De hellige Faustinus og Jovita av Brescia (d. ~121)

De hellige Faustinus og Jovita (it: Faustino e Giovita) levde på begynnelsen av 100-tallet i Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. De var ifølge Legenda maior brødre og riddere og tilhørte byens adel. De skal ha blitt omvendt av den hellige biskop Apollonius, som også skal ha viet den eldste broren Faustinus til prest og Jovita til diakon. Ifølge legendariske overleveringer ble de halshogd i Brescia i år 121 under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin iver for kristendommens utbredelse. I motsetning til biskopen på stedet, som holdt seg i skjul under keiser Hadrians forfølgelse, hadde de åpent stått frem og bekjent sin tro. Ikke noe annet kan sies med sikkerhet om dem. Men en from legende gir flere detaljer:

Legenden forteller at brødrene forkynte så ivrig at den lokale hedenske adelen vendte seg mot dem. De ville benytte forfølgelsene under keiser Trajan (98-117) og ba guvernøren av Rezia (Raetia), Italico, om å kvitte seg med dem under påskudd av å opprettholde den offentlige orden. Men keiser Trajans død i 117 forsinket guvernørens planer. Men han benyttet seg av den nye keiseren Hadrians besøk i Milano til å angi de to som fiender av den romerske religion, og keiseren ga tillatelse til at de kunne anklages.

Han arresterte dem og truet dem med halshogging om de ikke avsverget sin tro og ofret til de romerske gudene, og da de nektet, ble de kastet i fengsel. I mellomtiden ledet keiser Hadrian en militærkampanje i Gallia, og da han kom tilbake til Italia, stanset han i Brescia. Guvernør Italico involverte keiseren direkte i saken og ba ham om å be de unge mennene om å ofre til solguden. De ikke bare nektet, men de skadet endog statuen av guden. Keiseren ga da ordre om at de skulle gis til de ville dyrene på sirkus, men dyrene rørte dem ikke og drepte soldatene i stedet. Da dyrene la seg for de unge mennenes føtter, benyttet Faustinus anledningen til å be tilskuerne om å omvende seg, og mange bekjente sin tro på Kristus. Blant dem var guvernør Italicos hustru Afra, som skulle bli kjent for sitt martyrium og sin hellighet.

Legenden forteller videre at den hellige Calocerus var en hoffmann og offiser, minister ved det keiserlige palass og kommandant for pretonianergarden. Han fulgte keiser Hadrian på reisen som brakte dem gjennom Calocerus' fødeby Brescia, hvor Faustinus og Jovita da var brakt tilbake. Calocerus var til stede i amfiteatret, og de to martyrenes standhaftighet og det at villdyrene ikke ville røre dem, førte til at han ble omvendt. Han ble døpt av biskop Apollonius sammen med 12.000 andre borgere. Han ble torturert og satt i ulike italienske fengsler, til slutt i Asti. Der lærte han den hellige Secundus av Asti (d. ca 120) om den kristne tro. Til slutt skal han ha blitt brakt til Albenga i Liguria og halshogd på stranden.

Calocerus' omvendelse gjorde keiseren enda mer irritert, så han ga ordre om at de to mennene skulle flås levende og kastes på bålet, men flammene skadet dem ikke. De ble da ført til fengselet i Milano ettersom omvendelsene i Brescia fortsatte å øke i omfang. I Milano ble de torturert på nytt, men de overlevde til og med å bli tredd ned på staker. Det skjedde også mirakler i fengselet, som at de unnslapp på mirakuløst vis for å møte Secundus, som Calocerus hadde undervist. Faustinus døpte Secundus, som senere også led martyrdøden.

De ble da ført til Roma, men de ville dyrene i Colosseum la seg også ned for deres føtter. De ble sendt med skip til Napoli, og under reisen stillet de en storm. I Napoli ble de på nytt torturert og forlatt på sjøen i en liten båt, men en engel brakte dem trygt i land. På et eller annet tidspunkt ble Faustinus pint med glødende jern og fikk smeltet bly helt ned i halsen, men han sto like fast.

Keiseren ga da ordre om at brødrene skulle sendes tilbake til Brescia, hvor den nye prefekten fikk dem henrettet ved å bli halshogd en 15. februar utenfor Porta Matolfa i Brescia. De ble gravlagt på den nærliggende kirkegården San Latino, hvor senere deres fjerne slektning, den hellige biskop Faustinus av Brescia (d. 381) over deres grav bygde kirken San Faustino ad sanguinem, senere Sant'Afra og i dag Sant'Angela Merici.

Bollandistene sier at Faustinus og Jovita ble drept i 120,1 mens den franske arkeologen og historikeren Paul Allard (1841-1916) plasserer deres martyrium så tidlig som i 118.2 Deres mange angivelige acta er hovedsakelig av legendarisk karakter, selv om de eldste er fra 800-tallet. I det hele tatt kan det settes spørsmålstegn ved alle opplysninger, bortsett fra deres eksistens og martyrium, som er godt attestert ved at de er inkludert i så mange av de tidlige martyrologiene samt ved deres ekstraordinære kult i hjembyen, hvor de i uminnelige tider har vært de fremste skytshelgenene. Deres patronat for Brescia ble stadfestet av en visjon av de to hellige som kjempet sammen med styrkene fra Brescia mot angriperne fra Milano i det slaget som definitivt fikk hevet beleiringen av byen den 13. desember 1438.

Faustinus og Jovita er skrinlagt i en svært gammel basilika i Brescia som bærer deres navn. Relikvier skal også finnes i Roma, Bologna og Verona, og en relikviekult er påvisbar fra 700-tallet. Allerede den hellige pave Gregor I den Store (590-604) nevnte rundt år 600 en kirke i Brescia til ære for de to martyrene. Det kan dreie seg om kirken Sant'Angela Merici ved Piazza Moretto i Brescia, som ble bygd over en tidlig kristen kirkegård. Via en smal trapp inne i gården ved venstre side av kirken når man krypten, hvor det på veggen befinner seg to gamle fresker som fremstiller Faustinus og Jovita. Her skal brødrene ha lidd martyrdøden.

Deres minnedag er 15. februar, som etter tradisjonen er deres dødsdag. Martyrologium Hieronymianum har deres fest den 16. februar, som vanligvis er deres senere slektning, biskop Faustinus' minnedag. Usuards martyrologium hevder at Jovita var en jomfru, og siden Jovita er et kvinnenavn, kalles de ofte de hellige brødrene Faustinus og Jovinus. Mange lærde mener at Faustinus og Jovita er identiske med de hellige Faustinian og Juventia, martyrer i Britannia, som har minnedag 16. februar.

Selv om deres kult er gammel og vidt spredt, mener moderne forskning at deres historie bare var en from fiksjon, ikke en biografi. Ved kalenderreformen i 1969 ble derfor deres fest fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale kalendere, siden «deres acta er fullstendig oppdiktet, og behandler Jovita som diakon, selv om hun var en kvinne».3 Men siden helgenene ikke må identifiseres med de oppdiktede skikkelsene i aktene, står de to hellige fortsatt i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige anerkjent av Den katolske kirke.

Faustinus og Jovita fremstilles enten som romerske soldater med sverd i den ene hånden og martyrpalmen i den andre, eller som prest og diakon. Ofte avbildes de sammen med biskop Faustinus, som skal ha samlet deres acta. Faustinus kan også avbildes alene, og da rikt kledd og på hesteryggen. Noen avbildninger viser en engel som redder dem fra å drukne. Store kunstnere har fremstilt scener fra deres liv: Veronese har malt deres halshogging i domkirken i Brescia og Gian Domenico Tiépolo har malt deres forsvar av Brescia og martyrium i Santo Faustino Maggiore i Brescia.