasjon for Josef.

Den salige pave Pius IX utnevnte ham i 1870 til «Universalkirkens beskytter», og oppmuntret også hans «patronatsfest», senere «høytidsdag», på tredje onsdag etter påske. Denne festen ble erstattet av pave Pius XII i 1955 med en fest den 1. mai for St. Josef, «arbeideren», senere «håndverkeren», innført som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Pave Leo XIII proklamerte ham som modell for fedre i 1889. Den salige pave Johannes XXIII foretok den første forandring som er gjort i messens Canonbønner på tusen år, ved den 13. november 1962 å forordne at Josefs navn skulle føyes til like etter Marias. I øst er det ingen egen minnedag for Josef, men han feires sammen med Maria som Kristi foreldre den 26. desember.

Josef avbildes i middelalderens kunst sjelden alene, men nesten alltid sammen med Maria og Jesus. Ofte har han Jesusbarnet på skulderen. Han avbildes ofte med en lilje for renhet, eller med en tømmermanns verktøy.