Vedrørende taushetsplikt og skriftemålets ukrenkelighet

I kjølvannet av overgrepssaken fra Trondheim har et aspekt ved den offentlige debatten dreid seg om Den katolske kirkes skriftemålspraksis, og taushetsplikten i forbindelse med denne. Alle som arbeider med barn og unge, ikke minst Kirken, må bruke alle gode midler for å forebygge og forhindre at overgrep skjer. Samtidig kan ikke innskrenkning av taushetsplikten ved skriftemål være et middel i denne sammenhengen.

Absolutt taushetsplikt

Den katolske kirkes skriftemål er en liturgisk handling og del av botens sakrament hvor presten på vegne av Kristus kan tilsi forlatelse for synder og slik forlike den angrende med Gud. Når dette er kommet opp som tema i forbindelse med overgrepssaken, er det viktig å få frem at prestens tilsigelse av forlatelse på vegne av Kristus ikke er noe som skjer automatisk. Hvis det skulle fremkomme noe av kriminell karakter i en skriftemålssamtale kan presten pålegge den angrende å melde seg for politiet som en del av boten.

Ifølge Kirkens universelle kanoniske rett er skriftemålets segl ubrytelig (Can. 983 §1 - The sacramental seal is inviolable; therefore it is absolutely forbidden for a confessor to betray in any way a penitent in words or in any manner and for any reason.), dvs at skriftemålsamtalen er underlagt absolutt taushetsplikt. I følge kirkeloven vil både direkte og indirekte brudd på skriftemålets segl være en kirkelig forbrytelse. I løpet av kirkens historie er prester blitt straffet og drept fordi de har overholdt taushetsplikten under press, som Den hellige Johannes Sarkander, p. Felipe Ciscar Puig og Den hellige Johannes av Nepomuk.Vi vet og at dette skjer under revolusjonære eller totalitære regimer. I norsk rettspraksis respekteres prestens profesjonelle plikt til taushet.

I mediadebatten er det kommet frem forslag og lovtolkninger som innskrenker taushetsplikten. Rent konkret dreier dette seg om at presters taushetsplikt (jfr straffeloven § 144) skal underordnes meldeplikt (jfr straffeloven § 139), hvis man skulle få rede på overgrep gjennom skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler. Sjelesørgeriske samtaler er ikke nødvendigvis det samme som skriftemål. I en sjelesørgerisk samtale er presten underlagt taushetsplikt slik sammenlignbare profesjonelle yrkesgrupper er det, hvor meldeplikt er et tema som diskuteres i forhold til taushetsplikten. Generelt kan det her også henvises til Vatikanets prosedyrer for behandling av anklager om seksuelt misbruk hvor det fremheves at man skal følge sivil lovgivning når det gjelder rapportering av kriminalitet til rette myndighet, og til intervju med Troskongregasjonens påtaleadvokat, Msgr. Charles J. Scicluna, som fremholder praktisering av meldeplikt når det gjelder oppdagelse av seksuelt misbruk av barn.

Taushetsplikt under press

Et perspektiv på debatten om skriftemålspraksisen i Den katolske kirke gjelder den teologiske forståelsen av skriftemålet, som innebærer at dette må være basert på en absolutt tillit og dermed en absolutt taushetsplikt. Et annet perspektiv er altså kirkerettens forhold til norsk lovgiving, som ikke skjelner mellom en katolsk prests taushetsplikt og den strenge taushetsplikt som er pålagt leger, advokater, prester i andre trossamfunn og andre yrkesgrupper. På lignende måte opererer journalister også med vern av sine kilder. I dette perspektivet inngår spørsmålet om presters taushetsplikt i en generell debatt hvor taushetsplikten er under press i et samfunn som stiller stadig mer krav til opplysningsplikt, innsyn og kontroll.

Forslag om å begrense taushetsplikt blir stadig fremmet i det godes hensikt, slik også her hvor formålet er å potensielt forhindre kriminelle handlinger. Med dette fokus glemmes taushetspliktens egenverdi da denne er en garantist for en åpen samtale. I dette perspektivet vil enhver prinsipiell modifisering av taushetsplikt gå ut over muligheten til å utøve de oppgaver - og den påvirkning - prester, leger og advokater har.

Når det gjelder mulig oppdagelse av overgrep i forbindelse med skriftemålsamtale, vil presten alltid sterkt oppfordre en eventuell overgriper å melde seg for politiet, eller et eventuelt offer å melde saken til sivile myndigheter.

Det er ingen motsetning mellom sekulær og kirkerettslig lovgivning i saker vedrørende seksuelt misbruk. De er snarere to parallelle prosesser. Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn ønsker Kirken selvsagt at de sivilrettslig forfølges. Men opphevelsen av skriftemålets hellighet og anonymitet er ikke noe Det norske storting kan forordne, og vil heller ikke være et egnet middel i denne sammenhengen.

Kritikk mot hemmelighold generelt i kirkelig sammenheng vedrørende prester som er skyldig i overgrep, er derimot en sak som Kirken må ta inn over seg.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (12. april 2010)