Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193)

Den hellige Thorlákr Thorhallsson (Thorlak, Torlak; lat: Torlacus; is: Þorlákur Þórhallsson) ble født i 1133 på Hlíðarendi i Fljótshlíð på Island. Han var sønn av Thorhallur og kom fra en høvdingslekt, og selv om foreldrene var fattige, var de i nær slekt med innflytelsesrike familier. Thorlákr hadde do søstre, og det var hans eldre søster Ragnheiður som oppfostret Snorre Sturlason (1178/79-1241) som høvdingen Jón Loptssons frille. Høvdingens frillesønn med Ragnheiður, Páll, ble valgt til Thorláks etterfølger som biskop av Skálholt.

Island ble kolonisert fra Norge og Irland, og irske munker evangeliserte på 700-tallet. Kristendommen ble innført ved lov i år 1000 som et resultat av en avtale mellom hedninger og kristne etter et bittert møte i Alltinget. Troen hadde slik fremgang at øya ble delt i to bispedømmer; Skálholt ble opprettet i 1056 og Hólar rundt 1106. I 1152 ble begge gjort til suffraganer under erkebispedømmet Nidaros (Trondhjem).

Thorlákr kom tidlig på skole hos sin slektning, presten Eyjólfur Sæmundsson, sønn av den berømte historikeren Sæmund Frode (Sæmundr Sigfússon hinn fróði), på det klassiske kultursenteret Oddi på Rángár-vollene, som var berømt fra gammelt tid og en av de rikeste kirkelige eiendommene på Island. Dit flyttet han med sin mor. Han ble diakonviet som femtenåring og presteviet allerede som nittenåring. Deretter tjente han som prest på forskjellige tingsteder.

Den svært unge presten dro som tyveåring ut for å studere videre (ca 1153-59), først i Paris og deretter i Lincoln i England. Der ble han innført i en kirketukt som ennå ikke var nådd til Island og som blant annet omfattet sølibat for prester. I Paris lærte han å kjenne de augustinske regelbundne kannikene (Canonici Augustinianum – CanAug) i klosteret Saint-Victor. Da han kom tilbake til Island i 1161, overrasket han da også sine venner ved, etter litt nøling, å avslå ekteskap med en rik enke.

Han levde i stedet et fromt liv som prest og rektor ved kirken øst på Kirkjubæ (Kyrkjebø) i Siðu med studier og pastoral virksomhet. Hans livsstil sto i motsetning til mange islandske prester, som gjerne var gift og eide sine egne kirker. Thorlákr var svært knyttet til sin mor og søstre, som stelte huset for ham. Han startet dagen med å synge Credo, Paternoster og en hymne, og resiterte femti salmer hver dag. I 1168 hadde Thorkill grunnlagt det første augustinerklosteret på Island på en stor gård i Thykkvibær (Þykkvibær), sørøst for Reykjavik. Der trådte Thorlákr inn samme år og ble klosterets første prior, mens hans mor var husholderske. I 1172 viet biskop Klængur Thorsteinsson av Skálholt (1152-76) ham til abbed. I denne perioden begynte de tidligste tegn på hans hellighet å vise seg. Under hans ledelse blomstret klosteret, og mange trådte inn, både islendinger og til og med utlendinger. Han grunnla også et nonnekloster.

Biskop Klængur var syk, og på Alltinget i 1174 ble Thorlákr valgt til hans etterfølger i Skálholt, det ene av Islands to bispeseter, nær Thingvellir (Þingvellir). Han ble dermed den sjette biskopen av Skálholt. Han overtok administrasjonen av embetet i 1175, men først etter Klængs død den 28. februar 1176 ble han bispeviet, trolig i Nidaros (Trondhjem) den 2. juli 1178, av den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson bistått av biskopene Pål av Bergen og Eirik av Stavanger. Eystein satte Thorlákr så høyt at han sa til en som spurte ham om det: «Jeg setter ham så høyt at jeg ønsker at min siste levedag må være som en av hans». Eystein, som var kjent som en stor kirkepolitiker, hadde allerede i 1174-75 innskjerpet visse kanoniske krav overfor de islandske biskopene og høvdingene.

Thorlákr skal ha hatt med seg tilbake til Island åpne brev fra erkebiskopen, hvor han blant annet ble bemyndiget til å overta patronatsretten over de islandske privatkirkene. De fleste kirkene var nemlig bygd av høvdinger og landeiere på sitt eget territorium og med egne midler. De fikk prester til messene, men betraktet kirkene som sin private eiendom. Thorlákr kjempet for økonomisk uavhengighet for Kirken og forbød legfolk å utnevne prester til disse kirkene. Dette førte til bitter strid mellom Thorlákr og noen av de mest innflytelsesrike mennene på øya, inkludert hans egne slektninger. Det oppsto spente situasjoner ved kirkedørene, og det ble sagt at da en rik landeier som hadde bygd en ny kirke, fikk beskjed om at den måtte overleveres til biskopen, sa han at han heller ville bruke den til stall. Da Thorlákr nektet å konsekrere kirken, ble han passet opp av landeieren og hans tilhengere på sine biskoppelige reiser og ble tvunget til å gjennomføre konsekrasjonen.

Thorlákr fikk også kraftig støtte fra sin norske metropolitt i den motstand han møtte mot en reform av de verdslige prestene og umoralske høvdingene. Sammen lagde de en samling rettsregler, blant annet om fastedager og skriftemål for både geistlige og legfolk. Thorlákr prøvde å avskaffe klerikalt ekteskap, simoni og legpatronat, de vanlige målene for gregorianske reformbiskoper, som hadde sitt navn etter den hellige pave Gregor VII (1073-85). Han gjorde visse fremskritt, men oppnådde ikke fullstendig suksess. Og da Eystein måtte dra i landflyktighet i England, mistet Thorlákr hans støtte.

Biskop Thorlákr ble ansett for å være hengiven og oppriktig i sin tro. Han var standhaftig og handlekraftig, men beskjeden, og han viste stor omsorg for de dårligst stilte. Han var ikke ansett for å være flott og elegant, hans styrke lå i kunnskap, fornuft og en hederlig levemåte. Det er sagt at han var spesielt iherdig til å bekjempe skjørlevnet og fråtseri. Han var en innflytelsesrik åndelig veileder. I hans kloster i Thykkvibær er det sannsynlig at i det minste noen av de bevarte islandske manuskriptene ble skrevet. De inkluderer kirkelige temaer som helgenbiografier.

Thorlákr lå i en årelang konflikt med høvdingenes leder Jón Loptsson i Oddi, sønnesønn av Sæmund Frode. Han var gift, men holdt biskopens eldre søster Ragnheiður som frille og nektet å skille seg av med henne tross trusler om bannlysning. Tre ganger forsøkte Jón å drepe ham, og Thorlákr måtte til slutt inngå forlik. Høvdingens frillesønn med Ragnheiður, Páll, ble til og med valgt til biskop Thorláks etterfølger i Skálholt, og han forsonte faren med Kirken. Han kunne også ta opp onkelens ideer og for en stor del virkeliggjøre dem.

Thorlákr hadde hele livet en skrantende helse. Han planla å gå av som biskop og trekke seg tilbake til sitt kloster i Thykkvibær, men før han rakk å gjøre det, døde han den 23. desember 1193 i Skálholt, 60 år gammel. Han ble etterfulgt av sin nevø Páll Jónsson (1195-1211). Snart etter begynte man å anse ham for hellig, først på Nord-Island, og herfra ble det lagt press på biskopen i Skálholt for å få ham anerkjent som helgen. Både på Island og utenfor begynte man å påkalle ham, for folket trodde på hans kraft.

I lovretten på Alltinget (Alþing) på Thingvellir, som inkluderte biskoper og presteskap, bekjentgjorde biskop Páll i 1198 at det var tillatt å påkalle biskop Thorlákr. På Alltinget ble det også vedtatt at Thorláks grav skulle åpnes og hans skjelett vaskes. Translasjonen fant sted den 20. juli 1198, og dette tilsvarer en helligkåring. På Alltinget i 1199 ble den første fortegnelse over hans jærtegn opplest, og hans dødsdag den 23. desember ble fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. Han var den første islandske helgenen, og han og den hellige Jón Ögmundsson (1200) er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode.

En pavelig helligkåring av Thorlákr har aldri funnet sted, og det var da heller ikke nødvendig, siden dette var før Vatikanet forbeholdt seg eneretten til helligkåringer. Da den lærde oratorianeren og kirkehistorikeren, den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, tok han ikke med Thorlákr. Det skulle ta nesten 800 år før den lokale saligkåringen fikk pavelig anerkjennelse. Det skjedde da pave Johannes Paul II (1978-2005) den 14. januar 1984 stadfestet han hellighet ved å utrope den hellige Thorlákr til Islands vernehelgen.

En del av Thorláks mirakler er omtalt i «Jærtegnsboken» (Jarteinabok), som ble lest opp på Thingvellir i 1199 og som er bevart og oversatt til blant annet dansk og engelsk. Thorláks mirakler var ofte ganske jordnære. Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser eller praktiske problemer: en blind sau blir seende, en døende ku blir frisk, en olm okse stanger en jente, men blir plutselig from og snill, en ørn tar fugl og egg, men folk klarer å drepe den etter at de har bedt til Thorlákr om hjelp. En mistet øks blir funnet igjen, en fattig kone får hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine, en kvinne som forbrenner føttene sine i en varm kilde, blir leget på rekordtid. Rekende båter seiler mot vinden og blir reddet, flomutsatt tørrhøy blir reddet takket være biskopens forbønn hos Vårherre. Jærtegnsboken gir oss god informasjon om folks store og små problemer i hverdagens slit på 1100-tallet. Men også om gleder: En gang de på en gård fikk dårlig gjær i ølstampen, tok de den gamle bispestaven til Thorlákr og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring, og få hadde smakt så godt et øl som dette.

Thorláks biografi (vita) ble skrevet i det første tiåret på 1200-tallet av en av benediktinermunkene i klosteret Tingøyrar (Þingeyrar), trolig Gunnlaugur Leifsson (d. 1218/19). Han skrev på samme tid en biografi om Jon Ögmundsson på oppdrag av Gudmund Arason, senere biskop av Skálholt (1203-37), og det er trolig at Gudmund også ba ham skrive Thorláks saga. Jons saga ble skrevet på latin og deretter oversatt til islandsk, men en sammenligning av bevarte fragmenter av Thorláks biografi på latin (Vita sancti Thorlaci) og den islandske versjonen (Þorláks saga helga) viser klart at den først er skrevet på folkespråket og senere oversatt til latin. Thorláks saga tilhører en undergruppe av sagaer som kalles bispesagaer, og den kalles derfor også Þorláks saga byskups. Thorláks saga regnes som historisk pålitelig og gir et folkelig og nært bilde av Thorlákr, med trekk fra samvær og bekjentskap. Sammen med Jóns saga helga åpner den rekken av islandsk biografisk tekstproduksjon i middelalderen.

Thorláks etterfølger Páll Jónsson lot lage et rikt utsmykket skrin til hans relikvier, og det ble stilt over høyalteret i kirken på Skálholt og senere båret rundt i prosesjon på festdagene. Det ble regnet som den største helligdommen på Island og trakk pilegrimer til seg fra fjern og nær for å komme nær det, be til Thorlákr og lete etter løsninger på sine problemer. Skrinet ble fjernet og plyndret for sin utsmykning av den første lutherske biskopen. Det fantes helt til århundreskiftet 1800, men ble da solgt på auksjon og er nå gått tapt.

Ved helligkåringen ble Thorláks dødsdag 23. desember fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. I 1237 ble også translasjonsdagen 20. juli vedtatt som festdag. I sin tid var 20. juli eller «Thorlaksmesse om sommeren» (Þorláksmessa á sumar) en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og gaver fra sine «herrer». Da samlet islendingene seg på bestemte steder og holdt et gilde som ble kalt smalabúsreið. På 1700-tallet ble feiringen 20. juli avskaffet av den lutherske kirken av sedelighetsgrunner. Men «Thorlaksmesse om vinteren» (Þorláksmessa á vetur) skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli. På Island feires han fortsatt begge dagene.

En folkelig og liturgisk kult utviklet seg og spredte seg til Skandinavia, de norske besittelsene og noen deler av Storbritannia og Tyskland. I tillegg til Island ble han særlig dyrket på Færøyene, i Vest-Norge og i deler av Nord-Norge. 56 islandske kirker ble innviet til Thorlákr, hvorav fem i Hólar stift. Dette tallet overgås bare av Jomfru Maria, apostelen Peter og Olav den Hellige. Mange kirker i Norge var også viet til ham. Thorláks saga ble omtalt å være i elleve kirkers eie i gammel tid og Thorláks officium fantes ved tre kirker. I universitetskapellet i Lincoln i England er det et blyglassvindu av Thorlákr mellom bilder av engelske helgener, og det viser at han var en kjent helgen i England.

Det er sagt at den islandske Kirken på 1100-tallet hadde et stort behov for en egen helgen. Pilegrimer fra store deler av Europa var forlengst begynt å valfarte til Olav den Helliges skrin i Trondhjem, og ved å få sin egen helgen håpet de kanskje å kanalisere noe av pilegrimsstrømmen dit. En grunn til Thorláks popularitet blant alminnelige mennesker var nok hans kamp mot høvdingene om retten til kirkene og kirkegodset. Han hadde et klart mandat fra erkebiskop Eystein om at Kirken skulle ta det økonomiske herredømmet over kirkegodset fra høvdingene, men han lyktes aldri heilt med sitt forsett. Likevel kan dette ha gjort ham til en helt blant småfolk.

Thorlákr er den eneste offisielle islandske helgenen, men det finnes også tre andre: de hellige Gudmund Arason og Jón Ögmundsson av Hólar, samt Gissur Ísleifsson av Skálholt.

For ikke lenge siden ble Þorlákstíður, messesanger til Thorláks ære, gjenfunnet på Island i gamle håndskrifter fra 1400-tallet, og de ble oppført for første gang etter middelalderen i 1998. Der heter det:

O Pastor Hyslandiae, doctor veritatis, / columna constantiae, candor puritatis, / dulcor es maestitae et spes desperatis. / in caelsestis patriae tu nos pasce pratis

(O, þu hirðir Íslands, þu sem ert kennifaðir sannleikans, / máttarstólpi stöðugleikans, ljómi hreinleikans, / þu sem svalar sorgum og ert von þeirra sem örvænta, / gættu vor í högum hins himneska föðurlands.)