SILVESTRINI Achille


SILVESTRINI AchilleKardinal, tidligere prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene (1991-2000).

Født: Achille Silvestrini ble født torsdag den 25. oktober 1923 i Brisighella i bispedømmet Faenza (fra 1986 Faenza-Modigliana) i Italia - samme sted som kardinal Monduzzi. Han fikk sin utdannelse ved seminaret i Faenza fra 1942 og studerte ved universitetet i Bologna (doktorgrad i klassisk filologi),

Prest: Han ble presteviet den 13. juli 1946, bare 22 år gammel. Så studerte han videre ved det pavelige Lateranuniversitetet i Roma, hvor han tok doktorgrad in utroque iuris - både sivil- og kirkerett. Deretter begynte han etter anmodning fra pave Pius XIII (1939-58) på Det pavelige kirkeakademiet - Vatikanets diplomatskole, hvor han tok eksamen i 1952. Han gikk den 1. desember 1953 i Vatikanets diplomatiske tjeneste ved Statssekretariatets seksjon for ekstraordinære kirkelige anliggender med ansvar for saker som angikk Vietnam, Kina, Indonesia og Sørøst-Asia generelt.

Han ble utnevnt til monsignore den 1. desember 1957 og gjenutnevnt den 28. oktober 1958 da pave Johannes XXIII (1958-63) ble valgt til ny pave. Han var mellom 1958 og 1969 personlig sekretær for kardinalstatssekretærene Domenico Tardini og deretter Amleto Giovanni Cicognani. Han ble utnevnt til pavelig æresprelat (en høyere monsignore-grad) den 21. desember 1965.

Han arbeidet mellom 1969 og 1979 i statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene og var ansvarlig for seksjonen for internasjonale organisasjoner, fred, nedrustning og menneskerettigheter. Han reiste i 1971 til Moskva sammen med Agostino Casaroli, titularerkebiskop av Cartagine og sekretær for statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene, for å levere Den hellige Stols tiltredelsesdokument til avtalen om nedrustning av atomvåpen.

Han var i 1972 assisterende konsultativ delegat til Helsinki for å forberede Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Han deltok i alle fasene av konferansene i Helsinki og Genève og var assisterende leder for delegasjonen til møtet i Beograd for verifisering og utvikling av sluttdokumentet fra Helsinki i 1977. Han var leder for Den hellige Stols delegasjon til FNs konferanse om fredelig bruk av atomenergi i Genève i 1971 og til konferanse om inngåelse av avtalen om ikkespredning av atomvåpen i Genève i 1975. Han ble utnevnt til undersekretær i Statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene den 28. juli 1973. Han underviste også ved Det pavelige kirkeakademiet. Han ble utnevnt til pavelig kapellan (en høyere monsignore-grad) den 1. desember 1977.

Biskop: Han ble den 4. mai 1979 utnevnt til titularbiskop av Novaliciana med personlig tittel av erkebiskop og sekretær for Statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene av pave Johannes Paul II. Han ble konsekrert den 27. mai 1979 i Vatikanet av pave Johannes Paul II. Han var leder for Vatikanets delegasjon for revisjon av Lateran-konkordatet med den italienske regjeringen (1979-84), Vatikanets representant til møtet for sikkerhet og samarbeid i Europa i Madrid (1980-83), til Malta i 1981, til krisen på Falklandsøyene i Buenos Aires i 1982, til Nicaragua og El Salvador i 1983, til Haiti for modifisering av konkordatet i 1984, til 10-årsjubileet for undertegnelsen av sluttdokumentet fra Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa i Helsinki i 1985, til Malta for avtale om religiøse skoler i 1985, til Libanon og Syria i 1986, til Malta for saker som angikk forholdet mellom Kirke og stat i 1986, til Polen i 1987.

Kardinal: Han ble den 28. juni 1988 kreert til kardinaldiakon av San Benedetto fuori Porta San Paolo av pave Johannes Paul II. Han ble utnevnt til prefekt for Den apostoliske signatur den 1. juli 1988. Han ble medlem av Kardinal- og bisperådet i Statssekretariatets annen seksjon, Kongregasjonen for troslæren, Bispekongregasjonen, Helligkåringskongregasjonen, Kongregasjonen for folkenes evangelisering (Propaganda Fide), Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet, Det pavelige rådet for tolkning av lovtekster og Det pavelige rådet for interreligiøs dialog.

Den 24. mai 1991 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene og storkansler for Det pavelige orientalske institutt. Han deltok på den åttende ordinære bispesynoden høsten 1990, den første bispesynoden for Europa høsten 1991, bispesynoden for Afrika våren 1994, den niende ordinære bispesynoden høsten 1994, bispesynoden for Libanon høsten 1995 som presidentdelegat, bispesynoden for Amerika høsten 1997, bispesynoden for Asia våren 1998 og den andre bispesynoden for Europa høsten 1999.

Han var spesialutsending til avslutningen av feiringen av 400-årsjubileet for Union av Brest i Lviv i Ukraina i oktober 1996. Han var pavens representant til begravelsen av kong Hussein i Amman i Jordan i februar 1999 og pavens spesialutsending til den høytidelige jubileumsfeiringen for Jomfru Marias fødsel i det eksarkale klosteret Santa Maria di Grottaferrata i Italia. Han ble "forfremmet" til kardinalprest den 9. januar 1999, men beholdt sin titularkirke, som midlertidig (pro hac vite) ble "oppgradert" til et sete for en kardinalprest.

I sin prestetjeneste var han spesielt opptatt av de unge i Villa Nasaret, som ble grunnlagt i 1945 av kardinal Tardini. Fra 1969 tok han initiativet til en kommunitet som besto av en gruppe tidligere studenter og tilhengere. Av denne skapte han i 1986 stiftelsen Comunità Domenico Tardini, som har fått blitt betrodd ledelsen og ansvaret for formasjonsaktivitetene til stiftelsen Den hellige familie av Nasaret. Han er president for begge stiftelsene.

Han gikk av som prefekt for Kongregasjonen for østkirkene den 25. november 2000, i en alder av 77 år.

Neste konklave: Han nådde aldersgrensen på 80 år den 23. oktober 2003 og kan derfor ikke delta i det neste pavevalget. Som Vatikanets tidligere «utenriksminister» har han stor diplomatisk erfaring og blir høyt skattet i kurien. I 1993 sa han at en fremtidig pave fra Latin-Amerika eller Afrika var absolutt tenkelig. Han sa også at alt er mulig etter valget av en polakk og at Johannes Paul II ble valgt på grunn av sin personlighet. Han la til at han tror at personligheten vil telle mer og mer.

av Webmaster publisert 23.12.2003, sist endret 23.12.2003 - 14:11