Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Juliana Falconieri (~1270-1341)

Minnedag: 19. juni

Den hellige Juliana Falconieri (~1270-1341)

.htm Den hellige Juliana Falconieri ble født rundt 1270 i Firenze i Italia i den adelige Falconieri-familien. Hun var eneste barn av et velstående ektepar som betalte for byggingen av den vakre kirken Annunziata i Firenze. Foreldrene var godt voksne da de ble bønnhørt og fikk henne. Hennes far Chiarissimo døde mens hun var ganske ung, og hun ble oppdratt av sin mor Riguardata og sin onkel, den hellige Alexis Falconieri, en av De syv stifterne av Servitterordenen (Ordo Servorum/Servarum Mariae – OSM) og den eneste av dem som forble legbror hele livet.

Juliana brydde seg aldri om fornøyelsene og aktivitetene som opptok andre jenter, og hun avviste familiens planer om giftemål for henne. Som 15-åring ble hun ikledd servittenes drakt av den hellige Filip Benizi i kirken Annunziata. Som 16-åring ble hun servittertertiar, og ritualet som ble brukt ved denne anledning, ser ut til å ha vært identisk med det som ble brukt ved en munks løfteavleggelse. Juliana fortsatte å bo hjemme mens hun levde etter servittenes regel. Moren hadde opprinnelig vært motstander av at hun valgte et religiøst liv, men imponert over datterens hellige liv endte hun med å sette seg selv under sin datters veiledning.

Da moren døde i 1304, flyttet den 34-årige Juliana til et Palazzo Grifoni ved kirken Annunziata, hvor hun grunnla en søsterkommunitet av tertiarer hvor søstrene var viet til bønn og arbeidet på et hospital. De gikk i drakter som lignet mennene i Servitterordenen, men for å gjøre arbeidet lettere hadde de korte ermer, derfor ble de kjent som «Mantellate», et uttrykk som siden gikk over til å bety kvinnelige servittertertiarer generelt. Kommuniteten ble formelt etablert og tatt opp i ordenen av Filip Benizi.

Juliana ble meget motvillig valgt til superior etter enstemmig ønske fra de andre, og hun skrev den regelen som ble godkjent for servitternonnene 120 år senere av pave Martin V (1417-31). Til slutt ble de anerkjent som servitternonner, og Juliana betraktes som grunnleggersken av den kvinnelige delen av Servitterordenen, selv om hun ikke var den første som ble opptatt i den, på samme måte som Filip Benizi, som skrev Servittenes regel, også betraktes som deres grunnlegger.

Resten av livet tilbrakte Juliana i Firenze. Hun var energisk og asketisk, men også nestekjærlig og sympatisk til alle. På samme måte som Filip Benizi var hun spesielt aktiv i å forsone fiender, for dette var på en tid hvor stridigheten mellom guelferne, som støttet paven, og ghibellinerne, som støttet keiseren, herjet i nesten alle byer i Italia.

Men hennes botsøvelser gikk ut over helsen, og på slutten av livet led hun mye av en fordøyelsessykdom. Hun hadde hatt for vane å motta kommunionen tre ganger i uka, og det var en kilde for dyp sorg for henne under hennes siste sykdom at den hindret henne fra å motta alterets sakrament. Men det sies at hun da ble styrket med den hellige kommunion på underfullt vis, og dette blir det referert til i kollektbønnen på hennes minnedag.

Overleveringen forteller at da hun ikke lenger kunne svelge Den hellige kommunion, ba hun presten om å legge hostien på hennes bryst, som var dekket av en duk. Straks han hadde gjort det, forsvant hostien og Juliana døde. Deretter heter det at der hvor hostien var lagt på hennes bryst, fant man et bilde av den korsfestede Kristus.

Hun døde den 19. juni 1341 i Firenze i sitt 71. år. Hun ble gravlagt under alteret i kirken Annunziata. Få detaljer er kjent om hennes liv, men det ble meldt om mirakler og en uminnelig kult. Hun ble saligkåret ved at denne kulten ble stadfestet den 26. juli 1678 av den salige pave Innocent XI (1676-89) og helligkåret den 16. juni 1737 av pave Klemens XII (1730-40). Hun er Servitterordenens eneste kvinnelige helgen. Hennes minnedag er dødsdagen 19. juni. Ved kalenderreformen i 1969 ble den strøket i den romerske generalkalenderen og ble henvist til lokale og spesielle kalendere. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.