Den hellige Marcellus centurionen av Tanger (d. 298)

Den hellige Marcellus (sp: Marcelo) ble født en gang rundt midten av 200-tallet, ifølge tradisjonen i Arzas i det nåværende Galicia i Spania. Han var en modig hedning som satset på en militær karriere i håp om å skaffe seg en stor formue og romersk borgerskap når han ble dimittert. Han giftet seg med en ung kvinne ved navn Nonia (Nonna, Nona, Novia) og de skal ha fått tolv sønner. Marcellus var en djerv soldat og ble forfremmet til centurion (kaptein) av første klasse i den trajanske legion. Hans rang og inntekt gjorde at han kunne eie en liten gård som ville ha forsørget familien når han var ute på felttog, som det var mange av. Da han hørte den lidenskapelige forkynnelsen til en hellig biskop i kirken i León, ble han omvendt til den kristne religion sammen med hele sin familie. De skulle alle, med unntak av Nonia, snart gi sitt blod for sin tros skyld.

Hans avdeling ble stasjonert i byen Tingis i Nord-Afrika (i dag Tanger i det nordlige Marokko) i den romerske provinsen Mauretania Tingitana. Den 21. juli 298 skulle soldatene i provinsen Tingitana feire fødselsdagen til keiser Maximian Herkules (286-305), keiser Diokletians (284-305) medregent i vest. Til feiringen hørte også med at de skulle ofre til de romerske gudene. Men for øynene på alle soldatene kastet Marcellus av seg sitt militære belte (phalera), sverd og vinløvgren (tegnet på hans rang) og erklærte at han tjente bare den levende Gud Jesus Kristus, ikke avguder av stein og tre. Hvis krigstjeneste for keiseren også innebar ofring til disse gudene, la han ned sin tjeneste i keiserens hær.

I de andre soldatenes øyne hadde Marcellus begått forræderi, ulydighet, svik og blasfemi. Legionens forbløffede oberst fikk kastet ham i fengsel, og etter festen ble han avhørt av guvernøren Fortunatus, som sa at han ifølge romersk lov ikke kunne overse denne ubesindige handlingen, men måtte rapportere den til keiser Maximian og underkeiser Konstantius I Klorus (293-306), hvorav sistnevnte oppholdt seg i Spania og var vennlig innstilt til de kristne (Konstantius var far til den salige keiser Konstantin I den store). Men Marcellus ble etter egen intervensjon brakt for assisterende pretorianerprefekt Aurelius Agricolanus av Tanger.

Prefekten stilte Marcellus for krigsrett den 30. oktober. Agricolanus foretok forhørene og rettsskriveren (exceptor) Kassian førte protokoll. Marcellus innrømmet det han hadde gjort og forklarte at det ikke passet seg for en kristen, som kjemper for Kristus sin Herre, å kjempe for denne verdens hærer. Det endte med at Marcellus ble dømt til å halshogges med sverd. Da han ble ført ut, sa han: «Agricolanus, måtte Gud belønne deg».

Det heter at da dommen over Marcellus ble forkynt, reiste rettsskriveren Kassian seg til alles forbauselse, kastet griffel og tavle i gulvet og sa at han nektet å skrive ned denne urettferdige dommen og erklærte seg som kristen. Da ble også han kastet i fengsel. I likhet med den hellige Maximilian av Tebessa (274-295) anså Marcellus at militærtjeneste var uforenlig med praktisering av den kristne religion. Dette synes å ha vært et minoritetssynspunkt, oversett av de mange som beundret deres religiøse motivasjon.

Samme dag, den 30. oktober 298, ble Marcellus halshogd med sverd, og noen dager senere led Kassian den samme skjebne. Marcellus’ bevarte acta er svært pålitelig, mens Kassians historie muligens er et fiktivt tillegg, selv om det helt klart var en martyr ved navn Kassian i Tanger. En annen versjon, som er mindre troverdig, plasserer Marcellus’ martyrium i Léon i Spania. Marcellus’ legeme skal ikke ha gått i forråtnelse, men blitt bevart i Tanger til 1471. For den 28. august 1471 ble Tanger erobret av kong Alfons V av Portugal (1438-81), og der fant han en grav hvor det sto på gravsteinen: Marcellus, Mártir Legionensis. Etter forhandlinger kom påskeaften den 29. mars 1493, levningene av centurion Marcellus fra Tanger, hvor han led martyrdøden, til León, brakt dit av kong Ferdinand V den katolske (1452-1516), som var spansk konge sammen med sin hustru, Isabella I den katolske. Marcellus’ relikvier er fortsatt bevart i et skrin i benediktinerklosteret i León. Plaza de San Marcelo i denne byen er oppkalt etter ham. Kirken San Marcelo stammer fra 900-tallet. De eldste versjonene av dokumentene om Marcellus har ingen referanse til Léon.

Marcellus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 30. oktober, som er obligatorisk minnedag i Nord-Afrika og valgfri minnedag i den mozarabiske ritus. I Léon feires han den 29. oktober, som høytid i byen og obligatorisk minnedag i bispedømmet. Kassian har egen minnedag i Martyrologium Romanum den 3. desember. Bollandistene nevner Marcellus og hans hustru Nonia den 29. november.

Ifølge tradisjonen hadde Marcellus tolv sønner, som alle led martyrdøden: de hellige Facundus og Primitivus av Sahagún (d. ca 304), de hellige Claudius, Lupercus og Victorius av León (d. ca 300), de hellige Emeterius og Celidonius av Calahorra (d. 304), de hellige Servandus og Germanus av Cádiz (d. ca 300) og de hellige Faustus, Januarius og Marcialis av Córdoba (d. ca 304). Alt tyder på at vi her har å gjøre med en legendedannelse. Sannsynligvis er det et antall kjente martyrer fra samme tid som er lagt til Marcellus. På denne måten ble Marcellus mer lik Jesus, som også hadde tolv åndelige «sønner» rundt seg. Samtidig ble mange spredte martyrhistorier forbundet med hverandre.