Den katolske kirkes katekisme

III. Ekteskapelig kjærlighet

2360. (1601) Seksualiteten er rettet mot mannens og kvinnens kjærlighet i ekteskapet. I ekteskapet blir ektefellenes kroppslige fortrolighet tegn og pant på åndelig fellesskap. Ekteskapsbåndet mellom døpte helliges av sakramentet.

2361. (1643, 2332, 1611) "Seksualiteten, hvor mann og kvinne hengir seg til hverandre ved handlinger som er særegne for ektefeller og bare for dem, er ikke noe rent biologisk, men angår det innerste i mennesket. Den fullbyrdes ikke på sant menneskelig vis hvis den ikke er fullt ut del av den kjærlighet mann og kvinne lover hverandre inntil døden":478

Tobias stod da opp og sa til Sara: "Stå opp, min kjære, og la oss påkalle vår Herre og bønnfalle ham om å vise nåde og bevare oss." Sara stod opp, og de begynte å be om at Herren måtte bevare dem. Tobias bad slik: "Lovet være du, våre fedres Gud (...). Det var du som skapte Adam og gav ham hans hustru Eva som hjelper og støtte. Menneskeslekten stammer fra dem. Det var du som sa: "Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper, en som er hans like." Nå tar jeg denne min kjære til hustru, ikke av uren lyst, men av et udelt hjerte. Jeg ber deg, vis din miskunn mot meg og mot henne, og la oss eldes sammen." Så sa de begge: "Amen, amen!" og gikk til sengs for natten (Tob 8, 4-9).

2362. "De handlinger som fullbyrder ektefellenes intime og kyske forening, er moralsk positive og verdifulle. Når de utføres på en sant menneskelig måte, uttrykker og styrker de den berikende gave ektefellene gir hverandre i glede og takknemlighet, nemlig seg selv".479 Seksualiteten er en kilde til glede og nytelse:

Skaperen har selv (...) ordnet det slik at ektefellene i denne [forplantnings]funksjonen føler nytelse og tilfredsstillelse for kropp og sinn. Derfor gjør ikke ektefellene galt i å søke slik nytelse og glede seg ved den. De tar imot hva Skaperen har bestemt for dem. Allikevel må ektefellene vite å holde seg innenfor grensene av sant måtehold.480

2363. Ved ektefellenes forening fullbyrdes ekteskapets dobbelte målsetning: ektefellenes eget vel og videreføring av liv. Man kan ikke skille disse to betydninger eller verdier ved ekteskapet fra hverandre uten å endre parets åndelige liv og sette ekteskapets vel og familiens fremtid i fare.

Mannens og kvinnens kjærlighet i ekteskapet er derfor underlagt det dobbelte krav om trofasthet og fruktbarhet.

Trofasthet i ekteskapet (1646-1648)

2364. (1603, 1615) Et ektepar danner et "intimt samliv i kjærlighet, som Skaperen er opphav til og lovgiver for. Det oppstår ved ektepakten, det vil si et ugjenkallelig personlig samtykke".481 Begge hengir seg til hverandre på en ugjenkallelig og fullstendig måte. De er ikke lenger to, men utgjør fra nå av ett legeme. Den ektepakt ektefolkene frivillig slutter, forplikter dem til å bevare den én og uoppløselig.482 "Det som Gud da har sammenføyd, det har mennesket ikke lov til å adskille" (Mark 10, 9).483

2365. (1640) Trofasthet er uttrykk for ordholdenhet. Gud er trofast. Ekteskapets sakrament fører mann og kvinne inn i Kristi trofasthet mot Kirken. Ved ekteskapelig kyskhet vitner de om dette mysterium for verden.

St. Johannes Krysostomos foreslår for unge ektemenn å tale til sine hustruer på følgende måte: "Jeg tok deg i mine armer; jeg elsker deg, du betyr mere for meg enn mitt eget liv. For dette liv er ingenting, og det er min inderligste drøm å tilbringe det sammen med deg på en slik måte at vi kan være visse på å ikke skilles ad i det liv vi har i vente (...). Jeg setter din kjærlighet høyere enn alt, og ingenting ville være verre for meg enn ikke å ha de samme tanker som deg".484

Fruktbarhet i ekteskapet (1652-1653)

2366. Fruktbarhet er en gave, et mål for ekteskapet, for ekteskapet er fruktbart av natur. Barnet kommer ikke utenfra og inn i ektefellenes kjærlighet til hverandre; det springer ut fra selve hjertet i den gjensidige hengivelse som det er en frukt og en fullbyrdelse av. Slik har det seg at Kirken, som "tar parti for livet",485 lærer at "enhver ekteskapelig handling må i seg selv være åpnet mot videreføring av liv".486 "Denne læren, som flere ganger er blitt fremlagt av læreembedet, er grunnet i den uoppløselige forbindelse Gud har villet, og som mennesket etter egen vilje ikke kan bryte, mellom de to betydninger av den ekteskapelige handling: forening og forplantning".487

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

2367. (2205) Ektefellene, kalt som de er til å gi opphav til liv, tar del i Guds skaperkraft og farskap.488 "I den oppgave de har til å videreføre slekten og oppdra nye mennesker, noe som må betraktes som deres særlige ansvar, vet ektefellene at de er Guds, Skaperens, medarbeidere og likesom Hans talerør. Derfor skal de utføre dette oppdrag med menneskelig og kristen ansvarsbevissthet".489

2368. En spesiell side ved dette ansvaret angår befruktningsregulering. Av rettmessige årsaker kan ektefellene ønske en viss avstand mellom barnefødslene. Det påligger dem å etterprøve hvorvidt dette ønsket springer ut av egoisme, og om det er i samsvar med foreldreansvar og tilbørlig storsinn. Dessuten må de tilpasse sin handlemåte etter de objektive moralkriterier:

Når man prøver å forene kjærlighetens krav med det forsvarlige antall barn, så skal ikke dette, moralsk sett, bare vurderes ut fra ektefellenes oppriktighet og deres motiver, men dette forhold bør også bedømmes ut fra objektive kriterier som i sin tur grunner seg på hva mennesket og dets handlinger egentlig er. Disse kriterier bygger på en rett forståelse av alt hva ektefellenes gjensidige hengivelse og en menneskeverdig frembringelse av nytt liv innebærer i en sammenheng av sann kjærlighet. Og dette lar seg ikke gjøre uten at ektefellene oppriktig besinner seg på et rent og menneskelig seksualliv.490

2369. "Det er ved å ivareta disse to vesentlige sider, samliv og forplantning, at den ekteskapelige handling fullt ut bevarer sin mening som gjensidig og sann kjærlighet og sin innordning under menneskenes meget høye kall til å være foreldre".491

2370. Avhold i perioder, fødselsreguleringsmetoder bygget på egenobservasjon og bruk av ufruktbare perioder492 er i samsvar med objektive moralkriterier. Slike metoder respekterer ektefellenes kropp, oppmuntrer til ømhet dem imellom og fremmer utviklingen av sann frihet. Derimot er "enhver handling" i seg selv dårlig "som, enten i forkant av den ekteskapelig handling, eller i løpet av den, eller under utviklingen av dens naturlige følger, har som mål eller middel å umuliggjøre forplantning":493

I en handling som uttrykker gjensidig og full hengivelse fra ektefellenes side, betyr bruk av befrukningshindrende midler at det i virkeligheten ikke lenger dreier som om å gi seg helt til hverandre. Av dette følger ikke bare at man positivt nekter å åpne seg for videreføring av liv, men den indre sannhet i det ekteskapelig samliv forfalskes fordi det skal være hengivelse av hele personen. Denne antropologiske og moralske forskjell mellom kunstige befruktningshindrende midler og bruk av periodiske rytmer bærer i seg to oppfatninger av mennesket og den menneskelige seksualitet som gjensidig utelukker hverandre.494

2371. (1703) "Måtte alle innse at menneskelivet og det oppdrag å gi det videre, ikke bare angår denne verden og ikke lar seg måle eller forstå ut fra denne verden alene, men alltid må sees i forhold til menneskets evige bestemmelse".495

2372. (2209) Staten har ansvaret for borgernes velferd. Derfor har den rett til å gripe inn for å påvirke befolkningsstrukturen. Den kan gjøre det gjennom objektiv og respektfull informasjon, men absolutt ikke ved autoritære tvangsmidler. Staten har ikke lov til å sette seg i ektefellenes sted, for det er de som er de første ansvarlige for forplantning og barneoppdragelse.496 Staten har ingen rett til å ta i bruk tiltak som strider mot moralloven.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Barn er en gave

2373. Den Hellige Skrift og Kirkens tradisjonelle praksis ser store familier som et tegn på Guds velsignelse og foreldrenes storsinn.497

2374. (1654) Ektepar som oppdager at de er ufruktbare, rammes av stor lidelse. "Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort..." (Gen 15, 2.) "La meg få barn! Ellers dør jeg," roper Rakel til Jakob, sin mann (Gen 30, 1).

2375. (2293) Forskning for å avhjelpe sterilitet hos mennesker bør oppmuntres, på betingelse av at den står "i menneskets tjeneste, tjener dets umistelige rettigheter, dets sanne og hele vel, i samsvar med Guds plan og vilje".498

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på "eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre".499

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den "legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles".500 "Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (...) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet".501

2378. Å få barn er ikke en rett, det er en gave. "Ekteskapets fremste gave" er et menneske. Barnet kan ikke betraktes som et stykke eiendom, noe som ville følge av en påstått "rett til barn". På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter: retten til "å være frukt av foreldrenes særlige ekteskapelige handling, og også retten til å bli respektert som menneske fra unnfangelsesøyeblikket av".502

2379. Evangeliet viser at sterilitet ikke utelukkende er et onde. Ektepar som, etter å ha prøvd alt det legevitenskapen rettmessig kan tilby, lider av sterilitet, må forene seg med Kristi kors som er kilden til all åndelig fruktbarhet. De kan vise storsinn ved å adoptere barn som er blitt forlatt, eller ved å utføre krevende former for tjeneste overfor andre mennesker.

IV. Krenkelse av ekteskapets verdighet

2380. (1611) Ekteskapsbrudd. Dette ordet betegner utroskap i ekteskapet. Når to partnere, hvorav minst den ene er gift, inngår selv en kortvarig seksuell forbindelse, begår de ekteskapsbrudd. Kristus fordømmer ekteskapsbrudd, om så bare i form av begjær.503 Det sjette bud og Det Nye Testamente har absolutt forbud mot ekteskapsbrudd.504 Profetene fordømmer det som alvorlig. I ekteskapsbrudd ser de et bilde på avgudsdyrkelsens synd.505

2381. (1640) Ekteskapsbrudd er en urett. Den som begår det, bryter det han eller hun har lovet. Det krenker det pakttegn ekteskapsbåndet er, krenker den andre ektefellens rettigheter, og skader ekteskapet som institusjon ved å bryte den avtalen som ligger til grunn for det. Det bringer den menneskelige forplantning og barnas ve og vel i fare fordi de trenger et stabilt og trygt forhold mellom foreldrene.

Skilsmisse

2382. (1614) Herren Jesus fremhevet Skaperens opprinnelige hensikt som var at ekteskapet skulle være uoppløselig.506 Han opphever de innrømmelser som hadde sneket seg inn i den gamle lov.507

Mellom døpte "kan et inngått og fullbyrdet ekteskap ikke oppløses av noen menneskelig makt og ikke av noen som helst grunn, med unntak av døden".508

2383. (1649) Separasjon med bibeholdelse av ekteskapsbåndet kan tillates i visse tilfeller som er forutsett i den kanoniske rett.509

I fall sivil skilsmisse er den eneste måten å sikre visse lovlige rettigheter på, omsorg for barn eller sikring av arv, kan dette tolereres uten å utgjøre noen moralsk synd.

2384. (1650) Skilsmisse er en alvorlig overtredelse av naturloven. Den søker å bryte den avtale ektefolkene frivillig har inngått om å leve sammen inntil døden. Skilsmisse krenker den frelsens pakt det sakramentale ekteskap er tegn på. Å inngå nytt ekteskap, selv om dette er anerkjent av den sivile lovgivning, gjør bruddet enda verre: den gjengifte ektefelle befinner seg da i offentlig og vedvarende ekteskapsbrudd:

Dersom mannen etter å ha skilt seg fra sin hustru går til en annen kvinne, blir han ekteskapsbryter fordi han forleder kvinnen til ekteskapsbrudd; og den kvinne som bor sammen med ham, er ekteskapsbryter fordi hun har trukket en annen kvinnes ektemann til seg.510

2385. Skilsmisse er også umoralsk på grunn av den uorden den skaper i hjem og samfunn. Slik uorden fører alvorlig skade med seg: for den forlatte ektefellen; for barna, traumatiserte av at foreldrene har gått fra hverandre og ofte dradd mellom dem; ved sin smittevirkning som gjør skilsmisse til en sann pest for samfunnet.

2386. (1640) Det kan forekomme at en av ektefellene er det uskyldige offer i en sivil skilsmissedom; vedkommende bryter da ikke moralbudet. Det foreligger betydelig forskjell mellom en ektefelle som ærlig har forsøkt å forbli trofast mot ekteskapets sakrament og som blir urettferdig forlatt, og den som ved alvorlig synd ødelegger et kanonisk gyldig ekteskap.511

Andre krenkelser av ekteskapets verdighet

2387. (1610) Man kan forstå det dramatiske i at en som ønsker å omvende seg til Evangeliet, ser seg nødt til å sende fra seg én eller flere koner som han gjennom en årrekke har levd i ekteskap med. Flergifte er imidlertid ikke i samsvar med moralloven. Det "står i radikal motsetning til det ekteskapelige fellesskap: det benekter i virkeligheten direkte Guds plan slik den ble åpenbart for oss i opphavet; det strider mot mannens og kvinnens personlige likestilling, de som i ekteskapet hengir seg til hverandre i udelt kjærlighet som dermed er én, til utelukkelse av andre".512 En tidligere polygam kristen har alvorlig plikt til å overholde de forpliktelser han har påtatt seg overfor sine tidligere hustruer og sine barn.

2388. (2356, 2207) Blodskam (incest) betegner seksuelle forhold mellom slektninger eller inngiftede innenfor den nære slektskapsgrad hvor loven forbyr ekteskap.513 St. Paulus tordner mot slik særlig alvorlig synd: "Man hører om at usedeligheten trives blant dere (...). Det går jo så langt at en av dere lever med sin stemor! (...) forenet i vår Herre Jesu Kristi kraft, skal vi overgi denne mann til Satan, for at hans legeme skal gå under...".514 Incest forderver familieforholdene og betyr et tilbakefall til et dyrisk stadium.

2389. (2285) Til incest kan man også henregne voksnes seksuelle misbruk av barn eller unge som er blitt betrodd i deres varetekt. Synden blir da dobbelt stor ved det anstøtelige angrep på de unges fysiske og moralske integritet, noe som merker dem for livet, og ved brudd på oppdrageransvaret.

2390. (1631, 2353, 1385) Det foreligger samboerskap når en mann og en kvinne nekter å gi en forbindelse som innebærer seksuell intimitet, juridisk og offentlig status.

Man spør seg dessuten: hva kan meningen være med et forhold hvor partene ikke forplikter seg overfor hverandre, og dermed gir til kjenne mangel på tillit til den andre, til seg selv og til fremtiden?

Uttrykket samboerskap dekker ulike forhold: konkubinat, fornektelse av ekteskapet som sådant, mangel på evne til å binde seg forpliktende og på lang sikt.515 Alle slike forhold krenker ekteskapets verdighet; de ødelegger selve begrepet familie; de svekker meningen med trofasthet. De strider mot moralloven: den seksuelle handling skal bare finne sted innenfor ekteskapet; utenfor ekteskapet utgjør den alltid en alvorlig synd og utelukker fra den sakramentale kommunion.

2391. (2364) I dag er det mange som krever rett til en slags "ekteskap på prøve", i tilfeller hvor det foreligger hensikt om å gifte seg. Uansett hvor fast et forsett de har som gir seg inn i forhastede seksuelle forhold, "er ikke disse i stand til å sikre et oppriktig og trofast mellommenneskelig forhold mellom en mann og en kvinne, og særlig beskytter det dem ikke mot innfall og påfunn".516 Legemlig forening er bare moralsk tillatt når det foreligger et endelig livsfellesskap mellom mann og kvinne. Den menneskelige kjærlighet tåler ingen "forsøk". Den krever personenes fulle og endelige hengivelse til hverandre.517