Den hellige Remigius av Reims (~437-533)

Minnedag: 13. januar

Frankrikes nasjonalhelgen og frankernes apostel; skytshelgen for byen og bispedømmet Reims; mot pest, epidemier, halssmerter og feber; mot slanger; mot religiøs likegyldighet

Den hellige Remigius (fr: Rémy, Rémi; it/sp: Remigio; bret: Remig) ble født rundt 437 (rundt 443?), tradisjonelt i Cerny-en-Laonnois nær Laon i Gallia Belgica, nå i departementet Aisne i regionen Picardie nord i Frankrike. Dette var midt i folkevandringstiden, og han kom fra en fornem gallo-romansk familie og ble født som romersk borger. Hans foreldre var grev Emilius (Emil; fr: Émile) av Laon (som ikke er nevnt noe annet sted) og den hellige Celinia (d. 458), fra en senatorfamilie i samme by. Remigius’ betydelig eldre bror var den hellige Principius (ca 420-ca 505), som ble den tolvte biskop av Soissons. Principius (eller en annen bror) fikk sønnen Lupus, som etterfulgte sin far/onkel som biskop av Soissons.

Ifølge Pseudo-Fortunatus, senere gjengitt og utvidet av Hinkmar av Reims, var Celinia svært gammel da hun fikk sin yngste sønn. Eneboeren Montanus, som bodde i skogen i La Fère, hadde tre ganger i en drøm fått et varsel om den hellige biskopens komme. Han sa:

«Herren har verdiget seg til å betrakte jorden fra himmelen, slik at alle nasjoner i verden forkynner hans makts underverker og slik at kongene anser det som en ære å tjene: Celinia skal bli mor til en sønn som skal kalles Remigius og som jeg vil bruke til å sette mitt folk fri».

Ti måneder senere ble Remigius født i Laon. Da Montanus kunngjorde for Celinia den kommende fødselen, ble hun overrasket ettersom hun og grev Emilius allerede var gamle. Montanus, som var blind, insisterte: Når du har avvent barnet, gni mine øyne inn med din melk, så skal jeg få se lyset. Da Remi var avvent, dryppet Celinia etter Montanus’ veileding noen dråper av sin melk på øyelokkene til eneboeren, noe som ga ham synet tilbake.

Da gutten ble født, ble han døpt med navnet Remigius. Hans amme Balsamia (fr: Balsamie) regnes også blant de hellige og æres i Reims med tilnavnet Nutrix (fr: nourrice). Denne gudfryktige kvinnen hadde selv en sønn, den hellige Celsin (Celsinus), som ble en høyt elsket disippel av Remigius som utmerket seg gjennom mange mirakler og er kjent i Laon som Saint-Soussin.

Foreldrene overga Remigius til klerikerne i kirken Sainte-Marie i Laon. Han fikk en kort, men fremragende utdannelse i Reims, og han ble snart så berømt for sin lærdom og hellighet, i tillegg til sin høye status, at da biskop Bennadius av Reims (ca. 430-59) (Bennagius; fr: Bennade, Bennage, Bernage) i Champagne døde rundt 459, ble Remigius utnevnt til biskop av Reims (459-533) i den eksepsjonelt lave alder av 22 år. Han var da fortsatt legmann, men mottok vielsene og tok opp sitt embete. Reims var hovedstad i den provinsen som omfattet Nord-Frankrike og det nåværende Belgia. Tittelen erkebiskop eksisterte ikke ennå, men som biskop i hovedstaden hadde Remigius stor innflytelse i provinsen. Ifølge fortegnelsen i Gallia Christiana var han den femtende biskop av Reims.

Det biografiske materialet om Remigius er ikke særlig tilfredsstillende, men han var kjent for sin store lærdom, veltalenhet og ikke minst undergjerninger. Han utførte fantastiske mirakler, helbredet blinde, oppvekket de døde og slukket en brann med et korstegn. Da han oppholdt seg i Chaumussy, helbredet han en blind som samtidig var plaget av en ond ånd. I Cerny velsignet han i huset til en slektning et fat med vin, som hadde vært nesten tomt, men som nå plutselig var helt fullt. Byen Reims reddet han gjennom sin bønn fra en herjende brann. En dødssyk mann ble frisk gjennom den oljen som Remigius salvet ham med. En jente fra Tours befridde han fra en ond ånd og vekket henne tilbake til livet. Men alt som blir fortalt om Remigius er likevel lite troverdig.

Kong Klodvig IKlodvig I (ca 466-511) var den første frankiske kongen som forente alle de frankiske stammene under én hersker. Han etterfulgte i 482 sin far Kilderik I (458-82) som konge for de saliske frankerne. Den andre hovedgruppen av frankere blir kalt ripuariske (ripuarisk betyr elve-boende, mens saliske betyr salte, som assosieres med havet). De saliske frankerne bodde da i et område vest for nedre del av Rhinen, med sitt senter rundt Tournai og Cambrai langs dagens grense mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria. Klodvig beseiret de frankiske nabostammene og etablerte seg som enekonge før sin død. Han utvidet sitt område til nesten hele den gamle romerske provinsen Gallia (grovt sett det moderne Frankrike). Han betraktes som grunnlegger av både Frankrike, som hans stat tilsvarte omtrent geografisk ved hans død, og det merovingiske dynastiet, som hersket over frankerne i de neste to århundrene.

Med hjelp fra sin slektning Ragnakar bekjempet Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske herskeren i det nordre Gallia, som styrte området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren ved Soissons utvidet det frankiske herredømmet til det meste av området nord for Loire.

Kong Klodvig og Vasen fra Soissons, Grandes Chroniques de France, 1300-tHistorien om tilbakeleveringen av de hellige kar som var stjålet fra kirken i Soissons, viser det vennskapelige forholdet mellom Remigius og frankerkongen Klodvig I (Chlodwig; fr: Clovis) (482-511). Den viktigste gjenstanden som ble stjålet, var Le vase de Soissons (Vasen fra Soissons), en halvlegendarisk vase, sannsynligvis i edelt metall, som ifølge den hellige biskopen og hagiografen Gregor av Tours var av vidunderlig størrelse og skjønnhet og ble stjålet sammen med de andre hellige kar fra en kirke i plyndringen som fulgte etter slaget ved Soissons (486), et slag som ble vunnet av kong Klodvig og hans frankere.

Remigius sendte budbringere til Klodvig og ba om at dersom kirken ikke kunne få tilbake alle stjålne kar, kunne de i det minste få tilbake vasen. Klodvig gikk med på dette og krevde den derfor som en del av sitt rettmessige bytte. Men en soldat var uenig i dette og knuste vasen med sin stridsøks. Klodvig reagerte først ikke på dette og ga den ødelagte vasen tilbake til Remigius. Men ett år senere drepte han personlig og offentlig denne soldaten med den samme stridsøksen.

Den hellige Klothilde (ca 474-545) var datter av den burgundiske underkongen Kilperik II (473-93) og hans hustru Caretena og ble oppdratt som from katolikk, selv om de fleste av hennes slektninger var arianere. Like etter 480 ba kong Klodvig om Klothildes hånd, noe som ble innvilget av frykt for frankernes mektige konge. Klothilde fulgte Klodvigs utsendinger på hjemreisen. Hun vegret seg først mot ekteskapet fordi Klodvig var hedning, men hun samtykket da han garanterte at hun fritt kunne utøve sin tro.

Bryllupet mellom Klodvig og Klothilde ble feiret i Soissons i 492 eller 493. Kong Klodvig holdt sitt løfte og Klothilde kunne fritt dyrke sin Gud, men hennes forsøk på å omvende ham lyktes ikke. Han tillot likevel at barna ble døpt. Deres første sønn Ingomer (Ingomir) ble født i 494, men døde allerede samme år, rett etter dåpen, fortsatt ikledd sine hvite dåpsklær. Den andre sønnen, Klodomir, ble født i 495, og da han ble alvorlig syk rett etter dåpen, skyldte Klodvig på den kristne Gud. Klothilde gikk til kirken og ba inderlig om at sønnen måtte bli frisk. Det skjedde og kongen ble beroliget, men han holdt fast ved hedendommen. Senere fikk de sønnene Kildebert (f. ca 496) og Klotar (f. ca 497), samt datteren Klothilde (f. ca 502).

I det nye systemet med germanske kongeriker på romersk jord passet alemannerne, som hadde sitt kjerneområde i Schwarzwald, ikke inn. Men de ville også ha sin del, så de trengte øst- og vestover fra Schwarzwald. Men da de også forsøkte å trenge nordover langs Rhinen, kom de i konflikt med frankerne. Det kom til et voldsomt slag i 496 ved Zülpich, fire mil sør for Köln i nærheten av dagens Bonn. Stedet var da kjent som Tolbiac (Tolbiacum, Tulpiacum). Legenden forteller at kong Klodvig i slaget mot de overmektige alemannerne svevde i livsfare, men da husket han oppfordringene fra sin fromme hustru og ba til «Klothildes Gud». Han lovte at om han ble reddet, ville han offentlig bekjenne sin kristne tro. Knapt hadde han avlagt dette løftet, før slaget vendte seg til hans fordel og han vant en stor seier og jagde fienden på flukt. Etter dette slaget betraktet frankerne alemannerne som sine undersåtter. Dermed begynte Klodvig, som Remigius uttrykte det, «å tilbe det han før hadde brent og brenne det han før hadde tilbedt».

En annen forklaring er at Klodvig nå så sin sjanse til å bli den egentlige lederen blant germanerkongene på romersk jord. Men han manglet noe: Han var ikke katolikk, og romerne hadde siden 300-tallet hatt katolisismen som statsreligion. En ny romersk stat uten katolisisme lot seg knapt bygge, og derfor lot Klodvig seg døpe.

Uansett forklaring, da Klodvig kom tilbake, holdt han sitt løfte, og dronningen ba biskop Remigius av Reims om å undervise kongen i troen. Biskopen underviste ham personlig, og da han fortalte om Kristi lidelseshistorie, utbrøt Klodvig: «Ha! Hadde jeg og mine trofaste frankere vært der, ville jødene aldri våget å gjøre det!» Remigius ble assistert i undervisningen av den hellige Vedastus av Arras (d. 540) og dronning Klothilde.

Remigius døper kong KlodvigDen største ytre begivenheten i Remigius’ 74 år lange episkopat var da han døpte kong Klodvig. Det skjedde ifølge tradisjonen i Reims julaften den 24. desember 496, men det kan godt ha vært i 498 eller 499. De fleste av de nordgalliske biskopene var til stede, inkludert Remigius’ bror Principius av Soissons. Dåpen skjedde i nærvær av et stort antall frankere og alemannere, og ifølge Gregor av Tours ble 3 000 frankere døpt sammen med Klodvig.

Dåpskapellet var så vakkert utsmykket at kongen spurte om han allerede var i himmelen, hvorpå Remigius svarte at dette var porten og veien dit. Etter dåpen skulle Remigius krone kongen, og etter legenden kom da en Guds engel fra himmelen med en liten oljeflaske som etter bibelsk skikk burde følge seremonien, og de tre paddene i det kongelige våpen forvandlet seg til tre liljer.

Remigius døper kong Klodvig, Mesteren av Saint-Gilles (ca 1500), National Gallery of Art i WashingtonNesten hele hoffet, kongens to søstre og en stor del av folket fulgte sin herskers eksempel, i alt 3 000 mennesker. Klodvig var den første germanske hersker som ble døpt katolsk. Den første døpte germanerfyrsten overhode var goterfyrsten Fritigern, som ble døpt rundt 374 av arianere. Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro og dermed sluttet seg til den nikenske kristenheten. Ved sin dåp ble Klodvig den eneste katolske herskeren i kristenheten, for den østromerske keiser Anastasios I (491-518) ble regnet som en fremmer av det monofysittiske kjetteri, og kongene i Italia (ostrogotere), Burgund, Spania (visigotere) og Nord-Afrika (vandaler) var alle arianere. Denne julefesten i år 496 var en betydningsfull hendelse i europeisk historie og kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder. 1500-årsjubileet for denne begivenheten ble feiret i Reims med en pavemesse den 22. september 1996.

Under Klodvigs beskyttelse forkynte biskop Remigius i hele det frankiske kongeriket til og med dagens Belgia og bygde mange kirker. Han grunnla bispeseter i Tournai, Cambrai, Thérouanne, Laon og Arras. I Thérouanne konsekrerte han personlig den første biskopen i 499, i Arras plasserte han i 498 Vedastus og i Laon sin nieses ektemann Gunband (Genebandus). På setet i Tournai plasserte han i 487 abbed Theoderich av Or. I 530 konsekrerte han biskop Medardus av Noyon (ca 473-ca 560). Andre biskoper han innsatte var Aquilinus av Köln (497) og sannsynligvis også Alpinus av Châlons. Han sendte de hellige Antimund (Antimond, Antimundus) og Adelbert til Morini-folket, en folkestamme ved nordkysten i Gallia i Picardie, som for det meste var hedninger.

Krønikerne som skrev Gallia Christiana forteller at utallige donasjoner ble gitt til Remigius fra de frankiske adelsmennene, som han ga til katedralen i Reims. Remigius kjempet med alle krefter mot arianismen som burgunderne og goterne hadde brakt med til riket. Selv om Remigius aldri deltok på noen kirkelige konsiler, holdt han i 517 en synode i Reims, hvor han etter en opphetet diskusjon omvendte en ariansk biskop. Selv om Remigius’ innflytelse over folk og prelater var ekstraordinær, ble han en gang irettesatt av en gruppe biskoper for å ha presteviet en Claudius, som de følte var uverdig for prestestanden, men generelt ble han æret høyt for sin hellighet, lærdom og mirakler.

Remigius korresponderte i likhet med broren Principius med den hellige Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482) (bok IX, 8), og brevene gir en idé om den elegante og svært kultiverte gallo-romanske litterære stil som de tre mennene hadde til felles. Sidonius Apollinaris vitner om Remigius’ dyder og hans veltalenhet som forkynner. Snart begynte man å kalle ham «frankernes apostel».

Få autentiske arbeider av Remigius er bevart. Hans Déclamations ble beundret av Sidonius Apollinaris i et brev til Remigius, men er nå gått tapt. Det er bevart fire brev, et til Klodvig hvor han trøster ham etter søsteren Abofledis’ død, det andre til Klodvig i anledning krigen mot goterne, et brev til tre galliske biskoper og et til den hellige biskop Falko av Tongeren-Maastricht (d. 527?). Hans testamente er apokryft. Le petit testament, som finnes i visse manuskripter av Vita Remigii, er autentisk. Men apokryft er et brev som gratulerer den hellige pave Hormisdas (514-23) med hans valg i 523. Det brevet hvor pave Hormisdas synes å ha utnevnt Remigius til vikar for Klodvigs kongerike (Sedia apostolicae Vicarius in regno Clodovei), er falskt. Det virker å ha vært et forsøk fra Hinkmar på å skaffe et grunnlag for hans krav om å heve Reims til fransk primassete. En kommentar til Paulus’ brev er ikke hans arbeid, men ble skrevet av Remigius av Auxerre.

Scener fra Remigius’ livRemigius døde den 13. januar 533 i Reims, rundt 96 år gammel og etter 74 år som biskop. Han ble gravlagt den 15. januar i Saint-Christophe. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Romanus (fr: Romain (533-35). Hans eldste biografi ble skrevet av biskop Venantius Fortunatus av Poitiers (ca 530-600), men den var kort og rent legendarisk (Vita brevis). Likevel bygger alle de senere biografiene på den, først en som var skrevet av en ukjent forfatter på et ukjent tidspunkt, og deretter en mer utførlig skrevet av biskop Hinkmar av Reims (845-82). Han skrev også en lovtale (oncomium) om Remigius som er bevart. Ifølge den salige Jakop av Voragine (ca 1226-98) ble en annen biografi skrevet av biskop Ignatius av Reims (som vi ikke finner på bispelisten). En utførlig levnetsbeskrivelse gis av krønikeren Flodoard av Reims (894-966) (Flodoardus Remensis) i hans kirkehistorie om Reims.

En av de mest bemerkelsesverdige gjenstandene Remigius etterlot seg var en kommunionskalk for utdeling av Kristi hellige blod. Den bar innskriften:

Hauriat hinc populus vitam de sanguine sacro, / Injecto aeternus quem fudit vulnere Christus, / Remigius reddit Domino suo vota sacerdos.

«Drikk, troende folk, din frelse av det hellige Blod, / som av kjærlighet såret den evige Kristus utgjøt, / presten Remigius virker gjennom dette sine løfter.

Denne dyrebare skatten ble imidlertid solgt under biskop Hinkmar for å kjøpe fri fanger som var tatt av normannerne.

Remigius’ kult startet straks etter hans død og har aldri bukket under. Den hellige Bonifatius forordnet hans fest også for de tyske bispedømmene, og de gamle angelsaksiske kalenderne inneholdt også allerede hans navn. Hans relikvier ble ofte skrinlagt, første gang under biskop Sonnantius (fr: Sonnace) (593-631). Den andre skrinleggelsen foretok erkebiskop Hinkmar av Reims da han fikk overført Remigius’ levninger til Épernay under vikingenes invasjoner. Ved denne anledning utga han også sin biografi om sin store forgjenger, i 852. Fra Épernay kom relikviene til klosteret Orbais. Under erkebiskop Herveus (fr: Hervé, Hérivé) (900-22) kom de igjen tilbake til kirken Saint-Christophe i Reims, som fra da av bar hans navn. Praktfullt ombygd ble den vigslet i 1049 av den hellige pave Leo IX (1049-54).

Remigius’ grav i koret i basilikaen Saint-Remi i ReimsRelikviene ble overført til den benediktinske klosterbasilikaen Saint-Rémy og skrinlagt den 1. oktober 1049 av pave Leo XI under et konsil han da holdt i Reims. Etter at dette klosteret ble ødelagt, ble relikvieskrinet overført til den praktfulle katedralen i Reims, de franske kongenes kroningskirke. I katedralen strømmer lyset inn gjennom 96 åpninger, like mange som Remigius’ år på jorden. Hans gravkapell ble fornyet fra 1533 til 1537 av kardinal Lenoncourt. I 1616 ble relikviene igjen undersøkt av den daværende erkebiskopen med mange høytstående vitner. Remigius’ legeme ble da funnet helt, men skinnet var tørket og festet seg til det omliggende kledet.

Under Den franske revolusjon ble gravkapellet ødelagt, relikviene fjernet den 23. oktober 1703, skjendet og kastet i en gruve, men i all hemmelighet ble de hentet opp igjen i juli året etter og bisatt på nytt i katedralen. I 1796 ble de overgitt til statssogneprest Seraine, som oppbevarte dem i biblioteket i det tidligere minorittklosteret. Siden 1803 har de igjen hvilt i kirken St. Remigius. Store mirakler uten tall skjedde ved hans grav. Da man under en pest bar duken som relikviene var rullet inn i, rundt murene i Reims, ble byen skånet på underfullt vis.

Skrinleggingsdagen 1. oktober ble tidligere feiret som hans minnedag, bortsett fra i Reims, hvor han ble feiret på dødsdagen 13. januar. Dette er nå vanligvis hans minnedag, selv om den franske Kirken feirer ham den 15. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum, men ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag fjernet fra Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. 29. mai nevnes også som minnedag.

Hans navn er bevart i utallige stedsnavn i Frankrike, enten som Saint-Rémy eller i andre sammenstillinger. I kunsten fremstilles Remigius som biskop med oljeflaske, noen ganger med en due som bringer ham krisma. På større bilder avbildes oftest Klodvigs dåp.

Det fantes en tidlig legende assosiert med Remigius som var kjent som «Legenden om den døende hedningens dåp».

Sent karolingisk elfenbensbokbind (c. 870) med mirakler fra Remigius’ liv. Øverst: den døende hedningen ber Remigius om dåpen. I midten: Guds hånd fyller de to ampullene. Nederst: Den Hellige Ånd i en dues skikkelse leverer Sainte Ampoule ved Klodvigs såp. Plaketten klarer å dekke to versjoner av historien.Den forteller at en døende hedning ba Remigius om å bli døpt, men da det kom frem at det ikke fantes noen katekumenolje eller hellig krisma for en korrekt dåp, ga Remigius ordre om at to tomme ampuller skulle plasseres på et alter, og mens han ba foran dem, ble de på mirakuløst vis fylt av de nødvendige oljene av Guds egen hånd.

Da Remigius’ grav ble åpnet under kong Karl den skallete (843-77) og mens Hinkmar var erkebiskop av Reims, ble det åpenbart funnet to små ampuller med et innhold som avga aromatisk vellukt som ingen av de tilstedeværende hadde kjent før. Da Remigius døde, var den gamle parfymekunsten fortsatt kjent og praktisert i det kollapsende romerske imperiet, men var ukjent i det karolingiske imperiet 400 år senere. Ampullene kan opprinnelig ha vært brukt for å skjule lukten fra kisten under begravelsen, men minnet om de to ampullene passet mirakuløst inn i historien om Den døende hedningens dåp. Vi må også huske at det var vanlig å gravlegge kalk, patena og andre hellige kar sammen med høyt rangerte prelater.

«Den hellige ampulle»Erkebiskop Hinkmar kombinerte raskt oppdagelsen av ampullene med den ukjente duften og den gamle legenden samt det historiske minnet om at Remigius hadde døpt Klodvig, til en ny legende som identifiserte en av disse ampullene som den ampullen med krisma som ble brukt ved Klodvigs dåp. Denne legenden om den hellige ampulle (Sainte Ampoule), som sier at krismaen som ble brukt av Remigius da han døpte Klodvig, ble skaffet av himmelen selv på mirakuløst vis. Denne legenden brukte Hinkmar for å styrke sine krav på at erkebispesetet Reims skulle anerkjennes som guddommelig utvalgt sted for alle senere kroninger og salvinger av franske konger. Skjebnen til den andre ampullen er ukjent.

Det har vært antydet at siden denne ampullen i den originale utgaven av legenden ville ha inneholdt katekumenolje, og at det franske kroningsritualet foreskrev katekumenolje heller enn krisma for salvingen av dronninger, at den deretter ble brukt ved kroninger av dronninger av Frankrike. Det er mulig at en ampulle som for tiden identifiseres av noen av Bourbon-legitimistene som Sainte Ampoule, i virkeligheten er denne andre ampullen. Frem til revolusjonen ble Sainte Ampoule oppbevart i katedralen i Reims og brukt ved alle franske kroninger. De revolusjonære knuste den i 1794.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (I), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Eilertsen, Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, magnificat.ca, catholique-reims.cef.fr, missel.free.fr, Legenda Aurea, Schaff-Herzog, Butler 1866 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. mars 2004

av Webmaster publisert 06.03.2004, sist endret 28.11.2015 - 02:52