Den hellige Efrem Syrer (~306-373)

Den hellige Efrem Syrer ble født ca år 306 i Nisibis i Mesopotamia (Øst-Syria - i dag Nusaybin i Tyrkia), som da var romersk provins. Det vi vet om ham, er historisk sett temmelig omstridt. For eksempel sier tradisjonen at hans foreldre var kristne, men det er mer allment antatt at de var hedninger (noen skriver at faren var hedensk prest) og at de slo hånden av ham da han ble døpt som 18-åring i 324. Han skal fra ungdommen av ha vært sterkt influert av asketenes liv. Han gikk på katedralskolen i Nisibis og året etter sin dåp skal han ha vært til stede på konsilet i Nikea som ledsager til biskopen, St. Jakob av Nisibis. I 338 ble han viet til diakon, og biskopen utnevnte ham til lærer og siden leder av katedralskolen i byen. Siden han er kjent som Efrem Diakonen, er det trolig at han aldri ble viet til prest, kanskje etter eget ønske. Noen skrifter som tillegges ham, tyder imidlertid på at han var prest.

Etter biskop Jakobs død hadde han nær kontakt med de tre etterfølgende hierarkene. I løpet av de neste tiårene utviklet han seg til berømt teologisk lærer og etterspurt rådgiver. Men tross populariteten var Efrem alltid beskjeden og tilbakeholden, jo større hans ry ble, jo mer trakk han seg tilbake.

Perserkongen Schapur II angrep Nisibis tre ganger, men ble slått tilbake, siste gang i 350. Men 13 år senere kunne han erobre byen etter politiske forhandlinger, som en del av den prisen keiser Jovian måtte betale etter at keiser Julian Apostata var beseiret og drept av perserne i 363. Da flyktet Efrem sammen med de andre kristne til romersk område i Edessa (i dag Ufra i Irak). Her skal han ha blitt munk og bodd i en hule ved Edessa, hvor han levde et strengt liv, med bare litt byggbrød og grønnsaker som næring. Her skrev han størstedelen av sine åndelige verker. Han beskrives som «liten, skallet, skjeggløs, og med rynket og inntørket hud som et potteskår, hans kappe var skitten og bare filler, han gråt mye og lo aldri».

Det er riktignok ikke bevist om han virkelig selv levde som eneboer i ørkenen, for det var på den tid lite utbredt i Syria. Uansett kom han ofte inn i byen for å preke. Han var en etterspurt rådgiver for biskop Barses. Edessas betydningsfulle teologiske skole var berømt, og også her var han en etterspurt lærer og rådgiver, og en stor skare elever samlet seg om ham. Han gikk så skarpt mot den sterkt utbredte arianske vranglære at han ble lagt for hat. Han måtte flykte for fiendene, og skal i 370 ha oppsøkt den hellige Basilios den Store, biskop av Caesarea, selv om dette ikke er historisk bevist, men Basilios' bror Gregor av Nyssa priser ham panegyrisk som «et lys for hele den kristne verden».

Efrem var svært belest og kjente de hellige skriftene bedre enn noen blant hans samtidige. Hans berømmelse skyldes hans skrifter, især hans metriske prekener beregnet til høytlesning og hans hymner til sang. Særlig hymnene var tenkt til allment bruk. De var av belærende karakter, ofte rettet mot falske doktriner som var i omløp. Hundrevis av hans hymner er bevarte, og noen av hans komposisjoner er innarbeidet i liturgien og brukes stadig mye i de syriske kirker, både de unerte og ortodokse. Han regnes som en av de største diktere i den syriske kirke med tilnavnet Cythara Spiritus Sancti, «Den Hellige Ånds harpe».

Hans ry bredte seg til den gresktalende verden allerede mens han levde. Han skrev kommentarer til et betydelig antall av de bibelske bøker og et personlig «testamente» (som imidlertid synes tillagt ham senere). Alle Efrems skrifter er i høystil, blomstrende i uttrykkene og fulle av billedspråk. Selv som teolog skrev han som en dikter. Denne teologiske poesien gjorde et mye dypere inntrykk på de orientalske kristne enn den strengt intellektuelle vestlige teologien. Han skrev om Jomfru Marias uplettede unnfangelse århundrer før dette ble et dogme i Kirken. Han kaller henne «den alltid rene, urørte og uplettede». Da man satte sammen liturgien for de nye Mariafestene, kunne man i rikt monn utnytte den kilden som Efrems skrifter utgjorde.

Etter at Efrem kom tilbake til Edessa etter besøket hos Basilios, opplevde han at den arianske keiser Valens i 372 omringet den katolske byen Edessa og ville tilintetgjøre den. Sult og sykdom herjet i byen, og den hellige diakon brukte sine siste penger og krefter på å hjelpe de nødlidende. Blant annet organiserte han en hjelpetjeneste og sørget for 300 bårer for å bære de syke. I mai 373 samlet han en siste gang sine disipler rundt seg, og døde kort tid etter, den 9. juni 373. Datoen har vi fra en krønike som ble skrevet i Edessa ca 450, mens andre kilder angir at han levde til 378 eller 379.

Efrem er alltid blitt betraktet som en stor lærer i de syriske kirker, og mange av hans arbeider ble tidlig oversatt til gresk, armensk og latin. Den 5. oktober 1920 proklamerte pave Benedikt XV ham som kirkelærer og skrev ham inn i den romerske kalenderen.

Han blir fremstilt skrivende med bok og skriftrull. Det finnes nesten ikke avbildninger av ham i vesten.

Nå minnes han på sin angivelige dødsdato den 9. juni, men frem til 1969 ble hans fest feiret 18. juni. Østkirken feirer imidlertid hans dødsdag på andre datoer, med en preferanse for 28. januar.