Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Eystein Erlendson av Nidaros (~1120-1188)
Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Eystein Erlendson av Nidaros (~1120-1188)

Minnedag: 26. januar

Erkebiskop Eystein og sildefisket
Erkebiskopen forfatter Passio Olavi

Klikk på bildene for større format

Den hellige Eystein Erlendson (Eystein er den gammelnorske formen av dagens Øystein) ble født litt etter 1120 på gården Råsvoll i Børsa sør for Trondheim. Det finnes også en Råsvoll i Verdal nord for Trondheim, og mange mener han kom derfra, men han kom nok mer trolig fra Børsa.

Eystein tilhørte en av de fornemste ættene i landet. Hans farfars far Ulf Uspaksson var islending av ætt, men ble kong Harald Hardrådes stallare og gode venn og fikk en søster av dronning Tora til ekte. Eystein stammer på denne måten ned fra Arnmødlingætten og kunne regne seg i slekt med de kongene som nedstammet fra Harald Hårfagre og Tora. Eysteins far Erlend Himalde var tremenning av Magnus barfot, og selv var Eystein på denne måten en firmenning av Sigurd Jorsalfar og av Inge Krokryggs far Harald Gille.

Eystein fikk sin første utdannelse i Nidaros (Trondheim) av biskop Simon og studerte i utlandet fra ca 1140, muligens i Lincoln i England, men enda mer trolig i Paris, i det nylig grunnlagte augustinerklosteret Saint-Victor. Han valgte med stolthet Augustinus som den latinske formen av sitt navn, som ellers gjerne latiniseres til Oistanus eller lignende.

Et propagandaskrift for kong Sverre, «En tale mot biskopene» fra ca 1200, nevner forbigående at Eystein var kapellan og fehirde (skattmester) hos kong Inge (1136-61). Han var sogneprest i Konghelle ved Göta-Elv.

Den første erkebiskopen av Nidaros, Jon Birgisson, døde i 1157. I følge «En tale» valgte kong Inge Eystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Vi vet ikke om man hadde rukket å opprette domkapitler som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller 1159.

Den nyvalgte erkebiskopen, Norges andre, dro til Italia for å motta bispevielsen og palliet, erkebiskopen embetstegn, av paven. Han fikk ikke palliet av pave Hadrian IV, som hadde opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153 som kardinal Nikolas Breakspeare. Hadrian IV døde den 1. september 1159, derfor regner vi med at Eystein med sitt følge ikke dro sørover fra Norge før en gang utpå sommeren eller høsten 1159.

Under sin reise gjennom Frankrike har Eystein trolig fått høre om Hadrian IVs død og om stridighetene omkring valget av den nye paven. Alexander III var den 7. september 1159 valgt med stort flertall, men det tyskvennlige mindretallet satte opp kardinal Ottaviano som motpave Viktor IV. Keiser Fredrik Barbarossa anerkjente motpaven, men raskt dannet det seg en ganske bred gruppe reformvenner av augustinerkanniker og cisterciensere, biskoper og intellektuelle, som arbeidet for Alexander.

I denne gruppen følte også Eystein tydeligvis hjemme. Vi vet at han på sin palliereise oppholdt seg en tid i klosteret Saint-Victor i Paris, hvor han sannsynligvis hadde fått sin utdannelse, og dette var et reformsentrum som holdt seg trofast til paven. I Nidaros hadde det lyktes pavestolen å få en solid bastion nord for Tyskland. Eysteins vennskap med den hellige Thomas Becket skriver seg trolig også fra palliereisen. Vi vet at Eystein ble bispeviet av paven og mottok palliet senhøstes 1160. For året etter var han igjen tilbake i Nidaros og selv vigslet et alter i Kristkirken (domkirken). På et murbånd rundt et kapell i Nidarosdomens søndre tverrskip (Johanneskapellet) kan vi fortsatt lese denne innskriften: «Dette alter er viet av erkebiskop Eystein (Augustino), i det første år av hans episkopat, til Vår Herre Jesu Kristi pris, og til ære for St. Johannes Døperen, St. Vincentius martyr og St. Silvester (...) år 1161, den 26. november». Når dette skjedde i hans første år som erkebiskop, må han altså ha blitt vigslet en gang etter den 26. november 1160.

I 1161 ble kong Inge drept av rivalen Håkon Herdebrei, som imidlertid selv ble drept i 1162. Erling Skakke fikk da sønnen Magnus hyllet på Øreting ved Trondheim. Erkebiskop Eystein tilsa sin støtte, og han og Erling ble enige om kroning av Magnus. Eystein skrev til paven, som nettopp hadde dratt i eksil til Frankrike. I 1164, muligens den 10. august, salvet og kronet erkebiskopen den 8-årige Magnus Erlingsson i Bergen i nærvær av den pavelige legaten Stefan av Orvieto og et stort antall geistlige og verdslige stormenn. Det var den første kongekroningen i norsk historie.

Det foreligger fra Magnus Erlingssons tid tre statsrettslige dokumenter, som alle vitner om at kroningen av Magnus var motivert av en visjon. Kroningseden som Eystein lot Magnus avlegge, forteller om det kongeidealet Magnus måtte forplikte seg på. En tronfølgerlov ble utstedt i Eysteins og det øvrige riksstyrets navn, og var uten tvil skrevet av Eystein. Et privilegiebrev fra den unge kongen utdyper forholdet mellom statsmakt og kirkemakt, og er også antakelig skrevet av Eystein.

Erkebiskopen og den pavelige legaten benyttet anledningen til å få flettet en lydighetsed til paven inn i den norske kroningseden. For erkebiskopen og den norske Kirken var det av stor betydning at Magnus i sin ed helt og fullt lovet å gå inn for nyordningen av 1153. Magnus erklærte høytidelig overfor erkebiskopen at han ville styre sitt land i egenskap av Hellig Olavs vasall og stedfortreder. Erkebiskop Eystein bidro dermed til en konstitusjon som styrket både kongemakten og Kirken. Han fremheves da også som den betydeligste kirkepolitiker i norsk middelalder.

Eystein blir i privilegiet kalt «apostolice sedis legatus». Det er mulig at han oppnådde denne tittelen en gang tidlig i tiden 1161-69, men det vet vi ikke. Et av punktene tok sikte på å trygge pilegrimenes strafferettslige beskyttelse, og et annet var om straff for brudd på freden i Kristkirken. Magnus-privilegiet betegner det absolutte høydepunktet i Eysteins erkeepiskopat.

Eystein fikk også i stand en nå tapt kirkelig lovbok, «Gullfjær», som var en revidering av kristenretten. Vi kjenner også 12 dekretaler fra pave Alexander III som er utstedt etter ca 35 spørsmål fra erkebiskopen. Videre sto han antakelig bak utformingen av kirkelovsutkastet Canones Nidrosienses, som ble oppdaget i London så sent som på 1930-tallet.

Eystein regnes som forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen: Passio et Miracula Beati Olavi, «Hellig Olavs liv og undergjerninger», vanligvis kalt «Passio Olavi». Boken ble skrevet i tidsrommet 1160-1180, et halvt århundre før Snorres Olavssaga. Manuskripter til det er funnet i England, Frankrike, Wien, et bruddstykke også i Finland. Skriftet består av to deler: Første del utgjør en kort biografi av Olav, kanskje først og fremst til gudstjenstlig bruk, som lesning til matutin på helgenens høytidsdag. Den andre delen forteller nesten 50 mirakler som hellig Olav skal gis æren for. De tidligste av dem går helt tilbake til tiden kort etter helgenens død. Boken utmerker seg også ved sine skildringer av hverdagslivet på den tiden i bygden og bispestaden. Blant Olavs mirakler forteller han om ett som han selv kom ut for i sin egenskap av byggmester på Nidarosdomen:

Eystein inspiserte byggearbeidene på Domkirken, men falt ned fra et stillas og ble mer eller mindre livløs brakt til sengs. Det var tre dager før Olsokfesten, som han selv som biskop skulle lede, og mange pilegrimer var ventet fra nær og fjern. «Da jeg lå i slik pine på kropp og sjel, tydde jeg i min bønn til min beskytter, den hellige Olav, full av tro, selv om jeg ikke stolte på mine egne gode gjerninger. Og jeg kom til å sanne at han ikke glemmer sine når de roper til ham.» På Olsokdagen lot han seg avkreftet bære til kirken for i hvert fall å følge Olavsmessen med hele folket. Da han kom til kirken, følte han seg straks bedre. Han ba Olav om krefter til å delta i prosesjonen, skjønt han kunne ikke stå på benene, og fikk det. Ja, han våget endog å ta ordet i all korthet - og mens han talte, vokste kreftene, og han holdt uventet en lang preken som han pleide. Litt etter litt følte han seg helt frisk.

Det mirakuløse, som for middelalderens kristne fremfor alt nok var det uforklarlige, synes her manifestert i sin kjerne som en overnaturlig åndskraft som har vært virksom i et synlig tegn. Det er også Olavsskikkelsens symbolkraft Eystein på avgjørende måte fremhevet for sin samtid og ettertid.

Både «Passio Olavi» og Eysteins brev forteller om en mann som elsket fred og kjempet mot vold og overgrep. Det er naturlig at han som reformist reagerte mot de mange ættehevnsdrapene, og at han søkte å finne botemidler mot dem. Eystein var også, i pakt med Romerkirkens beste tradisjoner, interessert i barmhjertig arbeid. Ved domkirken i Nidaros fantes den gang et hospital for syke, sikkert et av de første i Norge.

Eystein oppmuntret det geistlige sølibat, som var neglisjert i Norge. Vi vet at han selv tok initiativet til opprettelsen av minst to klostre for augustinerkorherrer (kanniker). Det ble opprettet et konvent for regelbundne kanniker i Konghelle, Kastelle kloster ved Göta-Elv, den lille byen hvor han en gang hadde vært prest. Dette klosteret skulle visiteres fra Æbelholt kloster i Danmark, hvis abbed Vilhelm var hans personlige venn. Klosteret ble muligens grunnlagt i 1161-68 og senest i 1190-årene. Eystein var også ansvarlig for grunnleggelsen av Elgeseter (eg. Helgeseter) kloster i Nidaros ca 1170-78. Mot slutten av livet (1184/87) rev Eystein Mariakirken ved Domkirken og flyttet den til Elgeseter. Både Kastelle og Elgeseter klostre hadde en prior, men det var erkebiskopen selv som var å anse som klostrenes abbed.

Samtidig med kroningen av sønnen Magnus i 1164 opprettet Erling Skakke et augustinerkloster på Halsnøy, sentralt i Sunnhordaland, og antakelig har Eystein bidratt også her. Jonsklosteret i Bergen er også trolig grunnlagt i Eysteins tid, og det samme kan være tilfelle med premonstratensernes Olavskloster i Tønsberg. Det er mulig at Eystein hadde en finger med i grunnleggelsen av det første cistercienserklosteret i Trøndelag, Munkeby ved Levanger, en forgjenger til Tautra i Trondheimsfjorden (1207).

Eystein var også en stor kirkebygger. Vi vet at det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid, noe den latinske innskriften i Johanneskapellet forteller om. Tilsvarende innskrifter finnes i de noe yngre kapellene i andre etasje i nordre og søndre del av tverrskipets østvegg (viet til Maria/Hippolyt og Olav/Stefan). Årstall mangler her, men skriften tyder på at også disse kapellene skriver seg fra Eysteins tid.

Skrudhuset, som også kalles Kapittelhuset og Mariakapellet, er etter alt å dømme fra Eysteins tid, og her ble han etter eget ønske gravlagt i 1188. Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også ellers, trolig i samarbeid med en høyt begavet arkitekt, lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen.

Eystein fikk også reist bygninger til mer verdslige formål. Han reiste palisader og kasteller til vern for byen, uten at de betydde så mye. Men han bygde en ny bispegård i stein til erstatning for den i tre som var reist i Olav Kyrres tid. Den steinhallen Eystein reiste, står fortsatt som en del av Erkebispegården, om enn noe restaurert. Men han rakk ikke å bygge seg en egen bolig i stein; først senere erkebiskoper fullførte planene ved å reise seg et bolighus vest for hallen.

Tre bispeskifter skjedde i Norge og Island på Eysteins tid, det er uvisst om noen av dem foregikk på strikt regulært vis. I 1169/70 ble den gamle biskopen i Stavanger, som visst ikke dugde mer og ville gå av, erstattet av Eirik Ivarsson, som Eystein uten tvil kjente fra Paris og som nok var hans personlige valg - han skulle da også bli Eysteins etterfølger. I Oslo bispedømme ble samtidig biskopen slått i hjel av bøndene, og paven ga Eystein fullmakt til å innsette ny biskop. Den tredje biskopen Eystein innsatte, var den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt på Island. Det skjedde den 2. juli 1178, antakelig i Nidaros, og biskopene Pål av Bergen og Eirik av Stavanger var medkonsekratorer.

Eystein samlet fra tid til annen større kirkemøter som hadde preg av rikssynode eller provinsialsynode. Av bevarte pavebrev går det klart fram at Eystein både visiterte lysbispedømmene i Norge og håndhevet disiplinærmyndighet over lydbiskopene og andre geistlige. Man regner med at det i andre halvdel av 1200-tallet fantes ca 1200 kirker og nesten 2000 geistlige i Norge, og at sognedannelsen trolig ble avsluttet i tiden ca 1150-1250. I hele kirkeprovinsen har det vel på Eysteins tid trolig ikke vært færre enn ca 800 kirker med omlag 1300 geistlige. Eystein hadde også egen hird og flere skip, etter Sverres saga å dømme hadde Eystein mer enn 100 fult væpnede menn til sin rådighet. Eystein rådde ikke bare over erkestolens midler, men også over en betydelig formue han hadde fått i arv.

Kong Magnus Erlingsson fikk en rival i Sverre, som kom til Norge i 1176 og gjorde ham rangen stridig. I slaget på Kalvskinnet den 18. juni 1179 falt Erling Skakke, mens kong Magnus tok flukten. Han kom nordover igjen i mai 1180, men i slaget på Ilevollene den 26. mai ble hans hær slått på flukt. Eystein hadde vært med i følget. Magnus søkte til Danmark og fikk hjelp av kong Valdemar, men hans nye hær led et knusende nederlag i Bergen sommeren 1180.

Erkebiskopen hadde tatt Magnus' parti og måtte dele hans nederlag. Han så ingen annen råd enn å flykte til England, hvor han tilbrakte tre vintre i eksil. Vi vet ikke hvor han oppholdt seg de første månedene, men Lyse klosters moderhus Fountains i Yorkshire, hvor det bevarte eksemplaret av Passio Olavi ble funnet, kan være en rimelig gjetning. I juli 1181 kom kong Henrik II fra Normandie til England. Eystein oppsøkte ham, trolig i Canterbury, i begynnelsen av august. Han fikk løfte om pensjon, som kom fra den ledige abbedstolen i Bury St. Edmunds i Suffolk, et av Englands største og rikeste klostre. Her satt han i abbedresidensen mens embetet var ledig.

Den 14. februar 1182 ble det valgt ny abbed, noe Eystein bisto med og fikk takk og lov fra munkene for. Men det betydde at han måtte flytte ut av abbedresidensen. Men kongen var ikke i beit for en løsning: Han lot Eystein dra til Lincoln, hvor han kunne residere i bispegården mens stolen sto ledig. Våren 1183 ble det utnevnt en ny biskop, og Eystein måtte se seg om etter en annen løsning. Han satte sitt håp til kong Magnus.

Sommeren 1183 vendte Eystein hjem til Norge, og han håpet nå at Magnus skulle gå seirende ut av det neste sammenstøtet med Sverre. Men det motsatte skjedde, for mens Eystein ennå var i Bergen, kom Sverre overraskende over Magnus' flåte og nærmest utraderte den. Han erobret til og med regaliene - Magnus' septer og krone. Eystein så likevel ingen annen råd enn å vende tilbake til Nidaros. I juni 1184 sto det siste store slaget utenfor Fimreite i Sognefjorden. Sverre viste seg som den overlegne taktikeren og hentet seieren hjem. Magnus gikk ned med kongsskipet, og Sverre var herre i Norge.

Vi vet ikke mye om hva Eystein gjorde de siste årene av sitt liv. Men sommeren 1184 var han på Inderøy og vigslet den nye fylkeskirken der (Sakshaug gamle kirke). Utover høsten 1187 begynte han å skrante. Sverres saga forteller at da erkebiskopen kjente at kreftene minket, sendte han bud på kong Sverre, og det heter videre: «De talte seg imellom om mange ting som før hadde vært imellom dem, og da de skiltes, ba erkebiskopen kongen tilgi ham alt, at han hadde stått så imot ham den tiden da striden mellom kong Magnus og kong Sverre sto på. De forliktes da helt og tilga hverandre alt som før hadde vært mellom dem».

Erkebiskop Eystein døde den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse, og graven hans ble etter eget ønske gjort i stand i Skrudhuset i Kristkirken.

Vi har bare den ene kilden til den angivelige forsoningen med kong Sverre, men vi kan ikke avvise historien blankt. Men det virker usannsynlig at Eystein oppga sine politiske mål, når en ser hvilken etterfølger han utpekte: Den mest stridbare av alle de norske biskopene, augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger. Valgmøtet ble holdt i Bergen sommeren 1188. Tross Sverres motstand ble Eirik valgt og dro til Italia kort etter.

Sommeren 1229 ble Eystein enstemmig erklært for helgen av Norges forsamlede biskoper i Nidaros og skrinlagt. Siden ville det så komme på tale å søke paven om full kanonisasjon. Men det ser ut til å ha drøyd helt til 1241 før en slik søknad ble sendt av sted. Pave Gregor IX rakk ikke å ta noen avgjørelse før han døde sommeren 1241, men det ble oppnevnt en kommisjon på tre mann til å undersøke Eysteins sak. Den besto av abbeden på Tautra, prioren på Nidarholm og dominikanernes prior i Nidaros.

Det kom neppe noen rapport fra kommisjonen, for i 1246 ble det oppnevnt en ny kommisjon av omtrent tilsvarende sammensetning og med samme oppdrag. Abbeden av Tautra døde imidlertid, og de to andre, priorene av Tautra og Holm, var ikke egnet. Det fremgår av en tredje oppnevnelse av en kommisjon i 1251. Nå var det biskopen av Bergen samt de dominikanske priorene i Oslo og Nidaros som fikk oppdraget, og paven la med en liste av spørsmål han ville ha svar på.

Men kommisjonen respekterte ikke pavens retningslinjer, og igjen må det en ny kommisjon til i 1255. Denne gang besto den av biskopen av Stavanger, abbeden på Holm og prioren av Helgeseter, etter anmodning av erkebiskop Einar (1255-63) og domkapitlet. Men heller ikke den fjerde kommisjonen kan ha kommet frem til noe resultat, for i 1268 oppnevnte pave Klemens IV (1265-68) biskop Peter av Bergen og abbedene på Tautra og Holm til å gjenoppta Eysteins sak. Det ga neppe heller noe resultat.

Siden forstummer all tale om saken, og Eystein ble aldri kanonisert av paven. Han hadde nok sin kult i Domkirken, men hans festdag ble ikke ført inn i Nidaros-liturgiens bøker. Det ser imidlertid ut til at et alter i Domkirken var viet ham. Og hans forseggjorte sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen. I 1540 ga det 12 kilo sølv ved nedsmeltingen. Det ser imidlertid ikke ut som han har hatt noen sentral posisjon i folks minne i skyggen av Olavsskikkelsen. Men den engelske munken Matthew Paris, som i 1248 kom til Norge for å reformere Nidarholm kloster og ble i landet et par år, referer til Eystein (Augustinus in Norwagia) og at hans hellighet var bekreftet av mange autentiske undere.

Minnedagen for den hellige Eystein (Augustinus Nidrosiensis) er dødsdagen 26. januar. I et dokument datert 10. februar 2001 godkjente Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen i Vatikanet at den kunne feires som valgfri minnedag i Trondheim stift. I et dekret av 30. september 2002 slo Liturgikongregasjonen fast at den valgfrie minnedagen til ære for Eystein er opphøyet til «fest» i Trondheim Stift. Samtidig godkjente kongregasjonen at dagen kan feires som valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og i Tromsø stift. Minnedagen for de hellige Timotheos og Titus, den hellige Paulus' ledsagere, som i Kirkens generalkalender feires den 26. januar, flyttes i Norge til 27. januar og feires som valgfri minnedag likesom den hellige Angela Merici.

Tillatelsen fra Gudstjenestekongregasjonen til å feire hans minnedag betyr ikke noen formell salig- eller helligkåring fra Vatikanets side - den saken er det Helligkåringskongregasjonen som må behandle.

De katolske menighetene i Kristiansund og Bodø bærer St. Eysteins navn. Det gjør også St. Eysteins dagsenter i Levanger (tidligere sykehjem) i tilknytning til St. Torfinns kirke, og det samme gjør den nye katolske grunnskolen i Bodø. Derimot er den lutherske Eysteinskirken på Hjerkinn oppkalt etter kong Eystein (Øystein) Magnusson (1103-23). Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og gav den navnet St. Eystein.

De andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Torfinn, den hellige Magnus Orknøyjarl, den hellige Ragnvald Orknøyjarl.

Kilder: Undset, Gunnes 2, Erkebiskoper i Nidaros, Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (I) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 2004-01-27 20:45