Menneskerettigheter og sekularismen

Følgende kronikk sto på trykk i Klassekampen den 12. mai 2011. Den er skrevet av Håkon Bleken, leder av Oslo katolske bispedømmes kommisjon for Rettferdighet og fred.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstols (EMD) dom i den såkalte ”krusifikssaken” konkluderer med at krusifikser på veggene i klasserom i den offentlige skolen i Italia ikke krenker Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK). Dommen har naturligvis falt sekulære og ateistiske krefter tungt for brystet. Med sekularisme menes her en ideologi som har som mål å begrense og aller helst eliminere religion som påvirkningsfaktor i samfunnet.

Mer overraskende er inntrykket av at dommen er mottatt svært negativt blant jurister og andre som arbeider med menneskerettighetene ved våre universiteter. Dommen er ”feil”, sies det. Det riktige ville vært å opprettholde EMDs avgjørelse i første ”instans” da Italia tapte. Det er neppe slike forskeres oppgave som fagpersoner å mene noe om at sekularisme er bra, at krusifikser/katolisisme slett ikke er bra og kanskje at islam (i hvert fall i Europa) er noe midt i mellom. I så fall er det ikke resultatet som sådan som er problemet. Hva er da feil med dommens premisser?

Det er så langt ikke hevdet at dommen er i strid EMKs ordlyd, EMDs egen praksis eller andre relevante rettskilder. Juridisk sett er den i så fall ”riktig”. Likevel hevdes det med bred penn og i strid med dommen at krusifiksene krenker menneskerettighetene.

Subjektive følelse av krenkelse ikke nok. Dette krever en begrunnelse utover at man ikke liker krusifikser og at det er ille at barn tvinges til å se på dem. Kritikerne bør i denne sammenheng merke seg at samtlige deltagende nordiske dommere (Norge, Danmark og Finland) var blant dem som ga Italia medhold samtidig som domstolen slår fast at krusifiksene er symboler med overveiende religiøs betydning. Den subjektive følelsen av krenkelse er ikke nok til å konstatere brudd på menneskerettighetene, mener dommerne. Det er her grunn til å peke på at muslimers krav om ikke å bli krenket av profetkarikaturer og kritikk av Islam, har blitt møtt med døve ører. Deres subjektive følelser kan ikke bestemme grensene for en annen menneskerettighet, nemlig ytringsfriheten. Domstolen peker eksplisitt på denne sammenhengen og unngår en indre selvmotsigelse i domstolens praksis. Dette i klar motsetning til den første krusifiksdommen som la stor vekt på klagernes følelse av å bli krenket.

Livssynsnøytralitet? På sekulært hold innvendes mot dommen at offentlige institusjoner bør være livssynsnøytrale. Det må ikke gis preferanse til et bestemt livssyn. Det hevdes også at staten ikke må bygge på andre verdier og livssyn enn det som er befolkningens minste felles multiplum, les sekularismen. Argumentasjonen er typisk for humanetikere og virker tilsynelatende riktig siden vi alle er brukere av offentlige tilbud som skole osv. Utover at mange ikke identifiserer seg med et sekulært livssyn, forutsetter argumentasjonen en form for nøytralitet som verken er mulig eller ønskelig. I et multikulturelt samfunn som det norske er det opplagt at skolen ville bli tømt for ganske mye dersom minste felles multiplum regelen skal gjelde. Katolikker og muslimer vil for eksempel nedlegge veto i mange verdispørsmål vedrørende familien, synet på seksualitet, vern av livet fra unnfangelse til en naturlig død osv. Eller hva hvis muslimer forlanger kjønnssegrering i klassene? Det er liten grunn til å tro at humanetikere og andre sekulære krefter når det kommer til stykket for alvor mener å innrømme religiøse grupperinger slike vetorettigheter. Heller ikke katolikker vil støtte opp om en slik form for ”nøytralitet”. I praksis vil samfunnets styring av skolen på demokratisk grunnlag da bli lammet. En offentlig skole uten verdier er selvsagt umulig og hvilke verdier man ønsker å fremheve og påvirke barn med avgjøres av livssynet til de voksne. Nøytralitetsideologien er intet annet enn en maske for det sekulære livssynsprogram som på kort og langs sikt har som mål å eliminere religion som påvirkningsfaktor i samfunnet. Dersom EMD hadde omfavnet en slik nøytralitetsforståelse ville det innebære at domstolen gjorde den sekulære ideologien til en menneskerett. Konsekvensen ville blitt at EMK ikke lenger kunne tjene som felles verdiforankring i Europa fordi hele den katolske og ortodokse kristne verden ville forkaste domstolens autoritet.

Ingen krenkelse av menneskerettighetene. EMD har i krusifiksdommen satt en stopper for sekulære krefters håp om å gjøre menneskerettighetene til ”sine”. Det er ikke i strid med EMK at et samfunn fremhever et religiøst livssyn som bærende i samfunnet. Slik sett gis katolisismen forrang i Italia. Den er viktigere for og betyr mer for samfunnet enn eksempelvis islam eller sekulære ideologier. I Norge er det ikke slik grunnet reformasjonen osv, noe vi katolikker må avfinne oss med. Men en ateistisk mor må altså avfinne seg med det motsatte i Italia. Hun må tåle at hennes barn ser krusifikser hver dag i klasserommet dersom hun ikke finner seg en privatskole som er annerledes. Det innebærer ingen krenkelse av hennes menneskerettigheter så lenge hennes barn ikke indoktrineres med katolisisme i skolen og hun har full frihet til selv å oppdra sine barn i den tro hun ønsker.

EMD blir med utgangspunkt i krusifiksdommen kritisert for å være for kristendom og mot islam. Begrunnelsen er at krusifikser godtas, men ikke hijab. Dette er et fullstendig overfladisk synspunkt. Domstolen har i flere dommer akseptert sekulær ideologi som har gitt seg utslag i forbud mot at kvinnelige studenter kunne bære hijab ved universiteter (Tyrkia) eller som lærere i den offentlige skolen (Sveits). Disse dommene har intet med anti-islam å gjøre, men med det samme prinsipp som gjorde utslaget i krusifikssaken, nemlig at den enkelte stat har en skjønnsmargin til selv å tolke EMK. Tyrkia, et muslimsk land, kunne derfor ut fra sin sekulære tradisjon begrense bruken av hijab som islamistisk symbol. Skal domstolen kritiseres for hijabdommene må kritikken rettes mot en for vid aksept av sekulær maktbruk. Både hijabdommene og den første krusifiksdommen må i så fall ses som utslag av at EMD har gjort den feil å tendere mot å sette likhetstegn mellom menneskerettigheter og sekularisme. Storkammerets krusifiksdom er et klart skritt i riktig retning bort fra en sekulær ideologi.