Del 7 av pavens katekeseserie: sorg

NTB_FMN6biwh4-4.jpg

TALER OM SORG: Pave Frans holder generalaudiensen i Vatikanet, onsdag 7. februar. Foto: NTB / Reuters, Remo Casilli

 

– Det finnes faktisk en sorg som hører med til det kristne livet, sier pave Frans i syvende del av katekeseserien om laster og dyder. – Men det finnes en annen type sorg som sniker seg inn i sjelen og kaster den ned i en tilstand av fortvilelse. Det er denne andre typen sorg som må bekjempes, legger han til. Det er en last hvor man finner en slags glede i mangelen på glede, og ofte inntar en bitter offerrolle.

 

Tekst og oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Det var som vanlig fullt med folk i pave Paul VI-salen i Vatikanet da pave Frans holdt sin ukentlige generalaudiens, onsdag den 7. februar 2024. Etter en lesning fra Salmenes bok (Sal 13,2–4; 6) på flere språk, fortsatte paven sin pågående katekeseserie om laster og dyder med det syvende foredraget i rekken. Denne gangen handlet det om sorg, som paven forklarte også kan være en last. Deretter kom pavens hilsener til pilegrimer og besøkende, før audiensen ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin.

 

Les mer

 

I en notis på Vatikanets nettside står det: Følgende tekst inneholder deler som ikke ble lest høyt, men som bør betraktes som om de var det.

 

Katekeseserie om laster og dyder

7. Sorg

 

Kjære brødre og søstre, god morgen!

I vår katekeseserie om laster og dyder skal vi i dag se på en ganske stygg last, nemlig sorg, forstått som sjelelig fortvilelse, en konstant lidelse som hindrer mennesket i å føle glede over sin egen eksistens.

Først og fremst er det viktig å merke seg at fedrene trakk en viktig distinksjon når det gjelder sorg. Det finnes faktisk en sorg som hører med til det kristne livet, og som med Guds nåde kan forvandles til glede. Den må selvsagt ikke avvises og er en del av omvendelsens vei. Men det finnes en annen type sorg som sniker seg inn i sjelen og kaster den ned i en tilstand av fortvilelse. Det er denne andre typen sorg som må bekjempes, resolutt og med alle krefter, fordi den kommer fra den onde. Dette skillet finner vi også hos Paulus, som skrev til korinterne: «En … sorg [etter Guds vilje] fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død» (2 Kor 7,10).

 

«Det er en nåde å sørge over sine egne synder, å minnes nådens stand som vi har falt fra, å gråte fordi vi har mistet den renheten Gud drømte om oss i.»

 

Det finnes derfor en vennlig sorg som fører oss til frelse. Tenk på den fortapte sønnen i lignelsen. Når han når dypet av sitt forfall, føler han stor bitterhet, og dette får ham til å ta til fornuft og bestemme seg for å vende hjem til sin far (jf. Luk 15,11–20). Det er en nåde å sørge over sine egne synder, å minnes nådens stand som vi har falt fra, å gråte fordi vi har mistet den renheten Gud drømte om oss i.

Men det finnes en annen sorg, som i stedet er en sjelelig lidelse. Den oppstår i menneskehjertet når et ønske eller håp forsvinner. Her kan vi vise til beretningen om Emmaus-disiplene i Lukasevangeliet. De to disiplene forlater Jerusalem med et skuffet hjerte, og de betror seg til den fremmede som på et tidspunkt følger dem: «Og vi som hadde håpet at det var han [Jesus] som skulle befri Israel!» (Luk 24,21). Sorgens dynamikk er knyttet til opplevelsen av tap, opplevelsen av savn. I menneskets hjerte oppstår det håp som noen ganger blir knust. Det kan dreie seg om ønsket om å eie noe som vi ikke får, men det kan også være noe viktig, for eksempel et følelsesmessig tap. Når dette skjer, er det som om menneskets hjerte faller ned fra et stup, og følelsene som føles er motløshet, svakhet i ånden, depresjon og angst. Vi går alle gjennom prøvelser som skaper sorg i oss, fordi livet får oss til å tenke på drømmer som så blir knust. I en slik situasjon er det noen som etter en tid med uro setter sin lit til håpet, mens andre velter seg i melankolien og lar den gro i hjertet. Er det noe å glede seg over? Se! Sorg er som nytelsen av ikke-nytelse; det er som å ta et bittert, bittert, bittert godteri, uten sukker, ubehagelig, og suge på det godteriet. Sorg er å glede seg over ikke-glede.

 

«Visse former for bitterhet, der en person alltid har et krav i tankene som får ham eller henne til å ta på seg offerrollen, skaper ikke et sunt liv i oss, for ikke å snakke om et kristent liv. Det finnes noe i alles fortid som trenger å leges.» 

 

Munken Evagrius forteller at alle laster har som mål å gi glede, uansett hvor kortvarig den måtte være, mens tristhet har det motsatte som mål: å lulle seg inn i en endeløs sorg. Visse langvarige sorger, der en person fortsetter å utvide tomrommet etter en som ikke lenger er der, hører ikke hjemme i et liv i Ånden. Visse former for bitterhet, der en person alltid har et krav i tankene som får ham eller henne til å ta på seg offerrollen, skaper ikke et sunt liv i oss, for ikke å snakke om et kristent liv. Det finnes noe i alles fortid som trenger å leges. Fra å være en naturlig følelse kan sorg bli til en ond sinnstilstand.

Sorgen er en utspekulert demon. Ørkenfedrene beskrev den som en orm i hjertet, som eroderer og uthuler verten sin. Dette er et godt bilde, det får oss til å forstå. En orm i hjertet som fortærer og uthuler verten sin. Vi må vokte oss for denne sorgen, og tenke at Jesus gir oss oppstandelsens glede. Men hva skal jeg gjøre når jeg er trist? Stopp opp og tenk: Er dette en god sorg? Er det en sorg som ikke er så god? Og reagér i henhold til sorgens natur. Glem ikke at sorg kan være en veldig dårlig ting som fører oss til pessimisme, som fører oss til en selviskhet som det er vanskelig å kurere.

 

«Kirken rår over gleden, over all den glede som er skjenket vår sørgelige verden. Det dere har gjort mot den, det har dere gjort mot gleden.»

Georges Bernanos, En Landsbyprests dagbok, s. 19

 

Brødre og søstre, vi må vokte oss for denne sorgen og tenke at Jesus gir oss oppstandelsens glede. Selv om livet kan være fullt av motsetninger, av skuffede ønsker, urealiserte drømmer og tapte vennskap, kan vi takket være Jesu oppstandelse tro at alt vil bli frelst. Jesus stod opp igjen ikke bare for seg selv, men også for oss, for å forløse all den lykke som har forblitt uoppfylt i våre liv. Troen fordriver frykten, og Kristi oppstandelse fjerner tristhet som steinen fra graven. Hver dag som kristen er en øvelse i oppstandelse. Georges Bernanos lar sognepresten i Torcy si dette i sin berømte roman En landsbyprests dagbok: «Kirken rår over gleden, over all den glede som er skjenket vår sørgelige verden. Det dere har gjort mot den, det har dere gjort mot gleden.» Og en annen fransk forfatter, Léon Bloy, har etterlatt oss denne vidunderlige setningen: «Det finnes bare én sorg, … å ikke være hellig.» Måtte den oppstandne Jesu Ånd hjelpe oss til å beseire sorg med hellighet.

 

Spesielle hilsener

Jeg ønsker de engelsktalende pilegrimene og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt gruppene fra England, Danmark, Malta og USA, hjertelig velkommen. Jeg påkaller vår Herre Jesu Kristi glede og fred over dere alle og deres familier. Gud velsigne dere!

 

Sammendrag av Den hellige fars ord

Kjære brødre og søstre! I vår katekese om dyder og laster retter vi nå oppmerksomheten vår mot åndelig sorg. Paulus snakker om en «guddommelig sorg» og en «verdslig sorg» (2 Kor 7,10). Førstnevnte fører til omvendelse, gjør oss i stand til å holde fast ved håpet og fører derfor til glede. Den sistnevnte er et resultat av knuste håp og skuffelser som tærer på sjelen i form av motløshet og tristhet. I motsetning til de fleste laster som søker flyktige gleder, hengir tristheten seg til å velte seg i sorg, noe som hindrer åndelig vekst. Som en motgift mot denne typen fortvilelse anbefalte ørkenfedrene å omfavne Kristi oppstandelse, for den oppstandne Jesus forløser all den lykke som har forblitt uoppfylt i våre liv. Måtte troen fordrive frykten, og Kristi oppstandelse fjerne tristheten som steinen foran graven.

 

Her kan du se katekesen

 

Les mer