Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Stefan Protomartyren (~1-~35)

Minnedag: 26. desember

Giotto di Bondone: Den hellige Stefan (1320-25), Museo Horne, Firenze
Skytshelgen for Wien; for diakoner, hestepassere, kusker, murere, skreddere, steinhoggere, vevere, tømmermenn og bøttkere; for hester; mot hodepine, besettelse, sting i siden, nyre- og gallestein; mot hestesykdommer; for en god død

Den hellige Stefan (gr: Stefanos; lat: Stephanus) ble født omkring Kristi fødsel i Jerusalem (?). Han var den første kristne som ble drept for sin tro og æres som Kirkens første martyr, derfor blir han kalt promartyr, protomartyr eller erkemartyr, og han regnes som forbilde for alle senere martyrer. Navnet er gresk, Stephanos, og betyr krone.

Alt vi vet om ham, fortelles i Apostlenes gjerninger, kapittel 6 og 7. Stefan var «en mann full av tro og kraft», uten tvil en gresktalende jøde, da han nevnes først av de syv diakoner apostlene valgte og viet ved håndspåleggelse til å sørge for de gresktalende enkene blant de kristne i Jerusalem. De syv var: De hellige Stefan, Filip av Hierapolis, Prokhoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolas av Antiokia. Disse syv hellenistiske diakonene var ikke diakoner i den forstand som det senere kirkelige embetet, men «tjenere» i følge den opprinnelige betydningen av det greske ordet diakonos. Nikolas av Antiokia falt senere fra troen og regnes ikke blant de hellige.

Noen vitenskapsmenn har spekulert i om Stefan kunne vært født utenlands og fått sin utdannelse i Alexandria. Han var også en nidkjær predikant som ved sin store karisma trakk mange tilhørere til seg, og han «gjorde store undre og mirakler».

Han ble angitt for det jødiske råd, Sanhedrin, som gudsbespotter. Da han ble brakt for rådet, talte han lenge til det, resymerte Israels historie og endte med å kalle sine tilhørere stivnakker som motsto Den Hellige Ånd som deres fedre hadde gjort. Disse fedre hadde forfulgt profetene, og nå hadde de selv drept den Hellige, som profetene hadde forutsagt. Idet han så opp, sa han: «Se jeg ser himlene åpne og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd». Da anklaget de ham for blasfemi, drev ham ut av byen og steinet ham uten noen rettssak. «Herre Jesus, ta imot min ånd», ropte han, og idet han falt på kne, ba han en bønn til Gud for sine mordere. De som skulle steine ham, la fra seg kappene sine hos en ung mann fra Tarsus ved navn Saulus. Han bifalt henrettelsen. Han skulle bli Paulus, hedningenes apostel.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt St. Stefansporten, oppsto først på 1100-tallet. Den skriftlærde Gamaliel, som også regnes med blant de kristne helgener, gravla Stefan i en grav han hadde forberedt for seg selv på sin eiendom. Etter Stefans død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Festen for den hellige Stefan er nesten like gammel som julefeiringen og ble innført i år 380. Den fikk økt popularitet da presten Lucian fant hans angivelige grav ved Kafr Gamala den 3. august i år 415. Festen for denne gjenfinningen var 3. august, og fortellingen står i Jakob av Voragines Legenda Aurea. Se eget oppslag om Gjenfinningen av de hellige Stefan, Nikodemus og Gamaliel.

Protomartyren Stefans levninger ble ført til Jerusalem av byens biskop Johannes og høytidelig skrinlagt i Sionskirken den 26. desember 415. Oppdelingen av relikviene samt tilføyingen av steinene som skal ha blitt brukt ved hans martyrium, førte til at hans kult ble svært utbredt. Allerede i 424 kom det relikvier til Hippo i Nord-Afrika, og de ble svært berømte da den hellige Augustin fortalte om dem i De Civitate Dei. Det ble skrevet en offisiell beretning om atskillige mirakuløse helbredelser, om mange av dem skriver Augustin selv på en måte som kom til å danne skole for slike mirakelfortellinger gjennom hele middelalderen. En ung mann som var blitt helbredet i påsken, ble anbrakt ved foten av prekestolen, mens Augustin i sin preken forklarte betydningen av det som var skjedd.

Mellom 455 og 460 bygde keiserinne Eudokia en staselig kirke til Stefans ære i Jerusalem, over det stedet rundt 350 m nord for Damaskus-porten hvor han angivelig skulle ha blitt drept, og i 460 ble relikviene overført dit. Basilikaen ble ødelagt av perserne i 614 og ble senere erstattet av et oratorium. Det ble igjen ødelagt i 1187. Etter utgravninger i 1883 ble kirken gjenoppbygd og konsekrert i 1900. Den står nær dominikanernes Ecole Biblique.

Legenden forteller at Stefan var stallgutt hos Herodes, og at det var han som først så Betlehemsstjernen og skjønte hva den betydde. Men Herodes trodde ikke på ham, og sa: «Det du sier er like sant som at den stekte hanen her på bordet blir levende». Straks bakset hanen med vingene og gol.

Til tross for den store spredningen av relikviene skjedde det senere to store translasjoner eller relikvieforflytninger. Først ble de overført til Konstantinopel, og i år 560 kom en del av dem til Roma og basilikaen San Lorenzo fuori le mura, gravkirken til diakonen og martyren Laurentius. Legenden forteller at Laurentius flyttet seg gjestfritt til side da man åpnet sarkofagen hans for å legge Stefans ben ned i den, slik at i dag hviler de to diakonene i samme kiste. Relikvier finnes også i Praha, og i 1141 kom hans venstre hånd til benediktinerklosteret Zwiefalten.

Kulten for erkemartyren Stefan kan påvises i øst fra 300-tallet og i vest fra tidlig 400-tall. Festen står i Martyrologiet i Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) (361), det syriske martyrologiet (411) og leksjonariet i Jerusalem (415-17). I øst feires han 27. desember fordi festen for Guds Mor ble feiret 26. desember. Den greske kirken feirer ham også den 2. august. Translasjonen til Roma ble feiret den 7. mai.

26. desember kalles også etter ham Staffansdagen. Det blir sagt om Stefan: «I går ble Kristus født på jorden for at Stefan i dag kunne fødes i himmelen». Menighetene kunne nok ha vanskelig for å følge med i den plutselige omsving fra julegleden som liturgien krevde, slik som Kingo spør i en mindre kjent julesalme: «Vi i går blandt englelyd / sang din fødsel ind med fryd, / skal vi jamre nu og græde / og i dag en ligsang kvæde?» I Legenda Aurea forteller Jakob av Voragine meningen med de tre festdager 26., 27. (evangelisten Johannes) og 28. desember (De uskyldige barn): «Det er tre slags martyrium, som alle har sin grunn i Herrens fødsel: Stefan ble martyr med vilje og i gjerning, Johannes hadde bare viljen til det og De uskyldige barn ble martyrer i gjerning, men uten vilje».

Fra tidlige tider var Stefan skytshelgen for diakoner, og i senmiddelalderen ble han anropt mot hodepine. Han er også skytshelgen for murere fordi han ble steinet til døde. I mellomtiden var han blitt skytshelgen for utallige lirker, blant annet er flere franske katedraler viet Saint-Étienne, som Bourges, Sens og Toulouse. Det henger sammen med at mange franske bispeseter ble opprettet nettopp på 400-tallet, da hans relikvier ble spredt vidt omkring. Domkirken i Speyer er en Stefanskirke, det samme er den berømte Stefansdomen i Wien.

I kunsten er hans attributter vanligvis en Evangeliebok, med en stein og noen ganger en martyrpalme. Han er gjerne kledd som diakon i dalmatika, fra 1300-tallet gjerne avbildet sammen med Laurentius og den tredje av de hellige diakoner, Vincent av Zaragoza.

Han står som nr. 10 på biskop Dorotheus av Tyrus liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon.

Se en side med mange bilder av Stefan.