Den hellige Efrem Syreren (~306-373)

Minnedag: 9. juni

nullKirkelærer

Den hellige Efrem Syreren (Ephraem, Ephraim, Afrem; syr: Mār Aprêm Sûryāyâ; gr: Ἐφραίμ ὁ Σῦρος; lat: Ephraem Syrus) ble født rundt 306 i Nisibis i Mesopotamia (Øst-Syria – i dag Nusaybin i Tyrkia, på grensen til Syria), i den romerske provinsen Mesopotamia, som var kommet på romerske hender først i 298. Det vi vet om ham, er historisk sett temmelig omstridt. For eksempel sier tradisjonen at hans foreldre var kristne, men det er mer allment antatt at de var hedninger og at de slo hånden av sønnen da han ble døpt. Noen skriver at faren var hedensk prest for gudinnen Abnil eller Abizal, men denne teorien har mindre støtte nå. Uansett bakgrunn ble Efrem i alle fall døpt som attenåring i 324 etter å ha fått undervisning av den hellige biskop Jakob av Nisibis, byens andre biskop, som ble utnevnt i 308. Efrem skal fra ungdommen av ha vært sterkt influert av asketenes liv.

Efrem gikk på katedralskolen i Nisibis og året etter sin dåp skal han ha vært til stede på konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) som biskop Jakob av Nisibis’ ledsager. I 338 ble han viet til diakon, og biskopen utnevnte ham til lærer (syr: malp̄ānâ), en tittel som syriske kristne fortsatt har stor respekt for. Senere ble Efrem leder av katedralskolen i byen. Siden han er kjent som Efrem Diakonen, er det trolig at han aldri ble viet til prest, kanskje etter eget ønske. Noen skrifter som tillegges ham, tyder imidlertid på at han var prest. Biskopen benyttet seg av Efrems tjenester for å fornye det moralske livet til innbyggerne i Nisibis, spesielt under beleiringene i 338, 346 og 350. En av hans biografer forteller om at han ved en viss anledning forbannet de persiske hordene fra bymurene, hvorpå en sky av fluer og mygg slo seg ned på hæren til perserkongen Shapur (Sapor) II (310-79) og tvang den til å trekke seg tilbake.

nullEfrem begynte å skrive hymner og skrive Bibelkommentarer som en del av hans undervisningsembete. I sine hymner refererer han noen ganger til seg selv som en «gjeter» (‘allānâ), til sin biskop som «hyrden» (rā‘yâ) og til hans kommunitet som en «flokk» (dayrâ). Etter biskop Jakobs død i 338 hadde Efrem nær kontakt med de tre etterfølgende hierarkene. Han grunnla en teologisk skole i Nisibis, som i senere århundrer var senteret for lærdom i den syrisk-ortodokse kirke. I løpet av de neste tiårene utviklet han seg til berømt teologisk lærer og etterspurt rådgiver. Men tross populariteten var Efrem alltid beskjeden og tilbakeholden, jo større hans ry ble, jo mer trakk han seg tilbake.

I 337 døde keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), som hadde legalisert og fremmet praktiseringen av kristendommen i det romerske imperiet. Shapur II av Persia benyttet anledningen til å rette en rekke angrep inn i det nordlige romerske Mesopotamia. Nisibis ble beleiret i 338, 346 og 350. Under den første beleiringen krediterer Efrem biskop Jakob for å ha forsvart byen med sine bønner. Under den tredje beleiringen i 350 endret Shapur løpet for elven Mygdonius for å undergrave murene i Nisibis. Innbyggerne reparerte raskt murene, mens det persiske elefantkavaleriet ble sittende fast i den våte bakken. Efrem feiret det han så som byens mirakuløse redning i en hymne som portretterte Nisibis som å ligne på Noas Ark, som fløt mot redningen på flommen.

En viktig fysisk forbindelse til Efrems tid er baptisteriet i Nisibis. Inskripsjonen forteller at det ble bygd under biskop Vologeses i 359. Samme år angrep Shapur igjen. Byene rundt Nisibis ble ødelagt en etter en, og deres innbyggere ble drept eller deportert. Keiser Konstantius II (337-61) var ute av stand til å svare, og keiser Julian den frafalnes (361-63) felttog i 363 endte med at han ble drept i slag. Hans hær valgte Jovian (363-64) til ny keiser, og for å redde sin hær ble han tvunget til å overgi Nisibis til Persia senere i 363 og å tillate utvisningen av hele den kristne befolkningen.

nullPå grunn av kristenforfølgelsene som da raste i Persia, flyktet de fleste kristne til romersk område, og Efrem fulgte sitt folk. Han slo seg først ned i Beit-Garbaya, deretter i Amid og til slutt i 363 i Edessa (i dag Şanlıurfa i Sørøst-Tyrkia), hovedstaden i Osrhoene. Der tilbrakte han de resterende ti årene av sitt liv. I Edessa skal han ha blitt munk og bodd i en hule ved byen, hvor han levde et strengt liv, med bare litt byggbrød og grønnsaker som næring. Her skrev han størstedelen av sine åndelige verker. Han beskrives som «liten, skallet, skjeggløs, og med rynket og inntørket hud som et potteskår, hans kappe var skitten og bare filler, han gråt mye og lo aldri».

Det er riktignok ikke bevist om han virkelig selv levde som eneboer i ørkenen, for det var på den tid lite utbredt i Syria. Uansett levde han ikke som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, men kom ofte inn i byen for å preke. Han var en etterspurt rådgiver for biskop Barses. Edessas betydningsfulle teologiske skole var berømt, og også her var Efrem en etterspurt lærer og rådgiver, og en stor skare elever samlet seg om ham.

Edessa hadde alltid vært svært innflytelsesrik i den syriskspråklige verden, og byen var full av rivaliserende filosofier og religioner. Efrem kommenterte at ortodokse nikenske kristne ganske enkelt ble kalt «palutianere» i Edessa etter en tidligere biskop. Arianere, markionitter, manikeere, bardesanitter og ulike gnostiske sekter proklamerte seg selv som den sanne kirken. I denne forvirringen skrev Efrem en lang rekke hymner som forsvarte nikensk ortodoksi. En senere syrisk forfatter, Jakob av Serugh, skrev at Efrem han lærte opp et kor av kvinner til å synge hans hymner i kirken til syriske folketoner.

Efrem var svært belest og kjente de hellige skriftene bedre enn noen blant hans samtidige. Hans berømmelse skyldes hans skrifter, især hans metriske prekener beregnet til høytlesning og hans hymner til sang. Særlig hymnene var tenkt til allment bruk. De var av belærende karakter, ofte rettet mot lokale heretikere som spredte sin falske doktrine ved å synge dem til populære melodier. Ironisk nok var det altså av dem han lærte denne taktikken, som er et av hans største bidrag til Kirken. Han skrev egne tekster til de samme melodiene som kjetterne brukte. Hundrevis av hans hymner er bevarte, og noen av hans komposisjoner er innarbeidet i liturgien og brukes stadig mye i de syriske kirker, både de unerte og ortodokse. Han regnes som en av de største diktere i den syriske kirke.

nullHans ry bredte seg til den gresktalende verden allerede mens han levde. Han skrev kommentarer til et betydelig antall av de bibelske bøker og et personlig «testamente» (som imidlertid synes tillagt ham senere). Alle Efrems skrifter er i høystil, blomstrende i uttrykkene og fulle av billedspråk. Selv som teolog skrev han som en dikter. Denne teologiske poesien gjorde et mye dypere inntrykk på de orientalske kristne enn den strengt intellektuelle vestlige teologien. Han skrev om Jomfru Marias uplettede unnfangelse århundrer før dette ble et dogme i Kirken. Han kaller henne «den alltid rene, urørte og uplettede». Da man satte sammen liturgien for de nye Mariafestene, kunne man i rikt monn utnytte den kilden som Efrems skrifter utgjorde.

Efrem gikk så skarpt mot den sterkt utbredte arianske vranglære at han ble lagt for hat. Han måtte flykte for fiendene, og skal i 370 ha oppsøkt den hellige Basilios den store, biskop av Caesarea, selv om dette ikke er historisk bevist, men Basilios’ hellige bror Gregor av Nyssa priser ham panegyrisk som «et lys for hele den kristne verden». Etter at Efrem kom tilbake til Edessa etter besøket hos Basilios, opplevde han at den arianske keiser Valens i 372 omringet den katolske byen Edessa og ville tilintetgjøre den. Sult og sykdom herjet i byen, og den hellige diakonen brukte sine siste penger og krefter på å hjelpe de nødlidende. Blant annet organiserte han en hjelpetjeneste og sørget for 300 bårer for å bære de syke.

Han ble til slutt smittet av den herjende pesten. I mai 373 samlet han en siste gang sine disipler rundt seg, og han døde kort tid etter, den 9. juni 373 i Edessa. Datoen har vi fra en krønike som ble skrevet i Edessa rundt 450, mens andre kilder angir at han levde til 378 eller 379. Han ble båret uten pomp og prakt til «kirkegården for utlendinger» og gravlagt der. De armenske munkene i klosteret St Sergius i Edessa hevder å ha hans levninger.

Det er sikkert at Efrem mens han levde var svært innflytelsesrik blant de syriske kristne i Edessa og at hans minne ble æret av alle, ortodokse, monofysitter og nestorianere. Han kalles «Diakonen av Edessa», «Syrernes sol» og «Kirkens søyle», men den mest populære tittelen for Efrem hos både ortodokse og katolikker er «Den Hellige Ånds harpe» (lat: Cythara Spiritus Sancti; syr: Kenārâ d-Rûḥâ).

Ikon av St. Efrem (t.h.) sammen med St Georg (over) og St Johannes av DamaskusEnda mer ekstraordinær er hyllesten fra grekerne, som sjelden nevnte syriske forfattere. Tyve år etter Efrems død nevner den hellige Hieronymus ham i sin katalog over berømte kristne, Viri illustrissimi: «Efrem, diakon i Kirken i Edessa, skrev mange arbeider [opuscula] på syrisk og ble så berømt at hans skrifter leses offentlig i noen kirker etter Den hellige skrift. Jeg har lest på gresk et bind av ham om Den Hellige Ånd, og selv om det bare var en oversettelse, gjenkjente jeg i den mannens sublime ånd» (Hieronymus, Viri illustrissimi, 115). Theodoret av Kyrros priste også hans poetiske ånd og teologiske kunnskaper (Theodoret, Historia Ecclesiastica, IV, xxvi). Sozomen hevder at Efrem skrev 3 000 000 vers og gir oss navnene på noen av hans disipler, noen som forble ortodokse og andre som falt i heresi (Sozomen, Historia ecclesiastica, III, 16). Fra de syriske og bysantinske kirkene spredte Efrems berømmelse seg blant alle kristne. Han ble satt inn i Martyrologium Romanum, og i sine menologier og synaksarier ærer både russere, jakobitter, kaldeere, koptere og armenere den hellige diakonen fra Edessa.

Snart etter Efrems død begynte legendariske fortellinger om han liv å sirkulere. En av de tidligste «modifikasjonene» er påstanden om at Efrems far var en hedensk prest for Abnil eller Abizal. Denne legenden kan være anti-hedensk polemikk eller den kan reflektere hans fars status før han konverterte til kristendommen. Den andre legenden som er knyttet til Efrem er at han var en munk. I hans tid var klostervesenet i sin begynnelse i Egypt. Han synes å ha vært en del av «paktsønnene», en sammensveiset, urban kommunitet av kristne som hadde inngått en pakt om tjeneste og som avsto fra seksuell aktivitet. Noen av de syriske begrepene som Efrem brukte for å beskrive sin kommunitet, ble senere brukt for å beskrive monastiske kommuniteter, men påstanden om at han var en munk, er anakronistisk.

Senere hagiografer malte ofte et bilde av Efrem som en ekstrem asket, men han hadde en svært aktiv rolle, både innen sin kirkekommunitet og gjennom vitnesbyrd til dem utenfor den. Efrem æres som et eksempel på monastisk disiplin i den østlige kristenheten. I det østlige ortodokse hagiografiske vokabularet regnes Efrem som en «Ærverdig Far», det vil si en hellig munk.

Efrem er alltid blitt betraktet som en stor lærer i de syriske kirker, og mange av hans arbeider ble tidlig oversatt til gresk og armensk, mens oversettelser til latin først kom på 1730-tallet. Den 5. oktober 1920 proklamerte pave Benedikt XV (1914-22) ham som kirkelærer og skrev ham inn i den romerske kalenderen. Han er den eneste syrer som er utnevnt til kirkelærer. Fa 1920 til 1969 ble hans fest feiret den 18. juni, men etter kalenderreformen har han minnedag på sin angivelige dødsdato 9. juni (valgfri minnedag). Østkirken feirer imidlertid hans dødsdag på andre datoer, med en preferanse for 28. januar. Armenerne minnes ham også den 28. januar, med en liturgisk feiring på lørdag på eller etter den 30. desember og på sjette lørdag etter søndagen for Korsets opphøyelse. Hans minnedag hos kopterne er 9. juli med en translasjonsfest den 28. januar, mens den maronittiske kirken feirer ham den 18. juni. Hans minnedag i den syrisk-ortodokse kirke er på «Lørdagen for de ærverdige fedre» eller «smørlørdag», lørdag før den første søndagen i fasten. Han blir fremstilt skrivende med bok og skriftrull. Det finnes nesten ikke avbildninger av ham i vesten.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Lodi, Butler, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 21. februar 1998

av Webmaster publisert 21.02.1998, sist endret 22.02.2016 - 10:09