Halloween – en kristen fest?

Hva er egentlig opprinnelsen til Halloween?

Les mer
 

Den hellige Torfinn av Hamar ( -1285)

Minnedag: 8. januar

Den hellige Torfinn (Thorfinn) ble født i første halvdel av 1200-tallet, i Trøndelag, muligens i Trondheim. Få detaljer er kjent om hans tidlige liv; han var muligens cisterciensermunk i Trøndelag, men det er usikkert. Han blir omtalt som korbror i Nidaros i 1273 og 1277. I 1277 opptrer hans navn som vitne i Tønsberg-avtalen, hvor kong Magnus VI Erlingsson (1163-84) lovte å respektere kirkelige rettigheter og tillate frie valg.

I 1278 ble han viet til biskop av Hamar av erkebiskop Jon Raude. Torfinn var en ivrig tilhenger av erkebiskopen i hans strid med formynderregjeringen til kong Eirik II Magnusson «prestehater» (1280-99), det vil si enkedronningen og baronene, om bispevalg og andre saker. Formynderregjeringen ville kreve inn skatt fra geistligheten og forgrep seg på kirkegodset. I 1282 utviste de erkebiskop Jon, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet.

Jon Raude og Andres dro til biskopen av Skara i Sverige, mens Torfinn flyktet på et skip. Den protestantiske biskop Jens Nilssøn som i 1598 skrev en beretning om Hamarbiskopene, forteller at Torfinn ble forfulgt av mange, særlig av en ridder Håkon Ragnvaldsson, som skal ha inntatt bispegården med makt og ved denne anledning ha såret biskopen så han døde. Da i hvert fall det siste er åpenbart uriktig, er det ikke godt å vite om det er noe i det Nilssøn forteller om biskopens mellomværende med ridder Håkon Ragnvaldsson.

Skipet med Torfinn om bord led havari, og han kom, som det heter, «efter megen møie» til cistercienserklosteret Ter Doest i Brügge i Belgia med et lite følge og uten å eie mer enn det hans og hans ledsagere sto og gikk i. Han ble mottatt «kjærlig», noe som har ført til spekulasjoner om at han hadde vært der før.

Like før jul 1282 døde erkebiskop Jon Raude og ble begravet i Skara. Biskop Andres reiste til Roma; det gjorde også Torfinn, muligens reiste de sammen for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. I andre halvdel av 1282 ble kong Eirik 14 år og myndig. Han har fått tilnavnet «Prestehater» av senere tiders historieskrivere på grunn av hendelsene før han ble myndig. Da han selv overtok styret, viste han seg imidlertid sterkt kirkesinnet. Han utstedte beskyttelsesbrev for Nidaros domkirkes eiendommer til ny erkebiskop var valgt.

I 1283 ble erkebiskop Jon Raudes lik hentet til Nidaros og bisatt i domkirken, og lokalt ble han holdt for helgen, men det var ikke utbredt. Imens var Andres og Torfinn i Roma, men pave Martin IV var opptatt på Sicilia. Han utstedte et pavelig formaningsskriv som la skylden på formynderregjeringen, men han døde før beseglingen, så Andres måtte vente på at en ny pave skulle bli valgt. Den nyvalgte pave Honorius IV beseglet skrivet og ga den til biskop Andres, som dro hjemover i 1285.

Biskop Torfinn måtte dra fra Roma til Ter Doest alt i 1284. Han var da allerede syk, og i august 1284 skrev han sitt testamente. Det er bevart, og viser at han hadde lite å etterlate seg. Han ga alt til sin familie (moren og søsknene), til kirker i Hamar og til cistercienserklosteret på Tautra ved Trondheim i tillegg til cistercienserne i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted. Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt breviar ga han til kannik Jørund, den senere Hamarbiskop og erkebiskop.

Etter sju måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble begravet nær alteret i klosterkirken. Han døde trolig relativt ung, ettersom moren fortsatt var i live. Han hadde aldri tiltrukket seg særlig oppmerksomhet og ble snart glemt.

60 år etter hans død ville den daværende abbeden la hans grav jevne med gulvet. Da den ble åpnet, strømmet det en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken. Grepet av undring forsøkte abbeden nå å få vite noe om den fremmede. Walter de Muda, en gammel munk som husket Torfinn, hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate og slått opp ved graven (det er blant annet trykt hos Bollandistene). Det priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og hans dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike.

Det ble fortalt om undre ved hans grav, og hans kult bredte seg fra Flandern til Norge. Da Ter Doest lå i ruiner, lette man etter og fant levningene av Torfinn, og de ble overført til et kloster i Brügge i 1687. Fremdeles da ble Torfinns minne æret der. Men i 1949, da krypten der på ny ble åpnet, var gravene rast sammen, og biskop Torfinns ben kunne ikke skjelnes fra restene av de mange abbeder og andre som lå gravlagt i den. En låve som står på den gamle klostertomten, skal inneholde deler av kirkemurene, og i de senere år er stedet av og til blitt besøkt av norske katolikker.

Først på 1800-tallet henledet norske historikere oppmerksomheten på den gamle Hamarbiskopen som var blitt dyrket som helgen i utlandet. Og da et katolsk kapell på Hamar - det første siden reformasjonen - ble innviet i 1924, falt det naturlig å dedisere det til St. Torfinn. Kirken i Levanger bærer også hans navn.

Den hellige Torfinns minnedag er dødsdagen 8. januar.

De andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Eystein, den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Magnus Orknøyjarl, den hellige Ragnvald Orknøyjarl