Den salige Mikael Carvalho (~1579-1624)

En av de 205 salige martyrene av Japan

Den salige Mikael Carvalho ble født ca 1579 i Braga i Portugal. Som 18-åring sluttet han seg i 1597 til jesuittordenen (Societas Iesu - SJ) i Coimbra. I 1602 ble han sendt til Goa i India, og der fullførte han sine studier ved St. Paulus-kollegiet og ble presteviet. Helt siden han hadde vært novise i Coimbra, hadde han lengtet etter å reise ut til misjonen i Japan. Nå var han forberedt og ivrig etter å reise, men ble bedt om å undervise i teologi ved seminaret i Goa. Han ville ha foretrukket å bli misjonær, men klasserommet var hans overordnedes vilje, og derfor Guds vilje.

I de ti årene han underviste i teologi fortsatte han å pleie sin interesse for Japan, og endelig fikk han oppfylt sitt største ønske. Tidlig i 1619 forlot han Goa, men led skipbrudd utenfor Malakka. Da han etter et år fortsatt ikke var i stand til å komme seg over til Japan, gikk han om bord på et skip som tok ham til havnebyen Anam. Derfra gikk han til fots til Macao, derfra seilte han til Manila på Filippinene og derfra endelig til Nagasaki.

Forkledd som portugisisk soldat ankom Mikael Nagasaki den 21. august 1621. Det var mens forfølgelsen av katolikkene var på det høyeste. Alle misjonærene var i skjul og utførte sin prestetjeneste bare i det skjulte. Mikael dro til den lille øya Amakusa utenfor Nagasaki. Den hadde en gang vært et kristent støttepunkt og var nå et relativt trygt sted, hvor en uerfaren misjonær kunne lære det japanske språket. Etter to års studier snakket han det ganske flytende, men hans iver etter å dra ut og forkynne Guds ord og hans entusiasme etter å konfrontere de ikke-kristne med kristendommens sannheter, førte til at han uunngåelig ble brakt for distriktets ikke-kristne guvernør.

Han presenterte seg som prest og jesuitt og informerte guvernøren om at han hadde kommet for å forkynne Kristi evangelium og å omvende folket. Guvernøren ble overrasket over misjonærens freidighet, og muligens beundret han hans dristighet, for han beordret at presten skulle tas med utenfor hans jurisdiksjon, slik at han ikke ble tvunget til å overlevere ham til den straffen som var foreskrevet for dem som spredte den forbudte religionen.

Mikael fant seg etter dette forvist til øya Kyushu i ukjente omgivelser, men forsynet sørget for at to kristne som hadde kjent ham i Amakusa, gjenkjente ham og førte ham til jesuittenes provinsial i Nagasaki. Provinsialen, den salige p. Frans Pacheco, kommenterte prestens ubetenksomhet ved å sette seg selv unødvendig i fare, og foreslo at hvis han ønsket å begynne et apostolat som misjonær, kunne han dra til Omura, for de kristne der hadde best om at en prest kunne besøke dem og høre deres skriftemål. Da han hadde utført oppdraget i Omura, vendte han tilbake til Nagasaki den 22. juli 1623. Der la en spion merke til ham og mistenkte ham for å være prest, og han utleverte ham til politiet. Dermed endte Mikaels apostolat kort etter at det var begynt.

Han ble fraktet til fengselet i Omura, hvor hans medfanger var den salige dominikanerpateren Peter Vásquez og de tre salige fransiskanerne Ludvig Sotelo, Ludvig Sasanda og Ludvig Baba. Sotelo og Sasanda var prester, mens Baba var kateket. Fengslet var en innhegning laget av stolper uten vegger eller tak, og fangene var utsatt for vær og vind og varme og kulde. Deres mat var bare en håndfull ris og en kopp vann morgen og kveld. De kunne verken vaske seg eller skifte klær og hadde ingen toaletter. I et brev som Mikael skrev til en annen jesuitt, skrev han: «Vi er hjelpeløse og svake legemlig, men vi er styrket og trøstet i ånden, for Gud gir sin nåde proporsjonalt med våre lidelser».

Mikael tilbrakte tretten måneder i innhegningen, og den 24. august 1624 kom det beskjed fra Nagasaki om at de fem fangene skulle henrettes over langsom ild. Neste morgen ble de tatt med til stranden hvor de ble satt på en båt som tok dem med til Hokonohara nær Ximabura (Simabura, Shimabara). Der gikk fangene med tau rundt halsen til de bålene som ventet dem. Alle holdt et krusifiks i hånden og hadde øynene festet på Kristi skikkelse, og alle sang salmer til Gud. Mikael var den første som ble bundet på bålet, og mens de andre ble bundet, snakket han til tilskuerne: «Dere må forstå at vi er kristne og at vi dør av fri vilje for troen på Kristus, vår Herre». Fordi henrettelsen var ved langsom ild, var veden arrangert slik at ikke alt gikk opp i flammer med det samme. Bålene ble påtent, og når varmen ble intens, begynte martyrenes klær å brenne. Martyriet varte i nesten to timer før Mikael og hans ledsagere døde. Det var den 25. august 1624.

Mikael ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 123 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».

De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Mikaels minnedag er dødsdagen 25. august. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.