Den hellige Johannes av Damaskus (~657-~749)

Den hellige Johannes av Damaskus (Johannes Damaskenos eller Damascene) ble født rundt år 657 (kildene varierer fra rundt 642 til 690). Han kom fra en velstående arabisk kristen familie som hadde hatt ledende stillinger under det bysantinske styret og fortsatte med det etter at de arabiske muslimene erobret Damaskus i 635. Johannes var sønn av Johannes Mansur (Sarjem ben Mansur), den innflytelsesrike kristne «finansministeren» (Logothete) ved kalifens hoff i Damaskus. Embetet, som like godt kan kalles «storvesir», hadde han arvet fra sin far Mansur. Johannes Mansur var også de kristnes fremste representant i byen.

Johannes ble født bare 25 år etter Muhammeds død (632), og Damaskus var en muslimsk by. Mange andre religioner sirkulerte i Midtøsten, De kom fra det klassiske Hellas, fra Persia og fra Egypt, og det var også en rik variasjon av kristne kjetterier. Selv innen Kirken av gresk-romersk tradisjon, som Johannes ble oppdratt i, sto man overfor sterke angrep fra ikonoklastene, en kristen sekt som skulle få sterk oppsving under den bysantinske keiser Leo III Isaureren (717-41), som brente bøker og knuste bilder og ødela dermed høyt skattede tradisjoner og hjelpemidler til andakt.

De muslimske herskerne i Damaskus behandlet de kristne godt, selv om de måtte betale en spesiell skatt og finne seg i andre betingelser. Men både de og jødene ble tillatt å inneha viktige embeter, og i mange tilfeller å samle store formuer. Kalifens lege var nesten alltid en jøde, mens kristne ble engasjert som skrivere, administratorer og arkitekter. Men dette endret seg brått under kalifen Abd al-Malik (Abdul Malek) (685-705), som erobret Nord-Afrika og bygde Klippemoskeen i Jerusalem.

Johannes ble døpt som barn og ble oppdratt av Kosmas, en siciliansk munk som muslimene hadde tatt til fange sammen med andre og brakt til Damaskus. Johannes' far kjøpte ham fri for en stor sum, og det var det sikkert verdt, for skal vi tro kronikøren, kunne Kosmas «grammatikk og logikk, så mye aritmetikk som Pythagoras og så mye geometri som Euklid». Men han var svært dyktig i alle vitenskaper og teologi, og han ga gutten en meget bra utdannelse. Han underviste også en gutt til som Johannes den Eldre synes å ha adoptert, som også het Kosmas og skulle bli dikter og sanger.

Stillingen som finansminister så ut til å ha blitt arvelig i familien, så Johannes etterfulgte faren og arvet også det navnet araberne ga ham, al Mansur. Han ivaretok denne stillingen noen år, og han ble høyt skattet ved hoffet for dine dyder som kompetanse og rettferdighet, men spesielt for sin ydmykhet. Men så ser det ut til at kalifen ble mer fiendtlig overfor de kristne og påla dem nye restriksjoner. Tidligere hadde de kristne delt basilikaen St. Johannes Døperen med muslimene, men nå fikk de forbud mot å bruke den. Så rundt år 716 (700?) sa Johannes opp sin stilling, ga sin formue til sine slektninger, Kirken og de fattige og dro sammen med sin adoptivbror Kosmas Melodus og ble munk i klosteret (lavra) Mar Saba (St. Sabas) i det ville bergområdet mellom Jerusalem og Dødehavet. En lavra er et kloster som består av celler eller små hytter gruppert rundt kirken.

Der slo de seg ned blant brødrene, og snart var Johannes sammen med broren i all sin ledige tid svært travle som forfattere av både hymner og teologiske verker. Man skulle tro at de andre munkene ville sette pris på at de fikk av en så dyktig forkjemper for troen som Johannes blant dem, men det var langt fra tilfelle. De andre munkene mislikte teologiske kontroverser og hevdet at nykommerne innførte forstyrrende elementer. Det var ille nok å skrive bøker, men det var enda verre å komponere og synge hymner, og brødrene ble forarget.

Men om munkene ikke satte pris på dem, var det andre som gjorde det. Patriark Johannes V av Jerusalem (706-35) ble snart oppmerksom på de høyt utdannede og dypt troende brødrene, og ønsket å ha dem blant sitt presteskap. Først gjorde han Kosmas til biskop av Majuma ved Gaza i 723 (?), og deretter tildelte han Johannes prestevielsen i 726 (?) og tok ham med til Jerusalem. Vi er blitt fortalt at Kosmas styrte sin flokk med stor dyktighet til sin død, men Johannes, som hadde gitt opp en verdslig administrasjonsstilling, hadde ingen sans for kirkelig administrasjon og vendte tilbake til klosteret. Der levde han til sin død og skrev teologi og poesi. Ofte spurte patriark Johannes ham om råd, og da stadig flere andre biskoper gjorde det samme, ble Johannes snart en av de mest innflytelsesrike menn i landet.

Johannes skrev 150 verker om teologi, religiøs utdannelse, hagiografi og filosofi. Hans viktigste skrift er Pege gnoseos, «Kunnskapens kilde», som består av tre deler. Første del, Kephalaia philosophika, behandler filosofi, andre del, Peri aipeseon, kjetteri og tredje del, Ikdosis akribes tes orthodoxou pisteos, den ortodokse tro. Den siste delen ble oversatt til latin under tittelen De Fide Orthodoxa (Den rette tro). Dette er den mest omfattende fremstilling av den kristne tro som er gitt av de greske kirkefedre; den ble mye brukt og øvde stor innflytelse på vesten i middelalderen. Den behandler treenigheten, inkarnasjonen, inkludert viktige elementer om Jomfru Maria, som Opptakelsen og hennes bevaring fri for all synd, og realpresensen i eukaristien. Tre av hans prekener handler om jomfru Marias legemlige opptagelse i himmelen etter sin bortgang, noe pave Pius XII (1939-58) viste til da han erklærte dette som dogme i 1950.

Johannes av Damaskus var også en ivrig forkjemper for ortodoks, kalkedonsk tro mot monofysittene. Hans andre store verk var Sacra Parallela, en samling av fra tekster fra skriften og kirkefedrene om kristen moral og asketisk liv. Det er bare bevart fragmenter av dette verket. Han skrev også kommentarer til den hellige apostelen Paulus' brev samt prekener. Biografien om Barlaam og Joasaf stammer trolig fra hans hånd. Det er trolig at han omarbeidet sine verker mot slutten av livet for å gjøre dem mer presise og nyttigere for Kirken.

Han var den største hymnedikteren i Østkirken – med et mulig unntak for den hellige Romanus. Hans salmer synges ennå i den greske liturgi, selv om antallet som tilskrives ham utvilsomt er overdrevet. Hans elegante gresk ga ham tilnavnet Krysorrhoas, «gyllen strøm», på samme måte som den hellige Johannes Krysostomos var «gyllen munn».

Da keiser Leo III Isaureren (717-41) i 726 utstedte det første ediktet som beordret ødeleggelse av hellige bilder, var Johannes sammen med patriark Germanos av Konstantinopel og den hellige pave Gregor II (715-31) en av hovedforsvarerne for bruken av dem i gudsdyrkelsen. I den forbindelse skrev han: «Det er ikke bildet vi tilber, men det som det representerer; æren som blir bildene til del, går til den ene Gud som er avbildet». Han skjelnet klart mellom proskynesis (venerasjon) av ikoner, relikvier, hellige gjenstander og andre kristne, og latreia (tilbedelse), som gjelder Gud alene. Han skrev tre viktige og aktuelle traktater mot ikonoklasmen.

Dette gjorde at han kom i ekstrem unåde hos de ikonoklastiske kristne keiserne, men de var ute av stand til å skade ham fordi han bodde i det muslimske ummayade-riket og aldri beveget seg inn i Det romerske Imperium. Så Johannes kunne under beskyttelse av den muslimske arabiske regenten i skrift og tale ta bildene i forsvar, ustraffet og med stor virkning. Men dette garanterte ikke hans sikkerhet, for muslimene var like store motstandere av å avbilde levende vesener, og Johannes angrep islam like heftig som ikonoklasmen. Han manglet aldri verken intellektuelt eller fysisk mot.

Johannes døde rundt år 749 i Mar Saba, trolig den 5. desember, trolig rundt 92 år gammel, men angivelig 104 år gammel (svært omstridt). Han døde i alle fall før 753, da en ikonoklastisk pseudo-synode i Hiera-palasset nær Konstantinopel som ble holdt av Leo Isaurerens etterfølger, den ikonoklastiske keiseren Konstantin Kopronymos (741-75), fordømte hans minne. På keiserens ordre ble hans navn skrevet «Manzer» (Manzeros, en bastard). Han ble renvasket av Det syvende økumeniske konsil (Nikea II) i 787, og har vært æret som helgen siden slutten av 700-tallet. Hans grav ble besøkt i Mar Saba helt frem til 1100-tallet. Deretter forsvant hans relikvier, muligens ble de da brakt til Konstantinopel, men der gikk de tapt.

Johannes av Damaskus var den siste av de greske kirkefedre og den første av de kristne aristotelikere. Han kalles «Østens Thomas Aquinas» og hans innflytelse på den tidligste latinske skolastikk var stor. På andre konsil i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 787 ble hans autoritet betegnet som «ærverdig». En «Damskin» i Østen betyr en preken. Den 19. august 1890 erklærte pave Leo XIII (1878-1903) ham som kirkelærer, førte ham inn i den romerske kalenderen og gjorde ham til skytshelgen for teologistudenter fra øst.

Johannes avbildes som gammel mann med langt skjegg i orientalsk munkedrakt ved en skrivepult. Ofte avbildes han med avhogd hånd, som skyldes en legende:

Den ikonoklastiske keiseren Leo III Isaureren ble rasende på Johannes på grunn av hans forsvar for bildene. Derfor ga keiseren sin skriver ordre om å lære Johannes' håndskrift og skrive et brev i hans navn til den bysantinske keiseren, hvor Johannes liksom skulle tilby keiseren å hjelpe til med å styrte kalifen. Keiser Leo sendte dette forfalskede brevet til kalifen som bevis på sitt vennskap og på Johannes' forræderi.

Kalifen undersøkte ikke saken og aksepterte ikke Johannes' forklaring, så han ga ordre at Johannes skulle kastes i fengsel og at hans høyre hånd, som skulle ha skrevet det forræderske brevet, skulle hogges av. Johannes hadde med seg et ikon av Guds Mor med i fengselet, og han plasserte sin avhogde hånd foran det og ba lenge foran ikonet og øste ut sin smerte.

Maria viste seg da for ham mens han sov, så mildt på ham og sa: «Din hånd er nå hel, sørg ikke mer». Johannes våknet, og med gledelig forbløffelse så han at den avhogde hånden var satt på plass og blitt hel. I sin store glede og takknemlighet komponerte han en hymne: «I deg, o full av nåde, fryder all skapningen seg». Denne hymnen synges fortsatt i den ortodokse kirken i Basilios den Stores liturgi.

Nyhetene om miraklet nådde kalifen, som sendte bud på Johannes og undersøkte saken omhyggelig. Han forsto at han hadde gjort urett mot Johannes, så for å gjøre det godt igjen, tilbød han ham en stor erstatning og høye æresbevisninger. Men Johannes hadde nå forstått hvor forgjengelig jordisk gods og jordisk ære er, så han avslo alle tilbud. I takknemlighet til Guds Mor ga han beskjed om at det skulle lages en kopi av hans hånd i sølv, og han festet den til ikonet som miraklet var utført foran. Ikonet fikk navnet «Tre-håndet».

Nå feires Johannes' minnedag den 4. desember, som er dagen da Østkirken feirer translasjonen av hans relikvier til Mar Saba i 749 eller 750. Før 1969 ble hans fest feiret den 27. mars i vest. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Se en side med bilder av Johannes.