Den hellige Virginia Centurione Bracelli (1587-1651)

Den hellige Virginia Centurione (lat: Verginia) ble født den 2. april 1587 i Genova i Nord-Italia. Hun kom fra en adelsfamilie og var datter av Giorgio Centurione, doge i Genova 1621-22, og hans hustru Lelia Spinola, som også tilhørte den gamle genovesiske adelen. Virginia ble døpt to dager etter fødselen og mottok sin første religiøse og litterære utdannelse av sin mor og en privatlærer.

Virginia følte tidlig et ordenskall, men hun klarte ikke å overbevise foreldrene om at hun var utsett til et religiøst liv. I en alder av femten år føyde hun seg for farens sterke vilje og ble den 10. desember 1602 giftet bort til den unge Gaspare Bracelli, som kom fra en familie med like fremtredende tradisjoner som sin egen. Ekteskapet ble imidlertid svært ulykkelig, for Caspar var en mann av dårlige vaner fullstendig oppslukt av gambling og utskeielser.

Paret fikk to døtre, Lelia og Isabella. Men bare fem år etter bryllupet døde Gaspare den 13. juni 1607 i Alessandria, utslitt av sine utskeielser, og Virginia satt igjen som 20-årig enke med to små døtre. Hun hadde prøvd å forsone ham med Gud, og hun pleide ham under hans siste sykdom. På den dagen han døde i 1607, avla hun sølibatsløfte og bestemte seg for å bruke resten av sitt liv på å oppdra sine døtre samt hjelpe mennesker i vanskeligheter. Hun avslo alle forsøk fra sin far på å få henne giftet bort på nytt. Hun bodde i svigermorens hus.

Først tok Virginia seg av forlatte og ødelagte landsens kirker og lot dem restaurere. Med hjelp fra sin svigermor Maddalena Lomellini og kapusinerpateren Mattia Bovoni fikk hun sine to døtre gift og godt forsørget, og deretter viet hun all sin tid og alle sine økonomiske ressurser på skolen. Nord-Italia ble herjet av konstante kriger og det var elendighet på alle kanter. Høsten 1624 førte krigen mellom den liguriske republikken og hertugen av Savoia, støttet av Frankrike, til økt arbeidsløshet og sult. Dette førte til at Virginia ga husly til de første femten forlatte unge. I august 1625, etter svigermorens død, nøyde hun seg ikke med å motta de unge, men oppsøkte de mest beryktede områdene i byen i jakt på de trengende. I 1626 brukte hun det hun hadde igjen av formue på de fattige.

I 1630 var nøden svært stor i Genova og hele Nord-Italia på grunn av pest, hungersnød og krig, og hun utvidet sitt apostolat til fattige og syke. Hun ble leder for selskapet til «de hundre barmhjertige kvinner» (Cento Signore della Misericordia Protettrici dei Poveri di Gesù Cristo), som hadde viet seg til «å beskytte Jesu Kristi fattige». Sammen med disse kvinnene hjalp og trøstet Virginia overalt hvor hun kunne. Men hun følte en sans av styrelse da hun så en liten jente som var forlatt og lå i gaten. Hun tok med seg barnet hjem fordi hun visste at jenter var spesielt utsatt. De ble ofte ydmyket og utnyttet og hadde små sjanser til å bli annet enn prostituerte.

Det var ikke vanskelig å finne andre i samme omstendigheter. Hun samlet dem sammen og startet en skole for dem i det tomme klosteret Monte Calvario (Golgata) i Genova, som hun fikk leie. dit flyttet hun den 13. april 1631. I klosteret brakte hun 40 unge som hun stilte under beskyttelse av «Vår Frue av Tilflukten». Etter tre år hadde instituttet ekspandert til tre hus med plass til 300 personer. Hun søkte godkjennelse fra republikkens senat, og den ble innvilget den 13. desember 1635. Det påbegynte apostolatet munnet til slutt ut i «Tilfluktsverket» (Opera del Rifugio), som var tenkt som et sted for å fange opp og hjelpe unge i faresonen.

Datoen 13. april 1631 regnes som grunnleggingsdato for de to søsterkongregasjonene som går tilbake til henne, «Søstre av Vår Frue av Tilflukt på Golgata (Suore di Nostra Signora del Rifugio in Monte Calvario - NSRMC) med moderhus i Napoli, og «Døtre av Vår Frue av Golgata» (Figlie di Nostra Signora al Monte Calvario - FNSMC) med moderhus i Roma. Virginia avslo å kjøpe klosteret Monte Calvario fordi det var svært dyrt, og i stedet kjøpte hun to villaer ved siden av Carignano-høyden. Sammen med et anneks som ble bygd på kirken Vår Frue av Tilflukten, ble det instituttets moderhus.

Den 3. juli 1641 ble det i henhold til regelen, som var skrevet mellom 1644 og 1650, utnevnt instituttets «Beskyttere», som skulle være de egentlige superiorene, adelige legfolk utpekt av republikkens senat. Etter det trakk Virginia seg fra ledelsen. Hun levde nå som den enkleste søster, engasjert i arbeidet i husholdningen og gikk ut om morgenen og om kvelden for å tigge til kommunitetens underhold.

Men myndighetene fratok «Beskytterne» sin makt, og Virginia mistet støtte, særlig fra kvinner som tilhørte middel- og overklassen, når de ikke lenger kunne arbeide sammen med Virginia, var de redde for de fattige og grove beboerne. Selv om hennes helse var sviktende, overtok Virginia ansvaret for søstrene i Carignano.

Virginia klarte å få de ansvarlige kirkelige og sivile myndigheter til å interessere seg for hennes arbeid. I tillegg oppnådde hun at Jomfru Maria Guds Mor ble proklamert som «Dronning av Genova». Overfor kardinalerkebiskopen i byen gikk hun inn for at 40-timersandakten skulle innføres i Genova og folkemisjoner avholdes, og til dette formålet ble ordenssamfunnet «Misjonærer av den hellige Karl» opprettet. Dessuten gjorde hun seg fortjent som fredsmegler mellom de fiendtlige partiene i byen og hadde i 1647 æren for at en alvorlig strid mellom dogen og kardinalerkebiskopen kunne bilegges.

Virginia døde den 15. desember 1651 i Genova, 64 år gammel. Byen sørget dypt over henne. Dessverre glemte man henne fort, slik at snart visste ikke en gang hennes åndelige døtre hvem deres grunnlegger var. De kalte seg ikke Bracelli-søstre etter henne, men «Brignoline» etter en tidligere beskytter, Emanuele Brignole. Men da man den 20. september 1801 åpnet hennes grav i anledning 150-årsdagen for hennes død og fant hennes legeme fullstendig friskt og uråtnet, husket man igjen denne store nestekjærlige kvinnen fra 1600-tallet, da det hersket stor nød i Genova.

I 1931 ble hennes saligkåringsprosess innledet, og den 6. juli 1985 ble det godkjent et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 22. september 1985 av pave Johannes Paul II i Genova. Den 20. desember 2002 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, og dermed lå veien åpen for hennes helligkåring. Den skjedde den 18. mai 2003 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 15. desember.