Søndag 19. april var evangelieteksten:
Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. […]
Her følger hele prekenen:
Kjære brødre og søstre,
Med hjertet fullt av takknemlighet feirer jeg eukaristien midt blant dere. Jeg takker Gud for denne gaven, og jeg takker dere for den festlige mottagelsen!
På denne tredje søndagen i påsketiden har Herren talt til oss gjennom evangelieteksten om Emmaus-disiplene (jf. Luk 24,13–35 fra Bibel 2024). La dette livets Ord opplyse oss.
På vei til Emmaus
Med sårede og triste hjerter, er to av Herrens disipler på vei fra Jerusalem til landsbyen sin, Emmaus. De hadde sett ham dø, denne Jesus som de hadde satt sin lit til og som de hadde fulgt, og nå vender de hjem, skuffede og nedslåtte. Underveis «snakket de om alt det som var skjedd» (vers 14). De har behov for å snakke om det, for å fortelle hverandre hva de hadde sett, for å dele det de hadde opplevd. Men de risikerte da å forbli fanget i smerten og lukket for håpet.
Angola trenger biskoper, prester, misjonærer, ordensfolk og legfolk som i sitt hjerte bærer ønsket om å bryte sitt eget liv og gi det til hverandre, om å engasjere seg i gjensidig kjærlighet og tilgivelse, om å bygge rom for søskenskap og fred, om å utøve barmhjertighets- og solidaritetsgjerninger mot de mest trengende.
Angolas smertefulle historie
Brødre og søstre,
i denne første delen av evangelieteksten ser jeg gjenspeilet historien til Angola, dette vakre og sårede landet, som hungrer og tørster etter håp, fred og søskenskap. Disiplenes samtale underveis når de motløst tenker tilbake på det som er skjedd deres Mester, får en nemlig til å tenke på den smerte som har preget deres land: en lang borgerkrig som har etterlatt seg spor av fiendtligheter og splittelser, sløsing med ressurser og fattigdom.
Motløse som Emmaus-vandrerne
Når man i lang tid lever midt i en historie så preget av smerte, risikerer man det samme som Emmaus-disiplene: å miste håpet og bli lammet av motløshet. De slutter ikke å gå, men de sitter fortsatt fast i det som var skjedd tre dager tidligere, da de så Jesus dø; de snakker med hverandre, men ser ingen utvei; de fortsetter å snakke om det som var skjedd, med trettheten hos dem som ikke vet hvordan de skal begynne på nytt, eller om det i det hele tatt er mulig.
Forbli tro mot Kirkens lære, stol på deres hyrder og hold blikket festet på Jesus, som viser seg særlig i ordet og i eukaristien.
Men Herren lever, han er her!
Kjære dere,
også til oss i dag er Herrens gode budskap dette: Han lever, han stått opp og vandrer ved vår side på lidelsens og bitterhetens vei. Han åpner våre øyne for at vi skal kunne erkjenne hans virke og gir oss nåden til å starte på nytt og igjen bygge en fremtid.
Han brøt brødet og de kjente ham igjen
Herren slår følge med de to skuffede disiplene, som har mistet håpet, og hjelper dem, som deres reisefelle, å sette sammen bitene av denne historien, å se hinsides smerten, å oppdage at de ikke er alene på veien, og at en fremtid venter dem – med kjærlighetens Gud. Og når han blir værende for å spise sammen med dem, setter seg til bords og bryter brødet, da «ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen» (vers 31).
Han er ved vår side, men vi må gå selv
Her er også for oss, for dere, kjære angolanske brødre og søstre, veien til en ny begynnelse opptrukket: på den ene side vissheten om at Herren ledsager oss og har medlidenhet med oss, på den andre side det engasjementet som han krever av oss.
Forbli tro mot Kirkens lære
Vi erfarer Herrens nærvær særlig i vårt forhold til ham, i bønnen, i lyttingen til hans ord som får vårt hjerte til å brenne, som hos de to disiplene, og fremfor alt i feiringen av eukaristien. Det er her vi møter Gud. Derfor er det alltid nødvendig å være årvåkne overfor former for tradisjonell religiøsitet, som uten tvil hører til røttene til deres kultur, men som samtidig innebærer en fare for å skape uklarhet og for å blande magiske og overtroiske elementer som ikke er til hjelp i deres åndelige vandring. Forbli tro mot Kirkens lære, stol på deres hyrder og hold blikket festet på Jesus, som viser seg særlig i ordet og i eukaristien. I begge erfarer vi at den oppstandne Herren vandrer ved vår side, og forent med ham overvinner også vi døden som omgir oss og leve som oppstandne.
Se Jesus i all selvhengivelse
Til denne vissheten om at vi ikke er alene underveis, kommer også en raus innsats som kan lindre sårene og tenne håpet på nytt. For om de to fra Emmaus kjente igjen Jesus da han brøt brødet for dem, betyr det at også vi må kjenne ham igjen slik: ikke bare i eukaristien, men overalt der et liv blir til brød som brytes, overalt der noen gir seg hen som en gave av medlidenhet, slik som han.
Angola trenger en «oppegående» Kirke
Deres lands historie, de vanskelige konsekvensene som dere fortsatt må bære, de sosiale og økonomiske problemene og de forskjellige formene for fattigdom krever en Kirke, som vet å gå sammen med dere underveis og som vet å høre ropet fra sine barn. En Kirke som med ordets lys og eukaristiens næring vet å gi nytt liv til håp som er gått tapt. En Kirke bestående av mennesker som dere, som gir seg selv slik Jesus bryter brødet for de to Emmaus-disiplene. Angola trenger biskoper, prester, misjonærer, ordensfolk og legfolk som i sitt hjerte bærer ønsket om å bryte sitt eget liv og gi det til hverandre, om å engasjere seg i gjensidig kjærlighet og tilgivelse, om å bygge rom for søskenskap og fred, om å utøve barmhjertighets- og solidaritetsgjerninger mot de mest trengende.
Ett legeme og én ånd
Ved den oppstandne Kristi nåde kan vi bli dette brødet som er brutt og som forvandler virkeligheten. Og slik som eukaristien minner oss om at vi er ett legeme og én ånd, forent med den ene Herre, kan og vil også vi bygge et land der de gamle splittelsene er overvunnet for alltid, der hatet og volden er borte, der korrupsjonens sår blir helbredet gjennom en ny rettferdighetens og delingens kultur. Bare slik vil en fremtid med håp være mulig, særlig for de mange unge som har mistet håpet.
Gjensidig nærhet og bønn
Kjære dere,
i denne vandringen kan dere regne med pavens nærhet og bønn. Men også jeg vet at jeg kan regne med dere, og det takker jeg dere for! Jeg ber jomfru Maria, Vår frue av Muxima, alltid beskytte og gå i forbønn for dere, må hun alltid støtte dere i troen, håpet og kjærligheten.
Se søndagsmessen i Angola
