Den hellige Ursula (2/300-tallet (?))

Minnedag: 21. oktober

  • Skytshelgen for Köln og universitetene i Paris og Coîmbra; for ungdommen, for jenter og oppdragere av jenter; for lærerinner og kvinnelige oppdragere; for tøyhandlere og syke barn, for et godt giftemål og et godt ekteskap og for en rolig død
  • Sammen med de 11.000 jomfruer

Grunnlaget for legenden om den hellige Ursula er en gammel roman, hvor nok fantasien har vært medvirkende. Hele vår historiske viten om disse helgener er en latinsk inskripsjon i stein, funnet i en kirke i Köln bygget til jomfruenes ære. Inskripsjonen beretter uklart at en romer ved navn Clematius gjenoppbygde en kirke til minne om et antall jomfruer som led martyrdøden på dette stedet, fordi den holdt på å rase sammen. Noen navn, dato eller opplysninger for øvrig gis ikke. Inskripsjonen ble utført på slutten av 300-tallet eller begynnelsen av 400-tallet. Martyrbasilikaen er altså ekte, og under den skal det ha vært en helligdom for den egyptiske gudinnen Isis.

Ursulalegenden finnes i flere varianter, spesielt en fra Köln og en gallisk, men her er et utdrag:

Den hellige Ursula var den kristne datteren av en konge på ei øy i Britannia, og hun hadde tidlig lovet å leve i evig jomfruelighet. Men da en hedensk prins ville gifte seg med henne, svarte hun ja på fire vilkår: At han skulle gi henne frist i tre år, skjenke henne tre skip så hun kunne reise på pilegrimstur til Roma, gi henne et følge på 10.000 jomfruer og at han skulle bruke tiden på å få undervisning i den kristne tro og la seg døpe. Den unge prinsen sa ja til alt dette. (Etter noen overleveringer het han Aetherius.)

Ursula gikk ombord i sine skip sammen med sine 10.000 jomfruer, men en jomfru med navnet Florentina kom også til sammen med 1000 jomfruer til. (I følge en annen versjon hadde Ursula 10 hoffdamer som ledsagere, og hun og hoffdamene hadde hver sitt skip med 1000 jomfruer). De seilte over havet, opp Rhinen til Basel og gikk til fots den lange veien til Roma. Tilbakereisen gikk bra helt til de kom til Köln, for der var byen erobret av hunerne, som uten å nøle grådig kastet seg over jomfruene. Men i stedet for den jordiske kjærlighet valgte de døden og bryllup med sin himmelske brudgom.

Alle bortsett fra Ursula ble drept. På grunn av sin skjønnhet fikk hun et ekteskapstilbud av hunerkongen, men da hun også nå svarte nei, skjøt han henne personlig i brystet med en pil så hun døde. Etter at martyriet var over, kom en hærskare med 11.000 engler og jaget de hedenske hunere på skrekkslagen flukt.

De kristne i den romerske kolonien Colonia Agrippina, som senere ble til byen Köln, skal ha gravlagt martyrene og bygd en kirke over graven. Tidligere henvisninger til martyrene ga deres leder navnet Pinnosa og nevner fire eller sju ledsagere. På 800-tallet sa legenden at et antall jomfruer, sannsynligvis engelske, var martyrdrept i byen under keiser Maximian (ca år 300). En annen variant sier at det skjedde under keiser Marcian, som regjerte i året 452, men den opprinnelige inskripsjonen er jo eldre. Senere ble antallet angitt til 11. På 900-tallet ble antallet fastlagt ved en feiltolkning av eldre kilder: XI. M V ble lest som "undecim millia virgines" (11. 000 jomfruer) i stedet for "undecim martyres virgines" (11 jomfruer og martyrer). Senere ble flere detaljer føyet til, inntil legenden fikk sin endelige form i Jakob de Voragines Legenda Aurea.

I 1155 ble det ved utvidelse av bymuren i Köln funnet en mengde menneskeben, og man gikk straks ut fra at det var de 11.000 jomfruer. Relikvier ble sendt til mange land, og i det såkalte gylne kammer i St. Ursula-kirken ble veggene utstyrt med utallige relikvienisjer og en mengde ben. At det blant benene også var rester etter menn og barn, gjorde bare at legenden ble utstyrt med enda flere fargerike detaljer av fantasirike svermere i en helt urimelig grad. (Sannsynligvis var det en stor og glemt gravplass som var funnet). Falske relikvier ble satt i omløp og forfalskede gravskrifter over ikkeeksisterende personer ble frembrakt. Mange velmenende personer hevdet å ha snakket med Ursula og hennes ledsagere i visjoner; den mest berømte er den hellige Elisabeth av Schönau.

Ursulalegenden tilhører en sagnkrets som har hørt til Nordsjøtradisjonen og som også sagnene om Sunniva er en del av. Andre forklaringer har gått ut på at kvinnene var slektninger til Den tebanske legion, eller at de var søstre fra et nonnekloster som søkte tilflukt i Köln for de invaderende hunerne. I Kölns byvåpen er det i tillegg til tre gullkroner (De hellige tre konger er gravlagt i byen) også 11 små gyldne flammer. Fortsatt minner en etterligning av den engelske kongekronen på spissen av tårnet til Ursula-kirken i Köln om hennes opphav. Men til tross for denne britiske opprinnelsen har Ursulas popularitet hovedsakelig vært konsentrert rundt Rhinen, i Nord-Frankrike og Nederland. En av de 11.000 jomfruene som har en egen biografi, er den hellige Cordula.

Minnedagen for Ursula og hennes ledsagere er 21. oktober. Den lærde pave Benedikt XIV (1740-58) aktet å fjerne deres navn fra Martyrologium Romanum. Men dagen ble først fjernet fra den romerske generalkalenderen i 1969 og henvist til lokale kalendere. Ursula har blitt populær som beskytter av utdannelsesinstitusjoner, den mest berømte er St. Ursula-skolen i Venezia, og i Brescia grunnla den hellige Angela Merici en kongregasjon som driver med undervisning, "Compania di Santa Orsola", og deres etterfølgere er skole- og misjonskongregasjonen Ursula-søstrene (Ursulinnene).

Kunstneriske fremstillinger av Ursula og jomfruene er vanlige. Hun fremstilles oftest med krone og septer, mens hun gir ly til en gruppe ledsagere under kappen sin. I hånden har hun gjerne pilen som drepte henne. Andre attributter er klokke og skip.

av Webmaster publisert 01.02.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09