Halloween – en kristen fest?

Hva er egentlig opprinnelsen til Halloween?

Les mer
 

Den salige Marcellus Callo (1921-1945)

Minnedag: 19. mars

Den salige Marcellus Callo (1921-1945)

Den salige Marcellus Callo (fr: Marcel) ble født den 6. desember 1921 i Rennes i Bretagne Frankrike. Han ble døpt dagen etter. Han var den andre av ni barn av arbeideren Jean-Marie Callo og hans hustru Felicité Marie-Josèphe Fanène. Familien satt i beskjedne kår rent materielt, men de var dypt kristne, og fremfor alt moren insisterte på en strengt katolsk oppdragelse. Madame Callo håpet på at hennes førstefødte Jean skulle bli prest, og han ble da også presteviet i 1943, kort etter at Marcellus var sendt til Tyskland.

Marcellus var ingen strålende elev. Han hadde evner, men hadde en tendens til å arbeide i skippertak. Til tross for hans mangel på flid fikk han de nødvendige vitnemål slik at han senere kunne bli lærling i hjembyen. Han var åpen, hjelpsom og from, men ofte temmelig egensindig. Han kunne være litt av en ertekrok og fikk sin del av ørefikene i klasserommet. Han hadde vært ministrant i syv år og ble medlem av Det eukaristiske korstog, som satte sitt preg på hans spiritualitet. Eukaristien ble alltid sentral i hans liv.

I en alder av 10 ½ år mottok han sin første høytidelige kommunion og ble fermet (konfirmert) et år senere. Hjemme var han hengiven og tillitsfull, spesielt overfor sin mor, og hennes tro og forståelse hjalp ham mot åndelig modenhet. Speiderbevegelsen, som han sluttet seg til i julen 1933, utløste hans entusiasme, og han forble en speider i sitt hjerte hele livet. Den 18. juni 1934 avla han full av stolthet sitt speiderløfte. Han var en utpreget ledertype, og snart ble han leder for Pantertroppen.

Den 1. oktober 1934 ble den 13-årige Marcellus typograflærling hos en lokal trykker, og han ble kastet inn i et miljø som forårsaket en viss sjelekval. Et rettskaffent og fromt familieliv og speidernes sunne atmosfære hadde ikke forberedt ham på det slibrige eller blasfemiske språket i en herdet voksenverden. Han fortsatte med regelmessige skriftemål og gikk daglig til messe, og gradvis ble han fortrolig med sine omgivelser. Til tross for sine lange arbeidsdager på trykkeriet fortsatte han å utføre det tunge arbeidet hjemme for å lette morens byrder, og han ga sin lønn til henne for underholdet av familien.

Et år senere sto han som 14-åring overfor en avgjørende beslutning. Abbé Martinais rekrutterte unge menn av en mer åndelig innstilling til «Unge kristne arbeideres forening» (Jeunesse Ouvrière Chrétienne – JOC) (les jocistes) for å møte det han så på som en uheldig militanthet for arbeidernes rettigheter, og han inviterte Marcellus til å slutte seg til hans seksjon. Marcellus, som var genuint fornøyd hos speiderne, var nølende med å gjøre det. Imidlertid, både presten og hans mor, som var ulykkelig over Marcellus' hyppige utflukter med speiderne, seiret, og han ble medlem av JOC i slutten av 1935.

Men Marcellus klarte ikke å bryte med speiderbevegelsen, så han bestemte seg for å være både speider og jociste. Med tiden, etter hvert som han vokste inn i JOCs idealer og ble mer og mer hengiven, løsnet han sin tilknytning til speiderne. Fra da av ønsket han ikke annet enn å bringe sine arbeidskamerater til Kristus og Kristus til dem. Da han ble president for gruppen, kunne Marcellus få fullt utløp for sin nidkjærhet og utvilsomme lederegenskaper. Han ble venn og fortrolig for alle medlemmene i sin gruppe.

I sine åtte år i JOC (1935-43) ga Marcellus alt han hadde, men han fikk også mye fra bevegelsen. Det manglet aldri på hjelp og veiledning fra abbé Martinais, det var regelmessige retretter og dager for ettertanke, men fremfor alt var det doktrinen om Kristi mystiske legeme som opprettholdt bevegelsen og inspirerte dens beste arbeidere, blant dem Marcellus.

Etter den tyske invasjonen av Frankrike i 1940 pleide Marcellus og noen venner å dra til jernbanestasjonen og hjelpe flyktninger som var sultne og forvirret. Guttene klarte også å hjelpe mange til å unngå arrestasjon av nazistene ved å gi dem sine Røde Kors-armbind. Som 20-åring møtte han Marguerite Derniaux, som også var en jociste. Året etter, i 1942, forlovet de seg, og de planla å offentliggjøre forlovelsen i anledning av hans bror Jeans prestevielse.

Men i 1943 var krigen kommet til Rennes, med de allierte som bombet våpenfabrikker, depoter og jernbanelinjer. Den første tragedien for familien Callo var da Madeleine, den tredje datteren, ble drept i et av angrepene den 8. mars 1943. Samtidig ble Marcellus utskrevet til tvangsarbeid i Tyskland gjennom STO (Service de Travail Obligatoire). Han hjalp andre innkalte til å flykte til den sonen i Frankrike som ikke var okkupert av tyskerne. Det ville også vært mulig for ham selv å gå i dekning og unndra seg innkallingen, men det ville ha åpnet veien for represalier mot faren og broren, som akkurat skulle ordineres. Til slutt avgjorde Marcellus at Gud kalte ham til en misjonsoppgave i Tyskland.

Han forlot Rennes den 19. mars 1943 og dro til Thüringen. Rundt 80 bretonere var i en gruppe franskmenn som ble forlagt i brakkene i Zella-Melhis. Franskmennene ble satt til å arbeide i våpenfabrikken Walther, hvor 3.000-3.500 arbeidere arbeidet 10-11 timer hver dag. Resten av tiden ble tilbrakt i brakkene, frosne og sultne. Vaktene behandlet de deporterte eller fengslede som undermennesker, uansett nasjonalitet. I året før Marcellus' ankomst hadde det vært en messe og en kollektiv absolusjon.

Til Marcellus' ytterligere ergrelse var de frivillige franske prostituerte som hadde fulgt de deporterte. Marcellus ankom fysisk og moralsk nedtrykt, lidende av matforgiftning. En finger var blitt skadet i en maskin, han var plaget av tannpine, migrene og kolikk. Hans lommebok ble stjålet, og han fikk nyheter om at familien var bombet ut av huset der de bodde. De første tre månedene var derfor en vanskelig start, men han ble frisk igjen og ble den gode gamle Marcellus Callo, fornyet sin glød og beslutning om å vinne andre for Kristus.

Det fantes andre jocistes blant de deporterte og i andre leirer i regionen. Snart sto de i forbindelse med hverandre og planla sine forskjellige apostolater. Marcellus begynte å organisere messer med en tysk prest som kunne fransk og kunne høre skriftemål. Han fikk andre til å gjøre sine påskeplikter og fikk snart arrangert en månedlig messe hvor de deporterte og fengslede kunne gå. Hans JOC-gruppe møttes i skogen. Det fantes andre grupper og andre aktiviteter, som Amicale française de Zella-Melhis, hvor Marcellus tilhørte teaterseksjonen og fotballaget, hvor han spilte. Han lærte sine kamerater andre spill, alltid for å tilby sunne fritidsaktiviteter og for å bygge opp et nettverk av kontakter for å gjøre det mulig å sirkulere nyheter om messer.

I mellomtiden fulgte Gestapo begivenhetene og leste trolig hans mange brev. Hemmelige organisasjoner var forbudt, og uunngåelig kom den dagen da Gestapo slo til. Anledningen kom da brødrene Vallée, som selv var jocistes, ble arrestert, og listen over JOC-lederne ble funnet på dem. Marcellus' navn sto på listen, og han ble arrestert den 19. april 1944.

Da Gestapo ble spurt om hvorfor han var arrestert, svarte de: «Han er for mye av en katolikk». Marcellus ba en kamerat om å skrive til hans familie og si at han var arrestert på grunn av sin katolske aksjon. Sammen med elleve andre jocistes ble han i april 1944 sendt til fengselet i Gotha, hvor han ble til oktober. De ble satt til hardt tvangsarbeid, men det var også lykkelige stunder. De kunne sende brev og motta pakker, og de hørte om invasjonen i Normandie. En gang fikk de anledning til å motta kommunion.

Men etter juli 1944 var det slutt på brevene. Marcellus hadde ikke skrevet noe som tydet på at han ventet at han skulle dø i fangenskap, tvert imot skrev han ofte om sin tilbakekomst og utsikten til å få sin egen familie. Men overføringen til konsentrasjonsleirene Flossenburg den 12. oktober 1944 og deretter den 25. oktober til Mauthausen i Østerrike kan ikke ha gjort ham særlig i tvil om utfallet. I den første leiren ble hundre lik brent hver dag, og lukten av brent kjøtt lå over leiren, mens de levende ikke var stort mer enn vandrende skjeletter.

Güsen I og II var et kompleks nær sentralleiren i Mauthausen. Den 26. oktober ble Marcellus sendt til Güsen I, en leir på 21 hektar med 20.000 fanger noen kilometer vest for sentralleiren. Der tilbrakte han ti timer hver dag med å sortere nagler for Messerschmitt-fly i en underjordisk fabrikk uten lufting. I november ble han overført til Güsen II, hvor forholdene var enda verre. Fire eller fem timer søvn ble brått avbrutt av pisk. Deretter fulgte to timer med venting på en brun væske og en endeløs oppstilling i iskulden. Dette ble fulgt av tolvtimers skift i den underjordiske fabrikken.

Marcellus hadde mistet brillene og kunne ikke engang se hvor han gikk. Enhver klossethet ble betraktet som forsøk på sabotasje og straffet med 25 slag. De fleste ofrene knakk sammen etter fire eller fem slag og ble da nådeløst sparket. Marcellus gjennomgikk denne avstraffelsen fire ganger, men han sverget aldri til sine vakter som de andre gjorde.

Fra desember var maten ikke annet enn rødbetblader og uvasket potetskrell. Et kokekar med suppe skulle deles mellom seks mann. Nå led Marcellus av ødem og angrepet av byller i tillegg til sine kroniske mageproblemer. Han ba kontinuerlig og var villig til å dele sin usle rasjon med andre. Han prøvde å styrke sine kamerater: «Kristus er med oss. Vi må ikke gi opp. Gud passer på oss.»

På grunn av brystsmerter ble Marcellus lagt inn på sykestuen første gang mellom 5. og 20. januar 1945. Blant de fem som lå i hver seng, kunne det være et uoppdaget lik, og 40-50 døde hver dag. Det var syke som ble liggende nakne i temperaturer godt under frysepunktet der de led av tyfus og dysenteri. Han måtte vende tilbake til sykestuen igjen senere, denne gangen for å dø.

Det var vanlig at de døende i Güsen ble brakt tilbake til Mauthausen, hvor de tilbrakte sine siste dager i ubeskrivelige forhold i den såkalte sanitetsleiren like utenfor murene. Tidlig om morgenen den 19. mars 1945 døde Marcellus der i konsentrasjonsleiren Mauthausen ved Linz i Oberösterreich, nøyaktig to år etter sin deportasjon til Tyskland. Ifølge en erklæring fra leirlegen døde han av tuberkulose som kom etter dysenteri forårsaket av svakhet og sult. Da det i slutten av mars ikke lenger var noe kull til å tenne opp krematorieovnene, må konklusjonen være at han ble gravlagt i en massegrav ved siden av leiren, hvor det nå står et kors.

Den 1. juni 1987 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret av paven den 4. oktober 1987 som en martyr for troen. Saligkåringen skjedde under bispesynoden som behandlet legfolkets rolle i Kirken og verden. Hans minnedag er dødsdagen 19. mars, men 19. april nevnes også.