Adventskalender 2018
24. desember
«I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren»
(Luk. 2, 11)
HER BLE GUD MENNESKE: Her ble Jesus født, ifølge tradisjonen. Foto: NTB/REUTERS/Mussa Qawasma
I nesten 1700 år har Fødselskirken i Betlehem markert stedet for Jesu fødsel. Fødselskirken er et av kristendommens helligste steder og en av verdens eldste kirker i daglig bruk.
Tekst: Therese Sjøvoll, kunsthistoriker
Fødselskirken ble bygget på 300-tallet over grotten i Betlehem, der Jesus ble født. Etter en brann på 500-tallet ble kirken gjenreist, og i nærmere 1500 år har Fødselskirken tatt i mot de troende, tross stadig uro og konflikt i området. Her ber både kristne og muslimer, og hit strømmer turister og pilegrimer.
Turbulens, forfall, og fornyelse
Betlehem ligger på den palestinske Vestbredden, ca. 10 kilometer syd om Jerusalem. Fødselskirken er et omstridt sted, og gjennom århundrene har kirken vært hærtatt flere ganger. Så sent som i 2002 ble kirken beleiret i 39 dager av israelske militære styrker.
Fødselskirken ligger ved Krybbeplassen i sentrum av Betlehem. Fra utsiden kan kirken minne om et fort; den ligger omskanset av store klosterbygg. Fasaden er nøktern, inngangsdøren er lav og smal. Den var opprinnelig større, men ble forminsket en gang på 1100- eller 1200-tallet for å hindre adkomst for ryttere til hest. I dag må besøkende bøye hodet for å komme inn, og kirkedøren kalles derfor «ydmykhetens dør».
Kirken er delvis bygget inn i tre omliggende klostre: et gresk-ortodoks, et armensk-ortodoks og et katolsk fransiskanerkloster. Fra omkring år 386 ble det bygget klostre for både menn og kvinner rundt kirken. I korsfarertiden fikk klosterbyggingen et oppsving, og store deler av det armenske klosteret kan dateres helt tilbake til 1100-tallet.
I henhold The Status Quo of Holy Places av 1852 (stadfestet av Berlintraktaten av 1878), administreres Fødselskirken i dag av Den gresk-ortodokse kirken, Den armensk-ortodokse kirken og Den katolske kirkens fransiskanerorden ved Kustodiet for Det hellige land. Administrasjonsansvaret deles med Betlehem-by og den palestinske statsledelsen. Det øvrige verdenssamfunnet er også engasjert.
I 2008 kom Fødselkirken på Unescos liste over verdens mest truede kulturarv, og i 2012 kom kirken på Unescos Verdensarvsliste. I 2013 begynte en omfattende restaurering og konservering av kirken, som ennå ikke er avsluttet.
«Ydmykhetens dør», basilikaens inngangsdør
© UNESCO Author: Federico Busonero
Fødselsgrotten
På Jesu tid var Betlehem en jødisk landsby. Hyrdene voktet sine sauer ute på markene, og inne i landsbyen ble grotter og huler ofte brukt som stall. Jesus ble født i en av disse grottene, ifølge lokal tradisjon. Omkring år 150 skriver Justin Martyr om hulen i Betlehem der Jesus ble født, og om stallen der han ble svøpt i en en krybbe. Jesu fødselsgrotte refereres også til i Jakobs protoevangelium, nedskrevet omkring år 165. På slutten av 300-tallet beskriver biskop Eusebius hvordan Betlehems befolkning kunne peke ut hulen der Jesu fødsel fant sted, med støtte i forfedrenes fortellinger. Fødselskirken ble bygget over denne grotten.
I 1717 satte katolikkene ned en sølvstjerne i grottens marmorgulv, for å markere fødestedet. Stjernen ble stjålet i 1847, og denne hendelsen var en av faktorene som utløste Krimkrigen (1853 – 56). Den Ottomanske sultanen donerte en ny stjerne i 1853, og denne stjernen er fortsatt på plass, med inskripsjonen: «HIC DE VIRGINE MARIA IESUS CHRISTUS NATUS EST», «Her ble Jesus Kristus født av jomfru Maria.»
Sølvstjernen som markerer Jesu fødested
© Wikimedia Commons/Rossnixon
Pilgrim og keisere
Da den hellige Helena (ca. 250 – ca. 330) var i slutten av syttiårene dro hun på pilgrimsreise til Det hellige land (326-328). Keiserinne Helena omtales ofte som «den første kristne pilegrim», og hun var mor til den salige Konstantin (ca. 272-337) – den første romerske keiser som bekjente den kristne tro. Etter at Helena hadde besøkt Fødselsgrotten i Betlehem, mente hun at det burde bygges en kirke på dette hellige sted. Keiser Konstantin beordret byggingen av en basilika over grotten, og bygningsarbeidene begynte i 327. Den første Fødselskirken ble innviet i 339.
I forbindelse med samaritanenes opprør i 529 brant Konstantins byggverk, og den bysantinske keiseren Justinian (482 – 565) beordret byggingen av en ny Fødselskirke, som ble innviet i 533. Da perserne invaderte i 614, sparte de kirken, og kirken slik den fremstår i dag, er hovedsakelig fra 500-tallet, dog med noen senere tilføyelser.
Basilikaen
Fødselskirken er en femskipet basilika, med et hovedskip og to sideskip med doble søyleganger. Høyalteret står i den østre kortveggens apside, og den gresk-ortodokse kirken har hatt ansvaret for høyalteret siden 1244. Koret er plassert over grotten, som i den første kirken, og det er adskilt fra hovedskipet med en gresk-ortodoks ikonostas fra 1671. Trapper på ikonostasens høyre side leder ned til grotten.
Justinians nye bygg innlemmet deler av veggene og søylene fra 300-tallets kirke. Under dagens gulv finnes det fremdeles rester av den praktfulle mosaikken som dekket gulvene i Konstantins kirke. Rundt om i kirken er det trelemmer i gulvet som kan åpnes, slik at mosiakkene kommer til syne.
Fødselskirken doble søyleganger
© UNESCO Author: Federico Busonero
Nytt billedprogram
På 1100-tallet fikk kirken et nytt billedprogram med mosaikker, vegg-, og søylemalerier. Transeptene, på hver side av midtskipet, fikk mosaikker med scener fra Jesu liv. Temaet på østveggens mosaikker var Det nye testamentet, og på vestveggen var det en fremstilling av Isai-treet. Temaet på nordre og søndre langvegg var kirkekonsilene, og disse mosaikkene understreket Øst- og Vestkirkens fundamentale enighet om sentrale trosdogmer. Mye av denne utsmykningen er ødelagt, mens de gjenværende mosaikkene har blitt restaurert de seneste årene.
Fødselskirkens rike mosaikk
© Wikimedia Commons/Immanuel Giel
Søylemalerier
Kirkerommet deles opp av to doble søylerader med korintiske kapiteler, og flere av disse søylene stammer fra Konstantins Fødselskirke. Søylenes røde kalksten kommer fra et stenbrudd nær Betlehem. 30 av navets 44 søyler har malerier i bysantinsk stil, og disse dateres til mellom 1130 – 1187 (Jaroslav).
Søylemaleriene fremstiller representanter for det jordiske og himmelske hierarki: Her er biskoper og soldater, munker og nonner, profeter og apostler, og St. Anne og Jomfru Maria. To nordiske helgener har også fått plass her: St. Olav av Norge og St. Knut av Danmark. Disse maleriene dateres til 1150 – 60 (Lidén).
Hellig Olav i Betlehem
Hva gjør den hellige Olav i Fødselskirken i Betlehem? St. Olav er kledd i bysantinsk hoffdrakt, og han bærer en spire, ikke en stridsøks. Det er den fredelige martyren – troens vokter, ikke krigeren – som har inntatt sin plass i den himmelske ordning. Ved hans føtter kneler en kvinne. Hun var antageligvis giver av bildet og mest sannsynlig, i følge kunsthistoriker Anne Lidén, het hun Kristin Sigurdsdatter (1125 – 1178).
Kristin var datter av Sigurd Jorsalfare (1103 – 1130), som hadde vært på korstog og pilegrimsferd til Jerusalem. Hun var gift med jarlen Erling Skakke (1115 – 1179), og deres sønn Magnus Erlingsson ble kronet til konge av Norge i 1164. Kristin Sigurdsdatter var dermed både kongsdatter og kongsmor. Blant alle nordiske kvinner, sier Lidén, var hun den som hadde tilstrekkelig makt og mulighet til å få på plass en donasjon på et sted av så høy rang. Kristin Sigurdsdatters donasjon var utvilsomt politisk, ifølge Lidén. Donasjonen var sannsynligvis også, som Lidén foreslår, et utrykk for personlig fromhet og en takksigelse til Gud for den norske kongesønnen hun hadde født.
Hellige Olav – Norges evige konge – var nå på plass i Fødselskirken i Betlehem. «Sterkere kunne det neppe markeres at det var han som førte sitt hjemland inn i kristenhetens midte», som Lars Roar Langslet skrev i sin Olavsbiografi.
Olavssøylen i Fødselskirken
Kreditering: Takk til Arne Berge for tilsendt bilde, et kalenderblad frå 1941, utgitt av Dreyers grafiske anstalt i Stavanger.
Olavssøylen: restaurering og kopiering
I mange har det vært vanskelig å se St. Olav der oppe på kirkesøylen. Søylemaleriene er slitt, og de har lenge vært dekket av støv, sot, og fett fra lys og røkelse. I 2017 begynte en omfattende restaurering av søylemaleriene, og forhåpentlig vil Hellig Olav fremtre klarere.
Hvis du vil ha et inntrykk av hvordan Olavssøylen kan ha sett ut, med 1100-tallets gilde farger, så kan du ta turen til Sarpsborg. En kopi av Olavssøylen, basert på inngående studier av originalens farger og teknikk, ble avduket i 2016 i Olavs hall på Borgarsyssel museum i Sarpsborg.
Julefeiring i Fødselskirken
© NTB/REUTERS/Ammar Awad
Julefering i Betlehem
I Betlehem pågår julefeiringen i flere uker, og de forskjellige kristne denominasjonene er representert i Jesu fødeby med en rekke messer, gudstjenester, og prosesjoner. Den gresk-ortodokse, Den armensk-ortodokse og Den katolske kirken feirer Jesu fødsel enten i eller i tilknytning til Fødselskirken.
Katolsk julefeiring innledes 24. desember, og store deler av den katolske feiringen foregår i Katarinakirken i fransiskanerklosteret ved Fødselskirken. Det er også prosesjoner fra Katarinakirken til grotten i Fødselskirken, samt katolske messer i Fødselsgrotten.
Den ortodokse kirkens julefeiring begynner den 6. januar, og mesteparten av de syriske, koptiske, og gresk-ortodokse julefeiringene finner sted i Fødselskirken. Den armensk-ortodokse kirken i Betlehem, som er underlagt Det armenske patriarkatet i Jerusalem, begynner ikke julefeiringen i Fødselskirken før den 18. januar
Kristi fødsel feires dermed i mer enn tre uker i Fødselskirken i Betlehem.
Fødselskirkens eksteriør (armensk kloster til høyre, fødselskirken bak til venstre)
© Wikimedia Common/ Neil Ward
Les mer:
- I 1372 besøkte den hellige Birgitta Fødselskirken. I Fødselsgrotten fikk hun en visjon av Jesu fødsel.
- Kustodiet for Det hellige land, Betlehem
- Om restaureringsprosjektet
- Status for restaurering per april 2018, en film fra Palestinian Presidential Committee for Restoration of the Nativity Church in Bethlehem
- Norge gav i Oktober 2018 1,5 mill. NOK til restaureringen av Fødselskirken
- Billedserie fra juleferingen i Bethlehem
- YouTube omvisning i Fødselskirken, del 1
- YouTube omvisning i Fødselskirken, del 2
Kilder:
- Birthplace of Jesus: Church of the Nativity and the Piligrimage Route, World Heritage Site Nomination Document, 2011 - (Nomination Text)
- Jaroslav Folda, “Twelfth-Century Pilgrimage Art in Bethlehem and Jerusalem”, I Romanesque and the Mediterranean, 2015, 1-14.
- Hyperlink: https://www.academia.edu/15507838/TWELFTH-CENTURY_PILGRIMAGE_ART_IN_BETHLEHEM_AND_JERUSALEM_POINTS_OF_CONTACT_BETWEEN_EUROPE_AND_THE_CRUSADER_KINGDOM
- Lars Roar Langslet, Olav den hellige, Gyldendal,1998 121
- Hyperlink: https://www.nb.no/items/1de373969c18e52313e17104923fda53?page=0&searchText=hellige%20Olav%20betlehem
- Anne Lidén, “The New Saint Olav column in the city of Sarpsborg, Norway, 2016”, Stockholms Universitet, 2018.
- Anne Lidén, “Världsarv ska räddes i Palestina: Födelseskyrkan i Betlehem. Nordiska helgon i centrum för internationellt fredsprosjekt.”
23. desember
SKISSE AV ET MARTYRIUM: «Drapet på Thomas Becket» er den tyske kunstneren Alfred Rethels skisse til det som skulle bli et maleri av nettopp drapet på Den hellige Thomas Becket (1118 – 1170), engelsk erkebiskop som led martyrdøden.
Den hellige Thomas Becket (av Canterbury) (1118 – 1170)
Den hellige Thomas Becket ble født ca 1118 i Cheapside i London av velstående normanniske foreldre. Hans far Gilbert var en rik kjøpmann og sheriff i London som kunne gi sønnen en god og allsidig utdannelse hos regularkannikene i Merton Abbey i Surrey, og han studerte jus i London før han dro til universitetet i Paris. Han ble etterhvert kongens rådgiver, rikskansler og erkebiskop av Canterbury.
Det utviklet seg en bitter konflikt mellom Den hellige Thomas Becket og Henrik II av England (1133 – 1189). Til slutt flyktet Becket til Frankrike. Det varte over seks år før konge og erkebiskop ble offentlig forsonet etter at paven og Ludvig VII grep inn, men freden var skjør og enigheten kunstig.
Straks etter at Thomas var kommet tilbake til England den 1. desember 1170 under jubel fra folket, som betraktet ham som en forsvarer mot kongens og adelens utbytting, brøt konflikten ut på nytt. Denne gangen var det på grunn av de biskopene som hadde krenket hans bispesetes forrettigheter ved å medvirke da erkebiskop Roger av Pont-l'Evêque kronet prins Henrik på kongens tilskyndelse. Becket svarte med å suspendere Roger og ekskommunisere de biskopene som var mest innblandet, biskopen av Salisbury og Foliot av London. Kong Henrik, som var Bur ved Bayeux i Normandie, ble rasende og lot noen lettsindige ord falle til sine hoffmenn: «Who will rid me of this turbulent priest» (Hvem vil befri meg for den brysomme presten?).
Dette ble, sannsynligvis uten at det var kongens hensikt, ordren om Thomas' død. Fire riddere som så sin sjanse til å glede sin konge, skyndte seg over Kanalen. Deres navn var Reginald Fitzurse, William de Tracy, Hugh de Morville og Richard le Breton. Om ettermiddagen den 29. desember kom de til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».
Bildet er en uttrykksfull skisse malt av Alfred Rethel (1816 – 1859), en tysk kunstner, født i Düsseldorf. Han malte først og fremst historiske og bibelske scener med heroiske motiver, noe som var sjelden i Tyskland på denne tiden. Han er mest kjent for «Dødsdansen», en serie tresnitt.
22. desember
MEDITASJON OVER ONDSKAP: «Salome med hodet til Johannes Døperen» (ca. 1609) av den italienske mester Caravaggio (1571 – 1610). Bildet henger i Palacio Real, Madrid, og regnes for å være en av de fremste meditasjoner over menneskets ondskap.
Den hellige Johannes Døperen (1 – ~29)
Den hellige Johannes Døperen (Johannes Baptist), forløperen, ble født seks måneder før Kristi fødsel i Ain-Karim i Judea. Han var sønn av den jødiske presten Zacharias og hans hustru Elisabeth, som var ufruktbar. En dag viste erkeengelen Gabriel seg for Zacharias i tempelet og forkynte at han og Elisabeth skulle få en sønn og at de skulle kalle ham Johannes.
I år 27 bega Johannes seg ut i ørkenen. Han opptrådte som omvandrende botspredikant i de øde fjelltraktene i det østlige Judea, mellom det sentrale fjellmassivet hvor Jerusalem ligger, og Jordandalen med Dødehavet. Han levde som en gammeltestamentlig profet, kledt i en kappe av kamelhår med et lærbelte om livet, spiste gresshopper og vill honning og forkynte over alt lidenskapelig Messias', Forløserens komme: "Vend om, for himlenes rike er nær" (Matt 3,2). Gud valgte Johannes til å forberede Herrens komme, og han var mer enn en profet, for i tillegg til å preke bot og omvendelse pekte han på Kristus som var til stede midt blant menneskene. Han døpte de botferdige i Jordan som tegn på at de hadde fått sine synder tilgitt, noe som har gitt ham navnet Johannes Døperen. Han fikk mange tilhengere, blant dem de hellige Andreas og Peter, som senere ble Kristi apostler.
Jesus lot seg også døpe av Johannes, som sa: "Se, der er Guds lam som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Ydmykt erklærte Johannes at han ikke en gang var verdig til å knytte opp Jesu sandalrem (Luk 3,16). Men Jesus sa om ham: "Blant alle dem som er født av en kvinne, finnes det ingen større enn Johannes" (Luk 7,28).
Kong Herodes Antipas var sønn av Herodes den store og tetrark over Galilea. Hans ekteskapelige liv var turbulent; han var gift i alt ti ganger. Han skilte seg fra sin første hustru for å gifte seg med sin niese Herodias, som også var hans halvbror Filips hustru. Johannes Døperen fordømte dette som blodskam, og kongens nye hustru la ham for hat og ville ha ham drept. Kongen fikk ham da arrestert, og hans offentlige virke fikk en brå slutt, rundt seks måneder etter at han hadde døpt Jesus i Jordan. Men Herodes nølte med å henrette ham av frykt for folkets raseri. Johannes var fra fengselet i stand til å følge Jesu offentlige virksomhet, og sendte bud for å stille ham spørsmål (Luk 7,19-29). Fengselets beliggenhet blir oftest identifisert som festningen Machaerus i sørenden av området Peraea, femten kilometer øst for Dødehavet.
Men Herodias la sine planer. Da kongen feiret sin fødselsdag, var høydepunktet i kveldens underholdning da hans vakre stedatter, som Josephus gir navnet Salome og som var utdannet i Roma, skulle danse. Hun danset med en slik forførende ynde og sjarm at det helt tok pusten fra det provinsielle selskapet. Som takk for sin oppvisning sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville, og det hun ønsket, skulle hun få, om det så var halve kongeriket. Salome gikk da til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om å få Johannes Døperens hode på et fat.
Kongen ble meget bedrøvet, men kunne ikke gå tilbake på sitt løfte, og i fengslet hogg en vakt hodet av Johannes og ga det til Salome, som igjen ga det bloddryppende hodet til sin mor. Denne hendelse gnaget på kong Herodes' samvittighet til hans død (se Matt 14,1-12, Mark 6,14-29). Den hellige Hieronymus sier at Herodias beholdt hodet av Johannes i lang tid mens hun av og til stakk tungen med en dolk.
«Salome med hodet til Johannes Døperen» (ca. 1609) av den italienske mester Caravaggio (1571 – 1610). Bildet henger i Palacio Real, Madrid. Mesterverket skal ha vært en gave til Stormesteren av Malteserordenen Alof de Wgnacourt. Caravaggio hadde blitt ekskludert av ordenen, og håpet på å bli tilgitt og tatt opp igjen. Håpet ble oppfylt. Caravaggio-eksperten John Gash skriver at bøddelen som ser ned på det avhogde hodet, bidrar til å endre bildet fra å være «et provoserende show til å bli en dypsindig meditasjon over døden og menneskelig ondskap».
21. desember
ST. HALLVARDS TILBAKEKOMST: Kaffe Hag Aktieselskap utgav i 1933 Norske by- og adels våben ved redaktør Hallvard Trætteberg (1898 – 1987). Han var i en årrekke Norges fremste fagmann i heraldikk, og tegnet denne første moderne versjonen av Oslos byvåpen. Da er igjen Den hellige Hallvard og den nakne kvinne som han reddet, tilbake i bildet.
Den hellige Hallvard Vebjørnsson (~1020 – 1043)
Den hellige Hallvard Vebjørnsson (lat: Halwardus) ble født rundt år 1020 på gården Husaby i Lier (sørvest for Oslo). Den lyse unggutten var av fornem byrd og eneste barn av storbonden Vebjørn og hans hustru Torny Gudbrandsdatter, datter av Gudbrand jarl. Han er skytshelgen for Oslo.
I Monumenta Historica Norvegiæ gjengir historikeren Gustav Storm (1845-1903), etter et håndskrift fra Utrecht, legenden om Sankt Hallvard, og han omtaler den som usedvanlig fattig og kortfattet. Den tradisjonelle historien om den unge mannen gjengir ellers ingenting om hans liv, bare om hans død.
Hallvard var edel av sinn og tedde seg som hans høye byrd skulle tilsi. En maidag i 1043 gikk han ut fra sin fars hus for å utrette noen ærender i trakten. Han kom til en sjø som het Drafn (Drammensfjorden), og for å krysse den, dro han frem en liten båt og skulle til å gå ombord i den. Da kom det en kvinne løpende dit, antakelig en trellkvinne, redd og skjelvende. Han spurte hvem hun var og hva hun ville, og da oppga hun sitt navn og ba om at han skulle ta henne med seg over fjorden. Han ba kvinnen sette seg i båten og det gjorde hun. Selv begynte han å ro ut på fjorden.
Etter en stund så han tre menn komme springende til den stranden som kvinnen hadde kommet fra. De tok straks en annen båt og rodde raskt etter dem. Da sa Hallvard til kvinnen: «Kjenner du disse mennene?» Hun svarte: «Ja, jeg kjenner dem». Han sa: «Så vidt jeg kan se, søker de deg. Si meg nå hva du har gjort». Hun svarte: «Det er sant at de forfølger meg, men det som de beskylder meg for, har jeg ikke gjort. De anklager meg nemlig for tyveri». Han spurte: «Kan du renvaske deg fra denne beskyldningen gjennom å bære glødende jern?» Hun sa: «Ja, det kan jeg, og jeg er beredt til det om de bare vil skåne meg». Men mennene som raskt forfulgte dem, ropte: «Hvordan kan det ha seg, Hallvard, at en så høyættet yngling som du har tatt deg av denne onde kvinnen for å beskytte henne? Gi henne til oss slik at hun får dø, for det har hun fortjent»
Hallvard spurte dem: «Hva har hun da gjort for ondt?» De sa: «Hun har bestjålet vår bror og brutt seg inn i hans hus». – «Hvordan har hun kunnet bryte seg inn i huset?» spurte han dem. «Hun har fra dørposten rykket bort den slåen som holdt fast låsen for døren», svarte de. «Dette er ikke arbeid for en kvinne, men for den sterkeste mann», sa han da. «Finnes det kanskje noen som har sett henne gjøre dette, eller har dere funnet henne inne i hans hus? Men om det er uvisst at hun gjort det, hvorfor skal hun da dø? Ville det ikke være mer rettferdig om hun renvasker seg fra beskyldningen om hun kan? Og om hun tross alt er skyldig til straff i henhold til lovene, så vil jeg betale bøtene for henne. Hun er jo med barn, og dere får ikke drepe barnet i hennes skjød. Dere bør roe dere og ikke handle uoverlagt».
Ved disse ordene fra ham skrek de i raseri. En av dem grep sin bue og skjøt en pil som traff martyrens bryst. Siden drepte de også kvinnen og gravla henne på stranden. De bandt en stein om halsen på den hellige og senket ham i dypet, men gjennom Guds nåde og martyrens fortjenester ble hans legeme gjenfunnet lenge deretter, flytende med steinen på bølgene. Hans lik ble brakt i land av noen av hans venner, og straks viste det seg et annet jærtegn, idet noen viergreiner som man hadde brukt da man lette etter ham, siden ble grønne igjen flere ganger.
St. Hallvard er Oslos skytshelgen. Han er fremstilt på bysegl fra tidlig 1300-tall. I 1632 ble byvåpnet forandret, fordi det protestantiske Christiania ikke kunne tåle en katolsk helgen. St. Hallvard ble omdannet til Fortuna, lykkens gudinne med en soldat i full rustning under føttene. I 1890-årene ville man lage et nytt byvåpen, og gikk tilbake til middelalderseglet. Oslos nåværende byvåpen er fra 1924. Det viser St. Hallvard på en løvehodetrone med kvernsteinen og de tre pilene i hendene. Under føttene hans ligger kvinnen som han reddet.
20. desember
VISMENN FRA ØSTEN: De tre vise menn eller hellige konger i El Grecos utførelse. Ifølge legenden var det de tre første ikke-jøder som tilbad Jesus. Foto: Wikimedia
De hellige tre konger: Baltasar, Kasper og Melkior (1. årh)
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem 2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham.
Matt 2,1–3
De hellige evangelistene Markus og Johannes er tause om vismennene, for de begynner sine evangelier med Jesu offentlige virke. Lukas nevner dem heller ikke. I den greske grunnteksten hos evangelisten Matteus står det mágoi, som skal bety trollmenn eller vismenn, muligens astrologer (lat: magus, pl imagi), og de kom trolig fra Persia eller Babylon (Mesopotamia). I mange århundrer hadde de prestelærde der med forbløffende nøyaktighet beregnet himmellegemenes bevegelser. De fulgte en stjerne, som moderne astronomer mener er en samstilling av planetene Jupiter og Saturn i fiskenes tegn. En slik samstilling skal ha skjedd tre ganger i år 7 f.Kr. Fenomenet er svært sjeldent – neste gang skal ha funnet sted i 1603/04.
De hellige tre konger, eller vismenn, var de første ikke-jødene som tilba Jesus. Svært tidlig i den kristne æra ble de favorittobjekter i kristen kunst, og et bilde av dem var malt på veggene i en katakombe tidlig på 100-tallet. På 500-tallet fikk de navn i vest, Baltasar, Kasper og Melkior.
Legenden forteller at De hellige tre konger senere ble døpt i Persia av den hellige apostelen Thomas og viet til biskoper. De skal ha feiret julen sammen i år 54 og dødd like etter. Deres relikvier skal ha blitt funnet av den hellige Helena (ca 257-ca 336), keiser Konstantins mor, og brakt til Konstantinopel. Historien forteller at de ble tatt med derfra til Milano på slutten av 300-tallet av den hellige biskop Eustorgius (344-50), den hellige Ambrosius' (374-97) tredje forgjenger, selv om andre versjoner sier at de ble tatt med direkte til Milano fra Det hellige Land på 500-tallet eller under korstogene.
Da Milano ble erobret i 1158 av keiser Fredrik Barbarossa (1152-90), fikk hans kansler Rainald av Dassel, erkebiskop av Mainz, tak i relikviene, og den 11. juni 1164 tok han dem med seg fra Milano. Den 23. juli dro han inn i Köln med relikviene.11 Der ble de lagt i et relikvar av gull, som var av betydelig størrelse og formet som en basilika med midtskip og to sideskip. Det finnes fortsatt bak høyalteret i katedralen, og man vet at det er et verk av Nikolas av Verdun.
Bildet «Vismennenes tilbedelse» (1568) er malt av El Greco (1541 – 1614) mens han oppholdt seg i Venezia. Han utførte verket tidlig i sin karriere, og det er blitt påpekt at hestens nakker ikke er spesielt vellykket malt. Det spekuleres også på hvorfor det virker som om vismannen til høyre (Kasper?) ser ut til å snuble. Bildet kan ses i useum Museo Soumaya, Mexico City.
19. desember
Blasius-velsignelsen: Den hellige Blasius var lege før han ble vigslet til biskop. Den kunnskapen kom godt med, og han reddet en liten gutt som hadde satt et fiskeben i halsen. I dag ber vi Gud om beskyttelse mot halsonder under det som kalles Blasius-velsginelsen.
Den hellige Blasius av Sebasteia ( -~316?)
Den hellige Blasius (eng: Blaise: it: Biagio; rus: Vlasij) ble født på 200-tallet. Han skal ha vært biskop av Sebasteia i Armenia (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia) og skal ha lidd martyrdøden.
Legenden forteller at Blasius var sønn av rike og adelige foreldre. Han mottok en kristen oppdragelse og var lege før han som svært ung ble vigslet til biskop av Sebasteia. Den mest kjente legenden om Blasius er om moren som kom til biskopen med sin lille sønn som hadde fått et fiskeben i halsen og holdt på å dø. Blasius reddet guttens liv ved bønn og korstegn.
Rundt år 316 brøt det ut forfølgelser under keiser Licinius, og biskopen søkte tilflukt i en hule utenfor Sebasteia, hvor han levde som eremitt. Der kom ville dyr til ham for å bli helbredet og velsignet. En gang skal han ha fått en ulv til å levere tilbake en gris den hadde stjålet fra en fattig bondekvinne. Han ble oppdaget i hulen av guvernør Agricola av Kappadokias jegere, som var på jakt etter ville dyr til underholdning i amfiteatrene. Da de så hvor tamme villdyrene var rundt Blasius, trodde de han var en trollmann, så de tok ham med seg til guvernøren.
Blasius nektet å oppgi sin tro, og derfor fikk guvernøren ham pisket og bestemte seg for å la ham sulte i hjel i fengselet. Men da kom moren til den gutten han hadde reddet, til ham i hemmelighet med brød og lys. Da det ble oppdaget at han var i live, gjennomgikk han forskjellige former for tortur. Deretter ble han dømt til døden, og han ble tatt med til en innsjø for å druknes. Men sjøen var frosset til og de kunne ikke få hull på isen. Han ble da halshogd. Legenden forteller at han døde med en bønn på leppene om at alle med halsonde måtte få hjelp gjennom ham.
Den kjente skikken som kalles «Blasius-velsignelsen», stammer fra 1500-tallet og er stadig i bruk, hvor man ber om Guds beskyttelse mot halsonder. To lys blir velsignet og holdt av presten i form av et andreaskors over de troendes hoder, eller deres halser berøres av lysene.
Bønnen lyder: «Måtte Gud på forbønn av den hellige Blasius bevare deg fra halsonde og alle andre plager».
Blasius var en av de fjorten nødhjelperne og hans minnedag er 3. februar.
18. desember
SALVEREN: Den hellige Anastasia er kjent ved flere navn, og ett er salveren på grunn av at hun viet sitt liv til å hjelpe kristne fanger. Hun besøkte dem i fengsel gav dem mat, og lindret sår med kremer. Hun blir ofte avbildet med en salvekrukke i kunsten.
Den hellige Anastasia har siden tidlig middelalder vært blant de mest ærede hellige i Kirken. Likevel kjenner vi ikke annet enn legenden om henne. Hun kalles oftest «den yngre» for å skille henne fra den hellige Anastasia den eldre, som led martyrdøden sammen med den hellige Kyrillos i Roma under keiser Valerians forfølgelser rundt 257.
Ifølge legenden ble Anastasia født rundt 281 som datter av en adelig og velstående romer ved navn Praetextatus og hans kristne hustru, den hellige Fausta eller Flavia. På morens anmodning fikk hun undervisning i den kristne tro. Hun ble døpt allerede som barn, noe som den gangen var svært sjeldent.
Mot sin vilje ble hun tvunget av sin far til å gifte seg med Publius, en rik, men umoralsk hedning, som var høyt ansett hos keiseren og en erkefiende av de kristne. Etter foreldrenes død fikk hun en veldig arv, som hun brukte av for å hjelpe fattige og fanger. Kledd som en tigger og sammen med en av sine tjenestekvinner besøkte hun kristne i fengsel under keiser Diokletians forfølgelser og forsøkte etter beste evne å lindre deres kvaler. Men tjenestekvinnen sladret til hennes mann, som da forbød hustruen å forlate huset, stengte henne inne i et lite rom og ga henne så lite mat at hun nesten døde. Det var også hans mål, motivert av den store arven han kunne overta. Det lyktes henne imidlertid å sende et brev til sin lærer Krysogonus, som ga hennes trøst og mot i sitt svarbrev.
Kort etter, da Anastasia var i ferd med å sulte i hjel, druknet Publius på vei til et oppdrag i Persia, og hun fikk friheten tilbake. Straks ga hun alt hun eide til de fattige og fulgte Krysogonus til Aquileia for å hjelpe de kristne der. Der ble han halshogd under forfølgelsene. Etter martyriet til de hellige Agape, Chionia og Irene ble også Anastasia arrestert og brakt for prefekten for Illyricum i Sirmium. Hun ble besøkt i fengselet og fikk mat av den avdøde hellige Theodota.
Deretter ble hun sammen med en annen kristen og 130 hedenske kriminelle satt om bord på et lekk fartøy og forlatt til sjøs. Men Theodota viste seg igjen og førte skipet til land, og alle hedningene ble omvendt. Men Anastasia ble tatt med til øya Palmeria ved Terracina, hvor hun led martyrdøden sammen med 200 menn og 70 kvinner. Dette skal ha skjedd i 304.
Hennes navn ble på 400-tallet satt inn i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque. Hennes minnedag er 25. desember. I kunsten fremstilles hun med salvekrukke mens hun salver likene av kristne martyrer, eller bundet til tre pæler på retterstedet. Hun kan også ses med saks, for hun er skytshelgen for både vevere og for pressesensuren! Hun kan anropes som forbeder ved hodesmerter og brystsykdommer.
17. desember
11.000 jomfruer: Den hellige Ursula var en av 11.ooo jomfruer som led martyrdøden vei på hjem fra sin pilegrimsferd fra Roma.
Den hellige Ursula (2/300-tallet?)
Grunnlaget for legenden om den hellige Ursula er en gammel roman, hvor nok fantasien har vært medvirkende. Hun var en av 11.000 jomfruer og hele vår historiske viten om disse helgener er en latinsk inskripsjon i stein, funnet i en kirke i Köln bygget til jomfruenes ære. Inskripsjonen beretter uklart at en romer ved navn Clematius gjenoppbygde en kirke til minne om et antall jomfruer som led martyrdøden på dette stedet, fordi den holdt på å rase sammen. Inskripsjonen ble utført på slutten av 300-tallet eller begynnelsen av 400-tallet.
Ursulalegenden finnes i flere varianter, spesielt en fra Köln og en gallisk, men her er et utdrag:
Den hellige Ursula var den kristne datteren av en konge på ei øy i Britannia, og hun hadde tidlig lovet å leve i evig jomfruelighet. Men da en hedensk prins ville gifte seg med henne, svarte hun ja på fire vilkår: At han skulle gi henne frist i tre år, skjenke henne tre skip så hun kunne reise på pilegrimstur til Roma, gi henne et følge på 10.000 jomfruer og at han skulle bruke tiden på å få undervisning i den kristne tro og la seg døpe. Den unge prinsen sa ja til alt dette. (Etter noen overleveringer het han Aetherius.)
Ursula gikk ombord i sine skip sammen med sine 10.000 jomfruer, men en jomfru med navnet Florentina kom også til sammen med 1000 jomfruer til. (I følge en annen versjon hadde Ursula 10 hoffdamer som ledsagere, og hun og hoffdamene hadde hver sitt skip med 1000 jomfruer). De seilte over havet, opp Rhinen til Basel og gikk til fots den lange veien til Roma. Tilbakereisen gikk bra helt til de kom til Köln, for der var byen erobret av hunerne, som uten å nøle grådig kastet seg over jomfruene. Men i stedet for den jordiske kjærlighet valgte de døden og bryllup med sin himmelske brudgom.
Alle bortsett fra Ursula ble drept. På grunn av sin skjønnhet fikk hun et ekteskapstilbud av hunerkongen, men da hun også nå svarte nei, skjøt han henne personlig i brystet med en pil så hun døde. Etter at martyriet var over, kom en hærskare med 11.000 engler og jaget de hedenske hunere på skrekkslagen flukt.
De kristne i den romerske kolonien Colonia Agrippina, som senere ble til byen Köln, skal ha gravlagt martyrene og bygd en kirke over graven.
I 1155 ble det ved utvidelse av bymuren i Köln funnet en mengde menneskeben, og man gikk straks ut fra at det var de 11.000 jomfruer.
Minnedagen for Ursula og hennes ledsagere er 21. oktober.
16. desember
HÆRTOKT: Hellige Magnus Erlendsson ble tvunget med på hærtokt, men han nektet å slåss mot personer han ikke hadde noe uoppgjort med, og i bord på skipet hadde han med sin tidebønnsbok og sang Davidssalmene.
Den hellige Magnus Orknøyjarl (~1076-1115)
Den hellige Magnus Erlendsson ble født ca. 1076 på Orknøyene nord for Skottland og var av norsk ætt. Hans far het Erlend og han styrte Orknøyene sammen med sin tvillingbror Pål. Erlend hadde sønnene Erling og Magnus og tre døtre, mens Pål hadde sønnen Håkon og mange døtre. Erlend og Pål var venner og godt forlikte, og under deres styre var det en fredelig tid på Orknøyene.
Men da deres sønner ble voksne, brøt det ut strid. Sagaen forteller at i de årene hvor Håkon og Erling kjempet om makten og fòr over øyene med drap og voldsferd, hadde Magnus vært med og ikke skilt seg synderlig ut fra de andre. Men på den tiden han ble tatt til fange av Magnus Barfot, var han kommet i det vi i dag ville kalle en religiøs krise. Han ble tvunget til å delta i hærtokt langs den skotske vestkysten. Magnus Erlendsson nektet å slåss mot personer han ikke hadde noe uoppgjort med, og han ble om bord på skipet mens han tok sin tidebok og sang Davidssalmene. Etter dette var forholdet mellom kongen og jarlesønnen umulig. Da kongens skip en tid senere lå langs kysten av Skottland, hoppet Magnus i vannet og svømte inn til land.
Senere dro Magnus fra Skottland til Orknøyene for å kreve sin farsarv. Hans fetter Håkon ville først ikke dele makten, men gikk tilslutt med på det etter press fra venner. Når vennskapet var bevart, var alt godt. Men det tok ikke lang tid før Håkons sjalusi og hans støttespillere brøt freden. Magnus hadde pådratt seg en del uvenner blant storbøndene på grunn av sitt kristne syn. Håkon derimot var mer for tradisjonelle verdier på den tiden. Det brøt ut i borgerkrig. Det hele endte med at Håkon beordret drapet på Magnus. Magnus døde den 16. april 1115.
Magnus' minnedag er dødsdagen. Dagen også avmerket på den norske primstaven. Han minnes i dag i Norge og i det katolske skotske bispedømmet Aberdeen, som omfatter Orknøyene.
Se video fra 900-års markeringen for St. Magnus' død på Orknøyene
15. desember
DRAGE: Den hellige Margareta bekjempet dragen korsstav eller et krusifiks. Maleri av Guercino.
Den hellige Margareta av Antiokia (275-290)
Den hellige Margareta (gr: Marina) finnes det ingen historiske overleveringer om, men det antas at hun led martyrdøden i 290 under keiser Diokletian (284-305) i Antiokia i Pisidia (i dag ruiner nord for Yalvaç ved Aksehir i Tyrkia).
Margareta ble født rundt 275 i Antiokia i Pisidia som datter av den hedenske presten Aedisius. Etter at hennes mor døde tidlig, oppdro en amme henne i hemmelighet som kristen. Da hun var femten år, bekjente hun sin tro for faren, og da hun nektet å omvende seg, ble hun sendt ut av byen. Men hun fikk ly hos sin barnepike og her gikk hun og gjette sauene.
En dag red den romerske byprefekten Olybrius forbi, og da han så den vakre jomfruen, fikk han lyst på henne og ville han henne som frille eller kone. Men det nektet hun fordi hun hadde viet sitt liv til sin himmelske brudgom Jesus Kristus. Da anga han henne til myndighetene som kristen. I fengselet kom en ildsprutende drage og ville sluke henne, men da hun slo korsets tegn over den, forsvant den.
Da Margareta neste dag igjen ble ført for prefekten, så han til sin forbløffelse at hun var like hel, enda vakrere enn før. Da hun igjen sa at hun aldri ville tilbe døde avguder, ble hun brent med fakler og kastet i et fat med kaldt vann. Alle var forbløffet over at en så sart jomfru kunne holde ut alle plagene. Plutselig skalv jorden, og jomfruen steg uskadd opp fra fatet. Da folket så dette underet, lot mange seg kristne, men de ble halshogd.
Bøddelen fryktet at flere ville omvende seg, så han tok henne raskt med til retterstedet, hvor hun skulle drepes med sverd. Her ba hun om en kort frist, knelte og ba for sine forfølgere og for de som ville feire hennes minne og anrope hennes navn i sin nød, spesielt mødre. Så bød hun modig nakken frem og ble halshogd. En vennlig enke i Antiokia gravla hennes legeme.
Margareta blir alltid fremstilt med dragen, som hun beseirer med en korsstav eller et krusifiks. Hennes minnedag er 20. Juli.
14. desember
HAN SOM BÆRER KRISTUS: Historien om kjempen som bar Jesusbarnet over en stri elv, en uværsnatt, har gledet mange barn og voksne opp igjennom tidene. Maleriet er laget av renessansemaleren Joachim Patinir i ca. 1522.
Den hellige Kristoforos (d. ~250?)
Kristoforos, også kalt Offero, var en kjempestor mann som ville tjene den største av alle herskere. Først tjente han sitt lands store konge, men det var én kongen fryktet: Djevelen! Derfor oppsøkte han djevelen og tjente ham til han forsto at det også var en Satan fryktet: Kristus. Han ga seg igjen på vandring, og på veien møtte han en hellig mann som rådet ham til å tjene Kristus med den jordiske handling han mestret best, så Offero ble fergemann og førte de reisende over en stri elv.
En uværsnatt bar han et lite barn, men for hvert skritt han tok ble barnet tyngre og tyngre, og han var sikker på at han ikke maktet det og ville drukne. Men omsider kjempet han seg frem til den andre siden, og da fortalte barnet at han nå hadde båret all verdens synder på sine skuldre, og han ba Offero plante sin stav i jorden. Med ett sprang staven ut og ble til et tre med blomster og dadler. Da så Offero at gutten var Kristus-barnet, kongen han søkte, og han lot seg døpe av ham. Etter å ha båret Kristus skal han tjene ham og bære hans navn, og Offerus blir derfor til Kristoforos, som betyr «han som bærer Kristus». Og uansett hvor menneskene reiser, så skal den hellige Kristoforos reise med dem.
Denne historien har i mange århundrer gledet mange barn og voksne. Kristoforos er en av de fjorten nødhjelperne, og ble anropt av veifarende, i uvær og ved branner. Hans minnedag er 25. Juli.
13. desember
FOLKELIG TRADISJON: Den folkelige feiringstradisjonen av Sancta Lucia står sterkt, særlig i Norden. Sancta Lucias minnedag er 13. desember. Her ser du henne i den italienske renessansekunstneren Francesco del Cossas (1430 – 1477) fremstilling.
Den hellige Lucia av Siracusa (~286 – ~304?)
Den hellige Lucia ble født rundt 286 (283?) i Siracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun er en historisk skikkelse som uten tvil led martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305).
Legenden om Sancta Lucia forteller at hun ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra de høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på en gresk avstamning. Som så mange andre av de tidlige martyrer som Kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet. Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilegrimsmålet Catánia, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249 – 51). Mor og datter reiste til Catánia. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!» Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne. Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at han medregent i vest, Maximian Herkules (286 – 305), ville dø.
Maleriet viser Francesco del Cossas (1430 – 1477) fremstilling av Sancta Lucia. Bildet er tempera på poppeltre, og henger i National Gallery of Art, Washington DC. Cossa var del av Ferraraskolen i Ferrara, Italia. Skolen utviklet seg forholdsvis uavhengig av den florentinske renessansekunsten. Den nådde sitt høydepunkt rundt 1450–1500. Sancta Lucias attributter i bildekunsten er et par øyne, siden hun skal ha fått sine egne øyne stukket ut i sitt martyrium. Hun er blant annet de blindes skytshelgen.
12. desember
KATARINAHJULET: Den hellige Katarinas helgensymbol er spikerhjulet, også kjent som «Katarinahjulet». I den kristne kunsthistorien spiller legenden om Katarina en stor rolle. Maleri av Caravaggio, ca. 1598.
Den hellige Katarina av Alexandria
Den hellige Katarina (lat: Catharina) av Alexandrias livshistorie bygger bare på legender, som til gjengjeld er blant de mest kjente og fargerike vi har.
Legenden forteller at Katarina levde rundt år 300 som datter av kong Costus i Alexandria i Egypt. Hun bodde alene i palasset i stor rikdom og med mange tjenere, fordi foreldrene døde tidlig. Hun var enestående vakker og lærd, men hennes fremste egenskap var en utrolig stolthet, som gjorde at hun avviste alle unge menn som sloss om hennes gunst; ingen av dem var gode nok for henne. En dag da hun var omtrent 18 år traff hun en gammel eneboer, som erklærte overfor den unge jomfruen at Jesus Kristus var hennes sanne brudgom. Dette gjorde henne dypt ettertenksom. Hun erkjente sine tidligere feil, forskrekket over de meninger hun tidligere hadde hatt om alt og alle. Like etter oppsøkte hun en prest og mottok dåpens sakrament.
Ikke lenge etter var keiser Maxentius, Konstantin den Stores motkeiser, i Alexandria. For at gudene skulle bistå ham i kampen mot Konstantin, ofret han 130 okser og befalte at også folket skulle ofre for samme formål. De rike skulle ofre en okse, mens de fattige skulle i det minste ofre en due. Også Katarina fikk oppfordring om å delta i en offerfest for de hedenske gudene, og den nydøpte jomfruen bega seg til festplassen, men bare for å klage offentlig til keiser Maxentius over avgudsdyrkelsen. Hennes usedvanlige veltalenhet satte keiseren i forlegenhet, og han kalte da de femti beste egyptiske filosofer og retorikere til hoffet for i all offentlighet å sette Katarina på plass. Men hun plukket alle deres argumenter fra hverandre så overbevisende at disse femti vise menn lot seg kristne. Den rasende keiseren dømte dem til å bli brent levende for sin fiasko, og Katarina var hos dem til det siste.
Så ble hun selv tatt og kastet i fengsel. Selv om keiseren ikke ville høre på hennes argumenter, beundret han henne likevel og ble mer og mer betatt av hennes skjønnhet. Derfor kom han med intime forslag og frierier, noe hun fraba seg siden hun var en "Kristi brud". Dette førte til at hun ble pisket i to timer. Deretter ble hun murt inne uten mat og drikke, men da kom en engel og pleide hennes sår, en due kom med mat til henne gjennom en glugge, og i et syn så hun Kristus.
Da Maxentius kom tilbake fra en leirinspeksjon, fant han at hans kone Faustina og hans ledende offiser Porfyrius hadde blitt omvendt til kristendommen av Katarinas standhaftighet. Porfyrius hadde deretter omvendt 200 soldater i den keiserlige garde. Nå var keiseren blitt nesten gal av sinne og lot øyeblikkelig soldatene halshogge sammen med offiseren og sin egen kone.
Da han også så at Katarina var like frisk til tross for innesperringen, ble hun forsøkt radbrukket ved å bli plassert i et hjul med roterende kniver (det såkalte Katarinahjulet, som har gitt navn til det strålende fyrverkeriet). Da kom et lyn som knuste djevlemaskinen og drepte bødlene og noen av tilskuerne med slyngende stumper. Tilskuerne begynte da å rope: "De kristnes Gud er den sanne Gud!"
Til slutt var keiseren så forskrekket over alle miraklene at han bestemte at også Katarina skulle halshogges. Hun ble ført til henrettelsesstedet, men det utviklet seg til en triumfferd. Hele folket fulgte med, og Katarina ba for hele sitt egyptiske folk, rike og fattige, friske og syke, for alles legemlige og åndelige velferd. Til slutt nedkalte hun velsignelser over alle dem som ville minnes henne, før bøddelen skilte hennes hode fra kroppen med et hogg med sverdet. I stedet for blod fløt det melk fra hennes sår, og en skare med engler tok hennes legeme med til Sinai.
Katarinas standhaftighet og de miraklene som oppstod under hennes prøvelser, omvendte hundrevis av personer til kristendommen i følge legenden. Hennes minnedag 25. november sto i den romerske kalenderen fra 1000-tallet og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Dagen er også avmerket på den norske Primstaven.
11. desember
Den Hellige Katarina av Vadstena
Den hellige Katarina (Karin) ble født i 1331 på gården Ulvåsa i Östergötland i Sverige som den fjerde av den hellige Birgittas og Ulf Gudmarssons åtte barn. Hun vokste opp på foreldrenes gård Ulvåsa. Da hun var rundt 4-5 år gammel, ble moren kalt til tjeneste hos kongen, som hun var i slekt med. Birgitta tok sin unge sønn Gudmar med seg, mens de andre barna ble overlatt til ulike klostre. Katarina og den yngre søsteren Ingeborg ble sendt til cisterciensernonnene i Riseberga i Närke, hvor de fikk noe utdannelse. Ingeborg trådte senere inn i dette klosteret, og hun æres også blant Kirkens hellige.
Katarina ble i ung alder gift med den fornemme Egard Lydersson van Kyren. Inspirert av tidens jomfruelighetsideal overtalte hun sin ektefelle til å respektere hennes jomfrudom, noe han også gjorde. I 1349 påbegynte moren Birgitte sin etterlengtede pilegrimsferd til Roma og Katarina fulgte etter året senere. Kort tid kom budet om maken Egards død. Birgitte og Katarina levde et klosterliknende liv i fattigdom og felles bønn i Roma. De arbeidet også med å få paven til å vende tilbake til Roma og deretter sikre pavelig godkjennelse og bekreftelse av Birgittas grunnleggelse i Vadstena (Birgittinerordenen). Birgitta døde i 1373. Det falt på Katarina å organisere og lede den triumfaktige hjemførelsen av morens jordiske rester tilbake til Sverige. Hun ventet i flere uker før en av morens rådgivere, Alfonso de Vadaterra, kom tilbake til Roma fra Avignon før hun satte av gårde sammen med broren Birger og de nærmeste vennene. I nærvær av Vadaterra og en stor menneskemengde ble kisten åpnet. Den sterke velduften som relikviene sendte ut, satte Katarina i en beveget tilstand og snakket om sin mor som ingen hadde hørt henne snakke før. I 1375 vendte Katarina tilbake til Roma for å fortsette morens arbeid ved å få Birgittinerordenens regel bekreftet, og for å utvirke sin mors helligkåring.
Katarina viste seg som en dyktig og handlekraftig abbedisse, som klarte å sette form på klosterets munke- og nonnesamfunn i de første grunnleggende år. Det ble sagt at «Katarina Ulfsdatter er en av de reneste og mest selvfornektende skikkelser i svensk historie». Hun ble helligkåret i 1484 av pave Sixtus IV (1471-84) ved at hennes kult ble godkjent for Sverige, og hun ble skrinlagt den 1. august 1489. Hun æres offentlig i Norden og birgittinerklostrene. Hennes minnedag er 2. august. Noen steder minnes hun på sin dødsdag 24. mars.
10. desember
MARTYRIUM: «Den hellige Sebastian» av den Doménikos Theotokópoulos, også kjent som El Greco.
Den hellige Sebastian ( – ~300 [288?])
Den hellige Sebastian (lat: Sebastianus) var en martyr i Roma under Diokletians forfølgelser ca år 300 (i 288?). Hans livshistorie er rent legendarisk. I følge legenden var Sebastian det vi i dag vil kalle en «dobbeltagent», han var kristen, men holdt sine synspunkter skjult under keiser Diokletians forfølgelser, ikke av frykt, men for å kunne trøste og oppmuntre dem som daglig ble martyrdrept for sin tro.
Legenden forteller at Sebastian ble født i Narbonne i Gallia av kristne foreldre. Men han hadde også tilknytning til Milano, enten ved fødsel eller utdannelse, og der ble han æret allerede på den hellige Ambrosius' tid i siste del av 300-tallet. En versjon sier at hans far var flyttet til Milano fra Narbonne og der giftet seg med Sebastians mor.
Sebastian vervet seg som romersk soldat i keiser Carinus' hær i år 283, selv om noen av hans plikter syntes å gå på tvers av hans kristne tro. I hemmelighet oppmuntret han kristne til heller å bli drept enn å vakle i sin tro. Han styrket de hellige Markus og Marcellian i fengselet der de ventet på å bli drept for sin tro. Han omvendte også slike ansette hedninger som en mann ved navn Nicostratus, som hadde ansvaret for fangene, og hans kone Zoë. Han var døvstum, men ble helbredet av Sebastian.
Sebastian omvendte også fengselsvokteren Claudius, og han helbredet Romas prefekt Chromatius for hans smertefulle gikt, og prefekten selv ble kristen og satte fri mange kristne fanger og sine egne slaver før han leverte inn sin avskjedssøknad. Hans sønn Tiburtius ble også omvendt til den forbudte troen og døpt sammen med sin far. Likevel ble Sebastian ikke oppdaget. Keiser Diokletian fikk positive rapporter om denne soldaten, og han ga ordre til at han skulle gjøres til kaptein i pretorianergarden, hans livvakt. Utnevnelsen ble godkjent av medkeiser Maximian, da Diokletian var i østriket. Begge keiserne var uvitende om hans tro.
Men dette kunne ikke vare. Først ble Nicostratus' kone Zoë avslørt som kristen. Hun ble hengt opp etter hælene over et bål og døde av røyken. Nicostratus og Chromatius ble tatt til fange, torturert og drept. Til slutt ble også Sebastian avslørt. Det ble sagt at Diokletian ble bittert skuffet over at en som sto han så nær, hadde vært kristen. Han ble rasende, anklaget Sebastian for illojalitet og utakknemlighet og dømte ham til døden. Ettersom han var soldat, skulle han henrettes av bueskyttere. I det flaviske circus ble han bundet til et tre, og soldatene i livvakten skjøt piler på ham til han så ut som en nålepute. De unngikk å skyte mot vitale organer, slik at han skulle dø langsomt, og de forlot ham som død. En kristen ved navn Irene, enke etter martyren Castulus, kom for å begrave ham. Men til tross for sine mange sår overlevde han, og Irene pleide ham tilbake til livet.
Men Sebastian var nå fast bestemt på å konfrontere den store kristenforfølgeren. Da han kom seg, nektet han å rømme fra byen for å komme seg i sikkerhet. I stedet kom han i full offentlighet til keiserpalasset og trådte frem for den bestyrtede keiseren for å angripe hans grusomheter mot de kristne. Diokletian, som jo var sikker på at Sebastian var død, mistet først munn og mæle. Men han kom seg fort, og dømte Sebastian nok en gang til døden, denne gangen skulle han slås i hjel med stokker. Dette skjedde umiddelbart i arenaen på Palatin-høyden.
Den helliges lik ble slengt i en avløpsbrønn i Cloaca Maxima, men ble reddet og tatt hånd om av den fromme kvinnen Lucina Anicia, som var kalt dit av Sebastians sjel på vei til himmelen. Han ble gravlagt på det sted han selv hadde pekt ut for Lucina, på det stedet ved Via Appia som ble kalt «Ad Catacum bas», og har gitt navnet katakomber til alle begravelsesplassene.
Men det som har gjort Sebastian til en av de best kjente av de tidlige martyrer, var at han var et yndet motiv for renessansemalerne på 1400-tallet, da i form av en «nålepute», til tross for den tvilsomme kvaliteten på de skriftlige kildene.
«Den hellige Sebastian» er et signarturverk av den berømte kunstneren Doménikos Theotokópoulos, kjent som El Greco. Det viser helgenens martyrium i en atypisk knelende positur. Flere kunsteksperter mener at verket refererer til flere malerier utført av mestere som El Greco beundret. Maleriet henger for tiden i Catedral de san Antolín, Palencia, Spania.
9. desember
Den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319)
Den hellige kong Håkon V Magnusson ble født våren 1270 i Tønsberg i Vestfold. Han var yngste sønn av kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1238-80) og Ingeborg Eriksdatter av Danmark (1244-87).
Da Håkons eldre bror Eirik II Magnusson «Prestehater» (1268-99) døde sønneløs den 1. november 1299, var Håkon nærmeste arving til tronen og ble konge. Håkon skal ha blitt kronet i Oslo, og var da den første norske kongen som ble kronet der. De andre norsk kongene hittil i historien ble kronet i Bergen. Det var bare unionskonger som ble kronet i Nidarosdomen (1449-83 og 1818-73).
I 1314 bestemte kong Håkon V at prosten i Mariakirken skulle være vokter av rikets segl og kansler til evig tid, og Oslo ble sete for kongens kanselli og riksarkiv. Med dette ble hovedstaden i praksis flyttet fra Bjørgvin (Bergen) til Oslo, som dermed over som rikshovedstad.
For å ivareta kongehusets og hirdens religiøse behov og lette rekrutteringen av forretningsdyktige geistlige, organiserte Håkon med pavelig tillatelse sin egen kapellgeistlighet halvt løsrevet fra bispekirken, under ledelse av en kapellmagister, som var prosten ved hans andre hovedkapell, Apostelkirken i kongsgården i Bergen. Han så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk enkelt kledd til daglig, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter, og overgrep som ble begått, ble strengt straffet. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og gjenoppbygde Mariakirken i Oslo.
Kong Håkon V Magnusson døde den 8. mai 1319 på Tunsberghus, og det betydde slutten på «gullalderen» i norsk middelalderhistorie.
Det fortelles at hele Oslo sørget da kong Håkon døde, og det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes det et Håkonsalter, og det fortelles at kongen helt frem til 1500-tallet ble holdt for å være hellig.
At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind / og ingen Mand dem kjende: / død var hellig Haakon Konning / Sankt Olaf Kongens Frende. Død var hellig Haakon Konning / og Gud kaldte ham af dage: / han blev ført i Oslo ind, / i Mariekirke lagdes han i Graven. (Dansk håndskrift fra rundt 1560)
Den 29. september 1982 ble levningene av kong Håkon V og dronning Eufemia gravlagt på Akershus festning i Oslo som var en av festningene kongen hadde latt bygge. Hans minnedag er 8. Mai.
8. desember
KLARISSENE: Levde etter fransiskanskeklosterløftene fattigdom, kyskhet og lydighet. Det var et hard liv i fattigdom, og da deres oppholdsted i San Damiano lå utenfor Assisis bymurer var de utsatt for røvere og ville dyr. Det sies at Klara bar ut ciboriet med hostiene foran seg da farer truet, og da trakk både røvere og ville dyr seg tilbake.
Bak dagens luke skjuler Den hellige Klara av Assisi (~1194 - 1253) seg:
Den hellige Klara av Assisi ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Da hun var 18-år hørte hun Hellige Frans av Assisi holde en fastepreken i kirken San Giorgio. Hun ble så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: "Vis meg veien til Faderen". Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves.
I 1215 ga Frans Hellige Klara, samt noen av hennes søstre et lite hus han hadde restaurert i tilknytning til Damiano-kirken i Assisi. Han skrev også en klosterregel for kommuniteten (Formula vitae). Dette var begynnelsen på De Fattige Kvinners Orden (Povere Dame di San Damiano), eller Damianitinnene (Ordo Sanctae Clarae - OSCl). Klara ble valgt til den første abbedissen for denne gruppen som ønsket å leve etter Frans' regel og spiritualitet. Etter hennes død tok ordenen navnet Klarissene. Idag det over 20 000 klarissenonner i over 75 land verden over. De er organisert i føderasjoner. I Norge er det en kommunitet i Larvik.
Den hellige Klaras minnedag er den 11. August.
7. desember
ALTERDRAP: «Den hellige Matteus’ martyrium» er malt av den italienske mester Michelangelo Merisi da Caravaggio.
Den hellige Matteus, evangelist ( – ~69?)
Den hellige Matteus (lat: Matthaeus) ble født i Galilea tidlig i det første århundret. Han var sønn av en Alfeus og arbeidet som toller i Kapernaum. Tollerne var en foraktet og forhatt yrkesgruppe i romernes tjeneste.
Matteus nevnes i alle apostellistene (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,15; Apgj 1,13) som Matteus, mens han selv i sitt evangelium føyer til «skatteoppkreveren». Matteusevangeliet forteller om hvordan han ble kalt til apostel av Jesus (Matt 9,9).
En legende forteller at Matteus prekte evangeliet i 23 år i Etiopia og vant store skarer for kristendommen. Kong Egippus' datter, den skjønne prinsesse Ifigenia, hadde nettopp blitt syk og dødd da Matteus kom til slottet. I Jesu Kristi navn befalte han henne å stå opp, og det skjedde. Kongen lot seg døpe med hele sin familie, mens Ifigenia bestemte seg for å leve i evig kyskhet. Hirtakus, kongens bror, var forelsket i prinsessen, og da han etter brorens død fikk bemektiget seg tronen, ville han ta henne til kone. Men prinsessen var standhaftig i sin beslutning om evig kyskhet, støttet av Matteus. Den nye kongen ga da ordre om at apostelen skulle drepes, og det skjedde med lanse mens han feiret messe ved alteret. Han ble gravlagt i Hierapolis.
Matteus' antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia til Paestum i Sør-Italia (andre skriver Finistère i Bretagne), og derfra ble de i 954 overført til Salerno av Robert Guiscard. I dag hviler de i krypten i katedralen San Matteo som den hellige pave Gregor VII innviet i 1085.
«Den hellige Matteus’ martyrium» er malt av den italienske mester Michelangelo Merisi da Caravaggio. Du kan se det i Contarelli-kapellet i kirken San Luigi dei Francesi i Roma. Maleriet henger på motsatt side av «Den hellige Matteus’ kallelse» og ved siden av altermaleriet «Den hellige Matteus’ inspirasjon», begge verkene er Caravaggios. «Den hellige Matteus’ martyrium» ble hengt opp først av de tre, det skjedde i juli 1600.
6. desember
Den hellige Nikolas av Myra (~280 – ~345)
Den hellige Nikolas har mange navneformer: Nicholas, Nicolas, Niklas, Niklaas, Klaus, Claus, Klaas, Klaes, Claes.
Hellige Nikolas var biskop av Myra i Lykia i det sørvestre Lilleasia en gang på 300-tallet. Myra er i dag den lille byen Demre (frem til 2005 Kale) i dagens tyrkiske provins Antalya.
Han skal ha blitt født rundt år 280 (286?) i Patara i Lykia. Hans far var den rike og fromme Eufemios, som var kjent for sin velgjørenhet, og hans mor Anna var søster av biskopen av Myra, som også het Nikolas. Myra var provinsens hovedstad og bispesete.
Det fortelles at Nikolas allerede som nyfødt var svært from – han skal ha reist seg fra sitt første bad rett etter fødselen, foldet hendene og hevet øynene til himmelen, slik at han kunne rense sin sjel før legemet. Som spedbarn var svært asketisk; han nektet nemlig å die sin amme mer enn en gang på onsdager og fredager, og da alltid om kvelden i henhold til Kirkens regler for fastedager.
Han ble svært godt oppdratt av sine foreldre og trådte fromt i deres fotspor. Hans onkel biskop Nikolas viet unge Nikolas til prest da han var nitten år gammel. Foreldrene ble revet bort av pesten, og Nikolas arvet en stor formue. Han delte imidlertid alt ut til de fattige, men det skjedde alltid i det stille, slik at ingen skulle rose og berømme ham. Onkelen hadde bygd et kloster, og der innsatte han nevøen som abbed. Etter onkelens død valfartet Nikolas til Egypt og Det hellige land. Kort etter at han kom tilbake, ble den fortsatt unge Nikolas i år 300 valgt av folket til biskop av Myra. Det skal ha vært et forfallent bispedømme som han forvandlet med fromhet, energi og mirakler.
Nikolas er en av de mest populære helgenene. Hollandske protestanter tok legendene om ham med seg til Amerika og Ny Amsterdam (senere New York), og der ble hans hollandske navn Sinte Klaas (St. Nikolas) til Santa Claus.
Flere steder er det fortsatt den 6. desember, Nikolas' minnedag, man gir barna gaver.
5. desember
DYREVENN: Bildet er Giotto di Bondones freske «Preker til fuglene», som er malt i perioden 1297 – 1300.
Fresken finner du i Basilica inferiore di San Francesco d'Assisi.
Den hellige Frans av Assisi (1182 – 1226)
Den hellige Frans ble født i Assisi i Umbria i Italia tidlig i 1182 som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Johanna Pica. Frans arbeidet i farens tøybutikk, men lengter etter storverk og eventyr.
Som tjueåring deltok han i 1202 i krigen mellom Assisi og Perugia, og ble tatt til fange som resten av Assisis styrker i slaget ved Collestrada. Men ett år i fangenskap i Perugia knekket ikke motet hans. Han drømte stadig om å vinne ære og ry, og med sitt gode humør holdt han motet oppe hos sine kamerater. Men helsen var nedbrutt, og da han var satt fri etter at faren hadde betalt en løsesum, ble han slått ned av en langvarig og farlig sykdom. Han tilbrakte det meste av året 1204 i sengen.
Etter å ha blitt frisk stilte han i 1205 opp for en annen militær ekspedisjon, denne gang for Walter de Brienne, som sloss i landsdelen Puglia. Målet var å bli med på Det 4. korstog. Han kjøpte seg dyrt utstyr og vakre klær, men da han red av gårde, møtte han en mann som var blitt fattig og svært dårlig kledt. Han ble slått av medlidenhet og byttet klær med mannen.
Men allerede ved det første overnattingsstedet i Spoleto han ble alvorlig syk. I denne tilstanden hørte han en røst: "Hvor vil du hen, Frans?" Og da han hadde fortalt om sine fremtidsplaner, fortsatte røsten: "Si meg, hvem kan føre deg lengst - Herren eller tjeneren?" - "Herren", svarte Frans. -"Men hvorfor forkaster du da Herren til fordel for tjeneren?" -"Herre, hva vil du jeg skal gjøre?" spurte Frans med skjelvende røst. Svaret lød: "Vend tilbake til din by! Der skal du få vite hva du bør gjøre." Etter en søvnløs natt slepte den syke seg neste dag tilbake til Assisi.
Solsangen eller Skapningens Lovsang er en lovprisningsbønn skrevet av Frans av Assisi ca. 1225. Den er det første betydningsfulle dikt på italiensk, rett nok på den folkelige dialekten umbrisk (ikke å forveksle med det utdødde språket umbrisk). Ifølge legenden talte Frans til dyr og fugler og de kom og hørte på ham, og han omtalte da dyrene og naturen som bror og søster. Dette kommer tydelig frem i denne bønnen.
Vanlig norsk oversettelse:
Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde.
Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre.
Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.
Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.
Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.
Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.
Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.
Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.
Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.
Lov og velsign min Herre og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.
På norsk finnes det flere oversettelser av diktet. Best kjent er muligens Eyvind Skeies gjendiktning av Olov Hartmans salme over Solsangen, Takk gode Gud for alle ting, som finnes i Norsk salmebok på nr 281.
4. desember
I dag er minnedagen til Den hellige Barbara av Nikomedia (d. ~306?). Hun er vernehelgen for gruvearbeidere.
Se video fra fjorårets messe som ble feiret på hennes minnedag for arbeiderene i Blixtunnelen, hundre meter under bakken.
Den hellige Barbara skal ha blitt født på 200-tallet (?) i Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia). Hun var muligens en jomfrumartyr som ble drept rundt 303 i forfølgelsene under keiseren. Det er flere legender om hellige Barbara.
En versjon av legenden forteller at Barbara levde i Nikomedia på slutten av 200-tallet som datter av den velstående hedenske paynim Dioscorus (Dioskuros) [tjenestemann hos keiser Maximian]. Hennes skjønnhet og skarpe forstand var berømt, og de rikeste og vakreste ynglingene i byen kjempet om hennes gunst. Men Barbara avviste alle, da hun følte at det måtte finnes mer i livet som ennå ikke var åpenbart for henne. Barbaras far var en fanatisk kristenhater, og han merket snart endringene hos datteren. Han bestemte at hun skulle holdes borte fra de kristne, så han bygde et tårn ved huset sitt hvor han kunne sperre datteren inne.
Da han kom tilbake fra en kort reise, så han at Barbara hadde fått murerne til å lage tre vinduer i tårnet i stedet for de planlagte to. Den rasende Dioscorus spurte hva dette betydde, og Barbara svarte at det var et symbol for treenigheten. Da hun også fortalte at hun i mellomtiden i hemmelighet hadde mottatt dåpens sakrament, ble han fra seg av raseri og forsøkte å drepe henne, men hun ble på mirakuløst vis reddet ved at gulvet åpnet seg for henne.
Hennes grufulle skjebne ente ikke der, og etter mange pinsler ble hun dømt til halshugging av Martinianus, som var en av de mest forbitrede forfølgerne av kristne. Hennes egen far tilbød seg å drepe datteren, og han tok henne med opp på et fjell, hvor han hevet sverdet og hogg hodet av henne. Det skal ha skjedd den 4. desember 306. Men på vei ned fra fjellet slo lynet ned og drepte ham.
På grunn av Barbaras innesperring ble hun assosiert med tårn og deretter med byggevirksomhet. Som en følge av farens skjebne ble hun anropt som vern mot plutselig død, først ved lynnedslag, men som en videreutvikling av dette også mot en plutselig død forårsaket av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver. Dette har gjort at hun senere er blitt vernehelgen for kanonérer og gruvearbeidere.
3. desember
FRISTELSER PÅ RAD OG REKKE: «Den hellige Antonius’ fristelser» (1946) er malt av den spanske surrealisten Salvador Dalí.
Den hellige Antonius den Store (~251 – 356)
Den hellige Antonius ble født rundt år 251 i landsbyen Komé (i dag Keman eller Qeman-al-Arous) i området Faiyoum, i nærheten av Herakleopolis Magna like sør for Memphis i Midtre Egypt. Hans velstående og fromme kristne foreldre ville holde ham borte fra alt som kunne være et dårlig eksempel, så de holdt ham alltid hjemme.
Foreldrene døde rundt 269, da han var 18 – 20 år. Han arvet en betydelig formue, inkludert 300 auras (rundt 480 mål) med rik, egyptisk jord, og han fikk ansvaret for en yngre søster. Legenda Aurea (Den gylne legende) forteller at han et halvt år senere en søndag kom for sent til messen, og han kom inn i kirken akkurat da presten leste fra evangeliet: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, – så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg» (Matt 19,21). Antonius så disse ordene som en åpenbaring rettet til seg personlig, og han gikk straks hjem, ga naboene sin beste jord, solgte resten og ga pengene til de fattige, unntatt det han fant nødvendig for seg og søsteren.
Antonius selv trakk seg i 272 tilbake til ørkenens ensomhet, inspirert av en gammel mann som levde som eremitt i nabolaget. Men selv om han var fri for trusler fra mennesker, måtte Antonius tåle mange og harde fristelser som vanligvis er forbundet med et eremittliv, både åndelig og fysisk.
Mot slutten av 355 var Antonius godt over hundre år gammel, men hadde både syn og tenner i behold. Tidlig i 356 døde han, sannsynligvis 17. januar, den dag hvor de eldste martyrologiene minnes ham.
«Den hellige Antonius’ fristelser» ble malt av den spanske surrealisten Salvador Dalí i 1946, og er en forløper til det som kalles Dalís klassiske periode eller renessanse. Dalí malte bildet som sitt bidrag til en konkurranse arrangert av filmproduksjonsselskapet David L. Loew-Albert Lewin film. Vinnerbildet skulle brukes i filmen The Private Affairs of Bel Ami. Dalís bilde ble ikke valgt ut.
2. desember
LØVEVENNEN: Den hellige Hieronymus i Leonardo da Vincis fremstilling. Kilde: Wikimedia
Den hellige Hieronymus (~342 – 420)
Den hellige Hieronymus, egentlig Eusebius Hieronymus Sophronius, ble født ca 342 som sønn av rike, romerske kristne foreldre i Stridon, en for lengst forsvunnet by i Dalmatia (Sdrin i dagens Kroatia), nær Aquileia og på grensen mot Pannonia (dagens Ungarn).
I kunsten fremstilles han gjerne sammen med en løve, for etter legenden kom det en gang en brølende løve inn i klosteret. De andre flyktet, mens Hieronymus undersøkte hva som var i veien. Til slutt trakk han en torn ut av poten på løven.
Maleriet «Den hellige Hieronymus i ørkenen» (ca. 1480) er et uferdig maleri av Leonardo da Vinci. Det henger i Vatikanmuseene, Roma. Motivet viser St. Hieronymus under sin retrett i den syriske ørkenen, der han levde som eremitt. Helgenen kneler i et stenete landskap, skuer mot et krusifiks som såvidt kan skimtes helt til høyre i bildet. I sin høyre hånd holder han en sten som han tradisjonelt slår mot sitt bryst i bot. Ved hans føtter ligger løven, som er blitt hans trofaste følgesvenn etter at han trakk ut tornen. Løven, stenen, pennen og kardinalhatten er St. Hieronymus’ vanligste attributter. At han av og til fremstilles med rød kardinalhatt, har ingenting med virkeligheten å gjøre, men en «posthum forfremmelse» i en middelalderlig legende fra 1200-tallet på grunn av hans tjenester for pave Damasus. Mange ordensfellesskap og bibelselskaper bærer Hieronymus' navn.
1. desember
DRAGEDREPEREN: Bildet «Den hellige Georg kjemper mot dragen» ble malt av Raffaello Santi, bedre kjent som Rafael, i 1503.
Det henger nå i Louvre, Paris. Kilde: Wikimedia
Den hellige Georg (~280 – ~303)
Historien forteller at Georg ble født i Kappadokia ca år 280. Han ble oppdratt som kristen av sin mor. Han ble soldat, og han steg i gradene til å bli tribun i den keiserlige garden.
St. Georg ble kalt «den første ridder etter Vår Herres fødsel» og skal ha vært ridder i keiser Diokletians (236 – 311) livvakt. Legendene om ham varierer mye i formen. Den berømte historien om St. Georg og dragen er på ingen måte primitiv, men ble umåtelig populær i vesten gjennom Jacobus de Voraignes Legenda Aurea fra 1200-tallet.
Der fortelles det at i en sump utenfor Silene i Libya levde det en drage som terroriserte hele landet. Med sin ånde forgiftet den alle som nærmet seg, men hver dag ble den stagget ved at man ofret to sauer til den. Da det snart ikke var flere sauer igjen, måtte de erstattes med et menneske, som var valgt ut ved loddtrekning. Loddet hadde falt på kongens datter, prinsesse Cleolinda, som gikk sin skjebne i møte kledt som en brud og ble lenket til en stein utenfor byen. Men Georg, en «ridder» fra Kappadokia, angrep dragen, stakk den med sin lanse og førte den som fange inn til byen, trukket etter prinsessens belte, som om den var fullstendig tam. Georg ba folket om ikke å være redde. Hvis de ville tro på Jesus Kristus og bli døpt, ville han befri dem fra uhyret. Kongen og folket gikk med på det, Georg drepte dragen og fire oksekjerrer måtte til for å frakte bort kadaveret. 15.000 mennesker ble døpt. Georg ville ikke ha noen belønning, men ba kongen om å skaffe kirker, ære prester og vise medfølelse med de fattige.