De ulike møtene mellom den oppstandende Herre og disiplene, samt Den Hellige Ånds komme på pinsedag, befestet disiplene i troen på Jesus fra Nasaret og trygget deres freidige forkynnelse av Ham som er «veien, sannheten, og livet» (Joh 14.6). Disiplene, utsendt med Herrens myndighet som Hans apostler, ved deres eksempel og deres undervisning sammenkalte stadig flere disipler inn i Guds folk. Disse, forteller Apostlenes gjerning, «fortsatte trofast å følge apostlenes undervisning, og trofast tok de også del i fellesskapet, i brødsbrytelsen og i bønnene» (Apg 2.42).
Med andre ord, disiplene ble holdt sammen i disippelskaren (fellesskapet), i sakramentene (brødsbrytelsen), og i troens feiring (bønnene).
Dagens evangelietekst
Om aftenen samme dag, den første dag i uken, hadde disiplene stengt dørene der hvor de holdt til, av frykt for jødene. Da trådte Jesus inn i kretsen og sa: «Fred være med dere!» Og i det samme viste han dem sine hender og sin side. Ved synet av Herren ble disiplene inderlig glade.
Atter sa da Jesus til dem: «Fred være med dere. Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.» Som han sa dette, åndet han på dem, og la til: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.»
Thomas (også kalt Didymos), en av de tolv, hadde ikke vært sammen med dem da Jesus kom. Da nå de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren, svarte han dem: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.»
Åtte dager etter var disiplene atter sammen innendørs, og Thomas var til stede. Dørene var stengt, men Jesus kommer og trer inn i kretsen, og sier: «Fred være med dere.» Og så sier han til Thomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side. Og vær ikke lenger vantro, men troende.»
Da utbrøt Thomas: «Min Herre og min Gud!»
Jesus sier: «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se.»
Også mange andre jærtegn gjorde Jesus for sine disiplers øyne, ting som ikke er nevnt i denne bok. Men det som her er fortalt, er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og så ved troen eie livet i hans navn.
Kjære troende,
i denne hellige messe, på påskens oktavdag, blir en gruppe døpte kristne innlemmet i den katolske Kirkes fulle fellesskap. Eller, som vi vanligvis sier: de «konverterer» til den katolske tro.
Videre vil de motta konfirmasjonens og nattverdens sakramenter, og dermed fullføre innvielsen i det kristne liv. De tre innvielsessakramenter, som så tydelig tar plass i denne messen, vitnes det også til i kollektbønnen, som refererer til «dåpen som gjorde oss rene, Ånden som vi ble gjenfødt ved, og blodet som virket til vår frelse».
Be for våre konveritter, våre nye brødre og søstre! I denne messe og i tiden som kommer! Ta vare på dem og støtt dem i deres forsetter om å leve som katolske kristne.
Kjære «konvertitter»,
dere har, etter bønn og moden overveielse, etter en grundig innføring i den katolske tro, og etter å ha tatt opp et katolske trosliv og regelmessig gått til søndagsmesse, bedt om å bli innlemmet i Kirkens fulle fellesskap. Deres lærere og prester har støttet deres vei så langt og deres forespørsler.
Mitt brev til dere, og til alle konvertitter, inneholder følgende en setning jeg ønsker å understreke:
«Til Kirkens fullstendige fellesskap hører de døpte som er, i tråd med den hellige Robert Bellarmins lære, forenet med Kirken ved de tre enhetsbånd: trosbekjennelsen, sakramentene, og kirkelig forvaltning (se LG 14)».
Med reformasjonen som bakgrunn og stridighetene om hvem som tilhørte Kirken, skrev den hellige Robert Bellarmin – jesuitt, kardinal, helgen og kirkelærer – verket Om den militante kirke.
I denne tekst fremsetter han de tre enhetsbåndene som skillet mellom de døpte som tilhører Kirkens fullstendige fellesskap og de som ikke gjør det. Nå er det nærliggende å spørre hvilken rolle denne motreformatoriske lære spiller i dagens katolske Kirke. Svaret er enkelt: Det annet vatikankonsil (i den dogmatiske konstitusjon om Kirken, Lumen gentium), Den katolske kirkes katekisme, og Den kanoniske lovbok – kirkeretten – gjentar de tre enhetsbånd som markører for Kirken og den kirkelige tilhørighet. Med andre ord, Kirken av i dag – i tre autoritative tekster – ser hen til disse tre enhetsbånd som uttrykk for å tilhøre og høre hjemme i Den katolske Kirke.
Så, hva er disse tre enhetsbånd?
Det første bånd er «trosbekjennelsen». Eller, mer utfyldig: bekjennelsen av hele den katolske tro. Det går et skille, derfor, mellom dem som fremsier alt det den katolske Kirke forkynner og lærer, og de som ikke gjør det. Derfor avkreves det av konvertitter at de først fremsier trosbekjennelsen, vanligvis den bekjennelse som konsilet i Nikea utarbeidet og konsilet i Konstantinopel ferdigstilte, og så i Kirkens midte gjør kjent: «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».
Det andre bånd er «sakramentene». Eller, mer utfyldig: livet preget, styrket, trøstet, og ledet av de syv sakramenter – frelses- og nådemidlene – innstiftet av Vår Herre Jesus Kristus. Det går et skille, derfor, mellom dem som tror på, forberedes til og mottar, og gjennom hele livet tar del i de syv sakramenters fellesskap. Derfor er konversjonen til den katolske tro sterkt preget av sakramentene, av at de som trer inn i fullt fellesskap forberedes til og mottar de sakramenter de tidligere ikke har blitt forettet. For de fleste konvertitter betyr dette skriftemål, konfirmasjon, og nattverd. Den sanne tro og den nye pakts sakramenter hører nøye sammen. Det er nødvendig å bekjenne den sanne tro, og derfor også tro på sakramentene (og alt det innebærer) for å motta dem i vår Kirke.
Det tredje bånd er den «kirkelige forvaltning» eller «ledelse». Eller, mer utfyldig: å høre inn under de hyrder som står i apostlenes sted, og dermed leder, veileder, lærer, og – veiledet av Den Hellige Ånd – beslutter i vår Kirke. Enhver katolikk er underlagt den romerske pave, den hellige Peters etterfølger og bør be for ham og hans gjerning. Jeg erkjenner også med glede at praksisen med et kort hodebøy da pavens navn nevnes i messen sprer om seg i vårt bispedømme. Videre er alle i Kirkens fulle fellesskap underlagt en biskop, lokalkirkens hyrde. Selv om det er mitt ansvar å utlegge hvordan enheten med meg skal komme til uttrykk, og hva som vil stå den imot, ber jeg dere søke veiledning her hos våre prester – hvis enhet med meg står fast.
Kjære alle sammen,
da jeg selv ble opptatt i den katolske Kirkes fulle fellesskap fikk jeg brev fra biskop Gerhard Schwenzer. Jeg husker et poeng biskop Schwenzer gjorde, og som jeg gjentar i dag: Kirken er, i tillegg til et trosmysterium, en institusjon og fellesskap av mennesker. Med dette følger det at ikke alt perfekt og feilfritt. Derfor, vær tålmodige med Kirken og vær tålmodige med deres brødre og søstre i Kirken, og med Kirkens hyrder.
La meg legge til to poeng:
Først, Kirken trenger dere. Ikke fordi dere er bedre enn andre, men fordi Kirken trenger alle hennes troende – til å ta aktivt del i evangeliseringen, i barmhjertighetsgjerningene, og til å bygge våre menigheter.
Så, og med dette avslutter jeg: å være kristen, å være katolikk er ikke et øyeblikks opplysning, en liturgis storhet, eller en åndelig 60-meter. Å underkaste seg den sanne tro, leve i de hellige sakramenter, og hyrdes av apostlenes etterfølgere er et krevende maratonløp. Ta det derfor med ro! Bygg et katolsk liv og en katolsk praksis, steg for steg, forsiktig og ved hjelp av Kirken og hennes lemmer. Og gled dere: I himmelen står Olav den Hellige å ber for dere og for oss ved Guds trone. Det Gud har begynt i dere, måtte han ved forsynet føre til fullendelse!
Søndag 13. april 026
Biskop Fredrik Hansen
Oslo
