Den hellige Swithun Wells (1536-1591)

En av De syv Londonmartyrene av 1591; en av Førti martyrer fra England og Wales

Den hellige Swithun Wells (Swithin; lat: Swithunus) ble født i 1536 i Brambridge House i Otterbourne i grevskapet Hampshire i Sør-England. Han kom fra en rik landsens familie og var den yngste av fem eller seks sønner av Thomas Wells (eller Welles) og hans hustru Mary, datter av John Mompesson. Han fikk i dåpen navnet til den lokale hellige biskopen Svithun av Winchester (ca 800-62). De var en målbevisst katolsk familie som under reformasjonen skulle bidra til hemmelige begravelser av katolikker på den lokale kirkegården, og deres hus var et tilfluktssted for prester.

Swithun Wells ble en velutdannet og bereist mann som også hadde vært i Roma og hadde god kjennskap til italiensk. Han var også poet, musiker og idrettsmann, og han var spesielt glad i jakt. Da han var 22 år i 1558, kom dronning Elisabeth I på tronen etter sin katolske halvsøster Maria, og hun gjeninnførte farens protestantisme, men hun aksepterte privat katolsk praksis, spesielt hvis katolikkene offentlig gikk i de anglikanske sognekirkene.

Men så ble situasjonen dramatisk forverret. Den hellige pave Pius V baserte seg på feilaktige etterretningsrapporter om den folkelige mening i England, så i 1570 utstedte han en pavelig bulle hvor han ekskommuniserte dronningen, «den aspirerende dronning av England (…) en uhyrlig usurpator (…) en tjener av kriminalitet (…) og en heretiker». Bullen løste hennes undersåtter fra deres lojalitetsed til henne og forbød dem å adlyde hennes lover under trussel om ekskommunikasjon. Dette gjorde engelske katolikker til forrædere og betød slutten på toleransen. Fra da av kom det stadig strengere lovgivning. Fra 1571 ble det forræderi å kalle monarken en heretiker, å innføre pavelige buller eller fromhetsgjenstander som rosenkranser, eller for katolikker å forlate landet eller bli utdannet for ordinasjon. Pave Gregor XIII var klar over den fryktelige stillingen til engelske katolikker, så han klarifiserte bullen ti år senere ved å tillate dem å adlyde dronningen i sivile saker, mens de ventet på at det skulle komme en anledning for å avsette henne. Den neste straffeloven i 1581 gjorde det til forræderi å konvertere eller bli konvertert til katolisismen og hevet boten for recusancy (ikke å delta i anglikanske gudstjenester) til den høye sum av £ 20 pr måned. Så for alle praktiske formål gikk Den katolske kirke under jorden.

Swithun levde et rolig landsens liv til han var middelaldrende. En gang var han lærer hos jarlen av Southampton, senere giftet han seg med Margaret og grunnla sin egen gutteskole i Monkton Farleigh i Wiltshire. Den drev han trolig fra 1576 til 1582. I mange år tilpasset han seg landets nye religion og mottok protestantisk nattverd, men rundt denne tiden foretok han et valg om å bli gjenforsonet med Den katolske kirke. Den 25. mai 1582 ga geheimerådet ordre om at det skulle igangsettes en jakt på ham. Han var antakelig kommet under mistanke for sine papistiske sympatier, og enten samme år eller i 1583 ble han forsonet med Den katolske kirke. Han hadde måttet gi opp sin skole, og han og hans hustru var blitt fattige. Men han støttet aktivt prester og organiserte deres ofte farefulle reiser fra ett trygt og vennligsinnet hus til et annet.

I 1585 flyttet han til London og bosatte seg i et hus i Gray’s Inn Lane. Han gjorde sitt hjem til et gjestfritt senter for recusanter, det vil si dem som nektet å gå til anglikanske gudstjenester. Samme år ble det forræderi for jesuitter eller seminarprester å komme inn i riket og en forbrytelse straffet med dødsstraff å assistere dem eller gi dem husly. «Seminarprester» var post-marianske prester som var utdannet utenlands i engelske studiehus på kontinentet. Sammenlignet med de gjenværende marianske prestene (fra Maria Stuarts tid) ble de brutalt forfulgt. Rundt 1574 hadde de første av disse prestene begynt å komme til landet. Praktisering av katolisismen flyttet fra den offentlige kirken til de private husene til landeierne hvor prester kunne gis ly og bli gjemt og utføre en hemmelig.

Swithun ble to ganger fengslet og avhørt, men begge gangene ble han løslatt av mangel på bevis. I juni 1586 ble han arrestert sammen med den salige seminarpresten Alexander Rawlins og seminarpresten Christopher Dryland og fengslet i Newgate. Den 4. juli 1586 ble han sluppet ut fra Newgate-fengselet etter at hans nevø, Francis Parkins fra Weton i Berkshire, hadde betalt kausjon. Den 9. august 1586 ble han avhørt for angivelig å være innblandet i det såkalte Babington-komplottet i juli 1586, da katolikken Antony Babington planla å myrde dronning Elisabeth I (1558-1603) og sette fri dronning Maria Stuart av Skottland (d. 1587), men den 30. november ble han løslatt fra Fleet-fengselet.

På et tidspunkt dro han til Roma på et oppdrag for jarlen av Southampton, men han vendte tilbake til England for å arbeide i den engelske katolske undergrunnen. Han ble forhørt igjen den 5. mars 1587, og ved denne anledningen snakket han om den velkjente recusanten George Cotton fra Warblington i Hampshire som sin fetter.

Den 8. november 1591 leste de to hellige prestene Edmund Gennings og Polydore Plasden messen i Swithuns hus for en menighet på ti, men så kom den beryktede underherolden Richard Topcliffe (1532-1604), en mann som var kjent for sin evne til å få frem tilståelser og informasjoner, sammen med sine offiserer. Mennene i menigheten holdt dem stangen til messen var over, men da ble de to prestene arrestert sammen med fru Margaret Wells og de to salige legmennene John Mason og Sidney Hodgson. Swithun Wells var ikke var hjemme, men da han kom til huset, ble han også arrestert. Han og hans hustru ble anklaget for å huse prester, mens de to legmennene ble anklaget for å ha hjulpet prestene.

Alle seks ble siktet etter den strenge loven som parlamentet vedtok i 1585, The Act Against Jesuits, Seminary Priests and Other Suchlike Disobedient Subjects (27 Elizabeth cap 2). Den gjorde det til høyforræderi for alle engelskmenn som var presteviet i utlandet, å komme tilbake til England for å gjøre prestetjeneste, mens det var et «troskapsbrudd» å gi husly til eller hjelpe en mann som man visste var prest. Begge deler ble straffet med døden, forskjellen var at forrædere ble henrettet ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered», mens «troskapsbrytere» bare ble hengt.

Rettssaken mot de seks, den hellige seminarpresten Eustace White og muligens den salige legmannen Brian Lacey, fant sted i Queen’s Bench i Westminster den 4. desember 1591. Under rettssaken forsvarte Plasden og Gennings både sin prestevielse og sin lojalitet til dronningen. Swithun Wells forklarte at han ikke hadde vært til stede da messen ble feiret, men han skulle ønske at han hadde vært det. Alle åtte ble kjent skyldige og dømt til døden. Ifølge en annen beretning ble de dømt den 6. desember. Margaret Wells, som hadde mottatt prestene med stor gjestfrihet, ble dømt til døden sammen med sin mann, men hun ble benådet og døde i fengsel elleve år senere, i 1602.

De syv andre ble henrettet den 10. desember 1591. Edmund Gennings og Swithun Wells ble henrettet i Gray’s Inn Lane i London, like ved Swithun Wells’ hus, Edmund ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered», en forræders død, mens Swithun ble hengt. Polydore Plasden, Eustace White, Brian Lacey, John Mason og Sidney Hodgson ble henrettet i Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park). De to prestene ble hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered», mens de tre legmennene ble hengt. Henrettelsen ble ledet av Sir Walter Raleigh, som insisterte på at Plasden skulle være død før han ble skåret ned fra galgen for å parteres. Disse var De syv Londonmartyrene av 1591 som ble henrettet i London den dagen.

På vei til skafottet fikk Swithun øye på en gammel venn i folkemengden og sa til ham: «Farvel, min kjære. Farvel også til våre fine jaktselskaper. Nå har jeg noe mye viktigere å gjøre». Det var en bitende kald dag. Da de kledde av ham, snudde han seg til sin hovedfiende Richard Topcliffe og sa i en spøkefull tone: «Skynd deg, min kjære Topcliffe. Skammer du deg ikke over å la en stakkars gammel mann stå her i bare skjorteermene i denne kulden?» Han brukte de siste minuttene av sitt liv til å be for dem som drepte ham og uttrykte sin tilgivelse. Til Topcliffe sa ham: «Må Gud tilgi deg og gjøre deg om fra en Saulus til en Paulus! Jeg tilgir deg av hele mitt hjerte».

Alle syv ble saligkåret den 15. desember 1929 av pave Pius XI (1922-39) i gruppen «Den salige Thomas Hemerford og hans 135 ledsagere». Edmund Gennings, Swithun Wells, Polydore Plasden og Eustace White ble helligkåret den 25. oktober 1970 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78) som fire av de Førti martyrer fra England og Wales. Deres minnedag var tidligere dødsdagen 10. desember, og lenge ble De førti helgenene minnet den 25. oktober, dagen for helligkåringen, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».

I 1874 begynte prosessen for å bevise de engelske reformasjonsmartyrenes martyrium og eksistensen av deres kult da kardinal Henry Edward Manning (1865-92) sendte Roma en liste på 352 navn for saligkåring. Djevelens advokat (promotor fidei) foretok en grundig undersøkelse av de historiske dokumentene og faktaene vedrørende hver enkelt av Guds tjenere, inkludert saken til deres martyrium. Han godkjente åpningen av saker for 276 av de 352, mens han avviste de øvrige 76 på grunn av mangel på bevis.

Advokaten som hadde utarbeidet sakens Informatio, svarte imidlertid og krevde at alle 276 skulle inkluderes. Han presenterte en ny samling dokumenter med tekst på engelsk og italiensk. Men Troens forsvarer var fortsatt ikke helt enig, og han mente at det fortsatt ikke forelå tilstrekkelig bevis for martyriet til 44 av kandidatene, og han ba om at disse ble utelatt. Disse 44 sakene ble derfor sendt tilbake for nærmere undersøkelser. De 44 kalles ofte «venerabili dilati» (dilatus = forsinket). Blant dem er Mrs. Margaret Wells.

Troens forsvarer erklærte seg positiv til saken til de andre 308 på den opprinnelige listen. I tillegg til disse ble det lagt til ytterligere syv navn på bakgrunn av advokatens nye dokumentasjon. Dermed var det klart for å forslå at det ble åpnet en saligkåringssak for 315 martyrer. Av disse ble 54 saligkåret den 29. desember 1886, mens det ble åpnet saligkåringsprosesser for de resterende 261, som dermed fikk tittelen Venerabilis, «ærverdige».

Swithuns eldste bror Gilbert, som var i live i 1598, måtte lide mye både personlig og økonomisk for sin tro. Han døde som en kjent recusant etter å ha tapt eiendommen, men den ble senere gitt tilbake til familien av kong Karl II (1660-85). En annen bror, Henry, fra Purbeck, som begynte på Winchester College som tolvåring i 1541 og som var fellow ved New College i Oxford (1549-50), var også katolikk.