Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193)
Minnedag: 20. juli
Den hellige Thorlákr Thorhallsson (Thorlak, Torlak; lat: Torlacus; gno: Þorlákr Þórhallsson; is: Þorlákur Þórhallsson) ble født i 1133 på Hlíðarendi i distriktet Fljótshlíð på Island. Han var sønn av Thórhallur Thorláksson (Þórhallur Þorláksson) og hans hustru Halla Steinadóttir, og selv om foreldrene var fattige, kom de fra en høvdingslekt og var i nær slekt med innflytelsesrike familier. Thorlákr hadde to søstre, Eyvör og Ragnheiður. Ragnheiður var frille for høvdingen Jón Loptsson på Oddi i Rangárvellir (Rángár-vollene), Islands mektigste mann og i slekt med den norske kongeslekten og mange av Islands lærdeste menn. Han hadde gjort sin gård til et sentrum for litterære og historiske sysler og oppfostret Snorre Sturlason (1178/79-1241). Høvdingens frillesønn med Ragnheiður, Páll Jónsson, skulle bli valgt til Thorláks etterfølger som biskop av Skálholt.
Island ble kolonisert fra Norge og Irland, og irske munker evangeliserte landet på 700-tallet. Kristendommen ble innført ved lov i år 1000 som et resultat av en avtale mellom hedninger og kristne etter et bittert møte i Alltinget. Kristne, som hadde blitt omvendt gjennom innflytelsen fra engelske, norske og tyske nybyggere, var i mindretall, men tinget bestemte seg for å overlate avgjørelsen i religionsspørsmålet til en vis mann som var valgt av forsamlingen. Trolig til overraskelse for det hedenske flertallet avgjorde han at de alle skulle følge én lov og én religion, kristendommen. Spor av hedendom ble tolerert en tid, som utsettingen av uønskede barn og bloting i hemmelighet, men etter noen få år ble også disse offisielt avskaffet. Med en slik begynnelse var det ikke overraskende Island ikke straks gikk over til alle ting i den nyeste kristne tenkningen og praksisen andre steder. Men troen hadde slik fremgang at øya ble delt i to bispedømmer. Skálholt i sør ble opprettet i 1056 og Hólar i nord rundt 1106. I 1152 ble begge bispedømmene gjort til suffraganer under det nyopprettede erkebispedømmet Nidaros (Trondhjem) i Norge.
Thorlákr mor Halla lærte sin sønn ættehistorie og menneskekunnskap. Þórhallur hadde vært sjømann, men ellers vet vi lite om Thorlákrs foreldre, bortsett fra deres ættelister. Thorlákr kom tidlig på skole hos sin slektning, presten Eyjólfur Sæmundsson, sønn av den berømte historikeren Sæmund Frode (Sæmundur fróði Sigfússon), på det klassiske kultursenteret Oddi, som var berømt fra gammelt tid og en av de rikeste kirkelige eiendommene på Island. Dit flyttet han med sin mor. Thorlákr ble diakonviet som femtenåring i 1148 av biskop Magnus Einarsson (1134-48), som døde høsten 1148. Den nye biskopen av Skálholt, Klængur Thorsteinsson (1152-76), ble ikke vigslet før våren 1152.
På den tiden var det få lærere i sør, og biskop Bjørn Gilsson av Hólar (1147-62) fikk i oppdrag å vigsle en gruppe menn til prester på Alltinget. Blant dem var Thorlákr, som manglet mange år på den normale nedre aldersgrense for prester, som var 25 år. Han fikk trolig dispensasjon på grunn av både den vanskelige situasjonen og sine gode forberedelser og evner. Dersom han ble presteviet sommeren 1152, var han nitten år gammel, et stort avvik fra reglene. Deretter tjente han som prest på forskjellige tingsteder.
Den svært unge presten dro som tyveåring ut for å studere videre (ca 1153-59), først i Paris. Der ble han innført i en kirketukt som ennå ikke var nådd til Island og som blant annet omfattet sølibat for prester. I Paris lærte han å kjenne de augustinske regelbundne kannikene (Canonici Augustinianum – CanAug) i klosteret Saint-Victor. Der studerte også flere senere ledere i kirken i Norge, for eksempel begge de to erkebiskopene Eystein Erlendsson (1161-88) og Eirik Ivarsson (1189-1205). Fra Paris dro Thorlákr for å fullføre studiene i Lincoln i England, som i likhet med Paris var et berømt senter for lærdom på 1100-tallet. I disse årene var Robert de Chesney (d. 1166) biskop av Lincoln, en aktiv mann som også var vel bevandret i kirkeloven. Han hadde mange dyktige folk i sin tjeneste.
Da Thorlákr kom tilbake til Island i 1161, var han først sammen med sine slektninger noen vintre og fikk en god fortjeneste. Hans slektninger og venner oppfordret ham til å gifte seg med en rik enke som bodde i Háfi i Rangárþing. Han dro da også dit sammen med dem, men i drømme kom det til ham en mann i fornemme klær som sa at han ikke skulle gifte seg. Da Thorlákr våknet, overrasket han sine venner med å avslå ekteskap med enken, og han fant seg heller aldri noen hustru senere. På denne tiden var det ikke etablert på Island, og bare i begrenset grad i nabolandene, at prester levde i sølibat som klosterfolk.
I stedet levde Thorlákr de neste seks vintrene et fromt liv med studier og pastoral virksomhet som prest og rektor ved kirken øst på Kirkjubær (Kyrkjebø) i Síðu. Der tjente han sammen med en annen prest som het Bjarnhéðinn og ble sagt å være en hyggelig mann, klok og populær. Dette oppholdet i Kirkjubær varte fra 1162 til 1168. Thorlákr var svært knyttet til sin mor og søstre, som stelte huset for ham. Hans livsstil sto i motsetning til mange islandske prester, som gjerne var gift og eide sine egne kirker. Han startet dagen med å synge Credo, Paternoster og en hymne, og han resiterte femti salmer hver dag.
I 1168 grunnla Thorkill det første klosteret for augustinerkanniker (korherrer) på Island på en stor gård i Thykkvibær (Þykkvibær) i Álftaver, sørøst for Reykjavik. Der trådte Thorlákr inn samme år og ble klosterets første prior, mens hans mor var husholderske. I 1172 ble han viet til klosterets abbed av biskop Klængur Thorsteinsson av Skálholt (1152-76) nær Thingvellir (Þingvellir), det sørlige av Islands to bispeseter. I denne perioden begynte de tidligste tegn på hans hellighet å vise seg. Under hans ledelse blomstret klosteret, og mange trådte inn, både islendinger og til og med utlendinger. Som biskop grunnla også det første kvinneklosteret på Island, Kirkjubæjarklaustur for kanonisser (korfruer) på Kirkjubær (Kyrkjebø) i Síðu.
Biskop Klængur Thorsteinsson av Skálholt var syk, så den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson av Nidaros (1161-88) ba islendingene om å velge ny biskop. På Alltinget i 1174 var de fremste kandidatene abbed Ögmundur Kálfsson på Flatey og presten Páll Sölvason i Reykholt. Thorlákr var selv lite frempå før Thorkell Geirason snakket med ham og foreslo ham. Det endelige valget ble overlatt til den gamle biskopen Klængur, som valgte Thorlákr. Han ble dermed den sjette biskopen av Skálholt etter de hellige Isleif Gissurarson (1056-80) og Gissur Ísleifsson (1082-1118), Thorlákr Runólfsson (1118-33), Magnus Einarsson (1134-48) og Klængur.
Thorlákr overtok administrasjonen av embetet i 1175, men han ble ikke bispeviet før etter Klængurs død den 28. februar 1176. På den tiden var det en konflikt mellom Island og Norge, så først sommeren 1177 dro han til Norge for å bli bispeviet, mens han sa at han ikke fryktet noen onde mennesker. Han ble trolig bispeviet i Nidaros (Trondhjem) den 2. juli 1178 av erkebiskop Eystein, assistert av biskopene Pål av Bergen og Eirik Ivarsson av Stavanger (senere erkebiskop). Eystein satte Thorlákr så høyt at han sa til en som spurte ham om det: «Jeg setter ham så høyt at jeg ønsker at min siste levedag må være som en av hans». Eystein, som var kjent som en stor kirkepolitiker, hadde allerede i 1174-75 innskjerpet visse kanoniske krav overfor de islandske biskopene og høvdingene.
Tilbake til Island skal Thorlákr ha hatt med seg åpne brev fra erkebiskopen, hvor han blant annet ble bemyndiget til å overta patronatsretten over de islandske privatkirkene. De fleste kirkene var nemlig bygd av høvdinger og landeiere på sitt eget territorium og med egne midler. De fikk prester til messene, men betraktet kirkene som sin private eiendom. Thorlákr ville styrke den kirkelige makt på Island og kjempet for økonomisk uavhengighet for Kirken, så han forbød legfolk å utnevne prester til disse kirkene. Dette førte til bitter strid mellom Thorlákr og noen av de mest innflytelsesrike mennene på øya, inkludert hans egne slektninger. Det oppsto spente situasjoner ved kirkedørene, og det ble sagt at da en rik landeier som hadde bygd en ny kirke, fikk beskjed om at den måtte overleveres til biskopen, sa han at han heller ville bruke den til stall. Da Thorlákr nektet å konsekrere kirken, ble han passet opp av landeieren og hans tilhengere på en av sine biskoppelige reiser og ble tvunget til å gjennomføre konsekrasjonen.
Thorlákr fikk også kraftig støtte fra sin norske metropolitt i den motstand han møtte mot en reform av de verdslige prestene og umoralske høvdingene. Sammen lagde de en samling rettsregler, blant annet om fastedager og skriftemål for både geistlige og legfolk. Thorlákr prøvde å avskaffe klerikalt ekteskap, simoni og legpatronat, de vanlige målene for gregorianske reformbiskoper, som hadde sitt navn etter den hellige pave Gregor VII (1073-85). Han gjorde visse fremskritt, men oppnådde ikke fullstendig suksess. Og da Eystein måtte dra i landflyktighet i England, mistet Thorlákr hans støtte.
Biskop Thorlákr ble ansett for å være hengiven og oppriktig i sin tro. Han var standhaftig og handlekraftig, men beskjeden, og han viste stor omsorg for de dårligst stilte. Han var ikke ansett for å være flott og elegant, hans styrke lå i kunnskap, fornuft og en hederlig levemåte. Det er sagt at han var spesielt iherdig til å bekjempe skjørlevnet og fråtseri. Han var en innflytelsesrik åndelig veileder. I hans kloster i Thykkvibær er det sannsynlig at i det minste noen av de bevarte islandske manuskriptene ble skrevet. De inkluderer kirkelige temaer som helgenbiografier.
Thorlákr lå i en årelang konflikt med høvdingenes leder Jón Loptsson i Oddi, sønnesønn av Sæmund Frode. Han var gift, men holdt biskopens eldre søster Ragnheiður som frille og nektet å skille seg av med henne tross trusler om bannlysning. Tre ganger forsøkte Jón å drepe ham, og Thorlákr måtte til slutt inngå forlik. Ragnheiður giftet seg med Arnþór austmaðr. Høvdingens frillesønn med Ragnheiður, Páll, ble til og med valgt til biskop Thorláks etterfølger i Skálholt (1195-1211), og han forsonte sin far Jón med Kirken. Páll kunne også ta opp onkelens ideer og for en stor del virkeliggjøre dem.
Thorlákr hadde hele livet en skrantende helse. Han planla å gå av som biskop og trekke seg tilbake til sitt kloster i Thykkvibær, men før han rakk å gjøre det, døde han den 23. desember 1193 i Skálholt, seksti år gammel. Han ble etterfulgt av sin nevø Páll Jónsson (1195-1211). Snart etter begynte man å anse ham for hellig, først på Nord-Island, og herfra ble det lagt press på biskopen i Skálholt for å få ham anerkjent som helgen. Både på Island og utenfor begynte man å påkalle ham, for folket trodde på hans kraft.
I lovretten på Alltinget (Alþing) på Thingvellir, som inkluderte biskoper og presteskap, bekjentgjorde biskop Páll i 1198 at det var tillatt å påkalle biskop Thorlákr. På Alltinget ble det også vedtatt at Thorláks grav skulle åpnes og hans skjelett vaskes. Translasjonen fant sted den 20. juli 1198, og dette tilsvarer en helligkåring. På Alltinget i 1199 ble den første fortegnelse over hans jærtegn opplest, og hans dødsdag den 23. desember ble fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. Han var den første islandske helgenen. Den hellige Jón Ögmundsson ble helligkåret av Alltinget to år senere, i 1200, og han og Thorlákr er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode.
En pavelig helligkåring av Thorlákr har aldri funnet sted, og det var da heller ikke nødvendig, siden dette var før Vatikanet forbeholdt seg eneretten til helligkåringer. Men da den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, tok han ikke med Thorlákr. Det skulle ta nesten 800 år før den lokale saligkåringen fikk en offisiell pavelig anerkjennelse. Det skjedde da den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 14. januar 1984 stadfestet han hellighet ved å utrope den hellige Thorlákr til Islands vernehelgen. Noen kilder kaller dette en offisiell helligkåring, men den tas ikke med i Index ac status causarum, Helligkåringskongregasjonens fortegnelse over alle salig- og helligkåringer fra 1588 til 1999.
En del av Thorláks mirakler er omtalt i «Jærtegnsboken» (Jarteinabok), som ble lest opp på Thingvellir i 1199 og som er bevart og oversatt til blant annet dansk og engelsk. Thorláks mirakler var ofte ganske jordnære. Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser eller praktiske problemer: en blind sau blir seende, en døende ku blir frisk, en olm okse stanger en jente, men blir plutselig from og snill, en ørn tar fugl og egg, men folk klarer å drepe den etter at de har bedt til Thorlákr om hjelp. En mistet øks blir funnet igjen, en fattig kone får hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine, en kvinne som forbrenner føttene sine i en varm kilde, blir leget på rekordtid. Rekende båter seiler mot vinden og blir reddet, flomutsatt tørrhøy blir reddet takket være biskopens forbønn hos Vårherre. Jærtegnsboken gir oss god informasjon om folks store og små problemer i hverdagens slit på 1100-tallet. Men også om gleder: En gang de på en gård fikk dårlig gjær i ølstampen, tok de den gamle bispestaven til Thorlákr og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring, og få hadde smakt så godt et øl som dette.
Av Thorlákrs mirakler handler enkelte om Norge, og han har kanskje vært ikke så lite dyrket også hos oss. En kvinne i Gråbaksgården i Nidaros, som falt og slo seg stygt da hun ville gå til ottesang, ble helbredet ved å påkalle Thorlákr. Det samme skjedde med en rik nordmann som fór i kjøpmannsferd, men ble overfalt av røvere. Han reddet en del av sitt gods ved samme middel og deretter bega han seg på pilegrimsferd til Skálholt (Biskupa Sögur, I, s 363, 385).
Thorláks biografi (vita) ble skrevet i det første tiåret på 1200-tallet av en av benediktinermunkene i klosteret Tingøyrar (Þingeyrar), trolig Gunnlaugur Leifsson (d. 1218/19). Han skrev på samme tid en biografi om Jon Ögmundsson på oppdrag av Gudmund Arason, senere biskop av Skálholt (1203-37), og det er trolig at Gudmund også ba ham skrive Thorláks saga. Jons saga ble skrevet på latin og deretter oversatt til islandsk, men en sammenligning av bevarte fragmenter av Thorláks biografi på latin (Vita sancti Thorlaci) og den islandske versjonen (Þorláks saga helga) viser klart at den først er skrevet på folkespråket og senere oversatt til latin. Thorláks saga tilhører en undergruppe av sagaer som kalles bispesagaer, og den kalles derfor også Þorláks saga byskups. Thorláks saga regnes som historisk pålitelig og gir et folkelig og nært bilde av Thorlákr, med trekk fra samvær og bekjentskap. Sammen med Jóns saga helga åpner den rekken av islandsk biografisk tekstproduksjon i middelalderen.
Thorláks etterfølger Páll Jónsson lot lage et rikt utsmykket skrin til hans relikvier, og det ble stilt over høyalteret i kirken på Skálholt og senere båret rundt i prosesjon på festdagene. Det ble regnet som den største helligdommen på Island og trakk pilegrimer til seg fra fjern og nær for å komme nær det, be til Thorlákr og lete etter løsninger på sine problemer. Skrinet ble fjernet og plyndret for sin utsmykning av den første lutherske biskopen. Det fantes helt til århundreskiftet 1800, men ble da solgt på auksjon og er nå gått tapt.
Ved helligkåringen ble Thorláks dødsdag 23. desember fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. I 1237 ble også translasjonsdagen 20. juli vedtatt som festdag. I sin tid var 20. juli eller «Thorlaksmesse om sommeren» (Þorláksmessa á sumar) en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og gaver fra sine «herrer». Da samlet islendingene seg på bestemte steder og holdt et gilde som ble kalt smalabúsreið. På 1700-tallet ble feiringen 20. juli avskaffet av sedelighetsgrunner av den lutherske kirken. Men «Thorlaksmesse om vinteren» (Þorláksmessa á vetur) skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.
Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli. På Island feires han fortsatt begge dagene. De bønner og lectier (lesninger) som ble brukt til hans ære i Norge, finnes i Breviarium Nidrosiense (trykt i Danske Magazin, III, s 9-11).
Karakteristisk for det islandske helgenvesenet overhode er følgende fortelling fra begynnelsen av 1300-tallet.
Erkebiskop Jørund av Nidaros (1287-1309) hadde sendt to menn, en nordmann, broder Bjørn, og en islending, den kjente Laurentius Kalfssøn, den senere biskop av Hólar, over til Island som visitatorer. Dagen før Torlaksmessen om høsten ba Laurentius broder Bjørn om å forberede seg på en preken i Skálholts kirke dagen etter om den hellige Thorlákr. Bjørn svarte: «Dere islendinger er temmelig underlige mennesker, ettersom dere holder mange menn som har levd her blant dere, for hellige, uten at man i andre land kjenner noe til dem, og det er meget dristig av dere å holde denne mannen for hellig, som erkebispestolen i Nidaros ikke anerkjenner. Jeg vil derfor heller i aften når klerkene skal til å synge, gå opp i koret og forby biskopen og dem å synge for denne Thorlákr før det er lovlig vedtatt av vår herre erkebiskopen og alle biskoper in provincia Nidarosiensis ecclesiae». Laurentius ba ham om å vokte seg, «for det vet alle, både her i landet og vidt omkring andre steder, at biskop Thorlákr er en sann helgen, og at han har gjort og gjør mange jærtegn, og han kan hevne seg hvis du ikke gjør bot for Gud og den velsignede biskop». Broder Bjørn hørte imidlertid ikke på Laurentius’ ord, men ba sin kokk om å tilberede kjøttmat til aftens.
Men kort etter kom det bud til Laurentius fra broder Bjørn, som plutselig var blitt syk og lå i sin seng, stønnende og sukkende. «Hva skal jeg gjøre, kamerat,» sa han til sin inntredende venn, «for jeg føler stikk i hjertet og vil visst snart dø”. «Det er ikke underlig,» sa Laurentius, «for på samme måte som den hellige Thorlákr er miskunnelig mot dem som påkaller ham, således er han også meget hevngjerrig mot dem som forbryter seg mot ham; det viste seg i England, da en mann som ville spotte ham og tok en pølse (mørbjugi) og frembar den for den hellige Thorlákrs bilde med de ord: Vil du ha den, du islending (mørlandi)? Men det fikk den dåre snart å føle, for den hånden som holdt pølsen, ble stiv som tre, og han måtte stå der med utstrakt hånd inntil gode menn ba for ham og han angret sin synd».
«Gjerne vil jeg angre,» sa broder Bjørn, «og tro på hans helligdom hvis han vil ta min sykdom bort, og jeg vil også i morgen preke for godt folk om hans liv og jærtegn”. Da han hadde sagt dette, var det straks forbi med hans sykdom, og han sto frisk opp og prekte dagen etter fagert for folket om den hellige Thorlákr (Biskupa Sögur, I, s 809-811).
Trekket med den stive armen har man også ofte sett andre steder, og det gjenfinnes i allmuesagn ennå i våre tider. Den «vise» Hr. Søren Schive i Bjelland i Mandals prosti (d. 1703) satte således i Kvinesdal, hvor han drev tømmerfløting, en løytnant fast slik at han i atten timer måtte stå med sabelen i utstrakt hånd, inntil Hr. Søren løste ham (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 41).
En folkelig og liturgisk kult for Thorlákr utviklet seg og spredte seg ut over landets grenser, og det påstås at han har vært dyrket ikke bare på Island og i Norge med de norske besittelsene, men også i flere andre land, slik som i Danmark, Sverige, England, Skottland og Tyskland (Biskupa Søgur, I, s 124). I tillegg til Island ble han særlig dyrket på Færøyene, i Vest-Norge og i deler av Nord-Norge. Før reformasjonen ble 56 islandske kirker vigslet til Thorlákr, hvorav fem i Hólar stift. Dette tallet overgås bare av Jomfru Maria, apostelen Peter og Olav den Hellige. Mange kirker i Norge var også viet til ham. Thorláks saga ble omtalt å være i elleve kirkers eie i gammel tid og Thorláks officium fantes ved tre kirker. I universitetskapellet i Lincoln i England er det et glassmaleri av Thorlákr mellom bilder av engelske helgener, og det viser at han var en kjent helgen i England.
Thorlákr var til og med kjent i Konstantinopel. En legende om hans kult der er temmelig merkelig, fordi den omtaler væringer også etter den store revolusjonen i det greske rike i 1204 (det såkalte fjerde korstog (1202-04), også kalt «Kremmerkorstoget»). Væring (gno: væringjar, flertall av substantivet várar = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de mennene som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard eller Konstantinopel. Det heter nemlig at under «Philippus av Flandern», som må være enten grev Baldvin av Flandern (1204-05), som ble valgt til keiser i det «latinske» riket etter korsfarernes erobring av Konstantinopel, eller hans bror Henrik (1206-16), som ble hans ettermann, tok mange nordmenn tjeneste som væringer.
De brakte da nyheten om Thorlákrs hellighet og hans mange jærtegn til de væringene som allerede befant seg i Miklagard. De ble da så glade at de dro til kirken og takket Gud. Keiseren fikk vite det og syntes godt om det, og han ble underrettet om Thorlákrs hjemland og jærtegn. En tid etter skulle man kjempe med hedningene, og striden ble hard. Væringene lovte da å bygge en kirke til St. Thorlákr om de fikk seier. Høyt påkalte de den islandske helgenens navn, men ikke før fikk hedningene høre dette, før de ble slått med redsel og flyktet. Med rikt bytte vendte væringene hjem til Miklagard, hvor keiseren selv la grunnsteinen til St. Thorlákrs kirke (Biskupa Sögur, I, s 363-364). Som man ser, er denne apokryfiske fortellingen ganske enkelt en etteraping av legenden om keiser Kyrialax og St. Olav (se Olavs biografi).
Det er sagt at den islandske Kirken på 1100-tallet hadde et stort behov for en egen helgen. Pilegrimer fra store deler av Europa var forlengst begynt å valfarte til Olav den Helliges skrin i Trondhjem, og ved å få sin egen helgen håpet de kanskje å kanalisere noe av pilegrimsstrømmen dit. En grunn til Thorláks popularitet blant alminnelige mennesker var nok hans kamp mot høvdingene om retten til kirkene og kirkegodset. Han hadde et klart mandat fra erkebiskop Eystein om at Kirken skulle ta det økonomiske herredømmet over kirkegodset fra høvdingene, men han lyktes aldri heilt med sitt forsett. Likevel kan dette ha gjort ham til en helt blant småfolk.
De to islandske biskopene Thorlákrs og Gudmunds opphøyelse til helgener er ikke uten likhet med erkebiskop Eysteins i moderlandet Norge. Deres bestrebelser i livet hadde gått i samme retning som hans. Riktignok var det på Island ikke noe kongedømme å bekjempe, men det fantes etter landets fattige omstendigheter likevel et aristokrati, og dette hadde hittil utøvd patronatsretten over landets kirker og således behersket geistligheten. Thorlákr og Gudmund hadde begge med samme iver, om enn ikke med samme dyktighet, kjempet for kirkerettens bestemmelser og mot legpatronat, og etter deres død var det deres ettermenns takknemlighet som skaffet dem skrinlegningens ære (sammenlign Philipp Zorn (1850-1928): Staat und Kirche in Norwegen bis zum Schlusse des dreizehnten Jahrhunderts. Eine Untersuchung zur Geschichte des kanonischen Rechtes und der Kämpfe zwischen Staat und Kirche, München 1874, s 19, 267).
Thorlákr er den eneste offisielle islandske helgenen, men det finnes også flere andre: de hellige Isleif Gissurarson (~1006-1080) og Gissur Ísleifsson av Skálholt (~1042-1118) samt Jón Ögmundsson (1052-1121), Gudmund Arason (1161-1237) og Jón Arason av Hólar (1484-1550). Av de islandske helgenene nådde de tre biskopene Jón Arason, Thorlákr Thorhallsson og Gudmund Arason en høy anseelse på øya, til dels også i Norge.
For ikke lenge siden ble Þorlákstíður, messesanger til Thorláks ære, gjenfunnet på Island i gamle håndskrifter fra 1400-tallet, og de ble oppført for første gang etter middelalderen i 1998. Der heter det:
O Pastor Hyslandiae, doctor veritatis, / columna constantiae, candor puritatis, / dulcor es maestitae et spes desperatis. / in caelsestis patriae tu nos pasce pratis
(O, þu hirðir Íslands, þu sem ert kennifaðir sannleikans, / máttarstólpi stöðugleikans, ljómi hreinleikans, / þu sem svalar sorgum og ert von þeirra sem örvænta, / gættu vor í högum hins himneska föðurlands.)
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Daae, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, is.wikipedia.org, snorrastofa.is, ewtn.com, jol.ismennt.is, augustiniancanons.org, stthomasirondequoit.com, geocities.com, runeberg.org, Morgenbladet (Reykjavik) juni 1998 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. juni 2001