De hellige Marcellinus og Peter (200-tallet -304)

De hellige Marcellinus og Peter tilhørte begge Romas presteskap. Marcellinus var en fremtredende prest i byen, mens Peter skal ha vært Eksorsist (djevleutdriver), en av de lavere vielsene, og han er også kjent som Petrus Exorcista. Disse martyrene var venner og ble halshogd under Diokletians forfølgelse i år 304.

Det finnes tidlige og sterke bevis på deres kult. Deres fest står i sakramentarier og kalendere og gravene er bevart. Det fortelles for eksempel om dem i Hieronymus' martyrologium. På pave Damasus Is tid (366-84) var Marcellinus og Peter blant de høyest ærede av alle de tidlige kristne martyrene. Damasus var født omtrent år 305, og som gutt hadde han snakket om Marcellinus og Peter med deres bøddel, som senere ble omvendt til kristendommen. Damasus utstyrte deres og andre martyr- og pavegraver med epigrammer (gravskrifter) på rim, og flere av hans innskrifter, som Sancte Petr(e) Marcelline, suscipite vestrum alumnum, kan fortsatt leses.

Til Damasus fortalte bøddelen at han hadde fått i oppdrag å henrette Marcellinus og Peter i all hemmelighet. Derfor førte han dem langs den antikke Via Labicana, den nåværende Casilina, som gikk sørøstover ut av byen. Ved den tredje milestolpen var veien omgitt av tett skog med ugjennomtrengelig undervegetasjon. For at bøddelen skulle kunne gjennomføre sitt oppdrag, måtte martyrene selv først rydde en liten åpning i det tette buskaset. Der ble de henrettet, og deres døde kropper ble gjemt i en grotte i nærheten.

Etter en stund ble likene oppdaget av en from enke ved navn Lucilla, i følge en opptegnelse fra 500-tallet på mirakuløst vis, og sammen med den like fromme kvinnen Firmina berget hun likene og ga dem en anstendig begravelse i Tiburtius-katakombene på Via Labicana, på kirkegården "Ad duas Lauros" (ved de to laurbærtrær).

Legenden har utstyrt deres biografi med flere detaljer, men man kan ikke bygge noe på enkelthetene i den. Den forteller at de i fengslet frimodig vitnet om troen, og de omvendte mange, blant dem fangevokteren Arthemius og hans kone og døtre. De ble dømt til døden av en magistrat ved navn Severus eller Serenus, og ble i hemmelighet tatt med til skogen Silva Nigra (Den svarte skogen) og halshogd der. Meningen var at begravelsesstedet skulle være ukjent, men det ble avslørt av bøddelen, som senere omvendte seg til kristendommen. Stedet for deres martyrdød het etterpå Den hvite skogen. En gang ble det trodd at 44 andre martyrer døde sammen med Marcellinus og Peter, men det skyldtes en feiltolkning av Hieronymianum.

Keiser Konstantin bygde en gravbasilika for dem, på stedet som i dag heter Torpignattara. Han æret faktisk Marcellinus og Peter så høyt at han i samme basilika gravla sin mor, den hellige keiserinne Helena ca 330. Imidlertid lot han senere hennes jordiske rester overføre til Konstantinopel, mens de to martyrene fant sitt siste hvilested i basilikaen som ble bygd til deres ære i selve Roma. Gravbasilikaen forsvant, men rester av den ble gjenoppdaget i 1896. Borromini bygde en barokkirke til deres ære mellom Lateranet og Santa Maria Maggiore (Santi Marcellino e Pietro).

I 827 sendte pave Gregor IV relikviene til historikeren Einhard, tidligere sekretær og biograf for Karl den Store, for at et av de mange klostrene som ble bygd skulle bli et kultsenter. Det heter at Einhard skaffet relikviene "ved list og bestikkelser". Først ble de overført til Steinbach i Odenwald, men Einhard forteller at to duer gjennom en gutt befalte ham å overføre de hellige til Seligenstadt ved Frankfurt am Main. Der ble de stedt til hvile med store æresbevisninger, en av de største helgentranslasjonene i Tyskland. Mange syke kom til deres grav og ble helbredet. Beretninger om miraklene er bevart.

Men i et tverrskip i katedralen i Cremona står en sarkofag som også sies å inneholde deres relikvier.

Marcellinus og Peter ble tidlig æret i Roma, og festen ble satt inn i den romerske kalenderen av pave Vigilius i 555. Siden 700-tallet er festen feiret den 2. juni. Deres navn står i Martyrologium Romanum, og de nevnes i Canon Romanus eller messens Kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen. I kunsten fremstilles de sammen, kledt som prester og utstyrt med martyrenes palmegrener.