Vatikanbanken: Rammet av skandaler

HOVEDKVARTERET: Sveitsergarden foran tårnet til IOR, Vatikanbanken, i mai 2014. (ARKIVFOTO: REUTERS/Tony Gentile)

 

Hva er det med Vatikanbanken – hvorfor rammes den nok en gang av en skandale? Med utgangspunkt i en dom fra januar 2020 gir mgr. Torbjørn Olsen i det følgende en analyse og bakgrunn for den siste finansskandalen.

  

«LANGE FENGSELSTRAFFER ILAGT I VATIKANET»

 

Av mgr. dr.iur.can. Torbjørn Olsen

 

Torsdag 21. januar 2020 dømte Vatikanstatens domstol tre personer til mange års fengsel, høye mulkter (bøter) og store skadeserstatninger, forvoldt mot bl.a. «Vatikanbanken». Dette fremstår mildt sagt som nokså spesielt.

 

De to aktuelle dommer ble offentliggjort samme dag:

https://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2021/01/21/0041/00085.html

https://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2021/01/21/0041/00086.html

Samtidig sendte Vatikanets pressesenter ut et kommunike om dommene:

https://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2021/01/21/0041/00084.html

 

Det kan kanskje være nyttig med noen utfyllende kommentarer.

 

Selvstendig

 

Den såkalte «Vatikanbanken», offisielt Istituto per le Opere di Religione (IOR – Instituttet for de religiøse verker) er en selvstendig finansinstitusjon som ble opprettet i Vatikanstaten 27. juni 1942 av pave Pius XII. På denne tid var den amerikanske erobring av Italia og Roma ventet, og hva som da kunne skje med det italienske bankvesen var uklart.

IOR skulle sørge for en profesjonell, sikker og rentabel forvaltning av verdier tilhørende kirkelige institusjoner og enkeltpersoner. Tradisjonelt har IOR vært preget av stor diskresjon, og det kunne være til god nytte for bispedømmer og ordenssamfunn i land under tvilsomme og antikirkelige regimer som gjerne beslagla verdier tilhørende Kirken. Ut fra min egen erfaring fra studietiden i Roma var man i IOR dessuten mye mer fleksibel og ubyråkratisk enn i italienske banker – så frem til nå har jeg hatt penger på konto i «vatikanbanken», rett nok med en elendig rente.

 

 

SVARTE PENGER – HVITE LØGNER: Vatikanbanken er blitt benyttet til å hvitvaske mafia-penger.  (ILLUSTRASJONSFOTO: REUTERS/Leonhard Foeger)

 

 

Mafiaens «skatteparadis»

 

Dessverre har IOR vært rammet av mange skandaler. Både mafia og andre tvilsomme elementer fant i IOR greie muligheter i et lokalt «skatteparadis» for hvitvasking av svært så svarte penger. Den største skandale inntraff i 1982 da Banco Ambrosiano med hovedkontor i Milano, en bank med tvilsom aktivitet, der også IOR hadde sine markante interesser, kollapset, til enorme tap for mange tilfeldige personer. Samtidig forsvant bankens president med gode forbindelser til Vatikanet, Robert Calvi.

Kort tid senere ble han funnet hengt under en bro i London og med lommene fulle av penger. Selv om det tilsynelatende dreide seg om et selvmord, var det antagelig et regelrett drap. IORs daværende president, den amerikanske erkebiskop Paul Marcinkus (1902-2006), hadde tidvis en italiensk arrestordre hengende over seg, og var avhengig av sin diplomatiske vatikanimmunitet for ikke å bli pågrepet. Selv om Vatikanet ikke erkjente noe juridisk skyld for tapene, gikk man ved en avtale inngått i Genève i 1984 med på at IOR skulle betale en meget stor slags billighetserstatning.

 

 

Salg av fast eiendom

 

I et forsøk på å forbedre tingene fikk IOR i 1989 en ikke-geistlig president, norditalieneren Angelo Caloia (f. 1939), med god katolsk bakgrunn, omfattende økonomisk utdannelse i Italia og USA og lang bank- og politisk erfaring. Denne stilling beholdt han i 20 år, og resultatet var godt for IOR. Man kom seg ut av krisene og fikk orden på den økonomiske virksomheten. Pave Johannes Paul II fikk et godt inntrykk av Caloia. Men så skulle ting tyde på at også han hadde benyttet anledningen til å berike seg selv på en tvilsom måte. I slutten av 2014 ble de kjent at den påtaleansvarlige ved Vatikanstatens domstol hadde iverksatt etterforskning mot Caloia. Det var dette som ble til straffesaken som nå endte med domfellelse.

Den straffbare aktivitet skal ha bestått i salg av fast eiendom bl.a. i Roma for underpris til egenkontrollerte selskaper i inn- og utland, og deretter videresolgt disse med stor fortjeneste.

 

«Ryddegutt»

 

Det hører med til bildet at det var i begynnelsen av 2014 at den australske kardinal George Pell ble innsatt som prefekt for Vatikanets økonomisekretariat, med som mål å rydde opp i de økonomiske forhold. Mye har senere endret seg, også etter kraftig press fra europeiske finansmyndigheter med krav om effektiv innsats mot hvitvasking.

Pell måtte avbryte sitt arbeid da han i Australia ble anklaget for seksuelle overgrep mot mindreårige og havnet mer enn et år i varetekstfengsel, før han ble blankt frifunnet av Australias høyesterett. Han er nå tilbake i Roma.

 

 SKULLE RYDDE OPP: Kardinal George Pell under presentasjonen av den nye lederen for Vatikanbanken IOR i juli 2014. (ARKIVFOTO: Reuters/Tony Gentile)

 

Underslag

 

De aktuelle forbrytelser var ikke bare begått mot IOR, men enda mer mot Societa’ Per Gestioni Di Immobili Roma s.r.l. (SGIR) (en form for AS), et italiensk investeringsselskap med forretningsadresse noen hundre meter fra Vatikanet og kontrollert av IOR.

Straffesaken rettet seg primært mot den 81 år gamle Caloia og IORs tidligere advokat, den 97 år gamle Gabriele Liuzzo. De hadde arbeidet tett sammen. Begge stod tiltalt for å ha solgt IOR- og SGIR-eiendommer til 59 millioner euro under markedspris, men ble frikjent for selve salget, begrunnet i utilstrekkelig bevisførsel. De sakkyndige nedsatte tapet en god del (til 34 millioner euro). Ved og etter videresalget – som også ser ut til å ha skjedd med en underpris, på 15 millioner euro – hadde de tiltalte hvitvasket og underslått 19 millioner euro. For dette fikk hver av dem en fengselsstraff på åtte år og elleve måneder, samt en mulkt på 12.500 euro, mer enn halvparten av straffene for hvitvaskingen. Gabriele Liuzzos 55 år gamle sønn, advokat Lamberto Liuzzo, ble også dømt, men til en noe lavere straff.

 

Inndragninger

 

Sammen med straffene kom inndragning av enorme erstatningsbeløp. Noe av dette var sikret ved at pengene stod på konto i IOR som det tidligere var tatt arrest i. Dette ble bekreftet ved egen dom.

Domstolen som behandlet sakene, var Vatikanstatens verdslige domstol (som ikke må forveksles med de kirkelige domstoler, mest kjent for ekteskapssaker). Etter den siste rettsreform i Vatikanstaten har man nå et domstolsapparat på tre nivåer.

Den avsagte dom var på laveste nivå, og den blir anket. Retten ble satt med tre ikke-geistlige fagdommere (legdommere brukes ikke). Rettens formann var Giuseppe Pignatone, en tidligere italiensk statsadvokat, kjent for sin bekjempelse av mafiaen, som av pave Frans var blitt utnevnt til president for domstolen i 2019, etter at han ble italiensk pensjonist. I tillegg deltok det en rekke advokater, på påtalesiden, på forsvarersiden og som bistandsadvokater for IOR og SGIR, foruten sakkyndige.

 

Snodig

 

Strafferetten i Vatikanstaten er litt snodig ettersom man ved opprettelsen i 1929 overtok den italienske straffelov fra 1889, kalt Codice Zanardelli etter den liberale og antikatolske italienske jurist og justisminister Giuseppe Zanardelli (1826-1903), i tråd med alleuropeisk strafferettsutvikling på den tid, og den italienske straffeprosesslov (il codice di procedura penale) fra 1913.

Men i 1930 fikk Mussolini dem erstattet av strengere lover som passe bedre for ham, herunder den nye straffelov Codice Rocco som fremdeles gjelder i Italia, men med store forandringer. Bare i Vatikanstaten har Codice Zanardelli og straffeprosessloven fra 1913 overlevd! De aktuelle bestemmelser stammer dog fra 2018 og ser derfor ut til å ha hatt en form for tilbakevirkende kraft. Dommene er på vanlig måte avsagt i Hans Hellighets navn, dvs. pave Frans.

 

Soner i italienske fengsler

 

Fengselskapasiteten i Vatikanet er veldig liten. Ut fra gjeldende avtaler blir fengselsstraffer for forbrytelser i Vatikanstaten vanligvis sonet i italienske fengsler.