Biskop Erik: – Ukrainerne er ikke innstilt på å gi opp

KJEMPE: – Vi må kjempe mot resignasjon og avmakt i den tilstand verden er i for tiden. Vi kan lære mye av ukrainerne, sier biskop Erik Varden i en samtale med katolsk.no. Her fotografert med kardinal Anders Arborelius og erkebiskop Svjatoslav Sjevtsjuk (t.v) under besøket i Ukraina nå i mai. FOTO: Ukrainian Greek Catholic Media Department

Bare en liten uke før vi kunne feire vår nasjonale frihet den 17. mai her i landet, var biskop Erik Varden og kardinal Anders Arborelius fra Stockholm på solidaritetsbesøk i Kyiv. Det var en opplevelse som ga sterke inntrykk.

Tekst: Siri Wahl-Olsen

– Det å se med egne øyne at russerne er så bevisst fokusert på å ramme sivile mål, berørte oss sterkt. De ødelegger alt, det er en bevisst brent jord-taktikk, sier Trondheimsbiskop Erik Varden til katolsk.no etter turen.

Irpin og Butscha

De to var sendt av den katolske bispekonferansen i Norden og besøkte Kyiv fra 9. til 11. mai. Blant annet besøkte de de nærliggende byene Irpin og Butscha, kjent gjennom nyhetene for massakrene russerne har begått her. På turen møtte de mange mennesker som har sett og opplevd uhyrlige ting. Mange hadde mistet alt de eide og sine kjære.

– Den moralske motstandskraften til ukrainerne gjorde et dypt inntrykk. De er åpenbart ikke innstilt på å gi opp, fortsetter biskop Erik. Han ble imponert over å se hvordan ukrainerne ikke gir etter for bitterhet og resignasjon, men så å si umiddelbart går løs på gjenoppbyggingen av det som okkupanten har ødelagt.

Bare én løsning

Varden mener det er naivitet når noen snakker om en kompromissløsning på krigen.

– Her er et fritt og suverent land blitt invadert uten noen form for provokasjon fra Ukrainas side. Befolkninger har vært og blir fortsatt utsatt for forferdelige overgrep. Det finnes kun én løsning: At okkupanten trekker seg helt ut, mener han.

De to kirkelige representantene fra Norden diskuterte særlig den vanskelige humanitære situasjonen med representanter for den gresk-katolske kirken i Ukraina. Caritas gjør en stor innsats for å avbøte enorme humanitære behov. Det er behov for helt elementære ting, som matpakker og hygienepakker.

Mineryddding

Det er videre en stor utfordring at store landområder er minelagt. Minelegging benyttes av begge parter, både som angrep og forsvar.

– Store jordbruksområder ligger nå brakk på grunn av minene. Staten driver selv minerydding på de enorme farmene som er avgjørende for landets økonomi. Den katolske kirken arbeider på samme måte med å rydde jorden på de mindre brukene, forteller biskopen.

Han forteller om den massive flyktningestrømmen fra de okkuperte områdene, mennesker som ikke vil leve under russisk overmakt. De som er tilbake, er gamle og funksjonshemmede som ikke klarer å flykte.

Kidnapping av ukrainske barn

Det gjorde også sterkt inntrykk å høre om den omfattende bortføringen av ukrainske barn. Myndighetene i Kyiv mener at minst 16.000 barn er kidnappet og ført til Russland og russiskokkuperte områder i løpet av krigen, andre estimat går ut på at tallet er over 200.000.

– Alt dette er noe som skjer i kjernen av Europa. Det er ikke noe vi bare kan stå og se på.

Midt oppe i all elendigheten opplevde de to besøkende fra Norden er varm gjestfrihet, stor raushet og fremfor alt et sterkt håp.

– Folk lever under et enormt trykk, fortsetter biskop Erik. Vi kom til Kyiv den 9. mai, Russlands store frigjøringsdag etter annen verdenskrig. Mens Putin stod i Moskva og holdt sin tale om sitt korstog mot Vesten, befant vi oss midt i Ukrainas hovedstad som samme morgen hadde vært utsatt for et bomberegn.

Kristent engasjement

– Hvordan forholder ukrainerne seg til Kirken i denne situasjonen?

– En krig fremkaller alltid dype, eksistensielle spørsmål, og mange søker seg til kirken i disse tider. Den har gjort en enorm humanitær innsats. Folk møter et troverdig kristent engasjement som er mer virkningsfullt enn selv den mest sublime preken.

Å bruke Gud som gissel

– Hvor er Gud midt oppe i dette?

– Gud er altomfattende. Da jeg holdt tale til konfirmantene i Kristiansund søndagen etter besøket, sa jeg til dem at man ser et påtagelig Gudsnærvær når mennesker overskrider seg selv, når den som har opplevd store tap og overgrep, likevel reiser seg og hjelper andre.

– Den russiskortodokse erkebiskop Kyril i Moskva har uttalt at krigen mot Ukraina er Guds vilje. Hva sier du til det?

– Det er absurd og blasfemisk å gjøre jorden og himmelens skaper til gissel for slike prosjekt, svarer biskopen.

– Mange håper at pave Frans kan bidra til å skape fred i Ukraina?

– Den katolske kirke har den store fordel at den står for et verdensomspennende fellesskap som ikke har et politisk fortegn, men som jo omfatter mennesker i alle berørte land. Jeg er sikker på at paven gjennom sitt diplomati i det åpne og det skjulte gjør alt han kan for å få til en rettferdig slutt på krigen.

Kampen for frihet

– Dere besøkte Ukraina like før vi her hjemme feiret 17. mai. Gir det grunnlag for refleksjoner?

– Absolutt. Også i 1814 fantes det de som sa at landet ikke hadde noen egen eksistensberettigelse. Norge var bare en del av et mektigere lands struktur. Folk utenfor så på landet som en utkant ved verdens ende. Men det fattige folket som trasket rundt her oppe, så friheten som en nødvendighet. Vi har en bakgrunn som gjør at vi kan forstå og engasjere oss i den kamp det ukrainske folk står i.

Hva har vi kjært?

Biskopen viser til Paul Selmer i Sigrid Undseths roman «Gymnadenia», der hovedpersonen går fra å være fritenker til å bli troende katolikk. Som barn sang han og moren hver kveld «Alltid freidig når du går».

– Det er ikke så dumt om vi tok spørsmålet i den sangen på alvor. Hva er det jeg har kjært? Hvilken vei går jeg på? Når man står ansikt til ansikt med en trussel, blir vi nødt til å spørre oss: Hva er kilden til vår trygghet? En trygghet som bærer, går ut på å ha mer enn reserver av ammunisjon. Vi må kjempe mot resignasjon og avmakt i den tilstand verden er i i dag. Vi kan lære mye av ukrainerne, mener biskop Erik Varden.