LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

4. uke i advent

 

Den hellige Lebuin av Deventer (d. ~773)

Minnedag: 12. november

Den hellige Lebuin av Deventer (d. ~773)
Skytshelgen for Deventer og Zoeterwoude i Nederland; for de døende

Den hellige Lebuin (Lebwin, Liafwin, Liafwine, Leafwine, Liebwin, Livin; lat: Lebuinus, Livinius) ble født på 700-tallet i det angelsaksiske England. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) ved den hellige Wilfrid av Yorks kloster Ripon i Yorkshire. Han ble oppglødd over eksemplet til de hellige Bonifatius, Willibrord og andre store engelske misjonærer, så han bestemte seg for å vie sitt liv til tyskernes omvendelse. Etter sin prestevielse reiste han i 754 over Nordsjøen til dagens Nederland og sluttet seg til sine landsmenn som misjonerte i Tyskland og Friesland, samme år som Bonifatius døde.

Bonifatius' frankiske disippel Gregor, som da var i Utrecht, mottok Lebuin med glede og ga ham en medhjelper, den hellige Markhelm (Markulf; lat: Marcellinus), som var en disippel av Willibrord. Gregor sendte dem til det østre Nederland ved elva Ijssel. Dette grenseområdet var omstridt mellom frisere og westfalske saksere, som fortsatt var hedninger, og de mer eller mindre kristnede frankerne. Lebuin skal ha blitt gjestfritt mottatt av en kvinne ved navn Abachilda (Avaerhilt), som etter at han hadde konvertert en mengde mennesker, samarbeidet med ham i å bygge en kirke i Wilp (Wulpe) på vestbredden av Ijssel, tvers overfor Deventer i det nåværende Nederland.

Misjonærens ærverdige personlighet og dype lærdom vant snart en rekke mennesker over til troen, selv blant adelen, så det ble snart nødvendig å bygge en større kirke i Deventer på østbredden av Ijssel, som ble hovedsenteret for Lebuins arbeid. Han bygde også et bolighus, som ble senteret for hans misjonsarbeid.

Men Lebuin skaffet seg ikke bare konvertitter, men også fiender, som tilskrev hans omvendelser hekseri. Disse hedningene allierte seg med de westfalske sakserne, brente ned kirken og spredte de frisiske konvertittene. Lebuin klarte så vidt å komme seg unna, men han ble ikke avskrekket, det ser heller ut til at han ble styrket av fiendtlighetene. Han bestemte seg for å møte disse westfalske sakserne i Marklo ved elva Weser (nå Markelo i Nederland), hvor de holdt en årlig nasjonalforsamling.

Lebuin ble gjestfritt mottatt av en adelsmann ved navn Folkbert (Folchert), som åpenbart var kristen og som forgjeves forsøkte å få Lebuin til å gi opp sitt forehavende. Hans forkynnelse er beskrevet i hans biografi fra 800-tallet. Iført fulle messeklær trådte han frem i forsamlingen mens han holdt et kors i den ene hånden og en evangeliebok i den andre. Dette var mens sakserne var i ferd med å ofre til sine falske guder. Lebuin erklærte at Herren alene, Skaperen, er den eneste sanne Gud, at deres hedenske guder var døde og maktesløse og at han selv var blitt sendt for å bringe dem fred og frelse gjennom dåpen.

Han sa også at hvis de holdt fast ved hedendommen, ville «en dristig, dyktig og mektig konge rykke frem mot dem som en voldsom flom, ødelegge alt med ild og sverd, bringe nød og forvisning til deres territorier, sende deres hustruer og barn i slaveri og tvinge de gjenværende til å underkaste seg hans herredømmes åk».

Disse ordene gjorde sakserne rasende, og de krevde at denne fienden av deres religion og land skulle sone for sin ubesindige krenkelse med døden. Noen av dem skar til kjepper for å drepe ham, men han klarte å komme seg unna. Den gamle adelsmannen Buto minnet forsamlingen om at mens ambassadører fra normannere, slavere og frisere alltid hadde blitt mottatt ærefullt og sendt av gårde i fred, fornærmet og drapstruet de nå en «ambassadør fra den høyeste Gud», en Gud som hadde bevist sin makt ved å redde sin utsending fra døden. Sakserne ble overbevist av hans tale, og de lovte heretter å respektere kristendommens rettigheter. Lebuin fikk tillatelse til å reise og forkynne overalt hvor han ønsket.

Deretter reiste han tilbake til Deventer og bygde opp igjen kirken. Han fortsatte sitt arbeid til han døde i Deventer rundt 773 (775?) og ble gravlagt i kirken han hadde bygd. Han døde i alle fall før 776, da sakserne angrep området igjen og brente ned kirken på nytt. Til tross for at de lette omhyggelig i tre dager, klarte de ikke å finne Lebuins legeme. Hen hellige Liudger av Münster gjenoppbygde kirken noen år senere og fant Lebuins relikvier.

Lebuins kult daterer seg tilbake til benediktinerklostrene i den regionen han levde og arbeidet. Hans minnedag er 12. november, den feires særlig i Nederland. I Utrecht feires en translasjonsfest den 25. juni. Han avbildes noen ganger sammen med Markhelm. Han er skytshelgen for Deventer og Zoeterwoude i Nederland og for de døende.

Det finnes to bevarte biografier om Lebuin, den eldste fra rundt 850 og den andre fra 900-tallet. Den best kjente er den som ble skrevet av Hucbald av St. Amand (ca 840-931),1 og den ble lenge også betraktet som den eldste, men det er senere påvist at han bygde på en eldre biografi, Vita Lebuini Antiqua.2 Hucbald skrev biografien på oppdrag fra Baldrik, som restaurerte bispedømmet Utrecht.

Lebuin var ikke biskop, og er ikke identisk med den biskop Leofwine som sammen med Bonifatius skrev til kong Ethelbald (Æthelbald) av Mercia (716-57). En annen Lebuin eller Livinus av Alost (av Gent) står også i Martyrologium Romanum under 12. november. Han skal ha kommet fra Irland og levde et århundre tidligere og led martyrdøden rundt 650. Mange historikere har imidlertid konkludert med at det må være en duplisering av denne Lebuin.

Se en engelsk oversettelse av Lebuins eldste biografi, Vita Lebuini Antiqua fra 900-tallet.


1
Hucbald, Vita Sancti Lebuini, i Surius, Vitae Sanctorum, VI:277-86; i forkortet form i Monumenta Germaniae Historica, Scriptores II, s 360-64
2
Monumenta Germaniae Historica, Scriptores, vol xxx, 2, s 789-95