Den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859)

Minnedag: 4. august

Den hellige Johannes Frans Régis (1597-1640)
Skytshelgen for sogneprester i hele verden

Den hellige Johannes Maria Vianney (fr: Jean-Marie) ble født den 8. mai 1786 i den lille landsbyen Dardilly ved Lyon i departementet Rhône i Frankrike. Han kom fra en from småbondefamilie og var den fjerde av seks barn av Matthieu Vianney og Marie Beluse. Alle barna ble viet til den hellige jomfru Maria og bar hennes navn. Johannes var først gjeter på farens gård og fikk lite utdannelse, delvis på grunn av sin bakgrunn og delvis på grunn av Den franske revolusjon, som brøt ut i 1789 da han var tre år gammel. Dens medfølgende vold og forfølgelsene av det lojale presteskapet innvirket også på hans oppvekst.

I 1790 fant Dardilly at deres sogneprest var blitt en «konstitusjonell» eller «edsvoren» prest. Det var prester som hadde avlagt eden på «sivilkonstitusjonen for geistligheten» og dermed de facto brutt med Roma og laget sin egen nasjonale kirke. Mange av prestene forble lojale mot Roma og nektet å avlegge eden, og i begynnelsen så det ut som om de to prestegruppene kunne eksistere side om side. Men da revolusjonen utviklet seg til «Terrorveldet» (Le Terreur), ble det stadig farligere å være prest i Frankrike. Rundt 40.000 ble landsforvist, og det ble innført dødsstraff for å vende tilbake. Etter hvert økte forfølgelsene av de lojale prestene, mens de edsvorne prestene møtte sterk motstand på landet. I begynnelsen hadde de en viss fremgang, men i 1796 var det ikke mer enn 7.000 i alt.

Familien Vianneys hus ble ofte et tilfluktssted for prester som var på flukt for forfølgelsen, selv om straffen for slikt var landsforvisning. Den syv år gamle Johannes' unge sinn ble preget av synet av hemmelige messer som ble feiret i ly av nattemørket ute i skogen eller i forlatte låver. Tretten år gammel mottok han sin første kommunion i hemmelighet bak lukkede vinduer på en bondegård. For å skjule begivenheten for myndighetene holdt man samtidig på med innkjøringen av høyet. Men kort tid etter kunne messen igjen feires offentlig i Dardilly.

Johannes følte tidlig prestekall, og som 18-åring fortalte han sin far om sine planer. Men familien hadde bruk for ham hjemme der han kunne bidra til å forsørge familien. Først to år senere, i 1806, fikk han farens tillatelse til å begynne å studere til prest i den nærliggende landsbyen Écully, hvor sognepresten (curé), abbé Balley hadde åpnet en presteskole. Men Johannes hadde problemer med studiene, særlig med latinen. En ting var at han nesten ikke hadde utdannelse, bare en kort periode på landsbyskolen som åpnet i Dardilly da han var ni år, men han hadde heller ikke evner for boklig lærdom, selv om han langt fra var dum. Sommeren 1806 foretok han en valfart til fots på over ti mil mens han tigget om mat og husly på veien, til graven til den hellige Johannes Frans Régis i La Louvese for å be om Guds hjelp. Studiene ble ikke enklere for ham, men han følte seg mer selvsikker. Han ble fermet året etter og tok da i tillegg navnet Baptist (fr: Jean-Marie-Baptiste).

Johannes' studier ble avbrutt da Napoleon trengte soldater til krigen mot Spania. Ettersom Johannes' navn ved en feil ikke sto på listen over fritatte prestestudenter, ble han innkalt til hæren. Han skulle melde seg på depotet i Lyon den 26. oktober 1809. To dager senere ble han syk og sendt på sykehus, og hans avdeling som var avsett til hæren i Spania, dro uten ham. Den 5. januar 1810 hadde han knapt kommet seg, men ble beordret til å melde seg morgenen etter i Roanne for en annen avdeling. Etter at han hadde gått inn i en kirke for å be, kom han først frem etter at avdelingen hadde reist. Men han satte av gårde for å ta igjen avdelingen ved Renaison. Fortsatt hadde han ikke annet militært utstyr enn sin ryggsekk.

Mens han hvilte da han nærmet seg fjellene ved Le Forez, dukket en fremmed plutselig opp, tok ryggsekken hans og ga ham ordre om å følge etter til en hytte nær den avsidesliggende landsbyen Les Noës. Han fikk nå vite at den fremmede var en desertør fra hæren, og at mange andre i samme situasjon gjemte seg i skogene og åsene omkring. Johannes så straks at hans situasjon var kompromitterende, og meldte seg selv for borgermesteren i kommunen, M. Fayot. Han var en human tjenestemann og en fornuftig mann, som påpekte at Johannes teknisk sett allerede var en desertør. Av to onder var den minste å forbli i skjul hvor han var, og han skaffet Johannes losji i huset til sin egen fetter. Gjemmestedet hans var i en stall under høyloftet.

I fjorten måneder var Johannes i Les Noës. Flere ganger ble han nesten tatt av gendarmer, en gang kjente han spissen av et sverd mot ribbeina da det ble stukket inn i høyet på loftet, men han ble ikke oppdaget. Han prøvde å fortsette studiene mens han lå i skjul, samtidig som han underviste barna og arbeidet på gården. I mars 1810 kunngjorde keiser Napoleon amnesti for desertørene i forbindelse med sitt bryllup med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike. Tidlig året etter, da Johannes' bror hadde meldt seg frivillig før tiden for å fylle hans plass, ble han i stand til å vende tilbake til hjemmet som en fri mann.

Nå kunne han fortsette studiene. Kirken hadde blitt betydelig svekket under revolusjonen. Den hadde mistet minst 135 biskoper og 20.000 prester under terrorveldet, noen ved apostasi (frafall), noen ved skisma, noen ved død og noen ved ekteskapsinngåelse. Det var et stort behov for nye prester, og dette tvang Kirken i Lyon til å lette på kravene til prestestudentene. Dermed fikk Johannes en sjanse. Den 28. mai 1811 mottok han tonsuren, og året etter ble han sendt til petit séminaire i Verrières for ett års filosofistudier. I 1813 ble han overført til grand séminaire St. Ireneus i Lyon. Hans fremgang i studiet var svært langsom og ikke lovende, og han fant fortsatt studiene vanskelige, særlig latinen (på den tiden foregikk all undervisning på latin). På slutten av første termin forlot han seminaret for å få privatundervisning av abbé Balley i Écully, og etter tre måneder melde han seg for eksamen.

Den 2. juli 1814 mottok han de lavere vielsene og ble viet til subdiakon. Han vendte tilbake til Écully for å studere videre hos M. Balley. Men Johannes strøk til den avsluttende muntlige eksamen på seminaret, men hans privatlærer abbé Balley sørget for at han fikk prøve på nytt, og nå lyktes han ved Guds nåde. Den 23. juni 1815 ble han diakonviet (fem dager etter slaget ved Waterloo), og den 13. august ble han viet til prest i Grenoble av byens biskop Simon i en alder av 29 år. Det var mer på grunn av sin fromhet og gode vilje enn på grunn av andre kvalifikasjoner, for han ble sagt å være den frommeste, men også mest uvitende studenten i Lyon. Abbé Balley støttet hans ordinasjon og understreket at Kirken ikke bare trengte lærde prester, men også fromme.

Dagen etter ordinasjonen leste Johannes sin første messe og ble utnevnt til kapellan hos sin lærer Balley i Écully, men han fikk verken preke eller høre skriftemål. Både sognepresten og hans kapellan levde ytterst asketiske liv. Et par måneder etter utnevnelsen fikk Johannes også tillatelse til å høre skriftemål. Da Balley til sin tidligere elevs store sorg døde den 17. desember 1817, ble det utnevnt ny sogneprest i Écully og Johannes ble sendt som sogneprest (curé) til Ars (Ars-en-Dombes). Det var en ensom og forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholisme, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Hans overordnede anså at den ubegavede presten ikke kunne gjøre særlig skade der.

Johannes ankom sitt nye sogn den 2. februar 1818 og ble innsatt den 13. februar av abbé Ducreux, som var prest i en nabobygd. Fra nå av var Johannes kjent som «Sognepresten i Ars», Curé d'Ars. Han ble i landsbyen i over førti år helt til sin død og ofret seg helt og fullt for sine sognebarn og deres behov. Han sov bare tre timer hver natt og levde stort sett av kalde poteter, som han kokte en gang i uken. Særlig i sine første år i embetet var sogneprest Vianney svært streng og «puritansk»; han angrep kraftig blasfemi og obskøniteter, og førte utrettelig krig mot dans, drikking og all uanstendighet.

Fremfor alt tok han opp kampen mot dansen. Han fremholdt stadig at den nødvendigvis var en anledning for synd for dem som deltok, og til og med for dem som bare så på. Han var nådeløs mot dem som deltok i dans, både offentlig og privat, de måtte oppgi det fullstendig og holde fast ved denne intensjonen, ellers ble de nektet absolusjon. Sognepresten kjempet denne krigen, og det engasjementet som var knyttet til den for beskjedenhet i klesdrakten, i 25 år, men han seiret til slutt.

Johannes prekte svært likefremt, omhyggelig forberedte prekener som han fremførte naturlig, men ikke stille. Han var ikke redd for å gjenta fra prekestolen de ordene og uttrykkene som opprørte Gud, slik at det ikke skulle være noen tvil om hva han snakket om. En av hans sognebarn sa at «han holdt alltid lange prekener, og alltid om Helvete. (...) Noen mener at Helvete ikke fins, men han mente absolutt at det finnes!» I over åtte år kjempet han for en virkelig helligholdelse av søndagen – ikke bare ved å få alle til å komme til messe og vesper, men ved å avskaffe alt arbeid som til tider fullstendig unødvendig ble utført på søndager.

Alkoholmisbruket var utbredt i Ars. Selv om landsbyen var liten, hadde den allikevel flere vertshus og kroer. Sognepresten bestemte seg for å utrydde denne faren. Fra prekestolen angrep han vertshusholderne i skarpe ordelag: «Krovertene (...) stjeler brødet fra en fattig kvinne og hennes barn ved å selge vin til drukkenbolter som på søndagen bruker de pengene de har tjent i løpet av uken. En prest som ønsker å unngå evig fortapelse, bør ikke og kan ikke gi absolusjon til kroverter som serverer disse drukkenboltene vin, enten om kvelden eller mens gudstjenesten holdes i kirken. Å, disse vertshusholderne! Djevelen plager dem ikke mye. Tvert imot, han forakter dem og spytter på dem».

Noen av krovertene hørte ham og ga akt på hans budskap, men da kom det flere andre og tok deres plass. Sognepresten advarte dem: «Dere skal få se, dere skal få se at de som åpner vertshus i denne menigheten, blir ruinert». Snart ble landsbyens vertshus tvunget til å stenge på grunn av kundemangel.

Men hans strenghet på prekestolen ble oppveid av hans helt ualminnelige innsikt og makt til å omvende mennesker i skriftestolen. Han ble en viden kjent skriftefar, og den hellige prestens egen uskyldige enfold viste seg i alt han gjorde. Han ga utdypende veiledning til dem som søkte hans råd og han bekjempet overdreven fromhet. Det ble sagt om ham: «Det var ingen sentimentale holdninger, ingen 'åh' og 'ah' ved ham; når han ble dypest beveget, smilte han bare – eller gråt».

Det ble fortalt forunderlige historier om denne landsbyprestens evner og kraft, og den isolerte landsbyen ble et valfartssted. De klareste vitnesbyrd om hans usedvanlige evner viste seg i forholdet til skriftebarna. Hans innsikt i personlige vanskeligheter synes å ha blitt hjulpet av overnaturlige evner til å lese hjertets hemmeligheter, kunnskaper om hva som skjedde andre steder og profetiske evner. Han ble også kjent som undergjører, blant annet mangfoldiggjorde han mat, særlig for det barnehjemmet han hadde grunnlagt.

På den andre siden var han plaget med uvanlige fenomener i 34 år, fra 1824 til 1858, kort før sin død. Det var poltergeister, uforklarlig støy, angrep på hans person og til og med brenning av hans seng. Dette så han selv som angrep fra Satan i egen person. Noen ganger hørte han en raspende stemme: «Vianney! Vianney! mangeur de truffes («potet-eteren»)! Å, du er ennå ikke død! Jeg skal nok få has på deg!» De ble nesten som gamle kjente. Djevelen kalte helgenen potet-eteren, mens Johannes snakket om ham som le grappin, «kroken». Det blir fortalt at djevelen en gang sa gjennom munnen til en besatt kvinne: «Som du påfører meg lidelse! Hvis det fantes tre menn slike som deg på jorden, da hadde mitt rike blitt ødelagt!»

Den 5. juli 1819 døde Johannes' far, og for arven startet han i 1824 en gratis skole for fattige jenter, og han ga daglig katekismetimer. Skolen ble ledet av Katarina Lassagne og Benedikta Lardet, to unge jenter fra landsbyen som han hadde sendt til et kloster for å bli utdannet. Fra denne skolen utgikk tre år senere den berømte institusjonen La Providence, et tilfluktssted for foreldreløse og andre hjemløse eller forlatte barn, verken nyfødte eller halvvoksne jenter ble avvist.

I 1827 begynte pilegrimene å komme, i begynnelsen rundt tyve hver dag. Selv ga Johannes den mytiske hellige Filomena æren for miraklene og helbredelsene. Han begynte å smykke ut kirken og oppførte flere sidealtre, blant andre til Jomfru Maria, til sin fermingshelgen Johannes Døperen, til den piskede og hudflettede Jesus («Ecce Homo»-kapellet) og ikke minst til sin «kjære, lille Filomena». Men dette narret ikke de besøkende, og de valfartet ikke til henne, men til Johannes selv. Over buen ved inngangen til alteret for Johannes Døperen sto innskriften: «Hans hode var prisen for en dans». Ingen tvil om hva sognepresten mente om dansingen.

Fra 1830 til 1845 kom det daglig over tre hundre fremmede til Ars. Fra 1850 gikk det daglig en hestevognrute mellom Lyon og Ars – fra 1855 var det nødvendig med to daglige ruter. Det ble opprettet et eget billettkontor for Ars i Lyon. Der ble det utstedt åtte dagers tur/returbilletter – man kunne knapt regne med å få vekslet et ord med Vianney på kortere tid. Hver dag de siste femten årene av sitt liv prekte han klokken 11, og deretter tilbrakte han time etter time i skriftestolen, i tidlige år opptil 12 timer daglig, og det fortsatte han med om vinteren – om sommeren og i de siste årene kunne det bli opptil 18 timer daglig. Blant de titusener som kom dit fra Frankrike og utlandet, var geistlige, munker og nonner, aristokrater, intellektuelle, arbeidere og bønder.

I april 1820 ble sogneprest Vianney flyttet fra Ars til Salles i fylket Rhône. Men da befolkningen i Ars protesterte sterkt og klaget overfor biskopen, endret han sin avgjørelse. Litt over et år senere, den 20. juni 1821, ble Ars offisielt opprettet som sogn. Hittil hadde det vært en misjon som tilhørte menigheten i Mizérieux, rundt fem km borte. I 1823 ble bispedømmegrensene trukket opp på ny, slik at Ars ikke lenger sorterte under biskopen av Lyon, men lå i bispedømmet Belley, slik det fortsatt gjør.

Noen av Johannes' prestekolleger så skjevt til ham; de sa han manglet utdannelse, var overdrevent nidkjær og var en sjarlatan, til og med mentalt forstyrret. Biskopen deres, Msgr. Devie av Belley, svarte dem: «Jeg kunne ønske, mine herrer, at alle mine prester hadde et snev av den samme galskap». Noen prester lot sirkulere et brev som fordømte Vianney. De anklaget ham for stolt adferd, uverdig for en prest. De ble svært overrasket da han selv undertegnet brevet! Han kjente sine feil og var ikke redd for å tilstå dem – og be om tilgivelse. Fra 1834 begynte også prestene å strømme til ham som sin åndelige far.

Med årene fikk Johannes økende erfaring og medfølelse, og han ble mindre streng og mindre opptatt av predestinasjon og fordømmelser. Han ble mer sympatisk innstilt til menneskelig svakhet, selv om oppramsingen av synder fortsatt fikk ham til å briste i gråt. Han understreket mer og mer Guds uendelige kjærlighet og kraften i Kirkens offisielle liturgiske bønn. Han sa: «Privat bønn er lik spredte strå. Setter man fyr på dem, blir det en rekke små flammer. Men samler man alle stråene sammen i en bunt og tenner på dem, får du en mektig flamme som vokser som en søyle inn i himmelen; slik er felles bønn».

De siste årene Johannes levde, kom det 20.000 tilreisende årlig til Ars. Pilegrimenes vrimmel, det evinnelige krav til hans energi, embetspliktene og strengheten i hans egen livsførsel slet ham litt etter litt ut. Minst tre ganger forlot han Ars i den hensikt å ta tilflukt som munk i et karteuserkloster, men hver gang fikk man overtalt ham til å vende tilbake. Første gang var i 1840, da han ubemerket snek seg av gårde om natten og begynte på veien til det nærliggende Villefranche. Men han ombestemte seg snart og dro tilbake til Ars.

I mai 1843 ble han alvorlig syk og døde nesten. Nå bestemte han seg for å reise på ny, og i september dro han tilbake til sin barndoms Dardilly og søkte tilflukt hos broren François. Biskopen tilbød ham en mindre krevende post, en kapellanstilling ved helligdommen Notre-Dame de Beaumont. Men befolkningen i Ars protesterte og sendte brev til bispekontoret. Pilegrimene begynte å komme til Dardilly. Selv ordføreren i Ars kom og tryglet ham om å komme tilbake. Etter en kort hvileperiode bestemte Johannes seg for å avslå biskopens tilbud og dra tilbake til Ars.

Siste gang Johannes reiste var etter at biskop Devie døde den 25. juli 1852, og dette syntes å gi ham en ny anledning til å forlate stedet. Men han nevnte det for Katarina Lassagne, og da han forlot prestegården, møtte han en mengde mennesker som bønnfalt ham om ikke å dra. De gikk så langt at de ringte med kirkeklokkene slik at resten av bygda skulle skjønne hva som var i ferd med å skje, så de kunne komme og hjelpe til med å avverge denne katastrofen for Ars. Det endte med at Johannes bestemte seg for å glemme tanken på å dra bort. Det er en rørende historie, en gammel og utslitt prest som ble overtalt til å komme tilbake til sin hjord på vegne av de utallige stakkars synderne som ikke klarte seg uten ham.

Johannes avslo alle kirkelige forfremmelser, men den 25. oktober 1852 kom Msgr. Chalandon, den nye biskopen av Belley, til Ars. Han ville hedre Vianney med å gjøre ham til «æreskannik» i sitt kapittel. Johannes ble innsatt nesten med makt, og han lystret bare i lydighet mot sin biskop. Han tok siden aldri på sin mozzetta, kappen som var tegnet på denne æresbevisningen, men solgte den snart for 50 franc, som han ga til de fattige. Temmelig overraskende var myndighetenes anerkjennelse av hans arbeid ved å slå ham til ridder av Den keiserlige Æreslegionen i 1855. Men han nektet å bli innsatt og ingen overtalelser kunne få ham til å feste ridderkorset til prestekjolen, ikke engang for et øyeblikk.

I året 1858/59 kom det 100.000 pilegrimer til Ars. Det var bare med store vanskeligheter han kunne snakke til dem, avbrutt av hosteanfall og tårer. Den 18. juli visste han at slutten var nær, og han forutsa sin egen død til begynnelsen av august. Mennesker kom i skarer for å motta hans velsignelse, og selv på dødsleiet fikk han ikke oppleve den ensomhet han søkte. Den 29. juli mistet han alle kreftene, og dagen etter kom han seg ikke opp av sengen. Den 3. august ankom biskopen av Belley i all hast, og klokken to om morgenen den 4. august 1859 døde Johannes Maria Vianney, 73 år gammel, midt i en rasende storm med lynglimt og tordenskrall.

Så mange som 300 prester og 6.000 troende blokkerte alle veiene i den knøttlille bygda da sognepresten ble gravlagt den 6. august. Hans legeme ble oppbevart i en krypt i Ars med følgende enkle innskrift: Ci-gît Jean-Marie-Baptiste Vianney, Curé d'Ars, «Her hviler Johannes Maria Baptist Vianney, sogneprest av Ars». Da kisten ble åpnet ti år senere, var hans legeme mirakuløst like friskt. I 1904 ble hans levninger rituelt identifisert før saligkåringen. Hans legeme ble da funnet tørket og mørknet, men fullstendig helt. Bare hans ansikt hadde lidd under dødens virkninger, selv om det fortsatt var gjenkjennelig. Hans hjerte var perfekt bevart. Hans legeme ble ikledd prestelige klær og en voksmaske ble lagt over ansiktet. I dag hviler relikviene i et glasskrin over et alter i basilikaen som ble bygd inntil den gamle sognekirken i Ars.

De troende begynte snart å ære Johannes som en helgen. Den offisielle prosessen ble raskt åpnet, og allerede den 3. oktober 1872 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Pius IX (1846-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. februar 1904 anerkjente den hellige pave Pius X (1903-14) de to miraklene som den gangen måtte til som bevis på at han faktisk nå var i himmelen. Han ble saligkåret den 8. januar 1905 (dokumentet (Breve) var datert den 8. september 1804) ved at pave Pius X erklærte for 30.000 pilegrimer i Peterskirken: «Fra nå av tillater Vi at den ærverdige Guds tjener Jean-Marie-Baptiste Vianney skal få tittelen 'salig'».

To andre mirakler ble godkjent den 24. november 1924, og den 31. mai 1925 ble Johannes helligkåret av pave Pius XI (1922-39), som uttalte: «Vi erklærer at den salige Jean-Marie-Baptiste Vianney er en helgen, og Vi gir ham en plass i helgenrekken». I 1929 utpekte pave Pius XI Johannes til «skytshelgen for alle prester som driver sjelesorg i Frankrike og i alle land underlagt Frankrike». Den 31. mai 1935 ble hans rolle utvidet til «skytshelgen for alle sogneprester i hele verden». Hans navn står i Martyrologium Romanum. Tidligere ble han feiret den 9. august, da hans dødsdag var opptatt av den hellige Dominikus. Men da Dominikus' fest i 1972 ble flyttet til 8. august, ble Vianneys festdag flyttet til dødsdagen 4. august.

Han ligger gravlagt i den nye sognekirken i Ars, som er reist over den gamle sognekirken og viet til ham. Der ligger hans legeme ikledd prestedrakt i et forgylt bronseskrin med glassfront laget av Pierre Bossan. I kirkens forrom står man i den opprinnelige kirken, og der er Vianneys prekestol og skriftestol bevart. Noen skritt unna står det hvitkalkede Chapelle du Coeur, hvor det står et relikvar med helgenes hjerte, samt den berømte statuen av den bedende presten. Johannes' beskjedne bolig er også bevart uforandret.

av Webmaster publisert 24.08.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09